Bokelskere.no

Her diskuterer vi boken vi leser sammen:

Doktor Glas av Hjalmar Söderberg

Leseperiode:
Fredag 15. oktober til fredag 5.november

Unngå spoilere:
Når dere skriver innlegg, er det en fordel om dere angir i begynnelsen av innlegget hvor langt dere er kommet i boka.

Lenke til hovedtråden

Er det fler som tenker at han drepte moren sin også?
Boka er levert for lengst, så jeg får ikke ordrett vist til hva jeg mener, men han tenker en kort stund på hennes liv og død. Hun var tydeligvis ikke frisk og han avslutter det lille han skriver om henne med at han er glad hun er død. Var dette et lite hint om at han hadde utført drap tidligere, og at det dermed lå ganske lett for han å gjøre det igjen..?

Faren behandlet ikke moren godt, og det ble verre etter at han gikk konkurs. Hun ble syk etter konkursen og døde året etter. Det er nok derfor han skriver at han er glad for at hun er død, hun slipper å lide mer.

Han beskriver ellers moren, Marie, som en omsorgsfull og god mor som tilbringer tid med barna, i motsetning til faren som er lite tilstede og som er voldelig når han faktisk er tilstede.
På side 111: "Mange vårkvelder satt jeg som barn under det treet sammen med min mor. Far var aldri med; han likte vel ikke å gå ut med oss." Jeg synes dette peker mot et nært forhold mellom mor og sønn, å sitte tett sammen under trekronen om kvelden.

Det eneste negative han skriver om sin mor (i hvert fall det eneste jeg merket meg under lesingen) er at hun beundret pastor Gregorius, og at han mener hun brydde seg mest om broren, Ernst: "Hun hadde aldri annet enn sorger og bekymringer med Ernst. Derfor brydde hun seg mest om ham."

Ja, du har nok rett i det. Mest sansynlig er det det han mener. Det var bare noe med
setningene rundt dette med morens dødsfall som fikk meg til å stusse litt..

Den 9. juli skriver doktor Glas i dagboken om morens død. «Men så ble hun syk og døde. Jeg merket da at han (faren) sørget mer over henne enn jeg var i stand til med mine femten år...» At han skulle drepe sin mor femten år gammel, virker lite sannsynlig.

Den 25. august skriver han om sin første (og eneste?) kjærlighet, for mange år siden «… da jeg var ung og ikke hadde drept noen.» Dette må være etter morens død.

Den 13. august skriver han om cyanidpillene som han en gang hadde gjort i stand «uten en tanke på noen andre enn meg selv...»

Doktorens sterke reaksjoner etter drapet kan også tyde på at dette ikke var lett for han, mer i retning av at dette var første gang han drepte.

Ergo, selv om dr. Glas skriver: «Hun døde for tidlig, min mor. Men det er godt at hun er død», har han neppe drept henne. Det kan være mange årsaker til at han er glad moren er borte. Jeg har ikke et klart bilde av det, men det var åpenbart turbulent i hjemmet. Jeg finner heller ingenting om den unge Glas faktisk ønsket moren død.

Høres mest sansynlig ut som han bare er glad hu slipper å lide. Det var bok bare noe med setningene der og da som fikk meg til å stusse litt..

Doktor Glas begynner å tenke på sin mor når han leser i dødsannonsen at pastor Gregorius hadde en aldrende mor (25. august). «Hvem kunne ane at han hadde sin mor i live …»
Glas tenker videre, med varme og kjærlighet, på sin egen mor, og konkluderer med at det er godt hun er død. Kan det være at Glas er glad for at moren ikke får oppleve sønnen i den situasjonen han nå har satt seg i? At han er glad for å slippe å måtte forholde seg til moren i en situasjon da han har drept et menneske? Og attpåtil en moren beundrer.

Det kan absolutt være en mulighet. Han er glad moren ikke kunne komme til å oppleve skammen rundt dette, om han hadde blitt oppdaget. I den tiden dette utspiller seg, virker det som mange var forsiktige med hva kvinner fikk vite/oppleve, i fare for at de skulle besvime eller bli sjuke på annet vis.

Jeg har heller ikke boka tilgjengelig. Men må innrømme at jeg aldri var inne på den tanken.

For å finne ut mer om forfatteren Hjalmar Söderberg, gikk jeg til Store norske leksikon. Der står det ikke mye, men ett sitat fant jeg, som jeg synes passer for «vår» doktor Glas:

«I sin stilistisk utsøkte kunst, som forener ironi med melankoli, gir Söderberg uttrykk for en illusjonsløs skeptisisme – et livssyn han oppsummerte i de berømte ord:
Jag tror på köttets lust och själens obotliga ensamhet».

Om forholdet mellom forfatter og romanfigur, sakser jeg fra bokomtalen til Rossa99:
«Doktor Glas ble møtt med avsky og sjokk da den ble utgitt i 1905. (..). Forfatteren selv ble i alle fall mistenkt for å sympatisere med sin romanfigur, og måtte gang på gang forsikre om at han selv ikke kunne ha begått et slikt mord, ikke på vilkår! Like fullt ble han langt på vei identifisert med sin romanfigur, kan jeg lese på Wikipedia.»

