Bokelskere.no

Her diskuterer vi boken vi leser sammen:

Mitt liv som rotte av Joyce Carol Oates

Leseperiode:
Søndag 20.mars til søndag 10.april 2022

Når dere skriver innlegg, er det en fordel om dere angir i begynnelsen av innlegget hvor langt dere er kommet i boka.

Lenke til hovedtråden

Det er straks søndag, og leseperioden er over. Dere kan selvsagt fortesette å kommentere :)
Jeg lurer på om det er aktuelt å utvide perioden for å komme med nytt forslag pga påske?
Jeg lager en tråd i løpet av søndagen for forslag til ny bok, så kan de som er hjemme komme med forslag, men kanskje vi skal vente på de som er på påskeferie også før vi avgjør noe?

På den ene siden er dette en varm og vakker bok som skildrer en ung jentes/kvinnes vei for å «finne seg selv» og for å frigjøre seg fra familiens (og samfunnets) hard bånd. På den andre siden er det også en kvalmende og nærmest grotesk skildring av menn (i posisjon) som bare vil bruke og utnytte henne etter eget forgodtbefinnende. Familiens hårdnakkede avskriving av den unge jenta er nærmest uforståelig. Kan det virkelig være så ille i noen katolsk dominerte amerikanske miljøer? Kan ikke tenke meg at noe slikt kunne skjedd i Norge. Det er tydelig at det er faren som har all makt og som bestemmer alt i denne familien. Han fører en kamp ene og alene for de to eldste sønnene sine. For dem kan han betale skyhøye advokathonorarer. Om sønnene er skyldige eller ikke, spiller ingen rolle for ham. Det eneste som gjelder er å vinne fram og få sin rett. Her må Violet Rue ofres til tross for at hun er helt uskyldig. Det eneste hun har gjort er å fortelle sannheten, noe hun har gjort i en ganske presset situasjon. Det virker også som om farens (familiens) framgangsmåte er helt akseptabel i miljøet rundt dem. Nå bli Violet sendt bort til et barnløs tante som alltid har ønsket seg barn. Her blir hun tatt vell imot. Nå kan man undre seg på hvorfor det aldri oppsto et nært forhold mellom Violet og tanta. Var det fra jentas side en slags ubevisst trass for å markere et stille opprør mot situasjonen andre hadde satt henne i? I hvert fall er Violet ytterst sårbar her. Da er hun også åpen for å bli utnyttet og misbrukt av menn hun møter på sin vei gjennom skole og senere arbeidsplass. Det er også veldig vondt å lese om hennes mislykkede forsøk på å nærme seg familien sin da hun dukker opp i bestefarens begravelse. Hva kan Violet selv stille opp med her? Hun sender velmente gratulasjonskort til familiemedlemmene, men får aldri svar. Hun sender også jevnlig anonyme brev med hardt opptjente penger til den drepte guttens mor. Er det for å bevise overfor seg selv at hun står for det motsatte av det familien hennes representerer? Mot slutten av boka møter hun igjen en farget mann som hun i sin tid gikk på skolen sammen med. Det er tydelig at de nå blir venner (han passer hunden hennes), men om forholdet mellom dem utvikler seg videre, sies det vel egentlig ikke noe tydelig om. I skoletida skrev hun en hemmelig lapp til ham. Jeg tror ikke at ordene på lappen var uttrykk for hennes oppriktige følelser, heller et uttrykk for at noen sto på hans side mot lærernes hånske behandling av den fargede eleven. Nå som voksen hvorfor velger Violet å knytte seg til en farget mann (hvis følelsene fremdeles ikke er helt oppriktige)? Kanskje litt underlig med tanke på hvor rasedominert dette samfunnet er. Er det dype, ekte følelser fra hennes side eller r det et nytt opprør mot familiens og samfunnets holdninger? Jeg synes i hvert fall at slutten på boka er veldig åpen.

Boka er utvilsomt en sterk kritikk av sider ved det amerikanske samfunnet. I tillegg til å gi en nær skildring av hovedpersonen tanker har Joyce Carol Oates skapt situasjoner der der de kritikkverdige forholdene blir godt belyst.

Jeg ser på Violets forhold til den fargete mannen, og også hennes gaver den til dreptes mor, som botsøvelser for brødrenes misgjerning.
Og når det gjelder utestengelsen og fordømmelser her hos oss, behøver vi vel bare se på praksis i enkelte religiøse sekter.

Men så ille kan det vel ikke være hos norske sekter. En 12 år gammel jente! Jeg er enig med deg at pengene hun sender også er en slags botsøvelse. Men Violet har jo ikke gjort noe galt selv.

