Men når jeg ser andre gå selvsikkert bortover fortauet, som om de er fullstendig frie for angst, skjønner jeg at jeg ikke vet hvordan andre er. Så mye av livet synes å være antakelser.
Jeg er ambivalent til denne romanen. Over lange partier irriterte den meg, men jeg lot meg likevel drive videre. Den har interessante partier og er en spennende miljøskildring.
Dette er en slags kjærlighetsroman, eller skal vi kalle det en studie i avhengighetsskapning? Det er historien om forholdet mellom en nittenåring jente og en tretti år eldre gift mann. De kaller det kjærlighet - men jeg tenker vi kan bruke mange mer passende adjektiver for å beskrive relasjonen. Som leser lar jeg meg irritere av hvordan hun lar seg virvle inn i det destruktive forholdet, og jeg heier på intet tidspunkt på dette forholdet! Jeg er usikker på om det er fortellerens intensjon, og om jeg slik sett er en uvillig leser.
Miljøet og tidsepoken romanen er satt i er fascinerende: vi er i Øst-Berlin i årene før og mens muren faller. Det er nok det som drev meg videre i lesningen, selv om jeg lot meg irritere over «kjærlighetsforholdet». Det er en interessant bakteppe, og jeg lurer på om forholdet kan være en allegori over det østtyske folket, som lar seg fascinere over de sosialistiske ideene og dermed lar seg føre inn i et usundt «forhold». De må hele tiden bevise sin lojalitet og kjærlighet til staten, og ikke la seg forføre av vesten. Mulig jeg drar fortolkningen langt.
Men akk, her i dette skjergardsvatikanet var alle tatt til gissel av den heilage sjømatkyrkja, der det blei servert badetemperert saltvatn og rognkjeks under nattverden.
[…] Er det noen som skjønner seg på å unnskylde folk dem elsker, så er det vel dere to. Kan dere ikke tilgi meg for det?
En forteller utenom det vanlige som evner å gi innblikk i et sinn som fungerer annerledes enn mitt eget. Det er det god litteratur gjør, den gir deg muligheten til å leve som og andre for en liten stund, men forstå dem resten av livet.
Som Ernaux skriver finnes det lite nyere litteratur om illegale aborter av den enkle grunn at de nå er lovlige. Likevel er boka en nyttig påminning fra en tid da enkelte av mine jevnaldrende på rundt tjue «måtte gifte seg» som det het. Ernaux har 37 år etter «hendelsen» skrevet et rystende dokument om hva hun gjennomgikk som 23-åring. Det har merkelig nok tatt tjue år å få oversatt boka til norsk.
Da vi sto i døren, smilte [legen] muntert og sa: «Kjærlighetsbarna er de aller vakreste barna.» Det var en avskyelig setning.
Og så var mamma i gang med oppad-og-fremad-preiket igjen, med sitt hierarki for lidelse: de som hadde lov til å lide; de som hadde lov til det men feilte stygt ved å trekke kvota si ut i tid; de som i likhet med pappa var urettmessige oppkomlinger som stjal retten til å lide fra noen andre.
Noen personer er det vanskelig å prate med, som regel er det menn. Jeg har en Teori om det: Med alderen pådrar mange menn seg testosteron-indusert autisme, som viser seg gjennom et gradvis tap av sosial intelligens og evne til medmenneskelig kommunikasjon, samt nedsatt evne til å formulere tanker. Den som rammes av denne Plagen blir taus og ser ut som om han har falt i staver. Han utvikler en interesse for ulike Redskaper og maskiner og blir opptatt av andre verdenskrig og biografiene til kjente personer, som oftest politikere og forbrytere. Evnen til å lese skjønnlitteratur forsvinner nesten fullstendig; testosteron-indusert autisme minsker kapasiteten til å forstå romankarakterenes psykologi.
Godt gjort å gjøre handlingen så uforutsigbar når premisset er repetisjon!
Debutant som er nominert til P2-lytternes romanpris i 2019. Ei svært spesiell bok om Raisa som reiser til Finnmark for å vera med på oppbygginga av den nye staten Davinasti med dottera Nasti etter å ha sitte i nordmennenes fangeleir på Falstad i N-Trøndelag. Det er krigstilstand mellom nordmenn og samar, og stormaktene er også blanda inn: Boka er skriven på nynorsk iblanda ein god del nordsamisk ( ordliste bak!), noko som gjer at lesaren må jobbe ganske mykje for å koma inn i handlinga.
