Bokelskere.no

Bestilte boken på biblioteket. Denne har jeg lyst til å lese uansett :)

Godt forslag. Jeg er med.

Northanger Abbey.
Jane Austen skriv vittig om den 17 år gamle heltinna si. Omsetjinga til Marie Sørbø flyt bra òg der originalen kan verka krokut. Men handlinga tek fyrst fart når Catherine ved eit høve går i opposisjon til venene sine. Utfordringa for den unge jenta er jo at tidas førestellingar for høvisk framferd skjuler kva folk eigentleg meiner. Det er glitrande illustrert i tilhøvet til den nye veninna Isabella, som gjerne seier ein ting, men gjer noko anna til stor forvirring for Catherine.

Då har eg omsider leita fram mi lånte utgåve av Nothanger Abbey.
Av ulike årsaker ville eg avslutte ei krimbok eg hadde begynt på- trass i at den ikkje er mellom det beste eg har lest.
No skal eg sjå kor langt eg kjem meg i veg i selskap med Jane Austen….skal bli spennande å sjå om eg greier å fullføre på den tida eg har til rådvelde….no, når det er så mange vårlige syslar som eg også vil bruke tid på!
Må elles ynskje alle lukke til med 17. mai🇳🇴

Jeg har kommet litt lenger enn deg, og for meg er den i tillegg til det du skriver en litterær parodi over den gotiske populærlitteraturen.

Fikk endeleg tak i Skald-utgåva av Northanger abbey i dag. Som overraskande bonus fekk eg òg med eit frieksemplar av Penguin-versjonen på engelsk. Det hadde visst noko å gjere med «oppdateringa av medlemskapen» hos Norli. Ser fram til lesinga av boka.

Da blir det lydbok på originalspråket denne gang. Det blir bra.

Godt spørsmål. Egentlig er det jo litt ironisk at det er «land» og ikke «vann» som danner basen i ordet, ettersom det er vannet som er ferdselsåren og som binder sammen. Kystsamfunnene er et åpent samfunn, der havet danner et felles element.

Hamsun må være en åpningens mester. Åpningen av Landstrykere slår an tematikken på en utmerket måte, møtet mellom de fremmede vandrerene og grenden. Både i Sult og Markeds grøde er det også slik at åpningen er et mesterlig anslag til tematikk og miljø.

Allerede i løpet av de første sidene så ser vi hvordan verden møter det lokale, og selv de som ikke har reist møter verden på hjemmebane. Det er er fascinerende hvordan små kystsamfunn helt i ytterkanten av Europa likevel er en integrert del av verden. De har en åpenhet for det fremmede, samtidig som det også er en berettiget frykt og skepsis.

Har lest ca 110 sider. Må dele et utsnitt fra side 105, Bokklubbens utgivelse 1966. Dette måtte jeg lese flere ganger, og jeg måtte ta en pause og bare stirre ut i lufta. Det tok nesten pusten fra meg og jeg forstår hvorfor Hamsun ble/er så stor.

"Menneskene mindtes længe dette uveir, en jevndøgnsgalskap som ristet jorden og forfærdet sjælene. Det begyndte med en usedvanlig stilhet: det blev dødt omkring, selv sjøfuglene tidde, verden syntes å ligge i reiv. Denne tunge urørlighet var næsten det værste , det var intet andet end den, en tilstand uten mening for mennesket. I tolv timer stod verden fast i en uorden, en feiltagelse som kunde være nok til å gjøre sindene fordrukne - så dirrer et fattig græsstrå på rorbodtaket, så puster en vind, stilheten er sprunget læk, sjøen lever igjen, et sted langt borte kommer noget - kommer noget som et slæp, et væld av hørlighet, det kommer og kommer, det sætter en pipe ind, det hviner og sætter flere piper ind, det sætter basuner ind, orgler, brøl og raseri ind. Havet blev på et par timer det hvite vanvid."

Fantastisk!

Landstrykere.
Ja, enig med deg. Fra mitt ståsted står Hamsun for et pengeøkonomisk tvisyn. For eksempel er det ingen tvil om at pengene som Edevart sender hjem til familien kommer godt med i det lutfattige Polden. Sant å si gjør rede penger bedre nytte for seg enn innkjøpte presanger.

Men som du nevner, fører pengene med seg muligheter for underslag, lureri og direkte svindel, noe som tilsynelatende alle som har sjansen for det benytter seg av. Her er ikke nordmennene noe bedre enn utlendingene.

Til tider opptrer Hamsun som en radikal anti-kapitalist når det settes spørsmålstegn ved kaiutbyggingen til kjøpmann Knoff i Fosen. Ikke bare tar han en stor økonomisk risiko, men tiltaket skaper usikkerhet og mismot blant folk flest på det lille tettstedet.

Pabst
Likevel kan vi vanskelig unngå å merke at Hamsuns omtale av den omreisende handelsmannen Pabst skiller seg ut. Det er ikke merkbart ved første møte, når August og Edevart treffer på «klokkejøden» på markedet i Stokmarknes. Ved neste møte derimot – i Kristiansund – er klokkejøden blitt til «urjøden» (s. 55). En påfallende lek med ord. Litt seinere blir Pabst knyttet til den gamle myten om «den vandrende jøde» som i dette tilfellet «sikkert hadde snytt tusener i sine dager,» men som i handelen med Edevart «muligens denne ene gang været mere end ærlig og solgt uret med tap» (s. 57). Dette er antisemittiske vendinger som Hamsun ikke var alene om da boka ble utgitt, men som neppe ville blitt godtatt av forlaget i dag.

