Bokelskere.no

Første handling

Kort oppsummering av "Peer Gynt":

Åse.
Peer, du lyver!

Og det allerede i første replikken.

Bukkerittet er fabelaktig skildret av Peer og Ibsen, visstnok inspirert av en av Asbjørnsens fortellinger "Reensdyrjagt ved Rondane" (jfr. mor Aases henvisning til Gudbrand Glesne).

Mor Aase, ja:
Hun har et svært ambivalent forhold til sønnen. Hun blir jo revet med i Peers entusiasme og hun gir tydelig uttrykk for at hun tror på det han forteller - helt til hun får tenkt seg om.

Sidetekst (Ibsen er også en mester når det gjelder den) og hovedtekst sier sitt:

Åse.
Og du har ei knekket nakken?
Ikke begge lår engang?
Ikke ryggebenet brutt?
O, Vårherre, - prisen, takken
skyldes deg som hjalp min gutt! -
Broken har dog fått en revne;
men det er knapt verdt å nevne,
når en mins hva meget verre
kunne hendt i slikt et sprang - !

(stanser plutselig, ser på ham med åpen munn og store øyne, kan lenge ikke finne ord, endelig utbryter hun:)

Å, din fandens reglesmed;
kors og kors hvor du kan lyve!

Den som leiter, kan finne omlag det ein vil.
Sjølv så har eg leika meg med anagram-generator for å sjå om Ibsen har baka inn skjulte meldingar i teksta. Og det kan sjå ut for at starten av boka er prega av kommentarar til diverse jakt. Sjå berre dei første linjene:

Peer du lyver – Drep yre ulv
Nei, jeg gjør ei – Jeger ei i gjøn
Naa, saa band paa, det er sandt – A Aase drap Tana-and bestand
Hvorfor bande – Behov nordfra
Tvi du tør ei – Dø veit tiur
Alt ihob er Tøv og Tant – Høgt tatovert albino

Så, har eg med dette revolusjonert Ibsen-forskninga?
Nei, Ibsen sjølv har nok gjennomskoda meg.

Alt ihob er Tøv og Tant

Første handling
Jeg er litt sent ute pga mange leseprosjekter for tiden, men har endelig tråklet meg gjennom Første handling. Jeg har ikke lest Peer Gynt tidligere og heller ikke sett den på teater, så det var på høy tid. Og for en åpning! Jeg blir litt nasjonalistisk med idylliske bilder av norsk natur og bondeliv i hodet, begeistret over Ibsens dikterkunst og rødmer lett over å ikke ha kastet meg over dette stykket tidligere. Jeg har hatt Ibsens samlede i hylla i mer enn 20 år!
Vel, selvom jeg ikke kjenner så godt til Peer Gynt, så kjenner jeg personene i stykket. Jeg er sikker på at jeg kjenner en mor Aase og mange Peer'er, de andre skikkelsene virker også veldig levende og ekte. Gleder meg stort til fortsettelsen og er helt sikker på at å lese dette er vel anvendt tid. Flott tiltak kjell k!

Peer Gynt er stor litterær kunst, og mange har gjort stykket til stor teaterkunst opp gjennom årene.

150 år gammelt, men tidløst.

Underholdende, men etterhvert også ganske utfordrende.

Skal bli interessant å lese hva du synes ettersom det er første gang du leser Peer Gynt

Annen handling

Peer er i Dovregubbens hall og konfererer med gubben sjøl om forskjellen på folk og troll.
Det er så mange uttrykk i dette stykket som er gått inn i språket og blitt en del av det. Jeg ble sittende og undre over hvilke Ibsen har skapt, og hvilke han har «plukket opp» og gitt (nytt) liv.

Utgangspunktet var «å være seg selv nok». Det er vel ikke utenkelig at dette var et uttrykk også før Ibsens tid.

Vet noen av dere mer om dette? Jeg går ut fra at det ikke er et enten eller svar her. Det jeg er ute etter er synspunkter på opphavet til det nevnte og andre av Ibsens uttrykk.

I samme slengen begynte jeg å tenke på det lille ordet «nok». På den himmelropende forskjellen på «å være seg selv» og «å være seg selv – nok»!

Jeg tenkte umiddelbart på det engelske uttrykket: "to be full of oneself." Kanskje en Ibsensk gjendiktning av det? Peer er definitivt "full of himself" eller husker jeg feil?

Du husker ikke feil, Peer er absolutt "full av seg selv".

Så kan man spørre seg om Peer er mer «spiselig» i dag enn da han debuterte i 1867. Verdier som rettskaffenhet, ansvarsfullhet og lojalitet sto sterkt på Ibsens tid. I dag er eventyrlyst, følg drømmen, tenk på deg seg, «fordi du er verdt det» – i skuddet.