Kritikken som Oates retter mot kirken knytter seg spesielt til hendingen der Violet prøver å ta opp sitt vanskelige forhold til brødrene under et skriftemål med den lokale presten. Etter at han nekter å høre på henne, bryter hun med sin katolske overbevisning.

Violets avlat i form av anonyme pengegaver til familien Johnson synes jeg er problematisk. Det er på den ene siden et sympatisk trekk, men kan også ses som et utslag av den paternalistiske familietradisjonen som trass i alt også Violet har fått innprentet. Det er karakteristisk at hun aldri får kontakt med denne svarte familien selv på slutten av boka.

Jeg har også tenkt litt på hvorfor Violet på slutten av boka tar omveien om negerstrøket Howard Road. Hun har nok i alle årene som har gått skapt seg forestillinger om hvordan det ser ut der. Det hun får se er nok en større fattigdom og slum enn hun hadde forestilt seg. (En vei full av huller, ingen hager, ingen blomster og busker...) Hvorfor vil hun oppsøke fru Johnson? Nå er denne damene kanskje den eneste som fremdeles er interessert i sannheten om drapet. For politiet og rettsvesenet er saken for lengst avsluttet. Kanskje er det bra at fru Johnson ikke er hjemme. Da får Violet sjanse til å tenke seg om. Skal hun fortelle videre det som glapp ut av Lionel? Forrige gang hun sa sannheten, gikk det skikkelig ille for henne til tross for alle forsikringene hun den gang fikk. Nå sier hun ingenting om det til søsteren Katie. Hun nærmest bare rømmer derfra.

Jeg tror nok at det er en styrket og lettet Violet som nå reiser hjem til seg selv. Hun har vunnet over Lionel, unnsluppet fra overfallet. Det er han hun har fryktet i halvparten av livet sitt. Det er lite trolig at broren, som er så redusert etter fengselsoppholdet, vil forsøke seg på henne en gang til.

Jeg følger deg langt på vei når det gjelder Violets handlemåter på slutten av boken. Det blir både en flukt og en frigjøring slik jeg ser det.

Boka har et klart antirasistisk budskap, men likevel hører vi lite til hva de svarte karakterene sier, tenker og føler. Kanskje fordi Oates avstår fra å uttale seg på deres vegne? Skal vi sette oss inn i hvordan svarte amerikanere opplever verden, må vi gå til litteraturen skrevet av dem selv.

Jeg er ferdig med boken for en ukes tid siden, men jeg har ikke skrevet noe om den enda. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om boken.

Oates skriver godt og tematikken er viktig og gripende. Men det ligger et «men», som jeg ikke helt klarer å sette fingeren på.

Leseren vet allerede hovedplottet når boken åpnes, utførlig som det står beskrevet på vaskeseddel og første side møter vi «Sladrehanken», som et innledende sitat eller tematikk. Likevel tar det tid før historien, som vi allerede vet skal skje rulles opp, stilen er antydende, utpreget bruk av kursiv og ulike tids- og nærmest kunnskapsnivået. Fortelleren regner på en måte med at leseren kjenner hovedlinjene i historien, og at hun skal fylle ut, forrykke og utfordrere den, samtidig som den brettes ut. Kursiv er brukt som sitater både fra enkeltpersoner, men også for en slags kollektiv «folkemening». Det virker som kursiv blir brukt om gjentatte utsagn eller tanker som tillegges personer, mens direkte tale i enkeltstående tilfeller brukes sitattegn.

Det sterkeste ved boken er at den viser hvordan sårbarhet avler nye overgrep, og hvordan Violet blir et gjentatt offer. Romanen får frem hvordan kombinasjon av selvforakt, utenforskap og marginalisering bidrar til at hun blir utsatt for stadig nye fornedrelser.

Jeg lurer på om mitt «men» er knyttet til at det er en diskrapans mellom drivet i å lese raskt fremover for å følge Violets historie, og skrivestilens dvelende form som krever en mer langsom og reflekterende lesning. Vi har som lesere behov for at Violet er en troverdig forteller, samtidig som hun har hull i kunnskapen og hukommelsen. Hun vet faktisk ikkke hva som faktisk skjedde i veikanten når brødrene forvolder døden til Hadrian Johnson og hun husker ikke hva som skjedde hjemme hos læreren. Som lesere har vi behov for å tro hennne til tross for usikkerheten som ligger der.

Er det noen andre som hat hatt noen av de samme refleksjonene? Eller er helt uenig?

Som deg satt jeg igjen med et "men". Boka er egentlig godt skrevet om et interessant tema, men av en eller annen grunn satt jeg likevel ikke igjen med den helt store leseopplevelsen. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hvorfor. Violet si utvikling etter at hun "sladra", og både hennes og resten av familien sin reaksjon lenge etterpå virker troverdig.

