En veldig detaljert selvbiografi hvor forfatteren prøver å beskrive ni år i evig redsel for at noen skal eksekvere den dødsdom som er idømt ham av en fanatisk religiøs leder i et muslimsk land (Iran). Forbrytelsen er å ha skrevet en roman " Sataniske vers". Denne boken er skrevet som en annen persons selvbiografi. Dermed skriver han en historie om "ham" i stedet for "jeg". Hele tiden er det nettopp dette som er forvirrende, for meg. En drøss kjente personer treffes underveis, ikke å forglemme prominente personer som USA's president Bill Clinton og "Jernladyen" Margareth Thatcher , tidligere statsminister i Storbritannia. Utover det en rekke kultur-personligheter, selvfølgelig mest forfattere , de mest kjente i samtiden, og enda flere.
Dette utgjør et enormt persongalleri, men lykkeligvis trenger ikke leseren forholde seg så mye til dem. De blir mest å bruke som kulisser, et bakteppe for forfatteren gjennom sin kamp. Denne kampen er jo først og fremst en kamp for å overleve , men også å prøve å leve et alminnelig, det vil si for ham et produktivt liv. Det blir da også en kamp mot angsten, naturlig nok. Det sentrale budskap, som han heldigvis får sterkt frem, er kampen for ytringsfriheten. Noe som jo alle vil mene er uhyre viktig! Boken er meget velskrevet. Og den er spennende. To årsaker kanskje til at jeg aldri ga opp å lese den helt til slutten. Den er, tross, alt på 642 sider. Men der er et intens driv over handlingen, det hele er godt komponert , og ingen sider føles overflødige. En god bok , som jo også blir en del av litteratur - og kulturhistorien.

Enig i det og vil også legge til at hovedpersonens passivitet er til tider uutholdelig. Han er slett ingen hverdagshelt.

Tilværelsens uutholdelige letthet på Oslos beste vestkant

Emil B. Lund (f. 1978) debuterte tidligere i år med romanen "Norske edelstener". Forfatteren er utdannet litteraturviter, og har stort sett vokst opp på vestkanten i Oslo, miljøet som har inspirert ham til å skrive om siste rest av norsk overklasse.

Da jeg skulle sondere litt rundt denne boka for å finne ut om den kunne være interessant for meg, ble jeg overrasket over at det faktisk ikke var en eneste anmeldelse å finne på nettet. Og etter å ha lest romanen, må jeg si at overraskelsen er enda større, for romanen er både vittig, godt skrevet, intelligent og interessant. Det er dessuten nok krutt her til at den i det minste burde ha dannet grunnlag for litt debatt om Norges overklasse. For er den slik som det fremstilles i boka?

"Norske edelstener tegner et bilde av gammel norsk overklasse slik den tidligere aldri er blitt fremstilt, et miljø hvor dannelsesnivået er høyt, dekadansen rår, og man sjelden er opptatt av annet enn å forsterke følelsen av egen fortreffelighet." (sitat fra bokas smussomslag)

Bokas jeg-person,Victor Sommerfelt, er en ung vellykket juss-student og samtidig den verste klysa man kan tenke seg fra Oslos beste vestkant. Født inn i en familie og med en bakgrunn som gir ham en rett eller verdi ingen andre har. Nærmere aristokratiet kommer man ikke. Alle som ikke er født inn i dette miljøet og har de riktige anene, er og blir streberske oppkomlinger.

"Jeg burde kanskje begynne med hvor jeg er fra og hva jeg gjør og hvilke idealer som har preget mitt korte liv, men jeg tror jeg vil vente litt med det. Ikke misforstå; det er av grunnleggende betydning, ja, langt på vei det eneste som kan forklare en slik skamløs selvbesørgelse som dette nødvendigvis er, og når jeg nå har valgt noe annet, er det kun fordi jeg vet at dette snart vil være rikelig belyst. La meg derfor heller introdusere meg selv med å si følgende: Jeg er falsk, nedlatende og ubeskjeden. Jeg er intelligent, høyt utdannet, kreativ, men jeg er sterkt umotivert og finner ingen mening. Jeg kommer ingen vei. Mitt navn er Victor Sommerfelt, jeg er seksogtyve år, og som dere leser dette står jeg og ser utover parken på Fredriksgave, min fars barndomshjem og nå i hans eldre brors eie. På min høyre side, på vei ned mot tennisbanen, ligger det gamle orangeriet hvor middagen akkurat er avsluttet, for i kveld feires sommeren på Fredriksgave og gjestene er nå henvist til et lite intermezzo i frukthaven før dansen sparkes i gang i himmelsalen, naturligvis akkompagnert av den overveldende mengde sprit onkel Mogens har ansett som nødvendig." (side 5)