Jeg ble inspirert til å gå til oppslagsverk. I Gyldendals Verdens litteraturhistorie beskrives Söderbergs forfatterskap kort under overskriften «Individualister og autodidakter i Sverige»:

«En stor, men egentlig usvensk overgangsskikkelse er Hjalmar Söderberg (1869-1941), som laget skandale med sin «usedelige» debut, flanørromanen Förvillelser (1895). Blant hans forutsetninger er Herman Bang, og den selvbiografiske Martin Bircks ungdom (1901) minner om J.P. Jacobsens Niels Lyhne. Söderberg provoserte på ny med romanen Doktor Glas (1905) om fri kjætlighet og barmhjertighetsdrap, og skildret kjærligheten sett fra henholdsvis mannens og kvinnens side i romanen Den allvarsamma leken (1912) og dramaet Gertrud (1906, filmatisert av Carl Th Dreyer 1964). I 1917 flyktet han fra landet hvor «egentligen all kärlek [är] - till vänster hand. Något som skall hållas nere, i en undre våning». Det står i Gertrud - i likhet med de bevingende ord: «Jag tror på köttets lust och själens obotliga ensamhet.» I Danmark fant den melankolske dikteren mer lydhørhet for sine sene ironiske noveller og for sine religionskritiske essays.»

Barmhjertighetsdrap var vel ikke akkurat slik jeg har lest drapshandlingen i Doktor Glas! Jeg trodde det impliserte barmhjertighet med offeret... Ellers noterer jeg meg (på nytt) at jeg har lyst til å lese noe av Herman Bang.

SPOILER

Ang. barmhjertighetsdrap – det er ikke drapet på presten Gregorius jeg har i tankene. Det er mulig jeg er på villspor, men jeg tenker på barnet til en av kvinnene som ba doktor Glas om abort. Doktoren kommer på sykebesøk til familien (side 72 i Bokvennens klassikeres utgave).

Doktoren noterer: «Jeg ble ført bort til en liten seng. Det var ikke den lille vakre gutten som lå i den. Det var en annen, et monstrum. Enorme apekjever, sammenpresset kranium, små onde og slu øyne. En idiot, det var klart ved første øyekast. (….) Så det var altså den førstefødte. Det var ham hun bar under sitt hjerte den gangen. Det livsfrøet hun på sine knær tigget meg om å befri henne fra; og jeg svarte henne med plikten. Liv, jeg forstår deg ikke.»

I det videre tenker doktoren at moren nå ikke ønsker annet enn å bli kvitt dette barnet. Men likevel sender hun, «i sin feighet» (hva vet doktor Glas om det?) bud etter legen. … «for at jeg skal drive bort den gode og barmhjertige døden og holde misfosteret i live. Og i min like store feighet gjør jeg «min plikt» -- gjør den nå som jeg gjorde den da.»

Det er i disse avsnittene jeg mener spørsmålet om barmhjertighetsdrap reises. Skal den sterkt misdannete gutten få behandling for sin sykdom, eller skal han dø ubehandlet? Altså en form for passiv dødshjelp eller barmhjertighetsdrap.

Det er for øvrig et fælt menneskesyn som kommer frem i disse linjene. Bare dette med sammenhengen mellom misdannelser og ondskap («små onde og slu øyne»). Dette er ikke bare doktor Glas’ syn, men holdninger representative sin tid.
Til doktor Glas' forsvar taler kanskje hans gjentatte utsagn om at han ikke forstår livet.

Ellers tusen takk for interessant informasjon om Hjalmar Söderberg! En forfatter jeg har lyst til å lese mer av.

Alt fra første side bruker Dr. Glas nedsettende bemerkninger om andres utseende og bruker disse til å trekke vidtrekkende slutninger om deres karakter, enten det er pastor Gregorius eller et funksjonshemmet barn. Det eneste forsonende ved det er at han også betegner seg selv som stygg inntil han kommer på tanken om at han egentlig ligner alle andre. Hans omtale av jøder må også kunne sies å være nedsettende. Dessverre er slike uttrykk for fordommer nokså vanlige i eldre litteratur og ikke spesielle for vår hovedperson.

Det er kanskje i dagboknotatene fra 10. juli at spørsmålet om barmhjertighetsdrap kommer klarest til uttrykk, etter at han har funnet fram pillene fra den hemmelige skuffen:

Den dagen skal og må komme da retten til å dø blir anerkjent som en langt viktigere og mer umistelig menneskerett enn retten til å legge en seddel i valgurnen. Og når den tiden er moden, skal enhver uhelbredelig syk - og enhver «forbryter» også - ha rett til legens hjelp hvis han vil befrielsen.

Her blir det i alle fall lagt vekt på den sykes egne ønsker - ikke at noen andre ønsker å bli kvitt vedkommende.

Ja, det gir mening. Hele romanen er jo en drøfting av etikk og moral på ulike nivåer.

Jeg har også tenkt litt på et annet aspekt som du vel har vært inne på i tidligere innlegg, hvor doktoren sier at han bare forteller det han har lyst til å fortelle, men han sier ingenting som ikke er sant. Begrepet sannhet problematiseres senere når han den 28. august sitter sammen med Markel som sier:

... det finnes en hemmelighet med sannheten, som pussig nok er svært lite kjent, selv om jeg synes den burde være klar som dagen – det er at det er med sannheten som med solen, dens verdi for oss er utelukkende avhengig av den riktige avstanden. Hvis tenkerne fikk drive på, ville de styre kloden rett inn i solen og brenne oss alle til aske.
... Vi bladsmørere har til oppgave å opprettholde den riktige og nyttige avstanden til sannheten.

