Bokelskere.no

Sakset fra gårsdagens nettutgave av Aftenposten:

Vreden med billigkjeden

Jeg har en annen klassiker jeg ser enkelte har et anstrengt forhold til. Kanskje fordi den virker dyp? Jeg ser også at endel av omtalene er flere år gamle, så jeg våger meg på Til fyret av Virginia Woolf. Jeg fant nettopp mitt eksemplar - i "gi bort"-hylla på det lokale biblioteket. Se på omtalen, denne ber jo om å leses. Jeg må lese den uansett utfall her...

En ok bråstart-intro til bakgrunnen for endel av Singer-fortellingene
ble gjengitt her ..

Tilgjengelighet: For den som leser svensk uten tårer,
skal det i nabolandet finnes massevis brukt/ restopplag av
Singers mest pådytt.. eh, populære -

fra 'Bra Böcker' som forlaget pleier kalle seg.

En finner knappast et bokloppis som ikke har en del av dem.

Også litt bra bakgrunn i denne artikkelen:

Jeg har repetert hele leselista vår og fått bekreftet det jeg trodde: USA er fraværende. På tide å rette på det, synes jeg. Nå har Jostein foreslått en av de elleve nobelprisvinnerne derfra, og her kommer jeg med en til: Sinclair Lewis. I 1935 skrev han en roman som plutselig har fått ny aktualitet. It Can't Happen Here skal være oversatt til norsk på 30-tallet, og jeg tror ikke det er kommet noen ny oversettelse siden. Rart, i grunnen. Men på engelsk er den gitt ut på nytt og ser ikke ut til å være vanskelig å få tak i.
Mitt forslag er altså It Can't Happen Here av Sinclair Lewis.

Takk!
Og som du skriver: "Tempus fugit!"
6-7 år siden allerede, og en lærerik og interessant diskusjon, virker det som.

Kong Lear er en av mine favoritter blant Shakespears skuespill.
Andre: Hamlet, Stormen og stykkene der Falstaff er med.

Stem på Kong Lear, så leser og ser vi den sammen om et par uker!

Ja. Håper dette kan vere til nytte! Og her er opplegget for den gamle tråden. Tempus fugit!

Lørdag, 4. februar 2017

Når vi nå skal velge den sjette boken i denne kategorien, synes jeg det er på tide at vi leser noe av verdens største dramatiker sammen.

Jeg har lest det meste av William Shakespeare (for det meste i norsk gjendikting/oversettelse) opp gjennom årene, men nå har jeg lyst til å gjenlese i alle fall ett av dramaene, og da passer det bra å gjøre det sammen med dere her i lesesirkelen.

Jeg synes å huske at det har vært felleslesinger av Shakespeare tidligere her på Bokelskere. Jeg deltok ikke da. Noen som vet mer om dette? Linker til diskusjonstråder?

For over 30 år siden sendte NRK Fjernsynsteatret et Shakespeare-drama som jeg ennå husker som en av de beste oppsetningene fra dengang.

Mitt forslag til Ev6 blir altså:

Kong Lear av William Shakespeare.

(Det hadde kanskje vært spennende å diskutere både teksten og TV-oppsetningen)

Hei,
Virker som et bra forslag.
Kan du legge det inn i forslagstråden?

Beklager dersom opplegget ble forvirrende.
Kanskje jeg bør fjerne linken fra denne tråden.

God helg!

Fredag, 3. februar 2017.

Ny tråd:
LESESIRKELEN av 2014. Forslag til Ev6

Kategori: Eldre verdenslitteratur, utgitt før 1976.

Hver deltaker kan foreslå én bok.

Bare de som er registrert (se hovedtråden), kan foreslå og senere velge bok,
men alle kan delta i diskusjonene under felleslesingen.

Frist for å komme med forslag til Ev6: Torsdag 9. februar, kl. 21.00

Jeg har lett for å henge meg opp i aparte sidespor ….

På side 209 bruker forfatteren (eller er det oversetteren?) uttrykket dødsveene. Det er biskop Gustav Trolles død vi er vitne til:

«Dødskampen varte i to dager. (…) Og da krampene fikk tak i ham, spente hans lemmer seg og sprang som stålbuer, eller han lå stiv under veene, knyttet i knuter og hard som sten over hele kroppen.»

Veer (rier) er et ord vi vanligvis bruker ved fødsler. Bare én gang før har jeg hørt det brukt i forbindelse med døden. Det var en jordmor/forfatter (?) som skrev om døden som fødselens fysiologiske motsats. Trakk paralleller mellom de takvise prosessene som skjer når vi trer inn i livet, og når vi går ut av det. (Sammenstillingen halter riktignok; moren har fødselsveene, den døende dødsveene.)