Dermed er tonen satt i en roman, som skal handle om dekadansen, om dyrkingen av egen fortreffelighet - alt i et miljø de færreste av oss har adgang til. Hvor autentisk det hele fremstilles er dermed ikke godt å si, skjønt forfatteren selv har bedyret at han ikke tror det finnes et slikt miljø i dag, men at det han beskriver kanskje har mer relevans til hvordan det var på 1950-tallet i nettopp dette overklassemiljøet.

Emil B. Lund tar i bruk alt som finnes av fordommer om vestkant-miljøet, som fremstår som verdifattig og i en eksistensiell krise. I alle fall gjelder dette for hovedpersonen selv, som distanserer seg fra det hele ved å fremstå liksom-kritisk. Som når han latterliggjør damenes svar på lykke, som er enda en Louis Vuitton-veske, eller noen sinnsykt dyre sko fra Paris. Mens han selv ikke går av veien for å havne i "den dypeste depresjon" når han feilaktig omtaler stilton-ost som Stelton-ost, og dermed stiller seg til spott og spe ... Han kommer ganske enkelt ikke over fadesen, som betegnes som det verste han har gjort - perfeksjonist som han er i både ord, handling og ikke minst manerer. Ikke til å undres over hans fascinasjon for unge, talentfulle menneskers selvmord ... De selvmordene "ingen forstår", for avdøde "hadde jo alt", og "så mye forspilte muligheter" osv., osv. Jo yngre og mer talentfull avdøde var, desto større tragedie ... Miljøets egen evne til å reflektere over årsakene synes fullstendig fraværende.

Det er ikke meningen at vi skal like Victor, og dersom det er en trøst tror jeg heller ikke at han liker seg selv. Mens han på den ene siden perfeksjonerer seg til fingerspissene, gjør han også alt han kan for å få omgivelsene til å mislike ham. Det inkluderer også kjæresten Anna Wang. Måten Victor betrakter henne på, vitner om et menneskesyn jeg håper ikke er representativt i miljøet som beskrives.

"Anna Wang har ingen god dag. Hun er smakløst antrukket - i beste fall slurvete - og er overdrevent tungt sminket. Det ser imidlertid ut som om Anna selv overhodet ikke er påvirket av situasjonens alvor: Hun snakker uten stans om forskjellen på to håndvesker hun ønsker seg og prøver å kvele et latterutbrudd uten å lykkes. Jeg kjenner en stigende irritasjon over hennes manglende empati før jeg minnes hennes ubetydelighet og faller til ro. For Anna Wang er helt uten betydning. Hun er kun en statist i Victor Sommerfelts liv og uvirke. Aldri mer og aldri mindre. En statist som kan skiftes ut eller fjernes uten konsekvenser, for jeg lar meg ikke berøre, verken av forakt eller kjærlighet. Jeg tenker på hvor heldig hun er som har tilgang til min kunnskap og dannelse før jeg husker at Anna ikke er interessert i kunnskap og dannelse; hun er interessert i enkel underholdning, hun er interessert i identitetsløs mote, i sko fra Christian Louboutin og silkeskjerf fra Hermés, noe som langt på vei kunne ha blitt akseptert om hun en sjelden gang snakket om noe av den aller minste betydning. Men Anne Wang gjør ikke det. Nei, Anna Wang er det perfekte ørkenmenneske; dedikert og uten substans." (side 108)

At Anna siden forlater Victor, burde ikke overraske noen. Heller ikke Victor - som plutselig "skjønner" at han egentlig elsker Anna. Mens Anna på sin side avslører hans selvbedrag. Det eneste Victor er i stand til å kjenne er sin egen smerte over å ha blitt vraket ...

