Bokelskere.no

jeg står på trappa og fyller munnen med sol
går inn til deg og gaper

Oppsøk faren og faren våger ikke å oppsøke deg.

Erlendur hadde en gang lest at fortiden var et annet land, og han forsto det. Han forsto at tidene og menneskene endret seg. Men han syntes ikke at fortiden skulle viskes helt ut.

Den beste måten å hedre sine hjelpere på, er å ta imot hjelpen.

Å sove, å være langt borte uten å vite det, å ligge utstrakt og glemme sin egen kropp; å eie ubevissthetens frihet, å ha et tilfluktssted ved et enslig, stille vann mellom trærnes bladverk i den vidstrakte skogen.

Det er først når man gir opp at det virkelig tar slutt

Ingenting som kan kjøpes for penger vil noen gang kunne erstatte skuldrene du satt på når du strakk deg etter skyene.

Jeg leser og føler meg fri. Jeg oppnår objektivitet. Jeg opphører å være meg og sprer meg utover.

Verden glemmer så mye at den ikke engang legger merke til fraværet av det den har glemt.

Livskunst - er å kunne drive med små ting på en stor måte.

Du er mitt lys, er du klar over det? Som om han ville snublet seg fram i mørket om ikke jeg hadde vært der. Og da skinte den stjernen som var meg, mye klarere.

Været er mildt som kjærlighet som vender tilbake. Himmelen er gråblå som tennene på noen som akkurat har spist en skål blåbær.

Et eller annet sted, jeg husker ikke hvor, leste jeg nylig et motto fra indianerne i Amerika, det lød: "Før du dømmer en person, gå tre måneder i hans mokkasiner". Jeg likte den setningen så godt at jeg skrev den ned på huskeblokken ved siden av telefonen for ikke å glemme den. Sett utenfra, virker mange liv feilslåtte, ufornuftige, vanvittige. Så lenge man står utenfor, er det lett å misforstå personer, deres forhold. Først fra innsiden, først når man går tre måneder med deres mokkasiner, kan man forstå beveggrunnene, følelsene, det som får en person til å handle på en måte og ikke på en annen. Forståelsen fødes av ydmykhet, ikke av hovmodet ved viten.

I mine yngre dager kunne jeg selvsikkert påstå at det ikke var litteraturens oppgave å gi trøst. I dag vil jeg foreslå det motsatte. Vi trenger trøst. Intelligent trøst. Vi trenger å bli minnet om våre menneskelige egenskaper.

Sakte
men skritt for skritt
går det
framover

det må vi tro

Og når alt kommer til alt, hva er egentlig verst: å stilles til ansvar for det du har gjort eller for alt det du ikke klarer å gjøre?

Hun ville ikke eie meg, sa hun, ikke meg og ikke noen annen. Hun hadde lånt meg, av det store liv.