Jensen har ikke koblet Christian II til ett eneste kvinnemenneske, så vidt jeg kan erindre. Han var nok ingen skjørtejeger. Men varulven kan saktens ha vist seg for Dyveke -?

I kjølvannet av lesesirkelboka Kongens fall av Johs. V. Jensen har jeg lest Hobæk Haffs roman for andre gang. Begge bøkene har kong Christian II som en av de sentrale i persongalleriet, og jeg tok fatt på Sigbrits bålferd for å få kongens historie i en litt annen vinkling.

Begge forfatterne framstiller kongen som en umoden person som gjennom hele sin regjeringstid vegrer seg for å ta beslutninger og er fullstendig avhengig av rådgiverne sine. Begge omtaler dramatiske historiske hendelser. Ett eksempel er blodbadet i Stockholm i 1520, der de ser ut til å være samstemte når det gjelder kongens unnfallenhet, men beskriver den i svært ulike vendinger.

Jensen:

Men den mann som holdt det hele i sin hånd, som hadde bragt de
ustyrlige hodene sammen og som benyttet seg av de hevngjerrige menns
talent, ondskap og list til fordel for sin kongstanke, han satt nå
fullstendig alene, mens tjenerne gjorde det som gjøres skulle.

Haff:

Hvor langt montro var han kommet i sin andakt da de dødsdømte toget
frem over Stortorget i flokk og følge? Lukket han øynene i from
betraktning mens de to bispene knelte ned som de første i den blodige
seremonien? Foldet han hendene i samme stund som sverdet falt, og de
ærverdige hodene rullet nedover den skrånende plassen? Rørte han
leppene i bønn mens de neste i rekken trådte frem og la hodet på
blokken? Hvor mange ganger slo han seg for brystet og mumlet "mea
culpa" mens begivenheten skjøt fart og hopet seg opp til et blodbad?

Dyveke Willums og moren Sigbrit er historiske personer. Dyveke var kong Christians elskerinne og skal ha vært hans eneste store kjærlighet, og han beholdt henne også etter at dronningen var flyttet inn på slottet. De møttes mens han holdt til i Bergen i sine unge år, og da han ble kalt hjem for å skjøtte sine plikter, tok han henne med til København. Mor Sigbrit fulgte med på lasset. Ikke bare som "svigermor", men også som samtalepartner for kongen. Hun var enke, hadde stor kunnskap om både økonomi og politikk, og ble etter hvert kongens fremste rådgiver. Dessuten var hun vel bevandret i legekunsten og tilbrakte mye tid i laboratoriet sitt. Hun beholdt sin posisjon hos kongen i flere år etter Dyvekes mistenkelige dødsfall i 1517.

Det er Sigbrit Willums selv som forteller sin historie i denne boka. Vi møter henne i 1531 i en fengselscelle, der hun tenker tilbake på livet sitt. Da kong Christian ble avsatt i 1523, fikk han smuglet henne med seg på et skip til Nederland, men hadde ikke lenger mulighet til å holde sin hånd over hennes skjebne. Siden har hun vært ettersøkt som heks, men har greid å holde seg i skjul i mange år, helt til hun blir gjenkjent og "tatt vare på". Hun er er temmelig sikker på hvilken vei det bærer:

Tiden iler, og det begynner å haste, hvis jeg skal nå å gjøre rede for
meg innen alt bryter sammen. Når de har tatt meg under behandling og er
ferdige med sitt ødeleggelsesverk, er jeg et tomt skall, et stykke
blødende kjøtt som er villig til å bekjenne hva det skal være.

Jeg konstaterer at Sigbrit har tålt tidens tann - jeg gir henne en sekser, nå som sist. Samtidig må jeg si at lesingen av disse bøkene "parallelt" har gitt meg en innsikt i nordisk og europeisk historie som jeg ikke hadde før.

For meg er definisjonen på en god bok en som vokser videre etter at den er ferdig lest, og som har et vell av fortolkningsmuligheter og utvider horisonten.

Jeg dveler fremdeles ved boken (selv etter "sluking" av to romaner etter lesning) og flere av de spørsmålene jeg tidligere har skrevet om på denne tråden.

Det er uten tvil mye å hente i intertekstualitet med norrøn mytologi, Metamorfoser, Bibelen og sikkert mange andre verker som har gått meg hus forbi. Og så har vi det historiske, og jeg er fremdeles fascinert av den historiske dobbeltheten ved at det fremstilles en historisk tid, med en annens historisk tids mentalitetshistorie. Selv om jeg bommet litt i tidfesting av den Kopernikanske vending, så har den Kopernikanske vending i kantiansk betydning i alle fall skilt den tiden som beskrives og den beskrivende tid i Kongens fall.