I miljøet som Victor frekventerer, er det den høyeste lykke å strø om seg med preferanser til kunst, kultur og litteratur - alt for å stå frem som begavelser av de sjeldne. Her tar Emil B. Lund dette så langt ut at vi skjønner at han paroderer miljøet og overdriver sterkt. Likevel får han frem noen poenger som gjør at man blir sittende med et inntrykk av et lite ekte miljø, hvor alt er et skuespill beregnet på å fremheve egen fortreffelighet så til de grader at man nærmest kveles i det. Det er en hel del gjenkjennelse i dette, så helt ut av intet er nok ikke dette hentet, er jeg redd.

"Vi er 16 unge menn i den blå stuen på Twist, fjellpalasset til familien Reger, og jeg tenker at det var en graverende feil å takke ja til denne aristokratiske tradisjonen, som Christian Reger ved hver mulige anledning understreker at det er. Sett bort fra Ted Astrup og Gustav Mehren, er de fleste noen år eldre enn meg. Frederik Mustad og Otto Heiberg er her, Tom Falk og Cornelius Berg står og ler borte ved kaminen, du skjønner stilen, alt velmenende og fullt av kjærlighet. Hver høst de siste syv årene har Christian Reger samlet kremen av Norges unge, forkomne aristokrati i dette fjellandskapet hvor hans oldefar bygget sitt jaktslott. Christian Reger ønsker å leve som våre foreldre gjorde da de var unge. Han vil helst bare gå i smoking og røke fete sigarer og ikke ha noe med noen å gjøre som ikke stammer direkte fra nasjonens største familier. Det ekskluderer alle som ikke tilhører de gamle, store formuene eller kan vise til tunge nasjonsbyggende tradisjoner. Helst ser han at du er en kombinasjon av hans enkle betingelser ... " (side 197)

Aller best er Emil B. Lund når han beskriver selve miljøet og enkeltpersonene som inngår i dette miljøet. Gjennom et presist og finslepet språk, sterkt farget av et menneskesyn som er til å få grøsninger av, tegner han et bilde av et miljø vi alle på sett og vis har et forhold til eller en forestilling om, og dette gjør han så outrert at det hele blir lattervekkende i all sin patetiskhet. Det har også vært hans mening - nettopp å underholde og få frem et komikkens skjær over det hele. I så måte har han lykkes godt med sitt bokprosjekt! Ikke et øyeblikk tenkte jeg at boka bar preg av å være en debut, for Emil B. Lund virker både stilsikker og bevisst de virkemidler han har tatt i bruk. En fornøyelig tristesse over de siste gjenlevende aristokratene på Oslos beste vestkant, hvor også ironien ligger tett på!

E-bøkene kommer gradvis. Først må bibliotekene skaffe seg plattformene e-bøkene kan lånes ut fra, dette er en rimelig stor utgift. Kulturfondbøkene som tilbys som e-bok, kommer ikke med ferdig teknisk løsning desverre. Og etter at man har skaffet seg teknisk løsning, må man begynne å kjøpe inn en samling med e-bøker. Men i løpet av sommeren kommer Hedmark, Oppland og begge Trøndelagsfylkene i gang med tilbudet. Må bare få på plass den tekniske løsningen først.

Det er ikke lenger en prøveordning å ha e-bøker, e-bøkene blir et varig tilbud, prøveordningen gjelder e-bøkene som kommer på kulturfond. De fylker/områder som allerede er i gang med e-bøker kjøper inn andre e-bøker i tillegg, og utvikler e-samlingen på lik linje med vanlig boksamling.

Jeg har iPad Air nettbrett og Kindle lesebrett. Hvis formålet først og fremst er å lese bøker ville jeg utvilsomt valgt et lesebrett framfor et nettbrett.

Jeg har både en iPad og en Kindle. iPaden er finfin dersom man ønsker å gjøre litt mer enn å bare lese bøker, men Kindlen er suveren å lese på. iPaden har en vanlig skjerm, og etter noen timer kan øynene bli litt slitne av å lese med det "kunstige lyset" fra skjermen.
Kindlen derimot har ingen typisk skjerm, men papir med elektronisk blekk og "glass" over. En slik leseflate føles nøyaktig lik en vanlig bok, og sliter ikke på øynene slik vanlige skjermer gjør.

