Bokelskere.no

Livet har det merkverdig nok med å gå videre uansett hvor nedslått du er.

Folk som tror at døden er det værste som kan skje, vet fint lite om livet.

Utvikling kan være smertefullt når vi må gå inn i smerten, møte enhve følelse, akseptere den, tilgi og gi slipp for å bli hele

Noe positivt, noe trofast. Noe ikke-negativt. Et menneske som ser deg, og forstår deg. Et menneske som vil deg vel. Slike mennesker bør man samle på.

Hvem velger for oss? Er det lykken vi ønsker? Å ha det godt, enkelt og hyggelig for enhver pris? Lengter vi ikke heller etter det meningsfulle?

Ingen vet hva som kan skje i neste øyeblikk, og likevel fortsetter folk å gå videre. Fordi de har tillit, fordi de har tro.

Du drukner ikke av å falle i vannet, men av å oppholde deg for lenge under overflaten.

Drømmehjerte er hjerte du har inni deg som aldri kan bli såret av brutte løfter eller smerten ved å lengte for mye.

Jeg tenker på at dette er fint. At solen varmer. At hele livet ligger foran oss.

Jeg måtte finne ut av dette mørket. Jeg måtte finne verden. Finne lyset. Der fantes det en person som levde, som hadde et bankende hjerte og en ustyrlig vilje. Ja, denne personen måtte jeg finne. For det var meg.

Det finnes en stor og likevel helt offentlig hemmelighet. Alle mennesker har del i den, alle vet om den, men de færreste skjenker den noen gang en tanke. Folk flest tar den for gitt og synes ikke det er noe spesielt å undre seg over. Denne hemmeligheten er tiden.

Det finnes kalendre og klokker til å måle tiden, men det hjelper ikke stort, for alle vet at en enkelt time kan virke som en evighet, mens den andre ganger kan være over før en får sukk for seg. Det kommer helt an på hva en opplever i løpet av denne timen. For tid er liv. Og livet bor i hjertet.

Lykken er iblant en velsignelse, men vanligvis er den en erobring.

Det er alltid dei som blir forlatne ein snakkar om, og kor trist det er for dei, men har du nokon gong tenkt på sorga til dei som må forlate?

Kor lang tid skal det gå før du gløymer lukta av den som har elska deg? Og når skal du sjøl slutte å elske? Kan nokon gi meg eit timeglas.

Ikke alle vil lede en bedrift. Ikke alle vil være blant landets dyktigste idrettsutøvere, være medlem av de forskjellige styrene, ikke alle vil ha de beste advokatene på laget sitt, ikke alle vil våkne opp om morgenen til jubel eller katastrofer i overskriftene. Noen vil være sekretæren som blir sittende igjen ute når møtedørene lukkes, noen vil kjøre bossbilen, også i påsken, noen vil obdusere den femtenårige gutten som tar livet av seg en morgen i januar og som blir funnet i vannet etter en uke. Noen vil ikke være på teve, være på radio, være i avisen. Noen vil se film, ikke spille dem inn. Noen vil være publikum. Noen vil være tannhjul. Ikke fordi noen må, men fordi noen vil. Enkel matematikk. Så der satt jeg. Her. Her, i hagen, og jeg ville ikke være noe annet sted i verden.

Det er så trist at de vakreste blomstene blir plukket først, jeg er likevel utrolig stolt over å ha vært mammaen til en av dem.

Det er dessverre lett å tenke tanken "så leit, denne jenta kunne ha blitt noe stort." Husk da at Regine både var og ble noe stort, og at det hun uttrykte gjennom ord og bilder i langt større grad handler om livet enn om døden.