Bokelskere.no

Enig!

Boka er full av spennende, fascinerende og - i hvert fall for meg - ukjent informasjon. Det er i og for seg bra, men her blir teksten så informasjonstett at det er vanskelig å få med seg alt sammen. Det blir rett og slett for mye av det gode

Jeg synes heller ikke boka er veldig godt strukturert. Noe informasjon gjentas flere ganger på forskjellige steder i boka, og selv om den i all hovedsak er kronologisk bygd opp, gjør forfatteren noen rare hopp fram og tilbake i tid og sted innimellom.

Dette er veldig synd, for forfatteren sitter virkelig på godt og spennende stoff, og har gjort en kjempejobb med kildemateriale, research etc. Da er det synd at det endelige resultatet blir så utilgjengelig for den gjevne leser.

Du spør hvem boka er for, og det synes jeg er et godt spørsmål. Jeg har inntrykk av at dette er ment som ei populærvitenskapelig bok for vanlige historieinteresserte lesere. Dessverre fungerer den nok ikke så veldig godt for denne målgruppa.

Jeg trur mye av problemet her kommer av nettopp manglende målgruppetenkning. Det er ikke nødvendigvis noe forfatteren kan lastes for. Boka er skrevet av en historiker, som antakelig er mest vant til å skrive faglige artikler for andre forskere. Med en sterkere redaktør, som kunne hjulpet til med å tilpasse stoffet til målgruppa, kutte ned der det trengs, og rydde opp i strukturen, kunne dette blitt ei kjempespennende bok.

Jeg er helt enig med deg. Har nettopp lest boken og sitter igjen med en større forståelse av det som skjedde i 1814. Rart hvor man tar parti for hovedpersonen når man leser om boken og antipati for de i som er mer i periferien i fortellingen. Anbefale denne boken på det sterkeste pga det som skjedde i 1814. Personlig så leste jeg boken på 2 dager.

"What I mean to say is, the more you remember, the more you’ve lost."

Noe av det jeg synes er interessant med dystopier, er å lese forfatternes ulike versjoner av hvordan de ser for seg at en verden etter en katastrofe vil være. Ofte handler en dystopi om overlevelse, ofte med superhelter eller ungdommer som må tåle farlige prøvelser.

Emily St. John Mandel fokuserer på, i romanen Station eleven på temaer som å velge mellom å huske og om å fortrenge, om å bevare sin menneskelighet i en tøff verden og om å finne sin egen frihet. Boken beskriver viktigheten av å bevare kunst og skriftspråket som et middel for å kommunisere og for å kjenne samhørighet.

"But what made it bearable were the friendships, of course, the camaraderie and the music and the Shakespeare, the moments of transcendent beauty and joy when it didn't matter who'd used the last of the rosin on their bow or who anyone had slept with, although someone—probably Sayid—had written "Sartre: Hell is other people" in pen inside one of the caravans and someone else had scratched out "other people" and substituted "flutes."

Romanen viser fragmenter av livet før og etter influensaen - The Georgia Flu - som tok livet av over 99 prosent av verdens befolkning. En omreisende teatertrupp som kun fremfører Shakespeare, fine Star Trek sitater, en avdød skuespiller, tegneserien Station eleven, et Museum of Civilization og en gal pastor veves sammen til en flott helhet.

"There was the flu that exploded like a neutron bomb over the surface of the earth and the shock of the collapse that followed, the first unspeakable years when everyone was traveling, before everyone caught on that there was no place they could walk to where life continued as it had before and settled wherever they could, clustered close together for safety in truck stops and former restaurants and old motels."

Station eleven er en dystopi som er stille i uttrykket. Historien er elegant og litterær i språket. De dystopiske elementene kan virke mer som et virkemiddel for å formidle at kunnskap og kunst vinner over ignoranse og den umenneskelige volden.

Jeg hadde en god leseopplevelse og jeg håper at Station eleven skal bli filmatisert. Boken er ikke perfekt, for noen av figurene er for like og historien er noe saktegående. Den er langt unna bøkene til Atwood, Cronin eller favoritter som The Road av McCarthy, men den har mange fine passasjer og tanker.
Hovedpersonen Kirsten husker jeg fortsatt. Det er noe spesielt med de tøffe og sårbare jentene i litteraturen som fenger meg. Denne boka kommer jeg til å lese om igjen.

"She was thinking about the way she’d always taken for granted that the world had certain people in it, either central to her days or unseen and infrequently thought of. How without any one of these people the world is a subtly but unmistakably altered place, the dial turned just one or two degrees."

