Originalt om å få nye sjanser i livet

Om forfatteren

Kate Atkinson (f. 1951) har en del bøker bak seg. Aller mest kjent skal hun visstnok være for krimserien (bestående av fire bøker) med Jack Brodie i hovedrollen. Jeg har så langt ikke klart å finne ut om noen av hennes øvrige bøker er oversatt til norsk. Selv ikke et søk på antikvariat.net sier noe mer enn at hennes bøker (utenom krimserien) er oversatt til dansk og svensk. Noen norske utgaver finner jeg ikke. Det er synd, for etter å ha lest en del om forfatteren, kan det se ut som om spesielt debutboka "Behind the Scenes at the Museum" (1995 - vinner av Whitbreas Prize) er vel verdt å få med seg. Det er å håpe på at Forlaget Press, som står bak utgivelsen av "Liv etter liv", sørger for dette!

Om "Liv etter liv"

Bokprosjektet "Liv etter liv" ("Life after life" på originalspråket) er meget spesielt. Her har forfatteren nemlig lekt seg med idéen om at tenk om vi fikk en ny sjanse og kunne gjøre nye valg etter å ha feilet eller havnet i en situasjon som gjør at vi dør? Hva da?

"Hva om vi fikk en mulighet til å leve livet igjen og igjen, helt til alt stemte? Ville ikke det vært fantastisk?" Edward Beresford Todd

I denne boka er det spesielt Ursula som stadig får nye sjanser, men dette gjelder også noen av personene hun har rundt seg. I bokas åpningsscene har Ursula blitt 20 år - i 1930. Hun befinner seg i Tyskland og hun tar livet av Hitler. "Mørket lukket seg" - en avslutning vi skal bli godt kjent med gjennom hele boka, og som betyr at Ursula dør ... Hvordan ville vår nyere historie ha sett ut dersom dette virkelig hadde skjedd?

Allerede ved fødselen i 1910 går det galt. Ursula blir født med navlestrengen rundt halsen, og fordi en snøstorm herjer, rekker ikke legen frem i tide. "Mørket lukket seg". I neste scene rekker legen frem i tide, barnet overlever og vokser opp. I en tredje scene er det moren som klipper over navlestrengen. Senere utsettes Ursula og broren for den ene faren etter den andre ... Som at hun ramler ut av et vindu, som at broren dør av spanskesyken osv. Men som altså får stadig nye sjanser ...

Vi introduseres for et relativt stort persongalleri; moren Sylvie Todd, faren Hugh Todd, broren Teddy, den ville tanten Izzie, kjøkkenpiken Bridget, kokken fru Glovers, Pamela - bare for å nevne de viktigste og mest sentrale personene i boka.

Det gjøres stadige hopp frem og tilbake i tid, godt synliggjort med tidsangivelsene i kapitteloverskriftene. I begynnelsen fant jeg likevel dette svært forvirrende, fordi jeg hele tiden lette etter en rød tråd som rett og slett ikke var der. Ursula får nemlig flere nye sjanser til å leve livet sitt om igjen. Det hele handler om at hun står ved en korsvei og har flere muligheter, og hvor forfatteren ganske enkelt utforsker hver av mulighetene i flere parallelle løp ut fra filosofien om at "Hva hvis?"

I et løp gifter Ursula seg med en voldelig mann. I et annet løp blir hun elskerinnen til en gift mann, som ikke ønsker å forlate sin kone. I et tredje løp forlater den gifte mannen sin kone for å leve sammen med Ursula. Osv.

Bakteppet i romanen - og det var faktisk dette jeg likte best - er to verdenskriger. Første verdenskrig i Ursulas barneår, og andre verdenskrig i voksen alder. Her befinner vi oss i et løp i London, mens nazistene bomber byen sønder og sammen. I et annet løp befinner vi oss i Berlin, der de allierte bomber byen sønder og sammen. All bombingen gir rikelig med anledninger til å dø, og skillet mellom dem som dør og dem som overlever, er hårfin og avgjøres ved rene tilfeldigheter - flaks og uflaks.

