Bokelskere.no

Jeg ble inspirert til å gå til oppslagsverk. I Gyldendals Verdens litteraturhistorie beskrives Söderbergs forfatterskap kort under overskriften «Individualister og autodidakter i Sverige»:

«En stor, men egentlig usvensk overgangsskikkelse er Hjalmar Söderberg (1869-1941), som laget skandale med sin «usedelige» debut, flanørromanen Förvillelser (1895). Blant hans forutsetninger er Herman Bang, og den selvbiografiske Martin Bircks ungdom (1901) minner om J.P. Jacobsens Niels Lyhne. Söderberg provoserte på ny med romanen Doktor Glas (1905) om fri kjætlighet og barmhjertighetsdrap, og skildret kjærligheten sett fra henholdsvis mannens og kvinnens side i romanen Den allvarsamma leken (1912) og dramaet Gertrud (1906, filmatisert av Carl Th Dreyer 1964). I 1917 flyktet han fra landet hvor «egentligen all kärlek [är] - till vänster hand. Något som skall hållas nere, i en undre våning». Det står i Gertrud - i likhet med de bevingende ord: «Jag tror på köttets lust och själens obotliga ensamhet.» I Danmark fant den melankolske dikteren mer lydhørhet for sine sene ironiske noveller og for sine religionskritiske essays.»

Barmhjertighetsdrap var vel ikke akkurat slik jeg har lest drapshandlingen i Doktor Glas! Jeg trodde det impliserte barmhjertighet med offeret... Ellers noterer jeg meg (på nytt) at jeg har lyst til å lese noe av Herman Bang.

For å finne ut mer om forfatteren Hjalmar Söderberg, gikk jeg til Store norske leksikon. Der står det ikke mye, men ett sitat fant jeg, som jeg synes passer for «vår» doktor Glas:

«I sin stilistisk utsøkte kunst, som forener ironi med melankoli, gir Söderberg uttrykk for en illusjonsløs skeptisisme – et livssyn han oppsummerte i de berømte ord:
Jag tror på köttets lust och själens obotliga ensamhet».

Om forholdet mellom forfatter og romanfigur, sakser jeg fra bokomtalen til Rossa99:
«Doktor Glas ble møtt med avsky og sjokk da den ble utgitt i 1905. (..). Forfatteren selv ble i alle fall mistenkt for å sympatisere med sin romanfigur, og måtte gang på gang forsikre om at han selv ikke kunne ha begått et slikt mord, ikke på vilkår! Like fullt ble han langt på vei identifisert med sin romanfigur, kan jeg lese på Wikipedia.»

LEST UT BOKEN – SPOILER

Doktor Glas er en mann som rives mellom det som er juridisk og formelt riktig, og det som er moralsk og etisk riktig. I sine dagboksnotater reflekterer han mye omkring slike spørsmål. Vi har allerede snakket om abortspørsmålet. Glas kommer etter hvert inn på spørsmål som kvinners rett til kontroll over sitt eget liv, barmhjertighetsdrap, selvmord og samfunnets dobbeltmoral.

Dilemmaer mellom det legale og det moralsk riktige er et tilbakevendende tema i litteraturen. Under lesingen av «Doktor Glas», kom jeg i tanker om Siegfried Lenz’ «Tysktime», der bokens hovedperson blir dømt av naziregimet til å skrive en skolestil med tittelen «Pliktens gleder».

For mange år siden hadde vi flere fine diskusjoner om «Tysktime» (se under "Diskusjoner om boken). Jeg oppfatter «pliktens gleder» som denne bokens sentrale tema - pliktens dobbelte karakter. Man kan gjøre sin plikt, og gjøre det med glede - uten at det er noe negativt eller galt i det. Men plikten kan ha skyggesider og grusomme følger, som for eksempel å slavisk følge ordre. Eller som i Doktor Glas’ tilfelle å bruke plikten som en «fortreffelig skjerm å krype bak for å slippe å gjøre det som må gjøres.»

Den ensomme doktor Glas kan oppfattes som veik og unnvikende, endog kynisk. Men som lege er han bundet av sin tids lovverk og sin stands etikk og normer. Likevel strekker han seg stadig lengre for å yte den hjelpen han mener må til. For eksempel lyver han på prestefruen en underlivssykdom for å skjerme henne fra sin ektemann. Ja, han går helt til det ytterpunktet å begå et drap. Kan hans handlinger forsvares i et «godhetens» lys?

Hjalmar Söderberg gir oss ingen svar. Men han inspirerer leseren til å gå inn i problemstillinger som er like aktuelle i dag, som da boken ble skrevet for mer enn hundre år siden. Hans penn flyter lett og godt, og det er mange lag i disse tankevekkende dagboksnotatene.
En klar 6-er fra meg.