Premisset er ikke så verst: Tsukuru Tazaki og fire andre venner (to gutter, to jenter) har et tett forhold i ungdomstiden. Etter endt skolegang flytter Tsukuru til Tokyo for å bli jernbanestasjonplanlegger. Kort tid senere bryter alle de fire andre kontakten med ham, uten et ord til forklaring. Hva skjedde?

Dette er ingen kriminalroman, og trenger derfor ikke forholde seg til sjangerkrav om at alt skal forklares. Men den åpne slutten og de mange halvferdige sidehistoriene irriterer meg mer enn de pirrer. Boken føles i det hele tatt temmelig uforløst og halvferdig. (Hele omtalen på Sølvberget sine nettsider.)

Ja, er det korte svaret. Og ved å gjøre det gjør hun de norske jødene til personer og ikke bare antall. Uten å ha full oversikt på feltet fikk også jeg inntrykk av at det ikke er veldig mye nytt her, men mener det er en god sammenstilling av noe av det som finnes fra før. Og jeg tror svært mange har huller i sin kunnskap og få har lest alle kildene som oppgis. Kildene er antagelig også mindre tilgjengelige. Diskusjonen om jødiske lederes egen rolle starta Hannah Arendt alt under Eichmann - rettssaken. Michelet ser det fra et norsk perspektiv og det regnes som kontroversielt og ganske nytt i den norske debatten. For meg var mye av idrettens politiske historie i mellomkrigstida ukjent og jeg satte stor pris på de partiene der dette behandles.

Diskusjonene rundt boka bunner kanskje i at en lett tilgjengelig fortellende skriveform ikke som faglitteraturen like godt får fram usikkerheten rundt årsaksforklaringer. Det finnes ikke EN historie eller et fullstendig bilde. Jeg mener likevel Michelets bok må vurderes innenfor sjangeren hun har valgt og da er min vurdering at dette er en god bok. Jeg slukte den og lærte både nytt, fikk repetert og en kontekst til en del jeg alt visste. Og ikke minst nye spørsmål og lyst til å vite mer!

Skjønnlitteratur og sakprosa.

Boka gir et godt innblikk i det som skjer i kulissene i norsk og internasjonal fotball. Det er mye shady-business; Mangel på kontroll, kampfiksing og korrupsjon er noen elementer som forfatteren er innom. Det er en del fornøyelige episoder som beskrives, og forfatteren tar seg selv lite høytidelig. For noen kan kanskje boka bli vel mye Se&Hør-aktig, men dersom du er interessert i fotball er boka verdt et par timer av livet ditt.

Når jeg leste boka var det som om hovedpersonen fortalte direkte til meg, til bare meg en sen kveld på kafe med et glass vin og pledd. Det er noe intimt og noe insisterende i hvordan hun beretter historien. Fortelleren fordrer at jeg lytter, hun kokketerer med sin uvitenhet, sin uskyld og sin unge alder.
Hun sier aldri hva hun heter og hun snakker til meg som om jeg er han, til et du

Det startet som en forelskelse, det ble etterhvert en besettelse å verne om tosomheten og om de ville planene de la for framtida. Alt var tilsynelatende perfekt; sene kvelder med gode samtaler om alt, altoppslukende sex og sjelevennfølelsen. Så begynte det å rakne

Han lyver for henne. Hun lyver for seg selv

Allerede når historien starter vet vi at det vil ende trist. Det sier mye om Hegazi Høyers dyktighet som forfatter at vi fortsetter å lese/ lytte, at vi følger etter ordene, må vite mer. Spenningen holdt hele veien. Det er så mye mer interessant å lese om kjærlighet som er destruktiv, som skurrer, som setter spor; fingeravtrykk på hjertet

Boka vekker så mye i meg og jeg har så mange spørsmål. Hvorfor var hun villig til å ofre seg selv for troen på kjærligheten, på tosomheten? Hvor mye kan en overse, dytte under teppet? Hvorfor tillot hun at de isolerte seg, trakk seg unna resten av livet?
Hvor godt kjenner vi oss selv, sånn egentlig? Og den vi er kjæreste med? Hvor mye fornekter vi? Har vi alle blindflekker for å kunne bevare kjærligheten? Hvor mye av barndommens opplevelser bærer vi med oss som voksne? Hvor mye livsløgn kan en leve med?
Jeg foretrekker romaner som gir meg spørsmål, ikke de bøkene som serverer svar.