Hvis lesekomforten er viktigst bør du definitivt se på en Kindle. Men dersom du ønsker å gjøre andre ting i tillegg er nok en iPad veien å gå.

Link til Kindle: http://www.amazon.co.uk/dp/B00CTUKFNQ/ref=sa_menu_kdppwi6

Lykke til med valget!

Jeg vet ikke helt hvilke verker, men om jeg skulle sette penger på én forfatter, måtte det nok bli Cormac McCarthy.

Hva du skal lese ebøker med, avhenger av HVOR du skal lese ebøker.

Om du bare leser bøker hjemme i sofaen eller i sengen før du sovner om kvelden, så kan et nettbrett ((både android og ipad) være en løsning.
Nettbrettene har en annen fordel, de leser FLERE FORMATER, så du er ikke låst til en leverandør av ebøker.

Om du reiser LITT og liker å lese mens du reiser, så kan fremdeles et nettbrett være en grei løsning.
Men nå begynner det også å bli aktuelt å velge rene ebok-lesere/lesebrett. Fordelen med dedikerte ebok-lesere er at de (ofte) er bedre å lese på over tid, og de har (alltid) lengre batteritid. (Jeg lader opp lesebrettet mitt omtrent en gang i måneden, og jeg leser MYE.

Om du går for et lesebrett med flere måneders batteritid så trenger du ikke tenke på at du ikke har strøm på hytta. Men du MÅ tenke på hvilken leverandør du skal kjøpe fra, for lesebrettene ER mer format-avhengige. (Kindle leser vel .mobi og .prc, men ikke epub (som er vanligere for norske bøker...)

Spørsmålet blir, gankse enkelt:
- hva skal du bruke "leseinstrumentet" til? Lesing, surfing eller begge deler?
(- og hva leser du mest? Sørg for å få et "leseinstrument" som håndterer det.)

Det er iallefall helt håpløst (skjønt jeg forsøker gang på gang) å lese på skrivebordet, for der er veien for kort til laptopen. Jeg leser forøvrig godt både når det er veldig stille og når det er veldig mye bråk, men når det er noe midt imellom har jeg lett for å miste konsentrasjonen; bråk kan stenges ute hvis det er nok av det! Ellers må jeg nok innrømme at det stedet jeg leser best og mest enten er på hytta eller utendørs. På dette førstnevnte stedet kan jeg tilsynelatende lese hva som helst (krim, biografier, bygdebøker, Nansens dagboknotater, ja her kan du se) og uten stort mere avbrudd enn å fylle på koppen med kaffe eller skru av en ilter popsang på radioen. Sist vår, eller var det våren før der, iallefall en vår, jeg var forelsket og hadde vært og lånt meg W.B.Yeats samlede på biblioteket, og på veien hjem gikk jeg gjennom en skog og syntes det var fint da det nylig var blitt tørt etter snøsmeltingen i april og det var slik varm tordenvind i tretoppene, så jeg satte meg ned der på en gressbank, åpnet samlingen og ble sittende der lenge og ganske lykkelig og kom meg langt inn i boken. En annen slik lesning av poesi hendte en sommer da jeg bestemte meg for å overnatte ute under åpen himmel midtsommers, og tok med meg ullklær, en kikkert, litt mat og termos og Wildenvey og Bjerke sine samlede dikt og leste ut iallefall halvparten av dem iløpet av natten. Jeg burde gjøre dette oftere. Nåvel, poenget er naturligvis: det anbefales å lese utendørs, og notat til meg selv: gjør det oftere.

Epub-formatet...
Alle filer har et "etternavn", om du vil. De formatene du normalt treffer når du jobber på pc er .pdf, .doc ,xls osv.
Av en eller annen grunn er man ikke helt enige om hva e-bøker skal hete. Det betyr at du kan få bøker i formater som .doc (Word/tekstbehandling), .pdf (Adobe's "la alle få se bilder"-format), .txt (rå tekst, ingen særlig spesialformateringer), .mobi (Som er Amazon Kindles format), prc (som Kindle og endel andre støtter), html (kan leses i webleseren din) og .epub.