En lignende erkjennelse gjengir doktoren selv i sitt dagboksnotat fra 7. september. Han starter med «Liv, jeg forstår deg ikke.»

... Og det har til slutt begynt å gå opp for meg som en anelse - : det er kanskje ikke meningen at man skal forstå livet. Alt dette raseriet etter å forklare og forstå, all denne sannhetsjakten er kanskje en avvei. Vi velsigner solen fordi vi lever akkurat med den avstanden til den som er gagnlig for oss. Noen millioner mil nærmere eller lenger bort, og vi ville forbrenne eller forfryse. Om det nå er med sannheten som med solen?

Markel framstår vel her nærmest som en doktor Relling i Vildanden som hevder at hvis man tar livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar man lykken fra ham med det samme. Nå vet jeg ikke om Doktor Glas kan betegnes som et gjennomsnittsmenneske akkurat, men han har vel også sine livsløgner som han nå har fått avslørt for seg selv og som gjør det vanskelig å leve? Og dette er jo hans versjon av historien – det hadde vært interessant å se historien fra andres perspektiv også.

Men nå er boka levert tilbake på biblioteket, og neste bok står for tur: «Den tredje løgnen» av Agota Kristof. Det er siste bok i en trilogi som begynner med «Tvillingenes dagbok». De to første bøkene er veldig spesielle og svært gode, så jeg gleder meg til å lese den siste nå i helga. Jeg fikk trilogien anbefalt her inne, jeg tror det var Ava som snakket varmt om den. Det er det som er så flott med dette nettstedet, at man oppdager perler som man ellers kanskje ville gått glipp av!

Det virker jo som om alle livets filosofiske sider blir satt i spill, ved at både «det sanne», «det gode» og «det skjønne» settes spørsmål ved. Sannheten er ikke objektiv, som Bjørg påpeker, Markel gjør seg til talsmann for at sannheten er subjektiv, og som du viser Dr. Glas tilsynelatende slutter seg til. Det gode, eller moral og etikk, følger oss gjennom hele romanen med motsetningen mellom legeetikk og kvinnens beste i abortspørsmålet og i overveielsene over å ta liv. Gjennom hele romanen er dikotomien mellom stygt og pent tilstede, og Dr. Glas reagerer med sterk avsky for det stygge og forbinder det stygge med det onde. Han beskriver seg selv tidlig som stygg, men det kommer senere frem at han ikke er spesielt stygg.

Det kan være vanskelig å være menneske i en verden der alt er subjektiv. Vi ser jo hvordan Dr. Glas bruker legeetikken som en «krykke» i møtet med vanskelige situasjoner. Så lenge han kan holde den opp som det sanne og det gode, trenger han ikke stille spørsmål ved eller ta ansvar for sine handlinger eller resultatet av dem, enten det er kvinner som dør i svangerskap de ikke tåler eller som får uønskede barn. Men når han selv må gjøre de etiske vurderingene, slik han gjør når han befrir Helga for et forhold av livslang voldtekt, må han i større grad ta ansvar for sine vurderinger og handlinger.

Bengt Ohlsson har gjort nettopp det du etterspør, Bjørg, skrevet prestens versjon av historien. Den er annerledes enn Doktor Glas, men absolutt lesverdig. Den fikk Augustprisen i 2004. (Forøvrig kan du glede deg over siste bind i Tvilling-triologien, det er stor litteratur!)

Takk for respons og gode refleksjoner, Randi!

Jeg er litt usikker på om Markel og doktor Glas her vil gjøre sannheten til noe rent subjektivt. Snarere oppfatter jeg det som Markel mener at ikke alle tåler å få servert sannheten til enhver tid, og at noen illusjoner kan det være greit å få ha hvis man skal leve et godt liv. Dette er vel noe som vi i dagliglivet bevisst eller ubevisst prøver å balansere også overfor andre. Så kan det nok diskuteres hvor grensene da går mellom omsorgsfulle hvite løgner, manipulering og - hvis vi ser det i en større skala - sensur. Markel representerer jo her pressen.

Er det løgn hvis du ikke forteller hele sannheten? Det kan kanskje avhenge av hva saken dreier seg om og hva det er du utelater?

I min svenske utgave står det:

När Doktor Glas kom ut 1905 orsakade den moralpanik i Sverige, romanen ansågs som ”anfrätt”, ”maskstungen” och ”farlig”. Albert Engström formulerade stämningarna i en skämtsam parodi i tidningen Strix: ”Nu kommer alla Stockholmsläkare att bli överlupna av damer som vill bli av med sina män på ett lättvindigt sätt."

Dr. Glas: Fra pliktmenneske til overmenneske.

Flere har alt tatt for seg karakteren til hovedpersonen og hvordan personlighten hans utvikler seg i løpet av de månedene dagboken strekker seg. Men boka er åpenbart også en idéroman der protagonisten trekkes mellom ulike tidsriktige filosofiske og naturvitenskapelige retninger omkring 1900.

Allerede på første side møter vi Schopenhauer gjennom en anekdote. Noen nærmere utdyping får leseren ikke, men det kan være verdt å vite at Arthur Schopenhauer betegnes som en «pessimistisk filosof» (Wikipedia). Innledningsvis leser vi hvordan Dr. Glas trekkes mellom en formalistisk pliktetikk og et den gang radikalt livssyn basert på humanisme og nyere vitenskapsteori. Det er idéer preget av kjølig rasjonell tenkning i tråd med Darwins evolusjonslære.

