Bokelskere.no

FANTASTISKE ØYEHAUG!
Novellesamlingen "Vonde blomar" av Gunnhild Øyehaug er noe av det rareste og mest fantastiske jeg har lest på lenge!
Samlingen inneholder 25 noveller og tittelnovellen viser til "Det vondes blomar" av Charles Baudelaire.
Her finner vi en gammel kvinne som ligger på sykehjem og får besøk av en løve på rommet. Her finnes noveller som protesterer på andre noveller i samlingen fordi de sluttet ikke slik denne ville. Her er det døde kvinner som bestiller flybilletter og en som mister en del av hjernen sin mens hun sitter på toalettet.
Om tre venner som treffer hverandre igjen etter mange år og er strandet ute i villmarken og mest sannsynlig har blitt karakterer i hverandres bøker.
ABSURD javisst. Det er bare fornavnet.
Her er det bare å la all logikk seile sin egen sjø og bli med på ferden for det er et helt unikt og merkelig univers Øyehaug har skapt. På en eller annen måte så gav de fleste novellene mening selv om jeg ikke skal påstå at jeg fikk taket på absolutt alle.
Det er ingen tvil om at Øyehaug kan skrive og hun er en unik litterær stemme.
Jeg pleier egentlig å skrive om hver novelle når jeg skriver om novellesamlinger men her er det best å bare skli inn i universet uten å vite for mye på forhånd.

ANBEFALES!

Wow. Dette var heftig. Korthugget prosa, naivistisk og brutalt. Aldri har jeg fulgt hovedpersoner som har fått alt og alle rundt seg ødelagt på en så usentimental måte, uten at det har blitt overfladisk. Hele romanen er på grensen til det allegoriske.

Vi følger et tvillingpar som blir tatt med fra byen til bestemoren på landet til krigen er over. Ingen nevnes ved navn, hverken menneskene i den krigsherjede grenselandsbyen eller de krigførende partene/landene. Forholdene er fatteslige og brutale, men tvillingene er målbevisste, smarte og handlekraftige.

En liten bok, men stor litteratur.

Faldbakken har ikke vært bedre siden Macht und Rebel, synes jeg. Kanskje den beste bygdeskildring møter kunstig intelligens ispedd litt amfetaminrus-romanen noensinne?

Jeg hadde lyst til å legge den fra meg etter 50 sider, men det var noe der som dreiv meg videre. Etter hvert oppdaget jeg at den fenget meg mer og mer, og de siste 100 sidene leste jeg med stor glede. En tvers igjennom original bok, tankevekkende og fascinerende.

Ja, i dette tilfellet er det nok avgjørende å kjenne til konteksten sitatet opptrer i. Arendts egen tolkning gir jo en helt annen mening, men åpner samtidig for tvetydighet. I undertittelen til den norske utgaven fra 1965 av Eichmann i Jerusalem (Pax) heter det En beretning om det ondes banalitet. Det er derfor ikke noe rart at oversetteren, Johan Ludwig Mowinckel, fant det nødvendig å skrive et forord på 12 sider.

Antakelig den mest kontroversielle av Hannah Ahrendts uttalelser om saken mot Adolf Eichmann. Kan vi virkelig betrakte ondskapen bak gjennomføringen av Holocaust som noe hverdagslig? Eller mener hun egentlig noe annet?

Bokelskere.no bruker bokbasen.no som hovedkilde for bokdata.
Vi har lenge hatt Amazon som alternativ kilde for bokdata.
Amazon har tilbudt bokdata til utviklere i bytte mot "kjøpeknapper" for å drive salg til Amazon.
Vi har hatt kjøpeknapper som fører til Amazon ved siden av bøkene der vi har brukt dem som kilde.

Nå har Amazon endret vilkårene for databruk, og krever nå en viss omsetningssum per databaseoppslag.
Kjøpeknappene våre som fører til Amazon har ikke drevet nok salg til dem, og vi har nå mistet tilgangen til bokdata derfra.

Det hadde vært fantastisk med et alternativ til Amazon som datakilde for utenlandske boktitler.

Hvis noen har tips her, tas de imot med glede.

Ideelt sett trenger vi da tilgang til et API med bokdata av god kvalitet, samt omslagsbilder.

Begynte bra, men sklei ut i usannsynlige vendinger og kompakt elendighet.