"Litteraturens kraft" kan noen ganger trigge helt konkrete lengsler.

Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv

Denne boka ga meg sterk lyst til å kjøpe stripete dress, italienske fjellstøvler, intelligente bøker i paperback og store mengder vin og sigaretter.

Turistforeningens pakkeliste inneholder ikke alt dette, men turene til Tomas Espedal høres gøyere ut enn dem med 100% fornuftsscore.

Tomas Espedals bok Gå handler om hans vandringer i Norge og utlandet, blant ordknappe nordmenn, boksende munker, selvgode grekere og tyrkiske undergrunnsguider.

Smittende, intelligent, litt poserende og mest av alt velskrevet. Etter at du har lest denne boka, kommer du til å tenke på den daglige og banale gleden det er å ha føtter og evnen til å bruke dem, og lunger til å frakte deg langt av gårde.

Ja, han er ensom uten familie og fortrolige venner, men også ensom i sitt yrke. Han har selv ingen å betro seg til, men nesten som om han var en slags skriftefar kommer pasientene til ham med sine innerste tanker og vansker.
Fru Helga sier til ham "det er noe ved Dem som inngir fortrolighet, og jeg vet ikke om noen annen jeg kunne betro meg til i dette tilfellet, ingen annen i hele verden som kunne hjelpe meg." Store ord, som jeg vil tro veier tungt på en pliktskyldig, ung herres skuldre.

Begeistring er aldri å beklage!

Jeg tar tak i ett moment i ditt fine innlegg. Du skriver «Tonen er nedlatende og kynisk når han (doktor Glas) forteller om fortvilede kvinner som ønsker abort. Men så kommer en slags selverkjennelse i forlengelsen av dette, hvor han ser at han bare har skjøvet plikten foran seg når han har nektet å hjelpe.»

Det er viktig å huske at boken ble utgitt i 1905. I Norge var abortus provocatus («fosterfordrivelse») forbudt etter straffeloven helt frem til 1964. Også den som bidro til å fremkalle en abort, risikerte fengselsstraff. Det fantes riktignok visse unntak, som når kvinnens liv og helse sto i fare, og en gradvis liberalisering fant sted fra Katti Anker Møller (1868-1945) tok opp saken i 1913. Nå kjenner ikke jeg den svenske lovgivningen på dette feltet, men det er liten grunn til å tro at den var så veldig forskjellig fra den norske.

Jeg oppfatter at doktor Glas opplever et reelt dilemma i spørsmålet om abort. I møtet med kvinnene som oppsøker hans kontor og trygler om abort, henviser han til Loven og til sin Plikt. Han opptrer, som du skriver Bjørg, nedlatende og tilsynelatende kynisk overfor en kvinne, men skriver senere «… det gjorde meg ondt å se den lille bleke kvinnen i dag. Så mye lidelse og elendighet for så lite glede.» (s. 11, 14. juni).

I samme dagboksnotat gjør doktor Glas seg noen refleksjoner om menneskelivet. «Aktelse for menneskelivet – hva er det i min munn annet enn gement hykleri». Alle regjeringer og parlamenter i verden viser at de for alvor ikke tar det ringeste hensyn til «fremmede, ukjente, usette menneskeliv». Er dette doktor Glas’ argumentasjon med seg selv om abortspørsmålet? Et spark mot politikere som ikke bryr seg om de levendes liv, men står på at kvinner som ikke bærer frem sitt foster, skal straffeforfølges?

Også jeg bet meg merke i setningen: «Og plikten, hvilken fortreffelig skjerm å krype bak for å slippe å gjøre det som må gjøres.» Jeg tolker dette slik at doktor Glas innerst inne vet hva som må gjøres, nemlig hjelpe kvinner med abort. Men han innser at han mangler motet (faren for fengselsstraff og for å bli fradømt sin legepraksis) til å gjøre det. Hans tone overfor kvinnene er en form som selvforsvar.

Doktorens refleksjoner, dilemmaer og hans selvinnsikt gjør han til en sammensatt og interessant person.

Pocketboken fra Platekompaniet ankom i dag, og jeg måtte få en liten smakebit med en gang. Har lest 12. juni - første dagboknedtegnelse, og synes det er et spennende anslag.

Doktor Glas vandrer rundt i et varmt Stockholm, der Riksdagsbygningen er under bygging. Det er lett å se for seg Stockholm der han vandrer rundt.

I løpet av den første dagen presenteres vi for hovedpersonene: doktor Glas, Pastor Gregorius og Fru Gregorius.

Pastoren presenteres først gjennom en anekdote om Schopenhauer, før doktoren selv med avsky beskriver utseende til pastoren. Dikotomien mellom det stygge og det vakre etableres. Den stygge mannen og den vakre kvinnen, og mer indirekte i byen med lys og skygger. Schopenhauer er først og fremst kjent for «viljen til makt», men jeg ble litt nysgjerrig på hans filosofi rundt skjønnhet. Blant de greske filosofene ble «det skjønne» satt likt «det gode», og det kan virke som om det gjøres her også.

