Bokelskere.no

Min målsetnining er:
Lese en bok fra 1600, en fra 1700 og en fra 1800 tallet.
Lese minst 6 norske bøker.
Lese bøker av minst 2 nobelprisvinnere.
Lese minst en bok fra hver verdensdel.

Interessant å gjøre en oppsummering av året. Det fikk meg til å gjøre det samme :)
Har lest en del forskjellig, spesielt siden jeg ble med på leseutfordingen 2017, og måtte finne bøker til forskjellige punkter.

Lest 101 bøker i fjor. Har mest femmere og seksere, deretter treere og firere (jeg tror jeg er litt for grei med terningskastene mine). Bare to av bøkene er ikke rent skjønnlitterær

Det vises tydelig at det jeg liker er sci-fy og fantasy. Ikke lest så mye klassisk i fjor, noe jeg vil lese mer av. Har som de fleste andre lest bøker av mannlige forfattere, men to av de fire nye favorittene mine dette året har vært skrevet av kvinnelige forfattere.

Framover blir det nok derfor mest sci-fi og fantasy og forhåpentligvis innslag av gode klassikere eller mer dramabøker. Ikke lest krim jeg har likt på en stund, så tror jeg setter det på pause.

Mitt leseår var noe av det dårligste på lenge. Det ble faktisk bare 354 bøker.
Jeg ble nostalgisk, så mine fineste leseøyeblikk var gode gamle klassikere.
Jeg hadde stor overvekt av skjønnlitteratur versus fag, med stor hovedvekt på trening, sykling og hundelitteratur.
Innen skjønnlitteratur er det i hovedsak krimlitteratur det går i.
De fleste norske forfattere jeg har lest, har vært innen barne og ungdomslitteratur.
Vært et greit leseår, men ingen store voldsomme leseroppleverser.

Her i indre Hardanger det både snø og is og forkjølelser og influensa. Så snabla greit å ha noe håndgripelig rundt seg da, f.eks ei god bok! Brukte de de 3 første dagene i denne uka til å lese ferdig Himmelbjørnens Skog av Britt Karin Larsen, som jeg forstår skal være bok nr. 2 i en serie om samfunnene på de såkalte finntorpene øst for Oslo mot Sverige på 1800-tallet. Presterte vel å skrive sist at dette var oppe på Finnskogen, hvor det er tydelige spor etter finnenes vandring vestover dengang da. Men BKL beskriver altså dem som stansa lenger sør, det vil si øst i Akershus.
Hun har en flott måte å skrive på og en trekkes fra ei side til neste.

Nå har jeg lest et stykke på vei i Lene Wold si bok Ære Være Mine Døtre, ei dokumentarbok om æresdrap i Jordan. Ei viktig bok som forteller hvorfor det er sånn at egen slekt; fedre, brødre eller nevøer, henretter på bestialsk vis jentene i slekta når de f.eks blir voldtatt - det er visstnok tilstrekkelig at ei jente har mottatt et tlf.nr fra en fremmed mann for at hun i verste fall må dø :-(

Må få unna denne kraftige forkjølelsen sånn at det er godt å gå ut igjen. Ha ei flott leseuke hvorhen og i hvilken helgepositur dere enn befinner dere i nå!

Fint vær her på romsdalskysten, men pga.fortsatt krykkebruk og akillesortose bli det ikke mye uteliv,dessverre. Men desto mere lesing. Har avsluttet boka om Veierland som jeg syntes var veldig bra og ei bok av Stefan Zweig som var ok. Nå har jeg begynt på ei bok som heter Kolbes reise av Åge Rønning. Han skriver litt merkelig, men grei å lese.
De neste bøkene som står for tur nå,er Juyøy-bøkene av Karin Bang.(hun er fra Veierland).
Ønsker dere alle en god lesehelg.

Jeg leser "Duevokterne" av Alice Hoffman. Det er en historisk roman som blant mye annet har med en lyshåret slave i historien. Jeg har ikke kommet så langt. Så dukket en tekst om kimbrernes vandring fra Jylland i Danmark til Romerriket opp i dag, og de tapte (som kjent?) kampene mot romerne og ble solgt som slaver på markedet i Roma (etter 20 års vandring på jakt etter et sted å slå seg ned). Omtrent 110 år før Kristus. I "Duevokterne" blir en lyshåret slave tatt som krigsbytte etter at den jødiske geriljaen møtte og vant over noen romerske soldater. Så jeg vet mer om a) når dette omtrentlig fant sted, og b) hvordan det gikk med den ene kimbreren. Så langt. Føler meg takknemlig for denne linken. Alltid kjekt når ting henger sammen.

