Bokelskere.no

Du kan ikkji handle heile tide. Dei som støtt går på utpust, går det gale med.

Kroppen er eit skal; sjela, bevisstheita, personlegdomen flytta rett ut, og inn i oss som var rundt og nær han. Kvar gong me tenkjer og snakkar om Ivar, lever han vidare i oss.

For å koma dit du ska, må du veta kor du kjem frå.

Det er ikkje slik, sa eg, at om eg ikkje seier stort, så er eg ordlaus.

Hun møtte et par menn på kafé, for å teste kjemien, som de hadde skrevet på nettet. Kjemien var midt på treet. Eller litt under. Rakel hadde uansett alltid vært skeptisk til kjemi. Kom opp i det til muntlig på ungdomsskolen. Det hadde gått til helvete.

Jeg trodde kjærlighet innebar å oppdage et nytt menneske, men det er å oppdage seg selv, og det er smertefullt

Og hvordan skulle vi klare dette i det lange løp, om det var tungt allerede nå?

Selv tenkte jeg at jeg snart var nødt til å slippe noen helt inn, men det skjønte jeg ikke lenger hvordan man gjorde. Jeg var et primtall som ikke kunne deles på flere. Jeg hadde falt og slått meg så mye, og jeg trodde nesten at kjærligheten var noe som ikke lenger gjaldt meg, at jeg stod utenfor, at det å være to var blitt umulig

Folk møter hverandre ikke med blanke ark, uten en fortid, det er ikke sånn det er å være menneske

Vi sendte blomster sammen med et kort hvor det stod «Takk for alt», og som dermed tydelig signaliserte at vi regnet henne som død.

"Lykken inntreffer når smerten tar en pause"

-Har du vært alene lenge?
-I seks måneder
Hvis hun hadde spurt, har du vært ensom lenge, hadde jeg svart åtte år og fem måneder

Vi var den norske middelklassen. Vi hadde ikke annet valg enn å bli her og kjempe. Men det var ikke alltid kreftene strakk til.

Og jeg smilte og nikket og hatet dem litt for alle løgnene deres.

Mennesket er merkelig, det er kanskje ensomt og lengter etter fellesskap, men når noen kommer, er det som om alt snus opp ned, og det ønsker mest av alt å forsvinne inn i seg selv og være i fred - ...

Stillheten redder verden,

• Jeg fikk henne ikke, men jeg lærte noe den vinteren. Og det er ikke dårlig bare det. For det er sånn vi vokser, Ingeborg, ved stadig å miste biter av oss selv - gi dem bort, som små relikvier. Hvem ender opp med å få dine, vet du ikke før det har skjedd. Det er en fin tanke, ta vare på den.

Den eneste gangen man har mislyktes, er hvis man ikke prøver en gang til.

Når jeg har klart meg såpass bra som dommer (jeg holdt på å si: har kommet unna med det), skyldes det at jeg har lest så mye skjønnlitteratur, at jeg gjennom disse bøkene har fått en slags fundamental forståelse for de menneskelige vilkår.

Er det så vanskelig å forstå at veier skal være smale og ferger skal ha kiosker?