Bokelskere.no

Hver ny epoke man når, kommer liksom som et sjokk. Alle dine eldre som nærmest forbløffet slår fast at de har blitt gamle, at livet har gått så fort, at det kjennes som om det var i går at de begynte på skolen! Og slik fortsetter det, hele veien, helt inn i døden. Og hva da? Sperre opp øynene i et siste krampaktig, men selvfølgelig helt forgjeves sekund, rope : Men hallo?! Skal jeg også være blant dem som dør?!

Han slukket lys og tente mørke. Himmelen over Blindern bøyde seg til alle kanter. April rant bort.

For dagene bandt ham raskt fast til en stolpe og begynte å fyre løs på ham i ett sett med de fire geværene, anger, savn, selvforakt, fortvilelse.

Liv vokser frem av ord, men døden bor i stillheten. Derfor må vi fortsette å skrive, fortelle, mumle verselinjer og eder, og på den måten holde døden unna, en stund.

"Forhold er som hagetrær," pleide hun å fortsette.
De gode steller og gjødsler man i sommer etter sommer.
Resten nyter man frukten av og lar dø når tiden kommer.

Jeg hatet møter. Jeg hatet de poengløse diskusjonene, den blasse forutsigbare humoren, de uendelige digresjonene som ble forlenget ut i uendeligheten, og den vanvittige trangen til å ta opp hver minste ting under punktet "eventuelt".

Herre, sier Oddur, vennen min hoppet i sjøen langt der ute i bukten, han ville svømme til månen, han sier han hører hjemme der, det er naturligvis bare noe tull, ingen hører hjemme på månen, men han leser for mye skaldskap, det er en last han har, men ikke ta han fra meg straks, jeg vil helst ikke miste han.

Den som leser så mye skaldskap at han kan svømme til månen, må få leve lenger, verden har ikke råd til å miste sånne mennesker.

Sier Gud til Oddur. Men med kvinnestemme!

Og da blir Oddur helt rystet, tenk at Gud er en kvinne, eller hvem skal nå beskytte oss?

Omfavnelse kan være språkets vakreste ord. Å bruke begge armer til å berøre, lage en ring rundt et annet menneske, forenes med det, en stund, to mennesker som smelter sammen til ett i livets malstrøm under en åpen og kanskje gudløs himmel. Vi trenger alle, en eller annen gang i livet, en omfavnelse, iblant sårt, en omfavnelse som kan være en trøst, som utløser gråt, eller gir skjul når noe har gått i stykker. Vi lengter etter omfavnelser fordi vi rett og slett er mennesker og hjertet er en følsom muskel.

Så kommer januarnatten, som kan være så dyp og tung at den som våkner opp midt inne i den og ser ut, blir overbevist om at solen aldri noen gang mer kommer til å greie å heve seg opp i denne verden av mørke og stjerner.

Tusen stjerner blinker på en svart himmel, det hvite måneskinnet glitrer på den tunge snøen og forvandler den til en full skattekiste, havet er svart, og dette vindstille fordyper stillheten etter stormen - det er ikke rom for ord, de er unødvendige, for klossete, de er overflødige. Der står de, Oddur og Tryggvi. En god stund. Bare ser og tar inn det hele. Inntil Tryggvi endelig åpner munnen, sier lavt, til og med forsiktig, som han står overfor noe skjørt: Gud skriver storslagne dikt.

Han var stor, men ikke så stor. Jeg er tynn, men ikke så tynn. Jeg tenkte på om han kunne føle mer fordi overflaten hans var større enn min.

"...da jeg mistet synet, sa folk jeg var tapper.
Da faren min forsvant, sa folk jeg var tapper.
Men det er ikke tapperhet. Jeg har ikke noe valg.
Jeg våkner om morgenen og lever livet mitt.
Gjør ikke du også det?"

Det er våre egne feil vi har vanskeligst for å tilgi hos andre

Den som tier om de døde, får aldri fred for dem.

Hvis et menneske lukker øynene, kan det huske alle valg i livet. Innse at alle har skjedd på grunn av en annen.

Hvis vi ikke tilgir dem vi elsker, hvem gjenstår da? Hva er kjærlighet om ikke å elske våre elskede når de ikke fortjener det?

Et menneske kan velge sine handlinger.

I en viss alder handler nesten alle spørsmål et menneske stiller seg, egentlig om ett eneste: Hvordan lever man et liv?

Det tar lang tid å lære et menneske å kjenne.

Livet er mer enn skoene man går i. Mer enn personen man er. Det er samhørigheten. Delene av en selv i en annen.