Doktor Glas etablerer seg selv som en ensom ung mann, han kan kanskje hjelpe andre, men ikke seg selv. Og aldri har han vært nær en kvinne (datidens incel?)

Som leser skal vi også være oppmerksomme: «Jeg forteller bare det jeg har lyst å fortelle; men jeg sier ingenting som ikke er sant.»

Kompakt og meningstett, med andre ord.

Har så vidt begynt å lese boken i dag. Jeg har aldri før lest noe av Söderberg, men mente å engang ha hørt noe om at han kunne være litt tung å lese. Han later i hvert fall til å mestre kortroman-formatet, her er ingen unødvendige fyllsetninger. Allerede på første side får vi treffe både dr. Glas og pastor Gregorius. Så langt synes jeg det flyter godt og fortellingen er spennende, gleder meg til å lese videre.

Jeg har nylig fått anbefalt Og bakom synger skogene av Trygve Gulbranssen, og etter å ha sett de høye terningkastene her på bokelskere skjønner jeg at dette er en bok man virkelig kan kose seg med i høstmørket, så da foreslår jeg den som felleslesning. Det er første bok i en trilogi, men jeg har fått lovnader om at den kan leses alene.

Han som anbefalte den til meg sa at dette er en litt langsom slektssaga hvor man blir godt kjent med karakterene. Den skal visstnok være både lettlest og inneholde noen gode refleksjoner over livet.
Slik jeg forstår det skal det overordnede tema i trilogien være den norske, nasjonalromantiske kjærligheten til naturen.

Boken utkom i 1933, og har solgt meget godt i alle år siden, så det kan godt være at flere av medlemmene i lesesirkelen allerede har lest den. Dersom det skulle bli flertall for å lese denne så skal den være å få tak i i det fleste bokhandler.

Det er det som er så fantastisk med hans bøker! Det er utrolige historier og det er vanskelig å vite hva som er virkelig eller ikke. Han blander ulike verdener. Jeg har aldri prøvd å tolke tekstene hans, så dette ble en ny erfaring. Uansett er det spennende med ulike tolkninger.

Lest ferdig nå. Jeg har også lest den for mange år sia. Huska bare deler av handlingen. Murakami klarer å skremme meg/ få meg til å grøsse minst en gang i løpet av en bok. Og da sikter jeg til hendelsen på natta da Miu aner en skygge i hjørnet av rommet. Hele den beskrivelsen er utrolig ubehagelig, synes jeg.
Ellers tolker jeg boka som en historie om menneskers utvikling. Miu sin historie fra pariserhjulet er veldig unaturlig. Min tanke rundt dette er om Miu den kvelden ble utsatt for overgrep/voldtekt og at den voldsomme påkjenningen dette hadde på henne, gjorde at hun så seg selv utenfra. Hun kjenner ikke smerten, men sjokkeres av det hun «ser». Hun våkner senere på sjukehus med sår på kroppen, blod på undertøyet og hvitt hår.
Sumire forandrer seg veldig etter møtet med Miu. Hun slutter å skrive, endrer hårsveis, klesstil, begynner å sminke seg, slutter å røyke osv. Her tolker jeg det rett og slett som at Sumire forandrer seg så radikalt fra den hun egentlig er, at hun til slutt utsletter seg selv og blir borte. På slutten av boka er hun på veg tilbake. Hun er i ferd med å finne seg sjøl igjen?
Man kan lese mellom linjene at hun kanskje har funnet ut at hun faktisk ikke er lesbisk, at den nye stilen ikke er henne. At den hun elsker er K.

Jeg har lest så og si alt av Murakami som er utgitt på norsk, og jeg elsker det! Derfor tenker jeg at min tolkning like gjerne kan være helt feil. Det er ikke alt man skal forstå i Murakamis fortellinger.

Jeg har lest boka før, for 10-11 år sia. Jeg likte den godt den gangen, og jeg likte den godt nå. Bortsett fra forelskelser og at deler av handlinga var på ei gresk øy huska jeg lite fra forrige lesning. Men den er vel ganske typisk Murakami, med forskjellige dimensjoner/verdener involvert, og brønner er nevnt her og.

Min første Murakamibok var After dark, som vel ikke er den mest typiske boka hans, og heller ikke den beste. Men jeg likte boka svært godt, og har etter det lest det aller meste av det han har skrevet. Jeg liker disse fabulerende bøkene der det ofte er lagt inn uforklarlige/overnaturlige hendelser og ting kan foregå i parallelle universer. Jeg liker både de kortere bøkene (som denne) og de lengre som kan være delt inn i flere bøker (bl.a.1Q84 og Drapet på kommandanten) og novellene. Favorittboka er nok Trekkoppfuglen, der vi også får innblikk i nyere japansk historie.

