For hver anormalitet vi identifiserer, ønsker vi å gå lenger enn til bare "normalt". Vi vil helt opp til optimalt.
Styrken i enhver ny teori ligger i nøyaktigheten av det den forutsier, skjønnheten i den ligger i enkelheten, og viktigheten ligger i dybden og bredden i anvendelsesmulighetene
Jeg går her for å gi lys til et menneske.
Selv mister jeg mitt eget i forsøket.
Er ikke dette absurd ?
Det er ikke lett å være kvinne i midt Østen i et manndominerende miljø. Der møter du mange fordømmer, særlig hvis du er enke og den som dømmer mest er faktisk den eldste sønnen din. Han er villig til å drepe for å opprettholde familiens ære.
En dag forstår du at du må redde deg selv før du kan redde noen andre. Og den dagen blir du endelig fri.
Det som er greia med psykiske sammenbrudd er at uansett hvor åpenbart det er at du gjennomgår et, så er det bare ikke åpenbart for deg selv.
Hva skal et menneske gjøre, spurte jeg meg, når plikten overfor familien kommer i konflikt med andre plikter - til venner, til samfunnet, til en selv?
Du kan ikkji handle heile tide. Dei som støtt går på utpust, går det gale med.
Jeg har alltid tenkt at det er disse barna - de som forstår at bøker er magiske - som kommer til å få det beste livet.
Hun ser ut som hun venter på en lettelse. Og jeg kjenner den selv: Snart er akkurat denne situasjonen over. Den er tung, spent og ubehagelig, og det blir godt når den er over.
Han bannet når moren ikke hadde øret i den retningen.
Dørklokken henger seg opp, det hender noen ganger, den sier ding, men ikke dong.
Vi er et redskap i hverandres liv, og en del av hverandres vei.
Stig befant seg i et øyeblikk som utvidet seg, og det var ikke noe annet, ingenting utenfor, som var verdt å beskjeftige seg med. Det var ingen mening med livet, ikke noe man skulle rekke. Det var bare et stort, funklende, larmende og muterende øyeblikk som han befant seg midt inne i.
Hun tvang seg inn i bøkene og gjemte seg for alt og alle.
Synet er litt som kjærlighet for øvrig; man vet ikke hva man har før man mister det
Omsorgen og pulverkaffen ble målt ut med samme skje.
Psykologen Abida gikk til, hadde sagt det til henne: Vi vet selv hva som ødelegger oss. Da må vi være sterke og velge bort det som ødelegger oss, og heller velge det vi selv ønsker. Hun ville være sterk – for sin egen del og for barna, og gripe friheten.
" Livet er uberegnelig. Og ingen kan spille en rolle for bestandig. Før eller siden mister alle masken. Og når masken er borte, gjelder det å se seg i speilet og kunne tåle det man ser."
De fleste narkomane jeg kjenner har nettopp dette ønsket. Å gå tilbake til begynnelsen, ta andre valg, få et annet liv.