Epub-formatet er da det formatet norske forlag har landet på (i utgangspunktet). Dette betyr at bøkene sendes ut fra forlaget, ferdig formatert i det formatet.
Nå finnes det mange program der ute som kan konvertere fra andre format og til epub, eller fra epub til andre format. Men... jeg tenker som så, skal du først kjøpe et lesebrett, så bør du kjøpe et lesebrett som forstår det formatet de fleste av de bøkene du vil, kjøpe kommer i.
Da vil du også enklere kunne kjøpe bøker direkte til lesebrettet. ("Kjøpe bok, laste ned, lese", i motsetning til "kjøpe bok, laste ned (til brett eller pc), flytte til pc, konvertere boken til annet format, flytte boken tilbake på brett, håpe formateringen er OK".)

Du vil ha:
- internett (for å laste bøker, IKKE for å drive vanlig sufring! (Vil du ha vanlig sufring vil jeg heller anbefale et nettbrett. Kortere batteritid, men mer sufrevennlig)
- svart/hvitt (ikke farger)
- epub-format

Min erfaring er at ALLE de som tilbyr dette, er greie kjøp.
Sjekk hva slags "ekstratilbud" de har:
- hvilke andre formater leser brettet (og trenger du noen av dem? Hvis du ikke trenger å lese pdf-filer, så er det ingen stor ting at brettet kan lese pdf-filer)
- hvor stort er brettet? Det er noen forskjellige størrelser der ute. (Personlig ville jeg gått for et brett "omtrent på en vanlig bokside". (Du kan justere skriftstørrelsen på siden selv, men en "vanlig bokside" er en passe side for mitt bruk. Større, så blir det vanskelig å ta med seg. Mindre, så blir det litt lite tekst på hver side, og jeg gjør ikke annet enn å bla)
- Omslag (det MÅ du nesten ha. Fant jeg ut, etter å ha brukt mitt brett en måned uten.) Det gir også en mer bok-følelse.. du "åpner boken, leser og lukker boken og legger den bort".

Ut over det, er det egentlig bare prisen som bestemmer. Hva vil du betale, hvor finner du bra tilbud, er den tilbudte varen god nok.
Det KAN være noe å tenke på om du virkelig TRENGER internett (mye billigere uten.) Du skal ikke være så VELDIG pc-kyndig for å kunne flytte bøker mellom brett og pc.

Ja, jeg er litt forsiktig med å anbefale konkrete brett.
Mitt eget brett er noen år gammelt. Et Sony PRS650 med touch-skjerm, VELDIG god lagringsplass (internminne + to forskjellige minnekort). Svart/hvitt. Ikke internett.

Og min konklusjon:
- JEG trenger ikke internett på brettet. Ganske enkelt fordi jeg har for mange bøker, det er mer praktisk å ha de bøkene jeg ikke skal lese ennå og de jeg har lest liggende på pc'en. Da kan jeg like gjerne kjøpe via pc også.
- På et tidspunkt hadde jeg VELDIG VELDIG mange bøker på brettet samtidig. Da ble brettet tregere, og jeg klate ikke finne frem. (For mange forfattere, for mange serier, for mange genrer, ALT var ting jeg hadde bedt brettet spesifisere for meg. Og når brettet da gjorde jobben, mistet jeg oversikten;) )
- Jeg reiser rundt med 15-20 uleste bøker på brettet, og rydder opp en gang i blandt. (I tillegg har jeg en bærbar pc jeg bruker til bokkjøp og internettsufring).

Mitt brett er gammelt nok til at det helt klart finnes bedre alternativer der ute idag, men det klarer seg for alt jeg føler trang til å bruke et lesebrett til, og mer til.

Jeg har Sony PRS-T1, og er veldig fornøyd med den. Den er sort-hvitt, behagelig å lese på, har internett og støtter epub som er det formatet de norske ebokhandlerne bruker. Det har kommet en nyere versjon av dette lesebrettet som heter Sony PRS-T2. Her er en test av denne: ITpro.no: Sony digital e-bokleser

Såvidt jeg har sett, tilbys norske bøker i epub-format.
Det betyr at du bør kjøpe en bokleser som takler dette formatet.
(Kindle takler IKKE epub! Du kan konvertere bøkene fra kindles mobi-format til epub-formatet, men dette er litt jobb. (Enkelt når du kan det, men kanskje ikke det du vil besteforeldre skal slite med.)