Skremmende å se holdningene i det hvite samfunnet. Boka er fra 90-tallet, men virker dessverre aktuell også i dag. Jf. rettsaken for ikke lenge sia mot noen som skjøt ned en svart jogger i nabolaget sitt.

Hei

Interessant :)
Jeg opplever henne ikke som en upålitelig forteller. At hun ikke vet nøyaktig hva som skjedde i veikanten, har vel ikke så mye å si for utviklingen av historien? Eller har det det?
Hun forteller ikke noe videre før hun blir skadet etter at broren skubber henne ned trappen.
Tidligere har hun overhørt brødrene snakke om hendelsen og fulgt etter dem da skulle grave ned balltreet. Det er først en stund etterpå når hun blir tatt med til helsesøster at historien detter ut av henne. Vi vet ikke ordrett hva hun sier til helsesøster? - Eller er det noe jeg har glemt?
Oates veksler mellom 3. personfortelling og Violet som jeg-forteller. Kan det være det som skaper din opplevelse?

Jeg mener vel ikke at hun er en upålitelig forteller, men hun er en forteller som forteller om hendelser hun ikke har full oversikt over. Og nettopp det å sette sammen bruddstykker av hendelser til en forståelig helhet kan få uante konsekvenser. Hun ser hvordan man setter sammen bruddstykkene til en helhet kan gi totalt ulike forståelser av offer og overgriper. Som når enkelte prøver å lage en historie om de stakkars hvite guttene.

Hun er en forteller som også er usikker på egen hukommelse, og på sin egen diskurs.

Jeg må innrømme at jeg ikke har registrert veksling mellom 3. personforteller og førstepersonforteller. Ser du noe mønster i det?
Jeg har merket meg at noen kapittel (blant annet det om fallet i trappen) er skrevet i du-form. Uten at jeg har sett systematisk på det, kan det virke som det brukes i særlig såre situasjoner, der fortelleren har behov for å se seg selv og hendelsene utenfra: som fallet (108-111) og overgrepene fra Metti (s319-330). Men dette grepet brukes såvidt jeg kan se ikke i kapittelet om Mr Sandman?

Da forstår jeg bedre hva du mener :)
Vekslingen mellom 3.personforteller kan være for å skape bedre oversikt over fortellingen - for å fram de store linjene, så det ikke bare blir hva barnet Violet tror, tenker og sier, hvis hun skulle være den eneste fortelleren. Vi vet mer enn Violet. Gjennom den allvitende fortelleren får vi for eks. vite hva som skjedde med Hadrian, Liza osv.

Violet forteller som du skriver, om hendelser hun ikke har oversikt over. Ja, og det får helt klart uante konsekvenser da hun i sin naive tiltro til de voksne letter på byrden av å vite noe viktig.
Det er utrolig at familien ikke skjønner at hun ikke anga sine brødre med overlegg. Hun var bare 12 år og kunne ikke skjønne konsekvensene av hva hun fortalte. Hun var skadet og trodde at hun kunne stole på de voksne på skolen. Her får Oates tydelig fram hvor viktig lojalitet og ære er i dette samfunnet. Vi ser det også hos foreldrene. Jeg kan ikke forestille meg at de ikke vet at sønnene kan være skyldige. Likevel gjør de alt for å kjempe for sønnene, ikke datteren.

Som i Svart vann som jeg leste nylig, fant jeg mange gjentakelser. Likevel dreier det seg gjerne om at Violet nyanserer, reviderer eller supplerer sin egen historie.

Forrykende lesning! Oates kan kunsten å holde leseren fanget. Hennes heltinne møter farer og katastrofer i en like stri strøm som i en roman av Dickens eller et av de mer voldelige eventyrene til brødrene Grimm. Sånn sett kunne det være en fortelling fra 1800-tallet, men konteksten her er USA på 1990- og 2000-tallet.

Handlingen er lagt til «upstate» New York, fjernt fra urbane og progressive New York City. Her får vi innblikk i en lokal kultur og familiestruktur som virker uberørt av både borgerrettsbevegelse og likestillingskamp siden 1960-tallet. Oates kan nok forsvare det med at hun skriver om en dysfunksjonell familie med arbeiderklasserøtter som dessuten er katolikker. Slike familier finnes selvfølgelig i USA som i andre land, men det virker som Oates har et spesielt agg mot uskolerte arbeidere, hjemmeværende husmødre, frafalne katolikker og irske innvandrere. Og menn selvsagt, også de velstående og skolerte.