Satt på spissen – er Peer Gynt gått fra å være en slabbedask til å bli et ideal? Fra å være en outsider til en utbredt type (av begge kjønn)?

Du har nok litt rett, men jeg stritter imot utviklingen og "beskytter meg" ved å styre unna sosiale medier ol.

Jeg har akkurat lest ferdig Annen handling, og jeg er helt enig med deg at det er mange uttrykk som er gått inn i språket, men det er trolig enda flere i norsk språk som er hentet fra Brand. Sikkert noen som vet noe om dette også(?).

Når det gjelder uttrykket "Å være seg selv nok", vet jeg ikke om det var et uttrykk før Ibsens tid, men senere har jo en viss statsminister påstått at "det er typisk norsk å være god". Så vet vi det.

Fant forresten dette på nettet.

Tusen takk for artikkelen av Vigdis Ystad. Den er til god hjelp under lesingen.

Tredje handling

Peer har møtt Bøjgen og kommer omsider hjem til sin mors dødsleie. Ystad skriver: «Angsten i møtet med Bøjgen har tilsynelatende gitt Peers eksistens en ny dimensjon av alvor. Men forsettene om å leve et liv i større oppriktighet og etisk forpliktelse er flyktige.» Ystad nevner noen eksempler på hvordan Peer fortsetter å vike unna vansker, før hun fortsetter: «Deretter kommer han til moren Aases dødsleie, men også her går han utenom utfordringene. Istedenfor å tale til henne i alvor, dikter Peer henne full av eventyr og vakre historier.»

Her følger jeg ikke Ystad helt.

Kunne Peer ha fulgt sin mor den siste veien på en mer trøstefull måte. I mine øyne er dette ikke en situasjon der Peer «går utenom utfordringene», men snarere handler riktig og godt. Hvorfor skal han «tale til henne i alvor» i hennes siste stund, når han kan hjelpe henne til en lett og god (så lett som mulig) død ved å dikte henne inn i eventyret. Kanskje er diktingen for Peer en flukt fra realitetene, men utfallet er like fullt godt. Gir Peer et forsonende trekk (og dem er det ikke mange av).

Jeg må føye til at Mor Aases død er så gripende vakkert skrevet, vi øyner både moren og sønnens angst, og kjærligheten mellom dem. Enda jeg har hørt dette flere ganger, ble jeg nesten på gråten.

Mor Aases død er en av de virkelig store scenene i "Peer Gynt".
Og jeg er enig med deg (og uenig med Ystad, selv om hun har bra argumenter): i denne scenen har Peer mange "forsonende trekk", og akkurat her tror jeg det er fint for den døende at sønnen flykter litt fra realitetene - der er han ekspert - og dikter Aase "inn i eventyret".

For noen år siden var jeg i Bodin kirke og så Ingebjørg Kosmos juleforestilling. Hun hadde Toralf Maurstad som gjest. Han framførte Mor Aases død som monolog. En stor opplevelse!

Litt mer om Tredje handling:
Peer ser en gutt som hugger av seg fingeren for å "fri seg fra kongens tjeneste". Syns å huske at vi får høre mer om dette senere. Og det er vel også et hint til Peer selv. Han er jo også flink til å lure seg unna! Mildt sagt.

Og så er det "en gammelaktig kvinne i en fillet grønn stakk" og "en stygg unge med en ølbolle i hånden" som plutselig dukker opp når Peer går ut for å hugge tømmer til "kongsgården" (hus til Solveig og seg selv). Hvem er denne kvinnen? Hun påstår jo at Peer er far til den stygge ungen, og "da jeg fødte,holdt fanden om min rygg". Er kvinnen datteren til Dovregubben? Men Peer drømte vel bare at han var bergtatt. Jaja, hele stykket er jo en sammenblanding av eventyr, drøm og virkelighet.

Og så er det vel bare å ta fatt på den store bøygen (Fjerde handling). I dobbel forstand:
Lang og utfordrende. Men jeg går ikke utenom.

Jeg har alltid innbilt meg at Peers opptreden på Hegstad med påfølgende bruderov foregikk under sterk påvirkning av alkohol - og at det som skjedde siden, var nærmest delirisk: Først boltret han seg med tre gærne seterjenter, og siden kan vel verken vi eller han sjøl gjøre rede for hva han foretok seg. At det kunne bli avkom etter denne tildragelsen, er vel ikke utenkelig.

Ha, ha, ja hvem er hun egentlig den gammelaktige kvinnen som bryter inn i Peers og Solveigs idyll? En sveket seterjente som har båret frem Peers barn og nå stiller han til ansvar? Nok en fantasifigur, en av Peers mange angster (hans dårlige samvittighet som Ingunn foreslår)? Eller rett og slett Dovrekongens grønnkledde datter!