Ida Hegazi Høyer er et unikt fortellertalent. Fortellingen er uten overflødige scener eller ord. Uten sentimentalitet, uten klamme klissete hjertesmerte klisjeer. Hun skildrer det fine og det fæle i et destruktivt forhold. Hun viser oss den underliggende uroen, det gjemte med en vibrerende rytme. Noen av symbolene er grove mot det skjøre, som barnekorssting på silkebunn, og det kunne ikke vært formidlet på en bedre måte. At noen av hovedpersonens setninger er litt skakke og skjeve understreker det umodne og muntlige i fortellingen

Omslaget er enkelt og vakkert. Jeg kan ta på boka og kjenne rissene av bygningskonturene. De fremhever historiens tema om alt som ligger under, som ulmer; er gjemt

Utdrag:"Du la deg ut, jeg så det på deg, at noe rant igjennom, at noe forsvant, du la deg ut i motsatt kjøreretning, selv om sikten der fremme ikke var særlig god. Jeg husker jeg lot som om hendene hvilte, jeg husker jeg hadde et rom nedi magen, og da vi var oppe på siden av en lastebil og traileren kom imot, så jeg på deg, hvordan pust ble til puls, hvordan puls ble til tone- og du var en krampe og du var en kamp, og jo nærmere vi kom, desto fjernere ble ropet mitt".

Ida Hegazi Høyer har tidligere utgitt 2 romaner; Under verden (2012) og Ut (2013). At alle tre boktitlene begynner på U er en fiffig detalj jeg lar meg fascinere av.

Unnskyld er sammen med Vinternoveller og Om igjen for meg tre av årets beste norske bøker. Det er ikke lenge til jeg kommer til å lese Unnskyld igjen.

Liker du bøker om bøker? Om bokhandlere? Om nerder? Hva med typografi? Og koder? Hemmelige foreninger? Mysterier? Da er dette boka for deg!

Clay er hovedpersonen i Mr Penumbra's 24 Hour Bookstore. Han er klønete, nerdete og litt som leire; han er ikke ferdig formet. Han jobber nattskiftet i Mr Penumbras døgnåpne bokhandel. De få kundene som kommer innom bokhandelen er merkelige. Nysgjerrigheten hans vekkes. For hvorfor låner de kun bøkene og hvorfor må han notere ned alle detaljer om lånerne? Clay legger ut på en reise og oppdager nye sider ved seg selv og vennene sine.

Boka er en kjærlighetserklæring til lesere, til bøker og til datasystemer. Historiens tema er viktigheten av vennskap og at vi trenger både moderne teknologi og gammel visdom
Sloans fantasi og formsikkerhet skinner klart. Språket er fjærlett og jeg fniste ofte for meg selv mens jeg leste. Jeg koste meg, men historien mangler noe på dybden (jeg vil alltid ha mer dybde). Penumbra er min favorittkarakter! Han er en sta, sær og sjarmerende gammel gubbe.

Mr Penumbra's 24 Hour Bookstore er perfekt for en kveld med pledd, et glass vin og regn utenfor vinduet. Noen bøker er ment å leses i en jafs. En kjapp nytelse som ikke setter varige spor, men som er en glede når den leses.

Boka har referanser til Star Wars og hyllestnikk til Borges, Hammett og Murakami. Historien minner noe om The Collected Works of AJ Fikry (men er noe yngre og "mannligere" i stilen).

"After that, the book will fade, the way all books fade in your mind. But I hope you will remember this:
A man walking fast down a dark lonely street. Quick steps and hard breathing, all wonder and need. A bell above a door and the tinkle it makes. A clerk and a ladder and warm golden light, and then: the right book exactly, at exactly the right time.”

Kanskje det aller fineste jeg har lest om å være ulykkelig forelsket. Pinlig treffende om håp og illusjonen man selv skaper om muligheten av et uoppnåelig forhold.

En utrolig sterk bok - troverdig og opprørende fra innvandrermiljø i Danmark. Har aldri lest noe lignende og dette er dikt - fortellende historier i diktform kan en heller si. Anbefales.!

Boka er spennende og handlingen har driv. Det er alltid noe som skjer, men samtidig savner jeg litt dypere karakterer. Boka har en veldig amerikansk fortellermåte og ditto formuleringer, og oversettelsen er full av skrivefeil. (Særlig "tastaturfeil", slik som hevn i stedet for jevn.) Alt i alt en ukomplisert fortelling som kan glede en bokelsker da den i stor grad handler om kjærlighet til bøker, men samtidig en fortelling som vil blekne bort i hukommelsen med tiden.