Denne helgen hører jeg forsatt Dracula Bram Stoker og jeg skal lese litt i boka og Cat Eye av Margaret Atwood og litt pensum blir nok søndagen. Håper alle bokelskere får en flott helg med gode bøker og koser seg :)

God helg :)

Denne helga leser jeg Talte dager av Heidi Linde. Linde er en forfatter jeg liker godt, godt språk og god formidlingsevne. Starten på boka har vært bra, så dette er lovende.

Håper også på en skitur eller to i løpet av helga - været skal visst bli sånn noenlunde :-)

Ønsker dere alle en riktig god helg :-)

Hei igjen,
Nå er jeg ferdig med Berge. Den var absolutt lesverdig. Den handler jo om disse drapene, men den er langtifra noen kriminalroman,og er ikke spennende. Den forteller om hvordan denne hendelsen påvirker livene til 3 personer som på ulike måter blir involvert, og litt om hvordan samfunnet har behov for å finne en synder.

Jeg synes den var bra, og er glad jeg leste den, men den var ikke fullt så fantastisk som jeg forventet på bakgrunn av forhåndsomtalene. Den var på en måte litt sakte og omstendelig, og jeg brukte lang tid på den, for jeg ble alltid så trøtt.. (Kan også være årstiden...)

Veldig godt språk, det trekker opp. Åpen slutt, jeg skulle ønske jeg fikk vite hvordan dette egentlig gikk..

Det var litt vanskelig å trille terning, jeg ville gitt 4+, men på grunn av språket lander jeg på en svak femmer.

Denne lesehelgen blir det litt sport også, innimellom lesing og andre aktiviteter. Hvilken bok som skal leses denne helga, er imidlertid fortsatt litt usikkert. Mest sannsynlig blir det til at jeg for andre gang leser Kjersti Skomsvolds "Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg". En god bok på drøyt 100 sider, som blant annet tar for seg menneskets ensomhet. Ingen snø her på den del av Vestlandet hvor jeg bor, den kommer visstnok på onsdag. God helg til alle :)

Spillemenn å bli glad i!

«Å sette så mye ulykke så muntert i scene som William Heinesen gjør, er sannelig en dikterbragd. Ved å holde fast på latteren og smilet midt i all verdens fortredelighet, forvandler verket seg fra en klagesang til en hyllest, en lovprisning av kjærligheten og håpet.»
Store ord i Erik Skyum-Nielsens etterord, men han har sine ord i behold.

Jeg håpet inderlig det skulle gå bra med disse herlige musikantene, selv om tittelen forespeilet noe annet. Men «Det hadde kanskje gått meget bedre med disse spillemennene det her skal fortelles om, hvis de hadde passet sitt jordiske yrke i denne mest småskårne av alle verdener, og ikke vært slike merkelige himmelstormere. Men det var de nå engang. Alle var besatte, hver på sitt vis, som virkelige spillemenn er det fra naturens hånd.» (s. 20)

Fra første side fikk jeg en forkjærlighet for gamle klokker Kornelius Isaksen, de tre sønnene hans, Moritz, Sirius og Vesle-Kornelius, og resten av gjengen på det forblåste øylandet. I et mettet og presist språk, med hjertevarme og humor tegner Heinesen dem opp for oss – med alle deres laster og skavanker, omsorgsfulle, vennligsinnete og rettskafne. Menn og kvinner som oppviser mot og selvoppofrelse når situasjonen krever det. Selv den utålelige sparebankbestyrer og legpredikant Ankersen har forsonende trekk. Jeg kom i tanker om gjengen i Cannery Row i John Steinbecks Dagdrivergjengen og Alle tiders torsdag. Menneskekunnskap og kjærlighet for «de små» i samfunnet er en fellesnevner.

