Bokelskere.no

Mennesker blir født, mennesker lever og mennesker dør. Det er én av de få ubestridte faktumene i livet vi alle kan enes om, uansett tro eller livssyn. Fødsel, liv, død. Så naturlig, men allikevel så vanskelig å forsone seg med. I “Mors gaver” skriver Cecilie Enger om de mange sidene ved det på én gang både umulige, deilige, kranglete og fantastiske livet, men mest om hvordan vi klorer og sliter for å prøve å holde fast i det.

Med en mor på sykehjem som sakte og skremmende mister hukommelsen, blir Cecilie Enger konfrontert med døden. Den stirrer uredd på henne når hun møter morens tomme blikk, og når angsten kryper opp i halsen om moren ikke svarer fort nok i telefonen. Noen reagerer med sinne, andre trekker seg unna eller viser en kvelende omsorg for sin aldrende og syke forelder, men Enger finner sin egen metode. Hun finner morens gamle julegavelister, skrevet og oppbevart gjennom en årrekke, og bruker dem som utgangspunkt til å tegne opp historien om sin egen familie. Som i et forsøk på å forstå de mange nyansene i morens liv før hun skal dø, før hun forsvinner for aldri mer å komme tilbake.

Gjennom tanter, onkler, besteforeldre, søsken og søskenbarn, fra utvandring til USA og tilbake til Halden og videre til Oslo og Asker. Gjennom hverdagsliv, skolegang, høytider, sommerferier, barnefødsler og død, skuffelser, gleder, kjærlighet og tenårsopprør; Cecile Enger bruker julegavelistene til å spore an sin egen hukommelse om familiehistorier og opplevelser. Der tingene skrevet med penn på et stykke papir bare gir skinn av å være “ting”, ligger det bak hver enkelt av dem så mange historier og minner. En ting er ikke bare en fysisk ting; for oss mennesker representerer de så mye mer når vi ser på dem gjennom hukommelsen blikk, noe Enger fremhever ved å veksle mellom fortid og nåtid.

Det er noe nydelig hjelpeløst over “Mors gaver”, og samtidig en følelse av desperasjon som resonnerer langt inn i hjertekammeret. Enger vil så inderlig gjerne forstå; ikke bare hvorfor det “ble som det ble”, men for å kunne forsone seg med at et liv snart er over, at moren skal dø. Kontrasten mellom hennes egen skarpe hukommelse som vekkes av julegavelistene og morens sviktende minne, er sterk og skildres på en så myk, men allikevel vond måte at det setter seg en klump i halsen. Hva vil det si å gi, å få og hvor viktig er fysiske ting for oss mennesker når vi skal holde fast ved minner – og tiden som har gått? Og hva er hukommelsen vår uten faktiske ting? “Mors gaver” er skrevet med dyp innsikt og en finstemt evne til å se de mange synlige og usynlige trådene som binder mennesker sammen. Og når trådene brytes, har vi tingene som bærer minnene og hukommelsen videre.

Den boka!

Tror det kunne blitt noen interessante turer, forhåpentligvis med mange artige opplevelser :)

Det er godt mulig denne boken kommer til å skremme bort alle som ikke har vært eller er småbarnsmor. Jeg vet ikke om andre er interessert i å lese om denne første tiden etter man har fått barn, men det burde man kanskje være. Denne boken handler ikke særlig mye om bleieskift, våkenetter eller oppdragelse, og det er heller ingen morsom chic-lit/feelgood-roman. Det handler mer om følelsene og ikke minst alle tankene som farer rundt i hodene på fire noe forvirrede og overveldede førstegangsmødre i samme barselgruppe. Det handler mye om at livet blir snudd på hodet, idealer og prinsipper blir stilt til veggs. Det er spesielt den selverklærte feministen Frøydis som sliter med å få prinsipper og praksis til å henge sammen når hun kjenner på de sterke morsinstinktene og at hun egentlig ikke vil tilbake til jobb så fort som hun først hadde tenkt. Denne boken prøver ikke å vinkle leseren i den ene eller annen retning når det kommer til den hete debatten om pappaperm og hjemmeværende mødre, men er først og fremst en bok om den overveldende følelsen av å bli mamma for første gang. Jeg fikk mitt første barn for to og et halvt år siden og kan skrive under på at den omveltningen var enorm og ikke bare en tåke av euforisk lykke, men like mye en tåke av forvirring og tvil. Jeg kan derfor si at gjenkjennelsesfaktoren i boken absolutt er tilstede for meg, men jeg er likevel i tvil om akkurat denne boken går nok i dybden til at den blir relevant for de som ikke har vært i situasjonen.