Men etterhvert som Dr. Glas engasjerer seg i forholdet mellom Helga og hennes mann, settes det igang sterke følelser som trekker veksel på helt andre tenkere i samtiden. Vi er innom Herbert Spencer og dikterne Charles Baudelaire, Émile Zola, Dostojevski og Henrik Ibsen. Spencer fremmet sosialdarwinismen med vekt på kampen for tilværelsen, Baudelaire la vekt på flytende, forgjengelige livserfaringer (Wikpedia), mens Dostojevski og Ibsen som vi vet tok for seg sinnets irrganger før Freud. Freud nevnes riktignok ikke, men det kan jo være verdt merke seg at boka hans Drømmetydning kom ut 1900, noen år før Söderberg fullførte sin roman.

Utenom Baudelaire diskuterer ikke Söderberg disse idéstrømningene direkte, men kommer innom dem gjennom dagbokens monologer og samtalene Dr. Glas har med sine kvinnelige pasienter og mannlige venner. Spørsmålet som indirekte reises er om frigjøringen fra pliktetikken åpner veien for «overmennesket» Dr. Glas, dermed en forløper for nåtidens ensomme terrorist?

Lest hele boken - refleksjoner som røper handling

Jeg ble så revet med, så jeg leste den ut i et jafs. Nå har den fått hvile og jeg har til og med rukket å lese Bengt Ohlssons «motbok» Gregorius. Men jeg skal holde meg til Doktor Glas som det er mer enn nok å diskutere.

Dagbok-formatet fungerer veldig godt. Det er en blanding av beretning om ha dagen har bragt, informasjon om været, filosofiske refleksjoner og aforismer. Været følger stemningsleiet til doktoren, hete varme sommerdager (hundedagerhete (12. juni), støv og lummerhet over alt (5. juli), velsignede sol (14. juli), afrikaheten (24. juli) når han møter Helga, grå og regnfulle dager når han grunner på hvordan han kan hjelpe Helga (7-13. juli). Høsten slår ordentlig inn etter drapet.

Vi har allerede diskutert abortspørsmålet og hans refleksjoner rundt det. Det er jo litt ironisk at han står imot alle henvendelsene om abort, til tross for medfølelse og forståelse, mens han på eget initiativ begår et drap. Et drap han begår for å beskytte og befri en kvinne. Selv om han er forelsket i Helga, har han tilsynelatende ingen illusjoner om å vinne hennes kjærlighet. Han føler en enorm vemmelse overfor Pastor Gregorius, den ligger allerede der før første møte med Helga, men vokser seg etterhvert sterkere. Temaet voldtekt i ekteskapet innbiller jeg meg må være svært moderne - voldtekt er mine moderne ord. Doktor Glas reagerer med avsky på aldersforskjellen, den vakre kvinnen og den stygge mannen, som virker å forsterke vemmelse for voldtektene.

Man kunne mistenke doktor Glas for å være en rettskaffen mann som ikke ville svikte sin legeed når vi leser om abortene. Det kan også være mulig å forstå drapet som en slags preventiv handling for å unngå flere voldtekter. Dagen før drapet erkjenner doktor Glas at han må gi sin venn, kynikeren Markel, rett i at «menneskene bekymrer seg ikke for lykken, de søker vellysten.» Han reflekterer over hvordan både Gregorius og Helga søker vellysten mot sin interessse, pastoren ved å se bort fra helserisikoen ved samleie, mens Helga har kastet seg inn i en kjærlighetsaffære uten å tenke gjennom hvordan det skal ende. «Og for første gang slo det meg nå at det var nøyaktig samme handlemåte som fylte meg med vemmelse for den gamle presten og en uendelig ømhet for den unge kvinnen, ja med en forsagt ærbødighet som ved guddommens nærhet» (21. august). Med denne innrømmelsen slår han beina under en likebehandling. Etter datidens moral var Helgas handlinger mer moralsk forkastelig enn prestens. Men doktor Glas likestiller det tilsynelatende. Men dikotomien mellom den gamle og den unge blir nærmest loddet på vekten som veier i Helgas retning.

Etter drapet sier han: «Det er overstått, jeg er fri.» (22. august).

Nest siste dagbokavsnitt sår imidlertid tvil om hvorvidt doktoren ikke innerst inne hadde håpet at Helga kunne bli hans: «Aldri blir hun min; aldri. Jeg gjorde aldri kinnet hennes rødt, og det var ikke jeg som hadde gjort det så likblekt nå. Og aldri skal hun med angst i hjertet styrte over gaten med et brev til meg.
Meg gikk livet forbi.»

Allerede i første dagboknotat slår han fast at han ikke skriver alt «Det jeg skriver ned på disse arkene er ikke noe skriftemål [...] Jeg forteller bare det jeg har lyst til å fortelle» (12. juni), dette gjentas også senere.

Det er ikke sikkert at det hadde vært en mer edel handling å drepe for kjærligheten (eller «lykken»), men kanskje mer forståelig?

Det er mye mer å ta tak i - jeg synes dette var en veldig god bok.

… hvorvidt doktoren ikke innerst inne hadde håpet at Helga kunne bli hans.

