Bokelskere.no

Det fins like mange former for tristhet som det er timer i et menneskeliv. Og antagelig noen flere også. Så det er ikke så nøye om du vet hva den ene eller den andre tristheten skyldes. Det er en del av livet.

• Er det sant? Finnes det fremdeles embedsmenn? Jeg trodde det var sånt mødre skremte barna sine med. "Nå må du sove, ellers kommer det embedsmenn og legger ned lokalsykehuset"?

"I likhet med folk flest hadde også han båret på forestillinger og drømmer gjennom livet. Noe hadde han klart å oppnå selv, andre ting hadde han fått i gave. Mye hadde vist seg å være uoppnåelig, eller det hadde blitt revet ut av hendene på ham straks han hadde fått det. Men han var her fortsatt. Og når han gikk over den duggvåte enga foran hytta om morgenen, like etter snøsmeltingen, og la seg på en av de spredte hellene, med ryggen mot den kjølige steinen og ansiktet vendt mot de første varme solstrålene, da følte han at mye slett ikke hadde gått så verst."

Han tenkte langsomt, snakket langsomt og gikk langsomt, men hver tanke, hvert ord og hvert skritt satte spor - nøyaktig der slike spor etter hans mening hørte hjemme.

Det finnes øyeblikk et menneske vil huske resten av livet, innså Nu Nu. De brenner seg fast i sjelen, etterlater seg usynlige arr på en usett hud. Og når man senere tar på dem, skjelver kroppen av en smerte som trenger inn i alle porer. Selv mange år senere. Mange tiår. Alt dukker opp igjen: stanken av frykt. Smaken av frykt. Lyden.

Vi har makt til å forandre oss. Vi er ikke dømt til å forbli de vi er. Ingen andre enn vi selv kan hjelpe oss med å få det til.

《Hvorfor det? Kjærligheten har så mange forskjellige ansikter at fantasien vår ikke er i stand til å se alle.》《Hvorfor må det være så vanskelig?》《Fordi vi bare ser det vi allerede kjenner til. Vi projiserer våre egne egenskaper - både til å gjøre godt og til å gjøre ondt - over på den andre personen. Og det vi oppfatter som kjærlighet er bare det som passer til vårt bilde av hva kjærlighet er. Vi vil bli elsket slik vi vil elske andre. Alle andre måter gjør oss urolige. De svarer vi med tvil og mistenksomhet. Vi feiltolker tegnene. Vi forstår ikke språket. Vi anklagere. Vi slår fast at den andre ikke elsker oss. Men kanskje den andre bare elsker oss på en særegen måte som vi ikke skjønner oss på. 》

En venn av deg hevdes attpåtil at det var en bevisst handling at han ikke kom på sykehjemmet, fordi han "ikke ville ødelegge bildet han hadde av deg". Det sier jeg deg far min, det var dårlig gjort å ligge der på gamlehjemmet og ødelegge det gode inntrykket folk hadde av deg

..... i løpet av et liv ser vi inn i tusenvis av øyne, de fleste glir ubemerket forbi, men så er det plutselig noe der, i akkurat disse øynene, som du vil ha, og som du vil gjøre nesten hva som helst for å være i nærheten av.

Jeg tror at i kjedsomheten, rutinene og stillheten ligger det mye muligheter. Folk flest har det jo alltid så travelt, virker det som. Men jeg har inntrykk av at de stort sett fyller livet sitt med ingenting.

For hva som helst kan alltid komme, hva som helst kan komme når som helst, og faktisk i alles liv.

Snart oppdaget jeg at det var ikke henne, men vi voksne som eide det største problemet: vi målte utviklingen hennes ut i fra våre egne oppfatninger av hva livet skal være.

Far min så ikke på meg. Han trengte seg ikke inn i mitt grunne sjeledyp med nærgående spørsmål. Senere skulle jeg forstå at han, som mange menn, hatet nærhet. I hvert fall slik den var definert av kvinner: lange samtaler om kjernen, livet, det egentlige, hvor man setter ord på tingene....Han kunne bare snakke om det som lå rundt...Om kunst og fugler, vaktmestre og bilhjul, solskinn og glassfasader. Slik ble det: Vi brukte et liv til å snakke om uvesentligheter.

Hvordan skal hun forklare for et barn at ingen skal trenges for nytten en har av dem, men for hva de er i seg selv?

Hvor tynt er skillet mellom oss og galskapen.? Ingen vet hva det er laget av. Ingen vet hvor mye press det tåler. Før det gir etter.
Vi lever alle på kanten.
Det er bare ett skritt . Et lite skritt. Noen av oss merker det, andre gjør det ikke,

Fellesskap var et godt ord for det. Det er det motsatte av ensomhet.... Det er en av de gode følelsene i livet, kanskje den beste. Likevel gjør jeg ofte som han, lukker døren bak meg og er alene. Jeg vet hvorfor jeg gjør det, det er godt å være alene, for noen timer å stå helt utenfor alle de kompliserte båndene, alle de små og store konfliktene, alle krav og forventninger, alle viljer og ønsker som bygger seg opp mellom mennesker, og som allerede etter kort tid blir så tett sammenvevd at både handlings- og refleksjonsrommet innskrenkes. Hadde alt som rører seg mellom mennesker hatt lyd, ville det ha vært som et kor, et veldig brus av stemmer ville ha steget opp fra selv det minste glimt i øynene.

Mørket i august er det fineste av alle mørke. Det er ikke lyst og åpent som junimørket, liksom fylt av muligheter som det, men det er heller ikke stengt og lukket som høst- eller vintermørket. Det som har vært, våren og sommeren, står fortsatt åpent i augustmørket, mens det som skal komme, høsten og vinteren, bare er noe man kan se inn i, men ikke er en del av.

Hun reiser seg og stryker meg lett over håret idet hun passerer meg for å gå ut på kjøkkenet, rydder med seg noen kopper, glass og resten av samtalen, alt går i vasken.

Det er da, akkurat i dette øyeblikket, at det for første gang går opp for meg at jeg er en kvinne midt i et finvevd mønster av følelser og tid, at det på en og samme stund skjer mange ting som har betydninger for livet mitt, at hendelser ikke skjer én etter én, men på mange plan samtidig, i tankene, drømmene og følelsene, at det finnes øyeblikk inne i øyeblikket.

Hvem jeg er, er tett sammenvevd med hvor jeg er og hvem jeg er sammen med.