Boka kan nok også lesast som ein allegori over mange slags krigar, nærliggande er å tenke på borgarkrigen mellom tamilar og srilankesarar, Palestina/Israel, tidlegare Jugoslavia.
Da eg kom inn i boka, vart ho lesverdig, men på den negative sida må noterast at karakteren Raisa blir for lite levande for oss.
Trur ikkje dette er vinnaren i år, men eg spår at Rajah kjem sterkare tilbake, her er lovande taktar ndg språk og idear,
For meg var det gjevande å bli lit kjent med samisk kultur og språk, og eg vil gjerne lære meir
Jentebarnet i magen har utvikla alle eggceller, som blir til barna hennar ein gong. Der inne er barnebarna mine, slik eg også var ei celle i magen til mormor. Har aldri tenkt på dette som ein del av den fullkomne kroppen. At mitt celleliv starta i fosterlivet til mor mi. Ingen har fortalt meg om denne gjenklangen av kvinnekroppar i kvarandre. Har oftare blitt fortalt om kroppar som kan endrast og strammast. Kva som er mer feil enn riktig.
I gårdens siste leilighet bodde en polsk bryggesjauer, hans kone og deres fire barn. Han var i ferd med å skjenke en boks øl over i et glass da han hørte Katie.
"Kvinner!" brummet han foraktfult.
"Å, klapp igjen," snerret kona hans.
Og alle kvinnene i huset spente seg hver gang Katie hylte, og de led med henne. Det var det eneste kvinnene hadde til felles - den urokkelige vissheten om hvor smertefullt det var å sette barn til verden.
"Hva tenker du på, lille pike?"
"Jeg bare tenker," sa Francie.
"Iblant ser jeg at du sitter på fortauskanten i timevis. Hva tenker du på da?"
"Ikke noe. Jeg forteller meg selv historier."
Miss Tynmore pekte strengt på henne. "Du kommer til å skrive historier når du blir stor." Det var mer en befaling enn et utsagn.
"Ja, frue," samtykket Francie høflig.
Mener du at imperiene var onde monstre som spredde død, undertrykkelse og urettferdighet over hele verden? Det er ikke vanskelig å fylle et helt oppslagsverk med forbrytelsene deres. Hevder du at de faktisk bedret levekårene til undersåttene sine med nye medisiner, bedre økonomiske forhold og større trygghet? Da kan du fylle et annet oppslagsverk med alt de oppnådde. Takket være det nære samarbeidet med vitenskapen hadde imperiene så stor makt og endret verden i så stor grad at de antakelig verken kan stemples som gode eller onde. De skapte verden slik vi kjenner den, inkludert ideologiene vi bruker for å dømme dem.
Selv etter at man har fortalt kunder at man ikke har den boken de leter etter, insisterer de ofte på å fortelle, i det vide og brede og med kjedsommelige detaljer, hvorfor de vil ha akkurat den boken. Det har slått meg at det kan være flere forklaringer på dette, men den som kjennes mest overbevisende, er at det er en øvelse i intellektuell onani.
Verden er full av det trivielle, det smålige, det er den for alle, men det er som verst når man trenger hjelp. Hjelpeapparatet er ikke en magisk anordning, det er en gammel, sammenrasket maskin som bryter jevnlig sammen. Hjelpeapparatet tar ikke telefonen, det forlegger papirer, det går over i ny stilling, det er ikke til stede. Hjelpeapparatets ambisjoner er høye, det strekker sine små armer som antenner mot himmelen.
Ein får halde oppe tradisjonen frå den første og den andre boka i serien med å presentere køyretya som blir omtalt. Men trass i at det refererast til bilar og bilkøyring i langt større grad enn i dei førre, så fann eg berre eit høve der ein spesifikk bilmodell blei nemnd; På side 351 kjem Enzo køyrande med Gennaro i ein kvit Fiat 500.
Michele Solare er ute og køyrer i ein Giulietta på side 421. Kanskje same bilen som ein hugsar Solara-brørne skaffa seg i Mi briljante venninne? Uansett, her er ein av Giulietta-modellane frå den aktuelle tidsepoka.