Boken karakteriseres som en moderne versjon av en pikareskroman, Wikipedia: «Pikaresk roman (fra spansk picaresca, fra pícaro, skøyer, kjeltring, vagabond) er en roman som består av korte episoder heller enn en enhetlig fortelling. Handlingen holdes sammen av en omreisende munter og eventyrlysten vagabond.» Her er jeg på usikker grunn; vil tro det siktes til at De fortapte spillemenn ikke har en egentlig handling fra a til å, men at Heinesen bruker dens fire «satser» til å belyse spørsmål knyttet til religion, det onde og det gode, Søren Kierkegaard tanker m.m. Musikken binder det hele sammen. Korriger meg gjerne.

Men boken kan like gjerne leses som en skildring av livet i den lille byen Torshavn (selv om det aldri sies direkte) tidlig på 1900-tallet. Om færøyingenes trange kår og de danske embetsmennene. Om drømmer og håp, dagligliv og kjærlighet. Om vær – og vind! Og om hvordan samfunnet settes på ende når avholdsbevegelsen og en tilreisende skurk gjør sitt inntog.

«Den daglige ensformigheten i en liten by, hverdagens stadige gjentakelser og smågnisninger, gjør folk dumme og irritable, misunnelige og småskårne. Derfor kan det være oppløftende å se at det alltid blir en forandring til det bedre når det usedvanlige inntreffer en gang imellom som skyver tingene ut av deres sure og gnidrete likevekt. Byen blir liksom plutselig klar over at ved randen av verdenshavets veldige avgrunn.» (s. 52)

Jeg er takknemlig for at bokelskere har gjort meg oppmerksom på de færøyske forfatterne
William Heinesen (1900–1991) og hans fetter og venn Jørgen-Frantz Jacobsen (1901–1938). Begge skrev på dansk. Mens Heinesen har en omfattende produksjon, skrev Jacobsen kun én roman Barbara, som vi har lest i lesesirkelen. Jeg håper flere vil få øynene opp for disse to. Å besøke deres hjemland står høyt på min ønskeliste.

De fortapte spillemenn (fra 1950) får terningkast 6 og mine varmeste anbefalinger!

Nyttig informasjon! Selv holder jeg på med Thomas Manns «Trolldomsfjellet» som i en gammel oversettelse bare het «Trollfjellet». Standardtittelen på Dostojevskijs roman «Forbrytelse og straff» var tidligere «Raskolnikov» etter hovedpersonen.

Siden "Slåttekar i himmelen" tok meg med storm og begeistring i fjor, var det helt naturlig å gyve løs på fortsettelsen. Det var helt klart at jeg ønsket å få vite hva som videre skjedde med Gjertine, Ole, Eilert og gammelfolket som ble igjen i Norge.
Hardt arbeid og ensomhet gjør Gjertine deprimert. Det ble ikke på den måten hun trodde i det nye landet. En gryende romanse åpenbarer seg mellom datteren Olava og Eilert. Et kjærlighetseventyr som gjør at Eilert må ta brutale valg for framtida. Troen og tvilen om både den åndelige og materielle framtiden sliter i ham, ønsker å han å bli i Roslyn, eller er Canada svaret på drømmene hans? Gjertine på sin side kommer ut av depresjonen ved å snu opp ned på kvinne og mannsroller der ute på prærien.
Hjemme i gamlelandet Norge sliter Nesje og Serianna som før, men får uante tilleggsutfordringer når det gjelder de andre sønnene. I bunnen ligger savnet etter Eilert, og at de har svært liten hjelp i gårdens slit og strev. Vil slitet deres noen gang føre til penger i kassen, og vil de noen gang ta til vettet og selge over Kringsjå til yngre og sterkere krefter?
Edvard Hoem er lett gjenkjennelig sin sin formidling også i denne boka om sine slektninger. Språket er så inderlig trygt og vakkert, og man får følelsen av å være flue på veggen i alt som beskrives.
Likevel er det noe med denne boka som fikk meg til å bruke lang tid på å fullføre. Kanskje ble jeg grepet av den samme ensformigheten de nye settlerne opplevde i det nybygde landet? Boka er slett ikke dårlig, men jeg synes den mangler litt av den samme driven og nerven jeg fant i "Slåttekar i himmelen".
Kjære Edvard Hoem,- tusen takk for nok en nydelig leseopplevelse, selv om det denne gangen tok meg ganske lang tid å pløye gjennom historien du så vakkert har sydd sammen. Kanskje er det slik det skal være, - det tar tid å ta innover seg god skrivekunst. Den må godgjøre seg, som en eksklusiv vin, og deretter nytes i små slurker, slik at atmosfære, smak, lukt og opplevelse skal få satt seg, og vare lenge. Du er uansett en gudbenådet forteller, jeg ikke nøler med å anbefale videre. Det er klart jeg skal lese neste bok i serien din, - etter en liten pause. Januarsola har grepet fatt i himmelen, og nekter å slippe med det første, så terningen ligger der og godgjør seg i solstrimene iført fire gylne prikker.