Ibsen gir oss assosiasjonene – den grønne stakken og ølbollen (Dovrekongen nødet Peer til å drikke av en ølbolle, guttungen har med seg en ølbolle). Og ikke minst kvinnenes kryptiske utsagn:

«I høst da jeg fødte, holdt fanden om min rygg, så er det rimelig nok en blir stygg. Men dersom du vil se meg så ven, som før, skal du bare vise jenten derinde (Solveig) på dør, jag henne ut av sinnet og synet; -- gjør så, kjære vennen min, så mister jeg trynet!»

Her spilles det opp til det ujordiske og eventyrlige!

Jeg har forstått scenen slik at Peer blir innhentet av fortiden i form av den grønnkledde. Men nå begynte jeg å lure (det er lenge siden jeg tenkte på Peer) såpass at jeg tok frem Håkon Løkens bok, Ibsen og kjærligheten nok en gang.
Og her står følgende:
Men så kommer "forgangenheten" og melder sig med sin "hånende skygge". Den grønnkledde kommer med sit trolltryne, presenterer en styg trollunge, som sin og Peers sønn, og sier:
Jeg kommer igjen hver evige dag.
Jeg glytter på døren, ser inn til jer begge.
Sitter du med jenten på benkefjel, -
blir du kjelen, Peer Gynt, - vil du leke og degge -
setter jeg mig hos og krever min del.
Hun og jeg vi skal bytte og skifte dig.
Farvel, kjære gutten min, i morgen kan du gifte dig.

Takk for at du bidrar til oppklaring, Ava!

Da tolker jeg det slik at Ingunns svar ligger nærmest (den gammelaktige grønnkledde representerer en form for samvittighetsnag, skyldfølelse) og at Peer ikke er helt skruppelløs.

Tredje handling
Jeg koser meg fortsatt med Peer og blir helt betatt av dialoger og monologer i versene. Når det gjelder Mor Aases død oppfattet jeg det som om Peer igjen ikke orker å forholde seg til realitetene, men flykter inn i fantasien. Kanskje var det like greit, men vil vi død slik, mens mennesker luller oss inn i eventyr eller vil vi snakke alvor?

Jeg forsto det slik at kvinnen i grønn stakk og den stygge ungen ikke var virkelige men et uttrykk for Peers dårlige samvittighet. Nå er det jo slett ikke sikkert han har noen, det får vi kanskje vite etterhvert?

indeed "vil vi dø slik", eller vil vi ha et
kommunikasjonsklima, et samfunn der vi først som døende
får sjansen til å bli hørt med noe videre alvor . . . . .

eller subsidiært style oss som 'den grønnkledte i niqab'

Hei Ingunn,

Jeg vet ikke om du så innlegget mitt om Mor Aases død lenger oppe i tråden.

Spørsmålet ditt «vil vi dø slik» er tankevekkende. I den grad mennesker får anledning til å reflektere over sin egen død, vil vel svarene være svært forskjellige.

Mitt poeng er at Peer følger sin mor den siste veien på en måte som er til hjelp for henne. At hans dikting (og virkelighetsflukt) gjør morens død lettere og roligere, tryggere, enn den ellers kunne ha vært. Det er slik jeg leser dette. Peer viser her én side av seg selv om jeg verdsetter.

Jeg likte kommentaren din om kvinnen i grønt og barnet. Ikke lett å skille virkelighet, drømmer og fantasier.

"men vil vi dø slik"?
Sannelig ikke godt å si, og det er jo ikke sikkert vi kan bestemme det selv.

Eksistensielle spørsmål er interessante, men nesten umulig å svare på.

Jeg hadde ei lita bok for mange år siden, skrevet av Arne Næss (filosofen).
Tror tittelen var:
"De evige spørsmål. Og vår tids svar" (?)

Annen handling
Ja, jeg er fortsatt be(rg)tatt! Fantastisk diktning som gir veldig levende bilder i hodet. Peer er seg selv mest også i drømmeland. Jeg bet meg fast i Dovregubbens utsagn:
Mennesket blir seg dog alltid likt.
Ånden bekjenner I alle med kjevene;
dog aktes kun det som kan faktes med nevene.
Har man store nok fakter kan man bli president i USA..

En av mine levende Peerer har skrevet en sang som heter "Minste motstands vei" (i et anfall av selvinnsikt kanskje?) og det er utrolig hvordan Ibsen klarer å beskrive denne evnen til å smyge seg unna alt som er ubehagelig med avledninger, løgner, sjarm og flukt.
La oss håpe at den egoistiske Peer ikke er noe forbilde for noen, det ender fort med forliksråd og egen episode i luksusfellen i våre dager!