Jeg tror nok at han på en måte håper det, men innerst inne ikke ønsker det. Jeg lurer på om han er mer opptatt av drømmen om kjærlighet enn å realisere den. Han har vist en viss interesse for frøken Mertens, men da han oppfatter at hun er interessert i ham blir han mer reservert. Da han får en bok og et visittkort fra henne, skriver han bl.a. «Den kvinnen jeg kan blottstille meg for, finnes ikke!» og «Man omfavner en skygge og elsker en drøm.» Så da er det kanskje tryggere å dyrke en avstandsforelskelse til en som han vet allerede elsker en annen? Da kan han jo fortsette å elske drømmen og slippe å forholde seg til nærhet eller hverdagene sammen med et annet menneske.

Historien om Skyggen (5.juli) og vennen Markels utsagn om at doktoren mangler alle anlegg for lykke, får meg også til å tenke i de samme banene.

Det tror jeg du har helt rett i; det er forskjell på et ideal og virkelighet.

Den 7. august drømmer han at han tar livet av presten, og det fører til at Glas har en indre dialog om moral, handling og legens plikt.

Jeg må rette det jeg skrev at voldtekt var en moderne forståelse av situasjonen, for her er han eksplisitt: «Her er det ikke snakk om et enkeltstående tilfelle av voldtekt, men om et livsfarlig forhold, som i all hovedsak består av fortsatt, gjentatt voldtekt.»

Og han fortsetter i en dialog med seg selv: «Og her gjelder det å hjelpe og redde, ikke en ukjent kvinne, men din hemmelige elskede.
- Nei, stille, det er nok, ti stille...!
- Kan en mann la den han elsker skjendes og skitneste til og tråkkes på rett for øynene på seg?
- Ti stille! Hun elsker en annen. Dette er hans sak, ikke min.
- Du vet at du elsker henne. Altså er det din sak.»

Men jeg tror du har rett i at han skiller mellom en ideel, opphøyet kjærlighet og den fysiske, «hverdagslige», virkelige kjærligheten.

Hele dagboknotatet denne dagen kan leses som filosofiske diskusjoner om idealer: det rette, det sanne og vilje. Han trekker den konkrete situasjonen opp til moralfilosofiske overveielse, og hans følelser for Helga blir også stående som ideelle.

LEST UT BOKEN – SPOILER

Doktor Glas er en mann som rives mellom det som er juridisk og formelt riktig, og det som er moralsk og etisk riktig. I sine dagboksnotater reflekterer han mye omkring slike spørsmål. Vi har allerede snakket om abortspørsmålet. Glas kommer etter hvert inn på spørsmål som kvinners rett til kontroll over sitt eget liv, barmhjertighetsdrap, selvmord og samfunnets dobbeltmoral.

Dilemmaer mellom det legale og det moralsk riktige er et tilbakevendende tema i litteraturen. Under lesingen av «Doktor Glas», kom jeg i tanker om Siegfried Lenz’ «Tysktime», der bokens hovedperson blir dømt av naziregimet til å skrive en skolestil med tittelen «Pliktens gleder».

For mange år siden hadde vi flere fine diskusjoner om «Tysktime» (se under "Diskusjoner om boken). Jeg oppfatter «pliktens gleder» som denne bokens sentrale tema - pliktens dobbelte karakter. Man kan gjøre sin plikt, og gjøre det med glede - uten at det er noe negativt eller galt i det. Men plikten kan ha skyggesider og grusomme følger, som for eksempel å slavisk følge ordre. Eller som i Doktor Glas’ tilfelle å bruke plikten som en «fortreffelig skjerm å krype bak for å slippe å gjøre det som må gjøres.»

Den ensomme doktor Glas kan oppfattes som veik og unnvikende, endog kynisk. Men som lege er han bundet av sin tids lovverk og sin stands etikk og normer. Likevel strekker han seg stadig lengre for å yte den hjelpen han mener må til. For eksempel lyver han på prestefruen en underlivssykdom for å skjerme henne fra sin ektemann. Ja, han går helt til det ytterpunktet å begå et drap. Kan hans handlinger forsvares i et «godhetens» lys?

Hjalmar Söderberg gir oss ingen svar. Men han inspirerer leseren til å gå inn i problemstillinger som er like aktuelle i dag, som da boken ble skrevet for mer enn hundre år siden. Hans penn flyter lett og godt, og det er mange lag i disse tankevekkende dagboksnotatene.
En klar 6-er fra meg.

Jeg er også med, lytter til en svensk utgave på Storytel, lest ganske kjølig, med avstand. Litt som hovedpersonen i boka.

Denne boka har jeg lenge hatt på leselista, så da den ble valgt til felleslesing fikk jeg et ekstra puff for å ta fatt.

Har hittil lest fram til «6. juli, om morgenen.»

Her føler jeg at vi blir dratt inn i hovedpersonens hode fra første side. Selv om det er et knapt språk, får han også rom for ganske malende beskrivelser av byen og omgivelsene som gjør at det er lett å se det for seg.

Allerede på første side treffer doktoren presten Gregorius som han sier har «et usympatisk utseende». Dette kan jo være kjente, automatiske tankemønstre – hvor ofte lar vi oss ikke styre av slike instinktive følelser? Vi har vel gjerne lettere for å tillegge en pen person positive egenskaper enn en som vi synes er stygg? Doktoren vil nok helt fra første stund at vi ikke skal ha noen høye tanker om presten. Gregorius beskrives med «et uutgrunnelig gement blikk bak brilleglassene». Like etter kommer opplysningen om at presten har «en ung og vakker hustru» som doktoren antar at han plager livet av. Og så forteller han at prestens kone hadde oppsøkt ham noen dager før, og hun har tydeligvis gjort inntrykk på ham. Er det derfor han har slik avsky for presten, eller var den følelsen der også tidligere? Rekkefølgen dette fortelles i er kanskje et forsøk på å kamuflere at avskyen skyldes sjalusi? I følge dagboken er det først den 19. juni kona på nytt oppsøker ham og forteller at hun har fått slik avsky for sin mann.