Samtidig som "Liv etter liv" er en krevende bok å lese, er den også svært lettlest. Jeg vil dessuten understreke at Kate Atkinson skriver svært godt! I denne boka overskrider hun en del grenser for hva vi tenker oss med en roman; kronologien er så godt som fraværende, den røde tråden mangler, klimaks i historiene er død - og så er det likevel ikke over. I det virkelige livet er ikke dette mulig. Der tar man et valg og må stå ved det. Så kan man selvsagt ombestemme seg senere, men det som har skjedd, har skjedd. Sjansene man ikke tok, forsvant. Tenk om man kunne levd livet om igjen, og valgt en litt annen vri? Foretatt et helt annet valg?

Kate Atkinson tar det helt ut i "liv etter liv", og demonstrerer mellom linjene en tro på menneskets frie valg. På at vi ikke er viljeløse ofre for skjebnens makt, men har avgjørende innflytelse på våre egne liv. Noe påvirkes selvsagt av flaks og uflaks, som ikke kan forutses, men hva da før dét? Hva får oss til å ta til høyre når vi burde ha valgt å gå til venstre? Hva får oss til å snu, og dermed unngå å bli innblandet i en katastrofe som vi ikke under noen omstendighet kunne ha forutsett? Hva fikk enkelte av oss til å dra tidligere hjem fra jobben den regntunge dagen 22. juli 2011, og ikke gå over Youngstoget i halv firetiden, slik vi pleide å gjøre hver eneste dag den sommeren? Eller sykle gjennom Regjeringskvartalet en halvtime før man pleide, for så å erfare at dette reddet ens liv? Kate Atkinsons bok er virkelig tankevekkende på mange plan! Like fullt vil jeg hevde at det er når hun skildrer bombingen av hhv. London og Berlin hun er på sitt aller beste. Disse delene av boka kunne hun gjerne gjort enda mer ut av.

Dette er en bok jeg er veldig sikker på at mange kommer til å elske når de først har oppdaget den! Litterært holder den en høy standard. Historien er meget original og inneholder mange overraskelser. Dessuten er boka lettlest og den reneste pageturner!

Denne boken på 123 sider viser at dersom forfatteren har et budskap/en god historie å fortelle, er antall sider ubetydelig. Boken er en lavmælt kollektiv fortelling med mange enkelthistorier som hver for seg kunne vært grunnlag for en bok, dokumentar eller fiksjon. Hadde det ikke vært for at jeg har for mange halvleste og uleste bøker på engelsk, mitt «bli bedre å lese engelsk-prosjekt» ligger brakk, hadde jeg kjøpt den første romanen hun har skrevet. Den kan kanskje fortelle om livet i interneringsleirene og livet etterpå. Link til et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest den

Lettlest bok om et vanskelig tema. Utrolig bra skrevet. Forstår nå at genene er mer privat enn dagboka mi. De sier alt om meg.

Siden mange bokelskere til tider kan bli oppgitt over alle bøkene som stadig gjenstår å bli lest, så har jeg laget en liste over bøker som er både svært gode og korte.

Gi gjerne beskjed hvis dere vet om gode bøker som mangler på listen.

Årets läsupplevelse hittills! Ett helt nytt sätt att berätta fleras historier på en gång. Tack för detta! Enda felet var att boken tog slut. Hade velat haft mer och vad hände sen? En för mig nästan helt okänd värld med de japanska familjerna under andra världskriget i USA. Vill ha meeeer!

Et slag i magen av en migrasjonsfortelling. Les!

Dette er en liste over bøker som omhandler ultramaraton. Mange av bøkene er selvbiografier av ultraløpere, og disse har jeg valgt å plassere øverst i listen. Ellers har jeg tatt med bøker hvor forfatteren hovedsakelig skriver om ultramaraton.

Kom gjerne med forslag!

Vinterferie på hytta, og leser gamle aviser. «På nattbordet» i DN dukker Jon Fosse opp, og jeg konstaterer at der er jeg helt blank! Så hva velger jeg da fra et rikholdig forfatterskap? Jo da, flere titler med hunder. I tillegg til bøker er hunder en av mine største lidenskaper.
– Og hver sommer er vi en tur på Vestlandet, og har spist moreller og funnet geocacher ved foten av Fridtjov den frøkne, så nå har jeg en Fosse-plan!

