Bokelskere.no

Men når jeg ser andre gå selvsikkert bortover fortauet, som om de er fullstendig frie for angst, skjønner jeg at jeg ikke vet hvordan andre er. Så mye av livet synes å være antakelser.

Men akk, her i dette skjergardsvatikanet var alle tatt til gissel av den heilage sjømatkyrkja, der det blei servert badetemperert saltvatn og rognkjeks under nattverden.

[…] Er det noen som skjønner seg på å unnskylde folk dem elsker, så er det vel dere to. Kan dere ikke tilgi meg for det?

Da vi sto i døren, smilte [legen] muntert og sa: «Kjærlighetsbarna er de aller vakreste barna.» Det var en avskyelig setning.

Og så var mamma i gang med oppad-og-fremad-preiket igjen, med sitt hierarki for lidelse: de som hadde lov til å lide; de som hadde lov til det men feilte stygt ved å trekke kvota si ut i tid; de som i likhet med pappa var urettmessige oppkomlinger som stjal retten til å lide fra noen andre.

Noen personer er det vanskelig å prate med, som regel er det menn. Jeg har en Teori om det: Med alderen pådrar mange menn seg testosteron-indusert autisme, som viser seg gjennom et gradvis tap av sosial intelligens og evne til medmenneskelig kommunikasjon, samt nedsatt evne til å formulere tanker. Den som rammes av denne Plagen blir taus og ser ut som om han har falt i staver. Han utvikler en interesse for ulike Redskaper og maskiner og blir opptatt av andre verdenskrig og biografiene til kjente personer, som oftest politikere og forbrytere. Evnen til å lese skjønnlitteratur forsvinner nesten fullstendig; testosteron-indusert autisme minsker kapasiteten til å forstå romankarakterenes psykologi.

Jentebarnet i magen har utvikla alle eggceller, som blir til barna hennar ein gong. Der inne er barnebarna mine, slik eg også var ei celle i magen til mormor. Har aldri tenkt på dette som ein del av den fullkomne kroppen. At mitt celleliv starta i fosterlivet til mor mi. Ingen har fortalt meg om denne gjenklangen av kvinnekroppar i kvarandre. Har oftare blitt fortalt om kroppar som kan endrast og strammast. Kva som er mer feil enn riktig.

I gårdens siste leilighet bodde en polsk bryggesjauer, hans kone og deres fire barn. Han var i ferd med å skjenke en boks øl over i et glass da han hørte Katie.
"Kvinner!" brummet han foraktfult.
"Å, klapp igjen," snerret kona hans.
Og alle kvinnene i huset spente seg hver gang Katie hylte, og de led med henne. Det var det eneste kvinnene hadde til felles - den urokkelige vissheten om hvor smertefullt det var å sette barn til verden.

"Hva tenker du på, lille pike?"
"Jeg bare tenker," sa Francie.
"Iblant ser jeg at du sitter på fortauskanten i timevis. Hva tenker du på da?"
"Ikke noe. Jeg forteller meg selv historier."
Miss Tynmore pekte strengt på henne. "Du kommer til å skrive historier når du blir stor." Det var mer en befaling enn et utsagn.
"Ja, frue," samtykket Francie høflig.

Mener du at imperiene var onde monstre som spredde død, undertrykkelse og urettferdighet over hele verden? Det er ikke vanskelig å fylle et helt oppslagsverk med forbrytelsene deres. Hevder du at de faktisk bedret levekårene til undersåttene sine med nye medisiner, bedre økonomiske forhold og større trygghet? Da kan du fylle et annet oppslagsverk med alt de oppnådde. Takket være det nære samarbeidet med vitenskapen hadde imperiene så stor makt og endret verden i så stor grad at de antakelig verken kan stemples som gode eller onde. De skapte verden slik vi kjenner den, inkludert ideologiene vi bruker for å dømme dem.

Selv etter at man har fortalt kunder at man ikke har den boken de leter etter, insisterer de ofte på å fortelle, i det vide og brede og med kjedsommelige detaljer, hvorfor de vil ha akkurat den boken. Det har slått meg at det kan være flere forklaringer på dette, men den som kjennes mest overbevisende, er at det er en øvelse i intellektuell onani.

Verden er full av det trivielle, det smålige, det er den for alle, men det er som verst når man trenger hjelp. Hjelpeapparatet er ikke en magisk anordning, det er en gammel, sammenrasket maskin som bryter jevnlig sammen. Hjelpeapparatet tar ikke telefonen, det forlegger papirer, det går over i ny stilling, det er ikke til stede. Hjelpeapparatets ambisjoner er høye, det strekker sine små armer som antenner mot himmelen.