Den 14. juni reflekterer doktor Glas litt omkring sitt yrkesvalg. Han har innsett at yrket passer ham dårlig. Måten han beskriver kvinner som har kommet til ham for å få hjelp, gjør at han ikke framstår som noen menneskevenn, i alle fall. Tonen er nedlatende og kynisk når han forteller om fortvilede kvinner som ønsker abort. Men så kommer en slags selverkjennelse i forlengelsen av dette, hvor han ser at han bare har skjøvet plikten foran seg når han har nektet å hjelpe. Skyldes dette at noe har skjedd med ham etter at prestens kone tok kontakt? Den nedlatende tonen er også der når han den 5. juli skriver om at han er ute og går en sommersøndag: «Støv og lummerhet overalt, og bare fattigfolk ute og går. Og fattigfolk er dessverre meget usympatiske.»

Vi får vite litt om doktorens bakgrunn, og hans eneste romantiske opplevelse i livet en midtsommernatt for ti år siden. Han rakk aldri å treffe henne igjen fordi hun døde noen dager senere. Etter det har de han har forelsket seg i, vært i andre forhold og har ikke gjengjeldt hans følelser. De som har vist ham interesse, har ikke han brydd seg om. Han sier at han ikke vil «ta til takke med godtkjøpskjærlighet». Er det en unnskyldning for at han egentlig ikke tør å slippe noen innpå seg av redsel for å bli skuffet?

Det virker som doktoren har stivnet i et mønster og ikke tør å leve. Det er mange tanker og forestillinger om ren kjærlighet, begjær, synd og skyld, men han stiller seg på sidelinjen og er en betrakter. Han sier også et sted:

Ofte tenkte jeg i min ungdom: den som fikk være med; den som kunne
være med. Den som kunne få gi noen noe en gang, ikke bare bestandig ta
imot. Det er så ensomt å gå alene med en ufruktbar sjel; man vet ikke
hva man skal finne på for å føle at man er noe og betyr noe og få litt
aktelse for seg selv. Det er sannsynligvis en stor lykke at de fleste
er så kravløse på det området. Jeg var det ikke, og det har plaget meg
lenge, selv om det verste er over nå.

Etter hvert finner doktoren ut hvem Helga Gregorius’ elsker er. Glas sitter og iakttar ham på en fortausrestaurant, og ønsker at han hadde hatt hans utseende. Samtidig sier han at han selv er så stygg som djevelen selv, og har lidd bittert under det. Dagboka den 5. juli slutter med at han «tenker på Andersen, og det synes meg at jeg selv er skyggen som ville bli menneske.» Her er det nok H. C. Andersen og eventyret/spøkelseshistorien om Skyggen han tenker på.

Jeg er spent på fortsettelsen av boka, og beklager at dette innlegget ble altfor langt. Sånn er det når man blir begeistret ...

Takk for et langt og interessant innlegg! Jeg har nå kommet omtrent halvveis i boka. Jeg synes den er interessant, men har ikke helt blitt begeistra enda. Litt for mye filosofiske betraktninger for meg. Som du sier vil doktoren raskt få oss til å få et negativt inntrykk av Gegorius. Kanskje vil forfatteren og gi oss et negativt inntrykk av doktor Glas, jeg sitter i alle fall igjen med det?

Det virker som han ikke har særlig høy selvfølelse, og dermed kanskje nedvurderer seg selv? Han synes han er stygg og holder heller ikke igjen negative og kontroversielle tanker i dagboka, som vel er den eneste han tør å åpne seg for.

Og det kommer vel etter hvert fram at doktor Glas heller ikke har så godt inntrykk av seg selv.

Begeistring er aldri å beklage!

Jeg tar tak i ett moment i ditt fine innlegg. Du skriver «Tonen er nedlatende og kynisk når han (doktor Glas) forteller om fortvilede kvinner som ønsker abort. Men så kommer en slags selverkjennelse i forlengelsen av dette, hvor han ser at han bare har skjøvet plikten foran seg når han har nektet å hjelpe.»

Det er viktig å huske at boken ble utgitt i 1905. I Norge var abortus provocatus («fosterfordrivelse») forbudt etter straffeloven helt frem til 1964. Også den som bidro til å fremkalle en abort, risikerte fengselsstraff. Det fantes riktignok visse unntak, som når kvinnens liv og helse sto i fare, og en gradvis liberalisering fant sted fra Katti Anker Møller (1868-1945) tok opp saken i 1913. Nå kjenner ikke jeg den svenske lovgivningen på dette feltet, men det er liten grunn til å tro at den var så veldig forskjellig fra den norske.

Jeg oppfatter at doktor Glas opplever et reelt dilemma i spørsmålet om abort. I møtet med kvinnene som oppsøker hans kontor og trygler om abort, henviser han til Loven og til sin Plikt. Han opptrer, som du skriver Bjørg, nedlatende og tilsynelatende kynisk overfor en kvinne, men skriver senere «… det gjorde meg ondt å se den lille bleke kvinnen i dag. Så mye lidelse og elendighet for så lite glede.» (s. 11, 14. juni).