I mange bøker foregår lignende hendelser som Sumire sin tur i pariserhhjulet. For meg er dette elementer som setter fantasien i gang og får meg til å undres både under lesinga og etterpå. Jeg har ei mistanke om at dette også er forfatteren sitt mål, jeg tror ikke det fins en fasit på hvordan hendelsene skal oppfattes? Les og nyt, ikke søk forklaringer på alt!

Jeg har ikke tenkt på hvor Sumire har vært, fordi jeg forventer at Murakami leker seg med dimensjonene. Det viktigste er jo også resultatet, at hun har funnet seg selv og kjærligheten til K.

Jeg storkoser meg med denne boken! Duc Mai-The leser den for meg og det er en fornøyelse. Har kommet til kapittel 7 og vil bare høre mer. Det er jo ikke mye handling i boken så langt, men jeg savner det heller ikke.

I og med at leseperioden startet for kun to dager siden, er det fint om man unngår spoilere så tidlig.

Hvordan står det til med lesevilkårene dine, kjære venn? Lesevilkårene dine er summen av indre og ytre forutsetninger for å lese. Kan du bokstavene? Det kan du nok. Kan du forstå setninger? Det kan du sikkert også. Men kan du motstå fristelsene som roper på deg når lesingen går tregt (smågodt, sosiale medier, YouTube og tv-serier)? Og har du i et liv med gode lommer til uforstyrret dyplesing? Eller kommer det store og små mennesker og sier "pappa/Ole! (hvis du heter Ole)" innen det har gått tre minutter?

Du trenger ikke full pott på alle spørsmålene over for å lese Til fyret av Virginia Woolf, men det hjelper. Jeg begynte på denne boka tre ganger før jeg kom forbi side 15. Og det skyldes mest min egen sløvhet enn avbrudd fra omgivelsene, tror jeg. Woolf har en krevende stil, med stadige sprang i perspektiver og fortellerstemmer. Og det skjer ikke så mye på det ytre planet. En gruppe mennesker vurderer å dra på tur til et fyrtårn i nærheten. Ti år senere vender en del av den samme gjengen tilbake til samme sommerhus.

Forrige gang jeg leste en modernistisk überklassiker var det bare respekten for inventaret som gjorde at jeg ikke slengte William Faulkners Larmen og vreden i veggen. Det står fortsatt som en av de verste leseropplevelsene mine.

Til fyret er noe helt annet. Den har en drømmeaktig, hallusinatorisk kvalitet. Som alle store forfattere klarer hun å sette ord på følelser som alle har, men også forvandle vår helt vanlige verden - et hvilket som helst sted i Storbritannia er scenen - med setninger. Og alt brytes opp med glassklare enkeltsetninger som feier all verdens Instagram-quotes av banen.

Det er sikkert mye symbolikk i Fyret og garantert en haug med motiver jeg ikke fikk med meg. Det gjør ingenting, det er helt greit å ha noe å glede seg i neste lesning. Utvilsomt den beste boka jeg har lest til nå i 2021.

Murakami er en favoritt og jeg leste boka for mange år sia. Husker den ikke, så jeg stemte på den og gleder meg til gjen-les av den!

Da blir jeg ikke med denne runden, selv om Murakami er en av mine absolutte favoritter. Ikke lenge siden jeg leste denne, men følger med på tråden. Får heller hygge meg med den siste novellesamling hans; Første person, entall.

Jeg vil foreslå Om skjønnhet, av Zadie Smith.

Boka er på leselisten min denne høsten.
Den er også en av '1001 bøker du må lese før du dør'.

Om boka sies det blant annet:
'Dette er strålende komedie, full av ironisk morskap over hvor vanskelig det kan være å spille en annen rolle i livet enn den du egentlig var tiltenkt.'

Her er et par anmeldelser av boka:
https://www.nrk.no/kultur/om-skjonnhet-1.1273322

https://www.dagsavisen.no/kultur/boker/2006/05/31/kampen-om-skjonnhet/

Murakami er ein forfattar som har skrive mykje bra, ein eg likar svært godt!
Eg har fundert på kva eg skal foreslå, og nokre av dei nye bøkene mine kunne godt ha eigna seg til ein diskusjon, ma «Årene» av Annie Ernaux og «Olive igjen» av Elizabeth Strout.

Så oppdaga eg plutselig at Purpurfargen av Alice Walker har kome i ny utgåve i år. Den boka gjorde sterkt inntrykk på meg den gongen eg las den- den er også filmatisert!
Trur den tåler å bli lest igjen!
Så- den blir mitt forslag!