I begynnelsen er 12-åringen Violet romanens forteller før hun blir bokas hovedperson og omdreiningspunkt. Hun er en ensom, innesluttet, kompleks karakter. De fleste av dialogene er med henne selv. Hun sliter med ubehandlede traumer og fysiske skader. Likevel er jeg optimistisk på hennes vegne når boka slutter på side 404.

The teller, not the doer, gets the blame. Tenkte på Julian Assange idag.

Tankevekkende analogi!

Nærmer meg slutten - stakkars jente! Og for en stemme Joyce Carol Oates gir på sin stillferdige måte, til alle det begås overgrep og urettferdighet mot i verden.

Jeg er ferdig nå med "Mitt liv som rotte" som for meg var en sterk leseropplevelse. Det er den mørke siden av amerikansk småbyliv forfatteren viser oss her. Jeg har ikke lest mye av Oates tidligere - kun svart vann. Selv om dette er tøffe saker, merker jeg at hun skriver på en måte jeg liker. Oates gir et avslørende bilde av det amerikanske samfunnet der rasefordommer, kvinneforakt og mannlig brutalitet ligger like under overflaten. Jeg tror jeg vil lese mere av henne.

Eg har lest ca halvparten av boka, og trur eg må sei at akkurat kjenner eg meg nesten uvel.
Oates skriv godt, likte svært godt første delen, der skildringa av Violet og pappa fekk mykje rom- der var mykje varme kjensler trass i det vonde som låg under overflata.
Men- i den delen der Violet vart så knytta til læraren, Mr. Sandman, vart det vonde litt for dominerande…..trass i gode skildringar….veit nesten ikkje om eg meistrar å fullføre..

Ja, det er tøff tematikk, og forstår at du føler det slik. Jeg valgte likevel å lese videre for karakterene er svært troverdige og har mye dybde. Oates har en engasjerende måte å fortelle på - hvordan de handler og reagerer og hvor lite kontroll de har over livet.
Mye dreier seg på en måte om om tilfeldigheter.
Oates får godt fram hvor inngrodd rasismen og kjønnsrollene er, og ikke minst hvor viktig loyalitet er.

Lesesirkelen 2021
Hei, har dere fått begynt å lese Mitt liv som rotte idag?
Jeg har begynt og har ikke fått gjort annet omtrent enn å lese i dag.
Boken er så gripende at jeg bare MÅ lese videre - er kommet omtrent halvveis.

Lykke til med lesingen - dette er bra :)

Fantastisk hvordan forfatteren suger leseren inn i historien med dulgte antydninger om kalamitetene som er underveis. Fikk lest 50 sider på flyreisen til Spania.

Artig å lese måten forfatteren får fram noe av utviklingen i historien. To ganger etter hverandre skjer det motsatte skjer det motsatte av det som opprinnelig var hensikten eller det forespeilte. Lionel vil skremme Violet slik at hun ikke tør å røpe det hun vet. Derfor dytter han henne ned kjellertrappen. Men nettopp skadene hun dermed pådrar seg, blir utslagsgivende for at hun forteller til læreren sin. Politiet forsikrer henne videre at nå som hun har fortalt, er trygg, Ivirkeligheten blir det jo det motsatte som kommer til å skje. Aldri har hun vært mer utrygg.

Har lest ca. 100 sider:
Noe av det første som foreløpig slår meg er hvor langsom progresjonen i handlingen egentlig er. Det er lite av ren dramatikk. Til og med den virkelig dramatiske hendelsen, skjebnen til Hadrian Johnson, er fortalt på en noe unnvikende, indirekte måte. Vi lesere er ikke direkte til sted der og når det skjer. Vi hører bare om det gjennom Violet Rue som selv ikke vet alt. Men til tross for denne langsomme, unnvikende framstillingen, klarer forfatteren å skape spenning. Hun får oss lesere til å leve med i handlingen. Kjempebra!

Jeg har lest et par andre bøker av Oates tidligere og hun hadde den samme drømmende, litt distanserte skrivestilen i de andre romanene også. Synes det er en interessant skrivestil, og er enig med deg i at det er spennende. Tenkte på forhånd at handlingen i denne romanen har jeg lest mange ganger før, men synes skrivestilen til Oates tilfører historien noe nytt så jeg liker boken bedre enn jeg hadde trodd på forhånd. Når Violet forteller oss sin historie på denne distanserte måten nedtoner hun sine følelser, og det gjør at jeg tenker at her ligger enda det mer bak og får lyst til å lese videre for å finne ut mer.

Helt enig. Har hørt ca.15%. Gripende fortelling. Veldig bra oppleser også.