Bokelskere.no

Jeg sier aldri det jeg egentlig tenker, aldri det jeg egentlig mener, men legger meg alltid tette opp til den jeg til enhver tid prater med...

Ikke alle sannheter kan forklares, og ikke alt som kan forklares er sant

To tettpakkede sider, og hver eneste setning, hver eneste linje var festet til papiret med en omhu og en lidenskap som bare kan komme fra en som ser på det å skrive som en uvurderlig gave.

Eg tapte alle mine indre diskusjonar. Lytta meir til innbilte meiningsmotstandarar enn til meg sjølv, deira argument vog alltid tyngst. Andre folk var alltid meir til å stole på enn eg

Og det vi oppfatter som kjærlighet er bare det som passer til vårt bilde av hva kjærlighet er. Vi vil bli elsket slik vi vil elske andre. Alle andre måter gjør oss urolige. Da svarer vi med tvil og mistenksomhet. Vi feiltolker tegnene. Vi forstår ikke språket. Vi anklager. Vi slår fast at den andre ikke elsker oss. Men kanskje den andre bare elsker oss på en særegen måte som vi ikke skjønner oss på.

Hvis du snubler og faller, må du reise deg opp igjen. Hvis du faller igjen, så reis deg opp og se skjebnen i øynene. Hver eneste gang.

Det er sant, det er en sjanse du tar. Men livet handler om å ta sjanser, Hope. Hvordan skulle man ellers kunne leve?

Tenk om vi holder på å slippe opp for tid uten at vi selv vet det en gang?

Når du ikke veit hvor du skal, blir reisen veldig lang.

Høsten er naturens nådetid, de ter en tid da du får mulighet til å rydde opp før døden kommer. Og du rydder opp etter deg og sorterer ut alt det du må gjøre og alt det du ikke har fått gjort. Tiden er inne til å minnes og til å føle anger, og til å ønske at du hadde fått gjort og sagt en del ting som du ikke har fått sagt.

Han var en mann av svart og hvitt.
Og hun var farger. Hele paletten hans.

Kor forbausande lett det er å forlate, tenkte eg. Er folk klar over det? Det burde ikkje kome ut.

Hva er suksess?
Det er å kunne gå å legge seg hver kveld med fred i sjelen.

Å angre på en drøm er det mest nedbrytende man kan drive med.

Skal vi legge de døde bak oss, eller skal vi ta dem med oss? Jeg tror vi tar dem med oss. Vi må lære oss å leve med dem og lære oss å leve med at de er døde.

Fordi du kyssa meg og spurte: Er du med? Fordi du bodde rett over gata fra festen. Det var praktisk. Fordi noen har det verre. Minst fem av pinnedyrartene formerer seg ved selvkloning. Det vil si at alle er helt identiske, det vil si at de ikke har hatt sex på over en million år. Noen har det verre.

Sporene i snøen er sporene etter folk som bruker hele dagen og så etter hvert hele livet sitt til å bygge hus, helt til de blir gamle og går av med pensjon eller bare dør før tiden. De bygger gjennom et helt liv, og så forsvinner de og blir glemt fordi ingen synes det er noe poeng i å huske dem, enda husene står der.

Det var visse ting et menneske som gikk gjennom verden på to friske føtter ganske enkelt ikke kunne forstå. De trodde folk så med øynene sine. At skritt kunne overvinne avstand.

Bare noen dager tidligere hadde han forklart henne at han ikke bare leste i en bok, han reiste med den, at den tok ham med til andre land, til ukjente kontinenter, og med bøkenes hjelp ble han stadig kjent med nye mennesker, og mange av dem ble til og med vennene hans.