Siden jeg allerede er klar for å se på sport med PC'en på for å følge med på resultatene, tenkte jeg at jeg starter posten denne helgen, siden når jeg slår på PC'en sjekker jeg alltid bokelskere for å se om den er der. I.o.m. at jeg er uføretrygdet er jeg nesten alltid hjemme på morgenen, hvis jeg ikke en sjelden gang jobber (og butikken der jeg jobber er stengt på fredager) Gjør jeg den en sjelden gang.

Her i Sarpsborg kom snøen igår, med unntak av en dag eller to i julehelgen er det først nå vi har skikkelig vinter men bare med et par kuldegrader, og det er meldt plussgrader neste uke.

Akkurat nå ser jeg på kombinert utfor på svt1, Hadde ikke tittet gjennom hele På Tv og hadde ikke fått med meg at det var alpint idag før 10 min før sendningsstart, hadde ellers tenk å se på NM på ski, men liker alpint bedre enn langrenn, også er det skiskyting 14.30.

Har kun valgt meg først bok for helgen så langt, Det tabte land i vest - Sagn og beretninger om kystboernes kamp mod hav og stormflod. La den til 'leser nå' mens jeg leste 'Farlige bølger' og 'Full storm'. Har tenkt å lese et par tegneseriebøker denne helgen/neste uke siden de forfaller på Strömstad bibliotek neste uke når trygda kommer og de er handletur igjen, Theos ockulta kuriositeter 1 - Mumiens blod. Så denne første boka i serien gjennom vinduet når jeg gikk til Str bib sist jeg var der. Gikk gjennom hyllene med tegneserier for voksne og fant 4 til i serien og reserverte B2 som var på en av filialene.

Imorgen skal jeg jobbe, men har PC på jobb så jeg kan følge med på sporten innimellom kundene, så som utebok tar jeg enten med meg The Good, The Bad, And The Mad - (Some Weird People In American History), neste bok (8) på leseutfordringen for punktet 'A book about mental health' eller Ingrid Bergman siden jeg for det meste har brukt disse bøkene som utebøker, og jeg har en kjøper til den.

Langt ute i det kvikksølvlysende verdenshavet ligger et ensomt lite blyfarget land. Det ørvesle berglandet forholder seg til storhavet omtrent som et sandkorn til gulvet i en ballsal. Men sett under et forstørrelsesglass er dette sandkornet likevel en hel verden med fjell og daler, sund og fjorder og hus med små mennesker. Ja, et sted ligger det til og med en hel liten gammel by med brygger og pakkhus, gater og veiter og bratte smug, hager og torg og kirkegårder. Der er også en gammel kirke på en bakketopp. Fra tårnet er det utsikt over hustakene i byen og utover det veldige havet.

De fortapte spillemenn av William Heinesen

Lurt, kanskje, å gjøre opp en slags status for året som gikk. Jeg fikk noen aha-opplevelser da jeg gikk tilbake i egne spor: Blant annet kan jeg til min gremmelse konstatere at de 88 bøkene jeg leste i 2017, hadde dobbelt så mange mannlige som kvinnelige forfattere. Her må det tas grep!

Forfatterne fordeler seg på 26 land; alle verdensdeler er representert, men hovedvekten ligger på norsk med 30, resten av Norden med 15, Vesteuropa med 18.

Fordelingen av terningkast er kanskje litt påfallende: 8 seksere, 26 femmere, 31 firere, 16 treere, 4 toere og 3 enere! Hvem gidder å fullføre ei bok som bare fortjener en ener eller toer?

