Lykke er å ha sommerferie!
Lykke er å ha venner du kan dele alt det gode med
Lykke er å våkne tidlig på julaften!
Kjærlighet og fred får du når du tror på deg selv!
Stillhet gir perfekt fred og ro! Og du er ikke nødt til å ta telefnen!
Tenk vakre tanker og få et fredfylt sinn
" About three things I was absolutely posetive. First, Edward was a vampire. Second, there was a part of him - and I didn't know how dominant that part might be - that thursted for my blood. And third, I was unconditionally and irrevocably in love with him." - Bella Swan, Twilight
Vi lever nå. Det er opp til hver og en av oss å gi dagen kvalitet. Det er vi som skaper de gode øyeblikkene. "Stunder og øyeblikk" er ingenting hvis ikke vi gir dem innhold.
Men å drømme om noe usannsynlig har et eget navn. Vi kaller det håp.
Morgendagen er ennå ikke vår, den lar vi være i fred.
Time etter time, dag etter dag, uke etter uke har jeg sittet stille i stolen i hjørnet sammen med en utmattet og sovende Ida. Til tider føler jeg meg tafatt, dum og maktesløs ved å bare sitte der og ikke gjøre noen ting. Ida våkner. Hun snur hodet langsomt og møysommelig mot stolen i kroken. Blikkene våre møtes, i stum kjærlighet og tillit. Akkurat da vet jeg hvorfor jeg sitter her. Akkurat da føler jeg meg verken liten, dum eller maktesløs, men sprekkferdig av kjærlighet. Akkurat da er jeg bare mor.
En underlig bok som gir en litt å fundere på. Tematikken er ikke ny, og det hele kan virke litt konstruert, men jeg liker personene og synes det er spennende å få krype inn i hodene til disse to. Men jeg er litt frustrert over slutten. Slik jeg oppfatter det kan den tolkes på ulikt vis, kanskje ut fra religiøst ståsted...? Hvorfor reiste hun tilbake til åstedet? Tok hun livet av seg? Kanskje for å oppfylle en slags profeti? Jeg ønsker meg kanskje svar som ikke finnes... Noen som har synspunkter på denne boka?
Amals historie er både vakker og grusom. Den handler om stjålet barndom, om å være mor under umenneskelige forhold, om knuste drømmer og om tap - men mest om alt om forsoning og kjærlighet.
Noen ganger kan en bok forandre folks måte å tenke på. Morgen i Jenin er en slik bok.
En sterk fortelling fra en såret, men allikevel sterk adoptivmor. Arve blir (antakeligvis) sprunget på Sogndalselva. Sønnen har hatt sitt siste møte med mobberne. Den litterære kvaliteten er relativt god til å være en "bekjennelsesbok". Som adoptivmor selv synes jeg Kari tar opp et viktig tema, selv om det er skikkelig skremmende.
He's like a drug for you, Bella." His voice was still gentle, not at all critical. "I see that you can't live without him now. It's too late. But I would have been healthier for you. Not a drug; I would have been the air, the sun." The corner of my mouth turned up in a wistful half-smile. "I used to think of you that way, you know. Like the sun. My personal sun. You balanced out the clouds nicely for me." He sighed. "The clouds I can handle. But I can't fight with an eclipse.
Of course this is happening inside your head, Harry, but why on earth should that mean that it is not real?
[..] verden er alltid den samme, det er måten vi betrakter den på, som forandrer seg
...for dagen er du, og lyset er du, solen er du, og våren er du, og hele det vakre, vakre, ventede livet er du!
Det finnes få grunner til å fortelle sannheten, mens til å lyve er antallet uendelig.
Vi er ikke alene i denne verden, og alle liv - vårt eget og andres - er faktisk verdt noe. Derfor må vi sette de rette grensene, for at samfunnet og menneskeverdet skal bevares.