Sidehenvisningene er til Bokklubbens utgave 1966.

Boken er ferdig lest - og denne likte jeg godt.
Historien om August og Edevart og deres tildels vidløftige eskapader var særs underholdende.

Oppi alt så opplever jeg at Hamsun også diskuterer om all denne omflakkingen er det beste, eller om en heller skal være flinkere til å sette pris på det man har.
Når Lorensen og Karel diskuterer utvandring til Amerika, så framholder Lorensen at menneskene lever bedre i Amerika, hvorpå Karel spør: Hvordan bedre, er de friskere og gladere? Lever de lengre? Lorensen svarer at har bedre mat og klær. Karel svarer da: Det er ikke sikkert de blir lykkeligere av å ete søtere mat

På slutten diskuterer også Joakim med Edevart, og framholder at "Vi har forandret oss".
Han framholder at foreldrene var fattigere, men levde fredelig og klagde aldri. De hadde det godt i sin fattigdom, mente han. Mens han selv og hans generasjon vil alltid ha mer: flere kyr, større fjøs, mere jord. Han sier: "Vi blir ikke lykkeligere innvendig av at vi gjør det fetere for oss". Mye moral der altså, Edevart er jo heller ikke særlig lykkelig på denne tiden.

Joakim diskuterer også dette med å reise omkring, han sier: "Hører vi best til der vi får mere mat, bedre klær, mer penger? ... Jeg tror ikke vi har godt av å flakke rundt, vi skal være der vi hører til"

Synspunkter?

Jeg er takknemlig for at jeg ikke leste episoden i myren da jeg var yngre. På ungdomsskolen leste jeg en novelle av Hamsun der en mann myrdes med et noe uvanlig mordvåpen; en sporvogn. Bestialsk. Den historien sitter i meg enda.

Med sin psykologiske realisme og interesse for kompleksiteten i menneskers psyke, undrer jeg på om han hadde levd i dag hadde han kanskje skrevet krimromaner. Jeg ser for meg nordic noir-krim i Nordlandsk natur der alle i bygda spiller en rolle i mysteriet. Bestselger, naturligvis.

Boken er lest og resten av triologien er brakt i hus fra et antikvariat. Nysgjerrig på livet videre for folket i Polden.

Har lest ca. en fjerdedel nå og morer meg over et herlig persongalleri.
Det er rart hvordan enkelte episoder i bøker fester seg. Jeg tror det er omtrent 50 år siden jeg leste denne boka første gang, og det er en hendelse i en myr som jeg ennå husker i detalj. Utrolig hva hjernen rommer.

Bra med ekstra tid til Landstrykere.

Landstrykere var mitt forslag, så jeg er i hvert fall strålende fornøyd.

Er glad i triologier, så jeg har lyst til å gjenlese en bok av Knut Hamsun, jeg tror jeg har lest en gang for lenge lenge siden. Første del av triologien er Landstrykere.
Kanskje fenger det å lese videre i August og Men livet lever.

Jeg foreslår «Varulven» av Aksel Sandemose. Rett og slett ingen annen grunn enn at jeg aldri har lest noe av denne forfatteren tidligere og at jeg har veldig lyst til å lese noe av han!

Et skjellsettende år for 19-åring i New York.

På slutten av denne fine romanen gir hovedpersonen Lucy oss lesere noen opplysninger om seg selv som sier noe om tidsrommet romanen foregår i. Handlingen begynner ved årsskiftet 1968/69. USA har nettopp vært gjennom et turbulent år med Vietnam-krig, politiske attentater og opptøyer samt valget av en ny president. Alt dette ignoreres av forfatteren. Lucy blir likevel kjent med sitt nye hjemland gjennom vertsfamilien sin, venninnen Peggy og mennene Hugh og Paul. Hun unngår eller kjenner ikke til det karibiske miljøet som alt finnes i New York, se romanen Netherland av Joseph O'Neill som nettopp skriver fra dette miljøet.

Ved å skjære bort disse ytre omstendighetene får Kincaid fram den personlige og psykologiske utviklingen som Lucy går gjennom i dette skjellsettende året. Hun nedvurderer oppveksten i hjemlandet for å bekjempe hjemlengselen som kunne ført til at hun avbrøt oppholdet i USA og dermed ikke fikk fullført sitt frigjørings- og utdanningsprosjekt.

Her ser jeg meg selv igjen hos Lucy (og muligens forfatteren) fra tiden jeg begynte på et studieopphold i USA på 1980-tallet. Selv om jeg visste mye om USA fra aviser, bøker og tidligere opphold, var jeg fast bestemt på å bli kjent med amerikanere som individer og unngå egne landsmenn, selv om det var lett å havne i kategorien «utenlandsstudent». Jeg var også innstilt på bli værende i juleferiene, men i romjula første året ble hjemlengselen for sterk, og jeg tok første fly hjem. Men jeg kom tilbake og fullførte studieåret.

Felleslesning i Lesesirkel 2021.