I samme dagboksnotat gjør doktor Glas seg noen refleksjoner om menneskelivet. «Aktelse for menneskelivet – hva er det i min munn annet enn gement hykleri». Alle regjeringer og parlamenter i verden viser at de for alvor ikke tar det ringeste hensyn til «fremmede, ukjente, usette menneskeliv». Er dette doktor Glas’ argumentasjon med seg selv om abortspørsmålet? Et spark mot politikere som ikke bryr seg om de levendes liv, men står på at kvinner som ikke bærer frem sitt foster, skal straffeforfølges?

Også jeg bet meg merke i setningen: «Og plikten, hvilken fortreffelig skjerm å krype bak for å slippe å gjøre det som må gjøres.» Jeg tolker dette slik at doktor Glas innerst inne vet hva som må gjøres, nemlig hjelpe kvinner med abort. Men han innser at han mangler motet (faren for fengselsstraff og for å bli fradømt sin legepraksis) til å gjøre det. Hans tone overfor kvinnene er en form som selvforsvar.

Doktorens refleksjoner, dilemmaer og hans selvinnsikt gjør han til en sammensatt og interessant person.

Fine refleksjoner, Lillevi. Jeg synes det abortspørsmålet er behandlet på en vidsynt måte, gitt tiden det er skrevet i. Han beskriver både høy og lav. Både fortvilte overklassejenter som har havnet i ulykken, til fattige gifte kvinner med kropper som ikke tåler den årlige graviditeten som var tilfelle uten prevensjon. For den første føler han ikke så stor medlidenhet «slikt ordner seg jo alltid når det bare finnes penger.[...] Slike tilfeller som hennes har aldri skaffet meg hodebry.»

Han er ikke opptatt av det moralske aspektet nødvendigvis. Jeg leser ham tvert i mot som vidsynt og lite fordømmende. Grunnen til at Helga betror seg til ham, er måten han omtaler prostituerte «disse stakkars pikene er også mennesker og bør behandles som mennesker». Han er mer fordømmende overfor seg selv. Det er frykten for å sette alt på spill som hindrer ham i å hjelpe. Han sier i det samme avsnittet at det er det å sette «stilling, anseelse, fremtid, for å hjelpe fremmede og likegyldige mennesker».

Er det fordi Helga ikke er en fremmed og likegyldig menneske, at han vil hjelpe henne? Er hun et sonoffer for alle gangene han har krøpet bak plikten?

Slik forstår jeg også Dr. Glas i de innledende dagboknotatene. Han angriper hykleriet i moralspørsmål, men har verken styrke eller vilje til å gå offentlig ut mot dagjeldende lover og normer. Hans personlige, men hemmeligholdte meninger er ikke til nytte for kvinnene som oppsøker ham. Ellers synes jeg denne romanen har en strålende innledning som stimulerer leselysten.

Ja, du har gode poeng her, Lillevi. Jeg har nå lest videre og er ferdig med boka. (Til den som ev. ikke har lest ferdig - det kommer en spoiler på slutten.) Han er virkelig en sammensatt person, og må være uendelig ensom. Det er egentlig veldig mye å ta tak i, men jeg skal prøve å gjøre det kort.

Merket meg hans forhold til sin far, som han sier at han hadde en sterk fysisk motvilje mot. En voldelig far, som heller ikke var snill mot sin kone. Er det bl.a. et barns avmakt som han nå tar igjen overfor pastoren? Glas må være en svært plaget sjel når han i flere år har hatt piller liggende for eget bruk for, som han sier, å være beredt. Og da mener han vel at pillene opprinnelig var tiltenkt et selvmord.

Et sted har han skrevet: «Ingenting forringer og trekker et menneske så mye ned som bevisstheten om ikke å være elsket.» (11. juli.) Det virker som han har en redsel for å åpne seg og være nær andre, enten det gjelder fysisk kjærlighet eller nært vennskap. Det er kanskje derfor han garderer seg og sørger for ikke å komme noen for nær?

Den 24. juli sitter han sammen med Birck og Markel (s. 80-81 i min bok). Markel snakker om lykken og vellysten, og sier: «Det finnes mennesker som savner alle anlegg for lykke og som føler det med pinefull, ubønnhørlig klarhet. Slike mennesker streber ikke etter lykke, men etter å få litt form og stil på sin ulykke.» … «Glas er en av dem.» Dette kommer overraskende på ham, men det virker samtidig som han føler seg truffet.

Denne historien kunne vel ikke ende med noen lykkelig slutt. Glas har altså myrdet pastoren for at hans kone skal slippe fri og få oppleve lykke. For det virker ikke som han selv har tenkt å ta elskerens plass. Og så viser det seg at Klas Recke har en annen, slik at heller ikke hun fikk oppleve den lykken Glas ville gi henne. Om mulig, så må vel ensomheten hans ha blitt enda større etter dette.

Da er jeg i gang med å lese Doktor Glas og jeg liker det jeg leser. Romanen har mange betraktninger om livet i tillegg til det kontroversielle som Doktor Glas åpenbart holder på med. Tydelig at han er en ensom sjel.

Ja, han må være en svært ensom sjel. Han strever tydeligvis med mange etiske dilemmaer, og har ingen fortrolige som han kan diskutere åpent med.

