I "Ridderkorset" møter vi igjen politisjef Ole Vik. Han er fortsatt sykmeldt etter sine opplevelser i "Stemmen" så nå er det politioverbetjent Cecilie Hopen som må ta sakene som dukker opp. Grusomme hendelser skjer, et barn blir funnet drept, en vekter blir skutt på jobb og en naken kvinne blir funnet død i fjæra.Mistanken rettes fort mot en topp-politiker( ikke hvem som helst det altså!) og Cecilies egen samboer, som eier vekterselskapet, blir av en annen etterforsker mistenkt for å ha drept sin arbeidskollega.Dramaet stiger for Cecilie som må kjempe en hard kamp for de døde og for sin samboer.

Jah..hva skal en si til dette da? Når en bok er så bra at du ikke klarer å finne ordene som beskriver hvor BRA du synes den er?
Jørgen Jæger er så god på å skrive bøker som er spennende fra første til siste side. Det som imponerer meg er at det er ikke noe dødtid, ikke noe vissvass :) Handlingen, plottet, spenningen er der fra første setning og slutter aldri. Du blir så revet med i et tempo som ikke lar deg slappe av et øyeblikk. Du føler så mye når du leser den, for det er drama, det er humor og det er sinne,svik og bakvaskelse.
Dette er boka alle krimelskere må lese, og alle som ikke liker krim bør også lese den, du vil bli overrasket!
Jørgen Jæger, vi elsker deg og bøkene dine :) Når kommer neste??

En kollektiv fortelling om japanske postordre-bruder

Julie Otsuka (f. 1962) er etterkommer av japanere og er vokst opp i California, USA. Hun debuterte i 2002 med romanen "When the Emperor Was Divine", og "Buddha på loftet", som utkom på engelsk i 2011, er hennes andre roman. Den utkom på Oktober forlag i år. Parallelt kom den som lydbokutgave på Lydbokforlaget, og det er denne jeg har lyttet til. Boka er meget prisbelønt kan jeg lese på Wikipedia.

I "Buddha på loftet" opplever vi verden sett gjennom øynene på noen postordrebruder fra de forlater Japan på begynnelsen av 1920-tallet , inntil de ankommer California, hvor de treffer sine ukjente ektemenn, som de frem til nå bare har brevvekslet med. De har forlatt sine familier og alt de har kjært, og ombord på båten deler de alle sine romantiske drømmer om det livet som de tror venter dem på den andre siden av Stillehavet. De skal snart komme seg ned på jorda igjen. Skjebnene som blir dem til del er likevel høyst ulike. De fleste kvinnene kjenner ikke igjen mennene de møter på kaia, noe som skyldes at mange av dem har sendt opp til 20 år gamle ungdomsbilder av seg selv. Ikke er de i nærheten av å være så velstående som de har skrytt av å være. De fleste eier rett og slett ikke nåla i veggen, og livnærer seg som jordarbeidere.

Enkelte av kvinnene - noen av dem er nærmest for barnebruder å regne, mens andre er godt oppe i 30 årene - møter menn som er gode mot dem - andre møter menn som ikke kan dette med kvinner, og som bare tar for seg av det de vil ha. Felles for de fleste er at de romantiske drømmene knuses. Det er nemlig hardt arbeid som møter dem - hardt arbeid fra morgen til kveld.

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet da jeg begynte på denne boka, men jeg tror det må ha vært at jeg skulle følge en av postordrebrudene tettere enn de andre. I stedet presenteres kvinnene i form av et "vi" - for å fange mangfoldet blant kvinnene.

Fortellergrepet som forfatteren benytter bidrar til å dekke nær sagt alle eventualiteter på et område hvor det ellers ville vært fort gjort å falle ned på stereotyper og klisjéer. Jeg har aldri vært borti en lignende måte å fortelle en historie på, og ble rett og slett begeistret. Mangfoldet i historien(e) gjorde noe med meg.

"Barn

Vi la dem varsomt ned i grøfter og plogfurer og i vidjekurver under trærne. Vi la dem fra oss nakne på tepper, på vevde stråmatter i utkanten av åker´n. Vi plasserte dem i eplekasser og ammet dem hver gang vi hadde luket ferdig en rad. Når de var eldre og mer uregjerlige, hendte det vi bandt dem fast til stoler. Vi bant dem fast bak på ryggen midtvinters i Redding, og gikk ut for å beskjære vinrankene. Noen dager var det så kaldt om morgenen at ørene deres frøs og blødde."

Det er et beinhardt liv som beskrives, enten mann og kone jobber for andre eller på egen jord. De innhentes også av en slags hverdagsrasisme som innebærer at de aldri blir helt integrert i det amerikanske samfunnet, og dette topper seg for alvor da Japan går til angrep på Pearl Harbor. Den gamle velkjente amerikanske paranoiaen slår til, og de japanske mennene innkvarteres i tur og orden i interneringsleire fordi man uten videre antar at de sympatiserer med japanerne og derfor utgjør en potensiell sikkerhetsrisiko for landet. Forut for dette har også noen av familiene som har vært så heldige å skaffe seg egen jord, opplevd at avlingene og lagrene med mat blir brent ned og at de i realiteten ikke kan være trygge noe sted. De er ikke ønsket, og krigen merker dem for livet.