Jeg synes også at jeg har lært litt nordisk historie (eller om jeg skal være snill mot meg selv; gjenoppfriske) ! Men jeg dveler - hvorfor er ikke danskene fremdeles et nordisk folk? Jeg merket meg at den danske wikipediasiden om romanen omtaler den som "en tilsynelatende historisk roman". Og jeg tror det er riktig, det er ikke de historiske hendelsene som er viktige, men de store linjene, de store endringene og omslagene.

Oppsummert har dette vært en fantastisk leseopplevelse for meg, og en super lesesirkeldebut på disse sidene. Tusen takk for at dere har bidratt til å åpne opp romanen, bidra med kunnskap og undring!!

(Beklager manglende linking, men skriver på iPaden og har ikke helt skjønt hvordan jeg får til det!!)

Jeg tror heller ikke de traff hverandre. Mens Axel var under kirurgisk behandling, seilte vel Mikkel hvileløst att og fram mellom Jylland og Fyn?
Men gjennom hele boka virker det som om nyheter og rykter hadde raske bein å gå på (om ikke så raskt som i våre dager). I hjemtraktene gikk jo Mikkels ugjerning etter hvert på folkemunne - og at han var "kongens mann" var allment kjent både hjemme og ute. Zacharias hadde reist vidt omkring og snappet opp "kunnskap" - og han la nok sammen to og to.

Annen handling

Peer er i Dovregubbens hall og konfererer med gubben sjøl om forskjellen på folk og troll.
Det er så mange uttrykk i dette stykket som er gått inn i språket og blitt en del av det. Jeg ble sittende og undre over hvilke Ibsen har skapt, og hvilke han har «plukket opp» og gitt (nytt) liv.

Utgangspunktet var «å være seg selv nok». Det er vel ikke utenkelig at dette var et uttrykk også før Ibsens tid.

Vet noen av dere mer om dette? Jeg går ut fra at det ikke er et enten eller svar her. Det jeg er ute etter er synspunkter på opphavet til det nevnte og andre av Ibsens uttrykk.

I samme slengen begynte jeg å tenke på det lille ordet «nok». På den himmelropende forskjellen på «å være seg selv» og «å være seg selv – nok»!

Jeg tror det i hele verden ikke finnes noe voldsommere hat enn uvitenhetens hat mot vitenskapen.

Gallileo Gallilei

Tirsdag, 31. januar 2017.

Har lest ut Kongens fald (dansk utgave).

Jeg har ikke lest noe tidligere av Johannes V. Jensen, så det var spennende å bli litt kjent med enda en nobelprisvinner.

Jeg er litt usikker på hva jeg synes om denne romanen. Ambivalensen rår.
Mange interessante personer og miljøer og tidskoloritt. Og jeg liker både språket og skrivestilen.
Under lesingen var det ofte at jeg ikke riktig forstod handlingsgangen og hvorfor personene opptrådte som de gjorde. Rett og slett litt rotete framstilling, etter min mening.

Det har vært lærerikt å følge diskusjonen her på tråden. Uten en del av innleggene ville det nok vært en enda større utfordring å lese boka ferdig. Felleslesing er flott. Takk.

Kapittelet "Grotte" forstår jeg ikke så mye av, "Carolus" derimot er et høydepunkt i romanen.

SITAT:
"Visdom fordobler Gaaderne
[ . . . ]
Carolus har ogsaa sagt mig, at man under abstrakt Tænkning efter et vist Tidsrum kommer tilbage til Udgangspunktet. Det vil sige, at i samme Øjeblik man nærmer sig den virkelige Løsning af et Problem, ophører Problemet at eksistere som saadant. Men selve Processen, der iøvrigt ytrer sig som Smærte, og hvis Udstrækning er ligegyldig, har jo sin Interesse og sin Værdi."
(s. 222 f. i min utgave).

Jeg gir Kongens fald terningkast 4(+)

Så bra at du drar i gang en diskusjon. Synes du har gjort deg mange og spennende tanker, ikke minst om dyrenes plass i denne lille verdenen bak veggen.

Jeg er nettopp ferdig med boka, så tror ikke jeg skal komme med så mange teorier eller utdypninger foreløpig, bare nøye meg med et par små kommentarer:

Jeg leser det som at veggen som beskytter henne mot døden utenfor, men samtidig sperrer henne inne. Og til det du skriver om at boka kan leses som et bilde på utvikling av sivilisasjonen – kan den tvert imot tolkes som den moderne sivilisasjons endelikt? Litt mer i dystopiens ånd?

Generelt synes jeg Veggen stiller flere spørsmål enn den gir svar. En flott og sterk roman helt etter mitt hjerte!

Det var nok mange som kjente til og diskuterte Kopernikus' tanker lenge før 1543.