Selv er jeg stor tilhenger av lesebrett i svart/hvitt. Fordi de da bruker mindre strøm (går lenger pr lading), og fordi jeg ikke pleier lese bøker med bilder i.

Jeg ville altså sett om jeg fant et lesebrett som
- er i svart/hvitt (farger er pent, men unødvendig, koster normalt mer og bruker mer strøm.)
- takler epub-formatet

I tillegg ville jeg vurdert
- internett på brettet. (Absolutt ingen nødvendighet, men det KAN være enklere å kunne kjøpe bøker direkte til brettet, og slippe å gå via pc. Er de datakyndige ville jeg foretrukket å kjøpe bøkene på PC og overføre til brettet fra pc'en. (Da får du en ekstra sikkerhetskopi på pc'en).

Vær litt forsiktig med å gå for bokhandlenes egne lesebrett. Selv om de er bra nok, så har enkelte av dem funksjoner som er fullstendig... unødvendige, (for ikke å fornærme noen ved å bruke sterkere ord).

Ei bok som stinker av knust marg, angstsvette, og inntørket menneskeblod. Ei forferdelig bok. Ei bok du aldri glemmer, og som når den hjemsøker deg i svake studer får deg til å lure på om det ikke hadde vært bedre å latt den forbli ulest. Men for ei bok! Vidunderlig fiksjon! Her finnes scener som har en kraft jeg aldri før har opplevd i bøker. Her finnes karakterer så skarpt tegnet at de ikke kan glemmes. Dette er ikke en anbefaling. Dette er en advarsel.

Nå kjøper ikke jeg DRM-bøker, så jeg har ikke prøvd disse løsningene du snakker om, men jeg gjetter på at det innebærer at noen andre enn meg har kontrollen over bøkene mine, og at hvis de (bokhandelen eller hvem det nå er) plutselig ikke eksisterer lenger, eller løsningen ikke eksisterer lenger, eller de bestemmer seg for en annen policy, så mister jeg kanskje bøkene mine.

Så "enklere" kan bety enklere å forholde seg til også, ikke bare enklere å bruke.

Når det kommer til bruken så vil jeg også selv bestemme hvilken ebok-leser jeg vil bruke. Jeg har vært misførnøyd med en god del av dem jeg har prøvd, så jeg vil gjerne bruke akkurat den som passer meg best.

Jeg vet hvor mye en bok koster. Jeg jobber med regnskap i et forlag og har også teknisk ansvar med ebøker. Men jeg ser nok på regnskapet på en annen måte. Det redaksjonelle etc, er en kostnad som går rett på koststed papirbok. Og en ebok er bare en "ekstrasak",fordi kostnad og inntjening er så små summer i den store sammenhengen. En vanlig pris på en ebok er for meg 100-150-200,-

Men når forlag selger bøker for 350,- med en knøvlete måte og laste ned på, så skremmer dette kjøpere vekk fra markedet for lang tid. Det er nok mange forlag og salgssteder, som har mistet gode potensielle kunder pga en dum start på ebokmarkedet.

Det selges latterlig lite ebøker i Norge. Og det er et virrvarr av apper og alskens måter og laste ned på. Samt at prisene er for dyre. Det koster en brøkdel å lage en Epub-fil av en bok i forhold til å trykke denne på papir, så prisen burde helt klart gjenspeile dette.

Så jeg skjønner at folk ikke hamstrer ebøker. Kindel har klart det, ved bare noen få enkle tastetrykk. Det burde ikke være så vanskelig og få til en like enkel måte og gjøre dette på, uten å måtte ha en Kindel.

Selv bruker jeg Calibre på pc'n og laster opp Epubfilen direkte. Men aner ikke hvordan dette funker om jeg skal laste ned en fil fra en nettbokhandel.

Fra Aftenposten
Jeg er litt overrasket over at det tok så lang tid. Men det var jo nødt til å skje, skyer er ikke varige ting. De løser seg opp.
En annen ting som var litt overraskende og som kan gjøre en litt oppgitt er at Ark skal lansere sin egen e-bokleser. Det er et blindspor og en sykdom som ser ut til å være utbredt hos norske bokforhandlere.
Det er som å se på en veldig sakte kjedkollisjon på Autobahn dette her. Og uansett hvor tragisk og ekkelt det er, så klarer man ikke å se vekk.