Det overveldende ved å bli mor er vel ikke et tema som mange andre bøker i norsk litteratur har tatt opp til tross for hvor viktig og stort det er blant livets hendelser. Det er på den ene siden det mest naturlige i verden og på den andre siden mest sannsynlig den største forandringen i en kvinnes liv. Ikke bare er tilværelsen snudd på hodet rent praktisk, men det kjennes som man må definere seg selv på nytt, nå som mor og det er jo akkurat dette som er en interessant tematikk. Jeg tror dog at denne boken hadde lyktes i større grad om den hadde holdt seg til en eller maks to av karakterene. Jeg synes at feministen Frøydis og alenemoren Michelle er de karakterene som kommer best frem og som også er de største motsetningene. De to andre fikk jeg ikke helt taket på og det var nesten vanskelig å skille dem fra hverandre. Jeg kunne tenke meg å bli bedre kjent med Michelle, å få vite mer om den ensomheten og dårlige selvtilliten som lå bak den overdrevne lykkelige fasaden både på facebook og i møte med andre. I Frøydis tar boken opp konflikten mellom biologien og fornuften, at ikke alt man virkelig trodde på kan forenes med virkeligheten likevel. Jeg synes hun godt kunne vært tonet ned noe, da det uten en humoristisk snert ble litt i overkant.

Boken er lettlest og desverre også litt for lettglemt. Jeg synes dette var et veldig lovende prosjekt som ikke lykkes helt, mest fordi forfatteren ikke begrenser seg til færre karakterer og dermed ikke går nok i dybden på noen av dem. Jeg kom ellers til å tenke på Heidi Linde sin karakter, den høygravide tobarnsmoren Therese fra Nu jävlar, som jeg synes lykkes i større grad som en realistisk karakter som jeg tror er relevant for flere lesere.

Som du sikkert skjønner er jeg glad for at det skrives romaner med denne tematikken og jeg kan enkelt anbefale denne til andre som har vært eller er småbarnsmor og kanskje spesielt det siste, men den har nok ikke like stor appell til andre. I et intervju med forfatteren ser jeg hun uttaler at hun har skrevet en bok hun selv kunne ønske hun hadde hatt da hun ble mor for første gang samtidig som hun ønsket å gi de irriterende "kafemødrene" et ansikt. Det første har hun ihvertfall lyktes med, å skrive en bok som kan være til hjelp og trøst for nybakte mødre med kaotisk følelsesliv.

Omtalen er først publisert på bloggen Så rart

Jeg har ikke lest Wonderboy og kan derfor ikke sammenligne med den. Jeg tror heller ikke det gjør så mye da jeg synes Fyrsten fungerer helt fint som en frittstående oppfølger.

Jeg finner Fyrsten helt grei og relativt underholdende men registrerer noe undrende alle høye terningkast, rosende omtaler og karakteristikken "pageturner". Til det synes jeg verken boken er interessant nok eller spennende nok. Og så synes jeg det blir noe unaturlig og klamt med all "namedroppingen" fra virkelighetens verden, og kan bare konstatere at det er en type litterært grep som ikke tiltaler meg. Passer godt som sommerlektyre vil jeg si - lett underholdning som er lett å lese og rask å fordøye. Jeg gir den en firer, og føler meg da egentlig litt raus.

Noen forfattere har den fantastiske evnen at de får sagt mye bra med få ord. Her er et forsøk på å samle noen av de beste kort-romanene (her definert til under 300 sider) som jeg har lest. Enkelte av dem kan nok karakteriseres som noveller snarere enn romaner, men de får likevel være med.