Det finnes ekstremt mange pokerbøker tilgjengelig for den som vil bli en bedre pokerspiller og kvaliteten varierer enormt. Prisene på Amazon.com er rimelige om du kan lese på engelsk, men det er vanskelig å vite hva som er verdt å lese. Jeg har lest minst 75 ulike pokerbøker og dette er en liste med 10 stk som jeg personlig mener har gjort meg til en bedre spiller og som er verdt å bruke tiden sin på. Flere av bøkene på listen inngår i triologier og jeg anbefaler da å lese samtlige. Dette er ikke alt som er verdt å lese der ute, men det var disse ti som skilte seg ut for min del.

Tre sterke, vonde, fine, perfekt komponerte noveller om mennesker som prøver så godt de kan, som så veldig gjerne VIL få til bedre, men som sitter fast i livene sine sånn de har blitt. Tekstene rører ved strenger som sitter dypt inne i meg, røsker i meg, piner meg, men gir meg også håp. Karakterene er så levende, språket så perfekt, ikke ett ord for mye. Jeg elsker Ingvilds noveller, og de blir bare bedre og bedre.
Les denne boka!

Jeg var en stor fan av tv-serien Gilmore girls. Derfor bestemte jeg meg for at jeg ville lage en liste over hvilke bøker de nevner i serien. Det er en lang liste, som jeg fant på en nettside som ikke finnes lengre.
Jeg har ikke tatt med bøkene bak de filmene som også nevnes.
Si gjerne ifra, hvis du vet om bøker jeg ikke har i lista.

En tendens jeg har lagt merke til er at mange forfattere mister synet. Om dette er på grunn av at de kaster det bort på ord og bokstaver og ark eller ikke, vet jeg ikke noe om. Dette er en liste for moro skyld.

Jeg vil ikke spise, ikke drikke, ikke snakke, ikke spille Candy Crush; det eneste jeg ønsker er at sidene aldri tar slutt, at de varer, og jeg kan flytte inn sammen med Allis og Sigurd. #denfølelsen, #leseglede. Helt tilfeldig kom jeg over Agnes Ravatn: Fugletribunalet. ” Kor forbausande lett det er å forlate, tenkte eg. Er folk klar over det? Det burde ikkje kome ut.”

Ulike situasjoner som gjør at kjærligheten blir satt på prøve. Fra sykdom, klasseskiller, alder og alt i mellom.

Skjønnlitteratur der handlingen er lagt til Shetland,

Ei lita perle av ei bok! Uvant i starten med den arkaiske nynorsken, men klarar du å overvinne den, så er belønninga stor!

Da denne boken kom ut i 2007, bragte den engelske avisen The Guardian en anmeldelse med denne tittelen: This little gem is the best thing about the jubilee.

Jeg slutter meg fullt og helt til ovasjonene; "The Uncommon Reader" er en liten perle for bokelskere. Søt og underholdende - og litt uærbødig sarkastisk. Fra meg har den fått terningkast seks - og jeg har prakket den på flere som også har likt den godt.

Skriver ikke Jo Nesbø veldig urealistisk om kvinner? Kan hende menn virkelig er slik han beskriver, men jeg kan ikke si jeg kjenner igjen verken meg eller noen andre damer jeg kjenner i hans kvinneskikkelser. Rakel er jo bare en irriterende pappfigur, uten noe særlig liv - har hun ingen venner eller familie? Og det er jo et merkelig forhold, de snakker jo aldri om noe som helst annet enn 1) jobben til Harry 2) stakkars forpinte Harry 3) skal Rakel VIRKELIG binde seg til stakkars forpinte Harry?

Vel, Jo Nesbø skriver spennende, det skal han virkelig ha. Bra thrillere, men mangler det aspektet jeg også setter stor pris på i god krim: den gode hverdagsbeskrivelsen av helt vanlige mennesker og forholdet mellom dem. Hos Nesbø er det for mange "supermennesker" og "superskurker". Den jeg likte best i "Politi" var egentlig politimannen Bjørn, som antagelig på grunn av dialekten virker normal og prosaisk, men han var jo bare en bifigur uten noe særlig liv. Og så måtte jo han også "merkes" med særtrekk som rastalue og smak for country, tror jeg det var.