Omtale fra forlaget
Hans gamle mor har vunnet et bilde i et kunstlotteri. Det er hennes første premie noensinne, avslører hun. Selv har han hatt den samme jobben i snart 25 år. Han har ingen barn og ingen kone. Han nærmer seg femti.
Han bestemmer seg for å ta turen til Oslo for å hente bildet. Men det lille bruddet i rutinene vekker tankene til live. Hvorfor lever han egentlig alene? Hvorfor har han forblitt i den samme jobben så lenge? Er det fordi han aldri har våget å holde avskjedstalen som er forventet av en når man slutter? Hvordan kan noe så lite få så store konsekvenser?
Avskjedstaler gjennom tidene er en morsom, rørende og skarp roman om en ensom mann som ser verden klarere enn han ser seg selv.
Forlag Tiden
Utgivelsesår 2020
Format Innbundet
ISBN13 9788210057540
EAN 9788210057540
Språk Bokmål
Sider 140
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
De fleste av oss blir vel fanget i hverdagen og gjør ikke så ofte de store omveltningene i måten vi lever på. Hovedpersonen i denne boka har nok strukket det litt lenger enn de fleste: Mann på snart femti, med sterk morsbinding, som sitter fast i sine daglige rutiner mens årene går. Dette er en herlig tragikomisk satire hvor moteordet «mulighetsrommet» dukker opp med jevne mellomrom. (Kan det være at flere enn meg synes dette er et språklig virus som det er fristende å latterliggjøre?)
Jeg får assosiasjoner til Ingvar Ambjørnsens Elling når jeg får se verden gjennom hovedpersonens øyne. Han forblir navnløs gjennom boka, og hans forsøk på å rykke ut av de hverdagslige vanene får meg både til å le og å synes litt synd på ham. Som når han tilbyr en japansk turist skyss ved en fjellstue. Han har egentlig ikke lyst til å ta ham med, men vil være snill. Turisten vil heller ta bussen, og avslår tilbudet. Det gjør at hovedpersonen blir bare mer insisterende og til slutt rasende over slik utakknemlighet, selv om de begge egentlig har mest lyst til å slippe å sitte i samme bil i flere timer med en ukjent.
Hans forhold til kvinner er også et kapittel for seg. Han er temmelig ubehjelpelig, mens tankene hans og assosiasjonsrekkene er ganske fornøyelig lesing, som for eksempel på side 96:
Kvinner er samlere, sies det, mens menn er jegere, men jeg får det
ikke til å stemme. Det er da menn som samler på alt mulig: frimerker,
fugler, gamle nazieffekter, tinnsoldater, det er ingen ende på det.
Forskjellen er kanskje at kvinner samler på nyttige ting - mat og klær
og den slags. Om du treffer en kvinne som samler på nazi-tallerkener,
da stikker du bare, da gjelder det å komme seg derfra.
Jeg måtte le høyt flere ganger mens jeg leste denne boka. Bjørn Olaf Johannesen var en ukjent forfatter for meg. Han skriver godt, viser oss mange hverdagspussigheter og forstørrer små problemer som mange kan kjenne seg litt igjen i. Jeg ser at dette er hans andre roman, og jeg leser gjerne mer av ham.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketJeg kjører flere kilometer før jeg innser at noe er galt, at jeg er på vei ut fjorden og ikke inn. Jeg blir varm - å ta feil retning langs fjorden er sånt som gir deg dårlig rykte når du er oppvokst på Vestlandet. Får folk vite det, begynner de å snakke, og det kommer opp i rare sammenhenger. Det er som ikke å vite forskjell på opp og ned. Det er et sosialt stigma som det kan være vanskelig å bli kvitt.
Jeg tar en u-sving på et øde strekk, håper at ingen har sett. Over en tunnelmunning har noen skrevet: Ditt nederlag skal bli din seier. Dette trengte jeg virkelig ikke å få slengt i trynet nå. Noen må ha firt seg ned med tau og sprayet teksten. De har jammen tatt seg bryet. Det er utrolig hvordan ytringsbehovet brer seg, alle har visst noe på hjertet nå.
Kvinner er samlere, sies det, mens menn er jegere, men jeg får det ikke til å stemme. Det er da menn som samler på alt mulig: frimerker, fugler, gamle nazieffekter, tinnsoldater, det er ingen ende på det. Forskjellen er kanskje at kvinner samler på nyttige ting - mat og klær og den slags. Om du treffer en kvinne som samler på nazi-tallerkener, da stikker du bare, da gjelder det å komme seg derfra.
Hun er ganske utrivelig, sier han, og mener hjemmehjelpen. Vi får ofte klager på henne, men man blir ikke kvitt folk i Bergen kommune bare fordi de er utrivelige.
Kommunen har gitt tilbud om sykehjemsplass, bare noen uker i første omgang, en myk start, for å se om hun trives. Stedet kaller seg «Varme hender» og drives av en kristen organisasjon. Navnet gjør meg skeptisk, det burde være unødvendig å kalle seg sånt - det religiøse aspektet også, tenk om mor blir kristen på tampen, mild og ukritisk, den tanken er ikke til å holde ut.
Først nå innser jeg at beskrivelsen forutsetter at man kommer i bil. For en gående ville de antagelig forklart veien annerledes. Det er rart å gå der og late som om man er en bil.