Pageturner. Men ikke bare det: Også en studie i psykologi og psykopati, og faktisk en kritikk av hvordan mediene har gjort virkelige mord til underholdning, og hvor "lett" det er å "vite" hva som har skjedd i en sak. Kanskje en hul kritikk, siden denne boka faktisk også er en bit av det å gjøre alvorlige forbrytelser til underholdning?

Mesterlig skrevet i et moderne og muntlig språk uansett. En av de beste krimbøkene jeg har lest. Selv om det ligger ambisjoner om å si noe om moderne forhold, ekteskap og Mars v. Venus i boka, er man aldri i tvil om at spenningen kommer først. Strålende.

Som bokblogger så hender det en sjelden gang at en får æren av å bli sitert på omslaget. Jeg holder oversikten over "mine" blurber her.

Har den siste tiden kommet over flere bøker som handler nettopp om bøker, det å være glad i bøker og alt bøkene kan gi/ bety for oss.
Mange av bøkene har jeg ikke lest enda, men har lyst å lese.
Kom gjerne med innspill på lignende bøker!

Eg var som snarast innom Haugenbok, og oppdaga at Kjartan Fløgstad sin "Fyr og flamme" var til sals til ein særs rimeleg pris. Må ha. Sidan eg først hadde bestemt meg for å kjøpe noko, skrolla eg like godt igjennom diverse tilbodssider for å sjå om eg fann andre bøker eg ynskjer meg til nedsatt pris, fann to til, la dei i handlekorga og betalte.

Først då eg fek ordrestadfestinga på e-post såg eg det: titlane eg hadde valt hadde det til felles at dei dreier seg om eld på ein eller annan måte. Tilfeldig, eller har undermedvitet fått meg til å velge titlar med tematisk slektskap? Artig uansett.

Etter dei første tre så utvider eg lista etter kvart med fleire heite titlar eg har lest / skal lese.

Veldig bra oppsummert! Dette er en fantastisk roman, basert på virkelighetens spennende og fascinerende historie fra Tudor-tidens England på midten av 1500-tallet. At Mantel behersker dialogkunsten er utvilsomt, det er virkelig dialogene som utgjør romanen, men innimellom får leseren presentert beskrivelser av omgivelsene. Troverdig, rystende og spennende, enda vi vet jo hvordan historien vil ende. Det er skrevet uendelig mange historiske romaner om Henrik 8. og hans dronninger, det er kanskje den historiske epoken som er best dokumentert for den alminnelige leser nettopp gjennom romanene og filmene. Men Mantel har sin egen vri nettopp ved å fokusere på Cromwell - hans tanker og handlinger og rolle som kongens personlige sekretær.
Jeg leste den norske oversettelsen, veldig god oversettelse for øvrig. All ære til Hege Mehren.
Dette var mitt første møte med Mantel, og nå må jeg selvfølgelig lese Ulvetid (den første i denne bebudete trilogien). Varmt anbefalt til alle erklærte elskere av historiske romaner og til de som ennå ikke har oppdaget dem!

Den historiske perioden i England (1485 – 1558), med den Elisabethanske tid (1558 – 1603) - som i en bred definisjon kan regnes med.

Maria Magdalena har fanga interessa mi. Kven var ho eigentlig?
Etterkvart har eg funne fleire bøker om henne, både ved hjelp av nettet og biblioteket. (Er imponert over velviljen på biblioteket!!) Emnet er omfattande...... får kanskje aldri vite kven ho verkeleg var, sidan så mange har ytra så mange ulike teoriar.

Jord og mold, frø og spirer, lukten av vår og blomsterdrømmer!

Jeg klarer ikke helt å se storheten i Temples bøker, på tross av at de er skrytt opp i skyene av kritikere verden over. For uoversiktlig med mange karakterer involvert i handlinger rundt om i verden, og tillegg hopping frem og tilbake i tid som er nødvendig for å forklare motivet og plottet.

Nuruddin Farah (Somalia)
Ngugi Wa Thiong'o (Kenya)
Binyavanga Wainaina (Kenya)
Moses Isegawa (Uganda)
Nadifa Mohamed (Somalia)