Eg har ikkje lese noko av Knausgård tidlegare. Eg skulle no på reise og denne boka vart plukka med fordi den var laga i mjukinnbinding. Alle dei tjukke bøkene frå Knausgård står urørte heime. Men no er eg trollbunden av Knausgård. Måten han formulerar seg, og hans framtilling av verda si sit meg i stor respekt ovanfor han. Eg finn han ikkje utleverande, for han tek heile tida utgangspunkt i seg sjølv, viser situasjonar med eigenopplevingar som fokus. Dette er ei bok som vert skreven til den vesle dotra hans, og når den vert skreven slik at det er mynta på ei lita jente alt som står der, så gjer det det heile så rørande og kjærleiksfyllt. Det kvardagslege vert her skildra, og det er det eg finn så flott, for det nære livet vert hedra, men ikkje forgylla eller forfalska. Eg gler meg til å lesa meir av Knausgård.

Jaja, så gikk jeg faktisk til det skritt å kaste en bok i en søppeldunk på flyplassen. Innser at jeg er i kraftig mindretall, men Murakami har nok beskrevet den siste menstruasjonen for denne leseren! Tenke seg til, blod fosser fra livmoren (!)etter minnet (eller var det skammen?) om heftig drømmesex og samtidig mister en hel skoleklasse bevisstheten. Jeg ser at det er mye i hans bøker som er underholdende, jeg likte praten med kattene og om japansk litteratur i denne boken, men jeg lar meg alltid irritere av hvordan han beskriver kvinner. Også blir det mange løse tråder og grunne personskildringer. At han stadig nevnes for nobelprisen er for meg en gåte. Jeg skal se Kafka på stranden på Det norske teateret (derfor jeg tok opp boka), håper de viser meg alle skattene jeg selv ikke har fått øye på.

Vittig framstilling av et ganske spesielt ungdommelig London-miljø omkring 1930. Farsen har likevel et skinn av undertrykt alvor under den tilsynelatende lette, overflatiske dialogen som preger det meste av boka. Hovedpersonen Adam ansettes som sosietetsreporter i Daily Excess og finner fort ut at det er enklest å bruke fantasien når fakta mangler. Sånn sett kan boka leses som et tidlig angrep på nåtidens «falske nyheter». Waugh har utstyrt boka med en «Happy Ending», men det er nok også bare tilsynelatende.

Veldig god bok. Annerledes. En mellomting av ei reiseskildring gjennom Øst-Europa, innsikt i det post-kommunistiske Øst-Europa og dagliglivet slik det helt sikkert fortoner seg for mange fra nevnte område.
Veldig spennende for den som er interessert i disse temaene.

Man får følelsen av å være på vei, være der sammen med personene i boka og oppleve alle de små, daglige hendelsene sammen med dem.
Boka er uten kapitler, bare avsnitt, og det forsterker følelsen av å være på vei, noe som ikke stopper, et stadig liv videre.

Om alle boklesere nøyde seg med å lese bare baksida på hver eneste bok som blir utgitt, da hadde vi virkelig rukket å lese mange bøker hvert eneste år, gitt.

Jeg henviser til et innlegg i Morgenbladet, publisert på julaften i år, skrevet av Kjetil Rolness, der han blant annet sier dette:
"Stopp litt og la denne logikken synke: En kvinne som «brenner for demokrati og likestilling» og advarer mot en åpenbar samfunnsfiende, blir selv fremstilt som samfunnsfiende. Mens skjeggete mørkemenn som ønsker kjønnsapartheid og dødstraff for homofile, ansees som samfunnets gode allierte i kampen mot terrorisme."
Og dette:
"Du kan fortie en «ytterliggående» debattant, men ikke en bestselger og snakkis."

sukk

Jeg tror det er viktig å utfordre seg selv som leser og har i mange år hatt som mål å lese to klassikere i året. Noen ganger er det virkelig store leseopplevelser (som da jeg leste Anne Karenina), noen ganger, not so much...

Jeg har forsøkt meg på flere bøker av Virginia Woolf, men jeg klarer bare ikke å lese henne. Det er noe med prosaen og skrivestilen som gjør at jeg rett og slett ikke kommer under teksten. Jeg er ikke dummere enn at jeg vet at hun har gjort et enormt bidrag til verdenslitteraturen og feminismen, men jeg får bare ikke til å lese henne.

Noen forslag eller innspill? Leser jeg henne på feil måte?

Som dere skjønner, jeg viiiil så gjerne like henne...