Forklaringen er nok litt sær: All denne lavtskårende litteraturen hører til kategorien "nødløsning". Det er kanskje flere som kjenner til abstinensen når det er fire dager igjen av ferien og de har brukt opp alt det medbrakte lesestoffet? Den desperate leitinga i hotellets "bibliotek" der man har lest det som kan være verd å lese og må ta til takke med det man finner?

Når det gjelder videre lesing, har jeg ikke mange forsetter, bortsett fra å være litt mer bevisst på kjønnsfordeling av forfattere. Om jeg greier å "reise kjerringa", får vi se ved neste korsveg. For øvrig leser jeg mye etter innfallsmetoden, pluss at jeg får verdifulle tips fra andre bokelskere.

Samme her :) Når jeg ser tilbake på hva som har gitt meg de beste leseopplevelsene, er det lettere å gjøre flere slike valg fremover. Og jeg synes alltid det er inspirerende å se hva og hvordan andre tenker om bøker.

"Det er fjerne tider han spår om!"

Dette skriftet som skal være oldefar til alle
fremadskuende uferdssyner med brodd
mot tendenser
i en liksom fjernt fremtidig samfunnsordning - -

Kamerat Zamfundjatil vil antas å interessere flere enn bare
venner av "gamle sci-fi og dystopi-bøker" :

den stadig aktuelle gyldighet av det bedre fra
hele denne litteraturgenren
virker 'totalt' innlysende for de mange som ikke
er verre fulltids eventyrland-patrioter
enn å orke å gjøre bruk av allsidig velorientert
nyhetsstoff --
_

Etter kort kommentar -her- har en begynt å sanke inn
noen leselenker til temaet:
Dystopi, hva slags redskap -- og hvordan forstår leserne det.

Funn som får tåle å nevnes :

"You might be having a perfectly happy life, in a world full of
perfectly happy people —
happy, that is, because a horrible and painful secret is what truly
makes your idyllic lives possible.
In a False Utopia like yours, all that bliss comes at a terrible cost."

'Er du virkelig dystopi-rammet?' - god dose tenke-tygge stoff.

=

"Can we hope for a better world?
Many American writers envision the upcoming world, but their novels are
full of skepticism and fears. / /
..passed on to postmodern dystopia is the use of
language as an instrument of oppression by the totalitarian state. "

'Dystopian Turn' - by Dennis Greef

=

"Why are people drawn to such dark visions of the future?
Could it be that a gnawing acknowledgment of the gritty truth about human
nature lies behind these fictional stories? / /

..problems in this world but their hope is that,
"through human effort, we can make things better".

David Brickner - 'truth behind fiction'

=

we’d want to focus on futures more rosy. I mean, what happened to our
belief in utopia, the one where we’d cure cancer, stop nuclear war,
stop fighting, and evolve? - Frankly, it got boned by reality. / /

There isn’t enough silicone on earth to keep us from sagging —
physically and morally. / /

Dystopia is an admission of depravity.
We are the anti-Midas: Everything we touch rots.
The bigger our contribution, the more pervasive the decomposition.

Mike Duran tar tak i dystopiens spøkelse

Denne lærde bok er nå også et reelt dystopi-prosjekt,
som 'essaysamling' er den ikke fiksjonelt ment i det hele tatt.

PS
Nevnte oldefarskap kan ev. utfordres av de som kjenner
profeti-skriftene i GT, den oppr. jødiske bibel
som inspirerte så mange diktator-keisere til å trampe ned
og utslette alle etterkommere av det folk som hadde boken
til betrodd eie.
Men det var da vel eldgamle tider slikt ble spådd om...?

I våre fredskronte dager er det vel ingen spor
av slike fortsatte planer,
tanker om folk som må utslettes innen "det kan bli fred"?

ugh, der kan hende vi risikerer at det vokser fram sjel
i oss.
Kan det stå helt bra til, da ?

_

Eneste litterære nyttårsforsettet jeg har, er å få lest/hørt minst en bok i uka. I fjor ble det tilsammen 53 bøker.

har begynt på Erika Fatland sin bok Grensen og er kommet til side 217. Stadig mye rare ting der borte---