Ja, han er ensom uten familie og fortrolige venner, men også ensom i sitt yrke. Han har selv ingen å betro seg til, men nesten som om han var en slags skriftefar kommer pasientene til ham med sine innerste tanker og vansker.
Fru Helga sier til ham "det er noe ved Dem som inngir fortrolighet, og jeg vet ikke om noen annen jeg kunne betro meg til i dette tilfellet, ingen annen i hele verden som kunne hjelpe meg." Store ord, som jeg vil tro veier tungt på en pliktskyldig, ung herres skuldre.

Det lokale biblioteket måtte bestille bok fra et nabobibliotek. Kom denne uka, ei utgave på svensk utgitt i 1958. Tror det går bra!

Jeg har ikke noe tidligere forhold til Hjalmar Søderberg, men har lest Kerstin Ekman sin Mordets praksis, som sies å "gå i dialog" med denne boka. Jeg husker svært lite av boka, men husker at den var en liten skuffelse. Men på den tida hadde jeg bare lest Hendelser ved vann og Vargskinnetbøkene av Ekman. Alle de bøkene likte jeg svært godt, så kanskje var forventningene for store.

Har i utgangspunktet ikke like store forventninger til denne, men ser fram til felleslesinga.

Pocketboken fra Platekompaniet ankom i dag, og jeg måtte få en liten smakebit med en gang. Har lest 12. juni - første dagboknedtegnelse, og synes det er et spennende anslag.

Doktor Glas vandrer rundt i et varmt Stockholm, der Riksdagsbygningen er under bygging. Det er lett å se for seg Stockholm der han vandrer rundt.

I løpet av den første dagen presenteres vi for hovedpersonene: doktor Glas, Pastor Gregorius og Fru Gregorius.

Pastoren presenteres først gjennom en anekdote om Schopenhauer, før doktoren selv med avsky beskriver utseende til pastoren. Dikotomien mellom det stygge og det vakre etableres. Den stygge mannen og den vakre kvinnen, og mer indirekte i byen med lys og skygger. Schopenhauer er først og fremst kjent for «viljen til makt», men jeg ble litt nysgjerrig på hans filosofi rundt skjønnhet. Blant de greske filosofene ble «det skjønne» satt likt «det gode», og det kan virke som om det gjøres her også.

Doktor Glas etablerer seg selv som en ensom ung mann, han kan kanskje hjelpe andre, men ikke seg selv. Og aldri har han vært nær en kvinne (datidens incel?)

Som leser skal vi også være oppmerksomme: «Jeg forteller bare det jeg har lyst å fortelle; men jeg sier ingenting som ikke er sant.»

Kompakt og meningstett, med andre ord.

Jeg var faktisk i ferd med å skrive et innlegg da jeg så din oppfordring, Randi; tusen takk skal du ha!

Hva mener du når du skriver at Schopenhauer først og fremst er kjent for «viljen til makt»?

Ut fra det lille jeg har lest, oppfatter jeg det nærmest som motsatt. Schopenhauer mener at roten til alt vondt ligger i viljens (eller kanskje heller driftenes) slaveri. Og videre at mennesket har i seg muligheten til å utvikle seg videre, forbi det stadiet da vi lar oss rive med av våre umiddelbare følelser og behov (drifter) for å opprettholde vår eksistens. Én måte å unnslippe viljens slaveri på, er det Schopenhauer kaller estetisk kontemplasjon, kunstens måte. Det vil si å betrakte det vakre uten noen egeninteresse, men bare observere skjønnheten som sådan. Den andre måten er askesens sti. («A history of Philosophy, volum 7»)

Så kan vi spørre oss om hvorfor Söderberg tar med anekdoten om Schopenhauer på bokens første side. Sier den noe om filosofen som menneske (har oppfattet at han var nokså spesiell) eller om hans filosofi? Har i så fall denne filosofien noen relevans for boken? Eller er anekdoten bare en fin innfallsvinkel til doktor Glas’ personlighet og historie?

Det er jo bare fint, jo flere som deltar!

Du har rett om filosofien til Schopenhauer handler om vilje, det er Nietzche som videreutviklet viljesbegrepet til Schopenhauer videre til «viljen til makt».

Det er jo interessant hvordan anekdoten om Schopenhauer er måten doktor Gregorius introduseres. Det trenger ikke nødvendigvis handle om filosofien hans, det kan være en måte å identifisere Doktor Glas som en belest intellektuell (selv om tittelen på mange måter tar seg av det). Doktor Glas reflektere over viljen gjennom dagboknotatene, så uten at jeg har lest meg opp på Schopenhauer (som jeg allerede har avslørt!) kan det tyde på en dypere referanse enn bare en morsom anekdote.

Den enorme aggresjonen Schopenhauer i følge anekdoten reagerer med kun basert på utseende er tankevekkende. Doktor Glas avsky overfor Pastor Gregorius er tilsynelatende basert på hans utseende.

Har så vidt begynt å lese boken i dag. Jeg har aldri før lest noe av Söderberg, men mente å engang ha hørt noe om at han kunne være litt tung å lese. Han later i hvert fall til å mestre kortroman-formatet, her er ingen unødvendige fyllsetninger. Allerede på første side får vi treffe både dr. Glas og pastor Gregorius. Så langt synes jeg det flyter godt og fortellingen er spennende, gleder meg til å lese videre.