Jeg er veldig glad for at Lydbokforlaget valgte nettopp Bodil Vidnes-Kopperud som oppleser for denne boka! Stemmen hennes passer godt til denne historien, som er nesten poetisk i formen, der den kollektive historien om postordrebrudene rulles ut. Noen heldige, andre uheldige - men felles for alle er at de stort sett slet seg fullstendig ut i hardt arbeid. For de lykkelige var det til å holde ut, for de ulykkelige var det derimot nesten uutholdelig. Noen av kvinnene valgte derfor å forlate sine ektemenn, men møtte en ublid skjebne når det gikk opp for dem at dette landet ikke tillot oppløste familier. Det er heller ikke enkelt å skaffe seg et anstendig arbeid, og noen av kvinnene går til grunne i prostitusjon. Takket være et felles "vi" som går gjennom boka, belyses mange forskjellige kvinneskjebner, og bildet nyanseres ettertrykkelig. Fortellingen tippet aldri over i det sentimentale, selv om den i perioder er både besk og rasende, og kanskje også vel overtydelig. Jeg tenkte imidlertid at slik måtte det nesten bare bli, og at det originale ved måten historien(e) er fortalt på overskygget det meste! Mens jeg lyttet til denne historien, valgte jeg å høre mange sekvenser om og om igjen, og av og til savnet jeg papirutgaven slik at jeg kunne hatt ordene foran meg mens jeg leste. Jeg ble faktisk så begeistret for boka at jeg må skaffe meg papirutgaven - bare for å ha den!

Jeg anbefaler boka varmt!

Jeg slutter meg til alt det positive som er skrevet, både her og i andre tråder. For det første var dette ei spennende bok - jeg hadde vondt for å legge den fra meg. Vi får bare små spor å følge fra starten av: Hva er det som har gjort Mikael til den einstøingen han framstilles som? For det andre var det ei gripende bok om menneskelige relasjoner. Mikaels forhold til far, mor og ikke minst til storebroren og sviket hans.

Åh, denne boka likte jeg skikkelig godt. Det er et virkelig nydelig språk og noen fine observasjoner som traff meg.

Sånn er det dessverre når man er voksen også, men etterhvert lærer man seg å bli litt mer "hardhudet" og man blir også mer selektiv i hvem man velger å "bry seg med." Noen mennesker vil alltid prøve og trykke andre ned.

Jeg har aldri opplevd å bli kritisert på Facebook hvis jeg ikke skriver dialekt.

Dette er en meget interessant bok. Jeg hadde ingen anelse om hvor mange muslimske soldater som kjempet i Waffen-SS, før jeg leste denne boken. Den gir også et meget godt bilde over hvordan konfliktene på Balkan, allerede under andre verdenskrig kom til overflaten. Jeg brukte over fjorten dager på å lese den, da den inneholder mange detaljer og jeg ville forsøke å huske dem. Interessant er det at det også fantes et indisk Waffen-SS regiment - noe jeg aldri hadde hørt om. Boken har også endel bilder. Jeg anbefaler den til de som er intressert i historien til Waffen-SS og som bakgrunn for konfliktene på Balkan på 1990 tallet.

Nå har jeg lest innlegget på din blogg, Julia, og er enig med deg (fant meg selv referert der, så det skulle vel bare mangle :-))

Jeg har også lest den nevnte kommentaren til deg, og det var mildt sagt forunderlig lesing:

"Jeg mener, helt oppriktig, at det er ganske navlebeskuende å tro at brukere av slike nettsteder er så interessert i å lese lange anmeldelser."

For det første - dette er en grov undervurdering av bokelskere, selvfølgelig ønsker mange av oss å lese lange og utdypende bokomtaler. Mulig det er noe jeg har misforstått, men hvorfor skulle det være mindre interessant å lese denne typen omtaler her på bokelskere.no enn på en eller annen bokblogg??

For det andre - er det mindre navlebeskuende å tro at vi er interessert å lese korte, ”kvikke” replikker om bøker, som han tydeligvis er for…

"Han mener altså etter det jeg kan forstå at lange omtaler ikke gjør seg her, og at jeg (og tilsvarende brukere) gjør et forsøk på å "kuppe" bokelskere når vi skriver "lange omtaler", og at det er det som er dårlig nettetikette."

Hans syns er etter min mening vås. Kan like gjerne snus andre veien. De som skriver korte kommentarer ”gjør et forsøk på å kuppe bokelskere (…) og det er dårlig nettetikette”. For å gjøre det helt klart – dette er IKKE min mening. Vi har rom for både det korte og enkle, og det lange, grundige og analyserende.

Alt dette førte om ikke annet til at jeg begynte å lese noen av dine bokomtaler, Julia. Og – gift med en som elsker kart (som deg), falt jeg for omtalen av Kart over fjerne øyer. Hold frem med å skrive slike bokomtaler her på bokelskere, Julia!

Slutter meg til Strindin:
"Å sørge for at terskelen er lav, men at taket skal være høyt." Det var strålende godt sagt og essensen i det jeg forsøker å formidle med mange flere ord...

Du er absolutt inne på noe her, Strindin! Jeg fikk selv så hatten passet for en tid tilbake, da jeg tok diskusjonen om lenker til blogger istedenfor tekst i omtale-feltene på min egen blogg, i et forsøk på å gjøre bloggere oppmerksomme på at det faktisk eksisterer en misnøye om slike "lekkasjer", ikke bare på bokelskere, men på fora generelt. Det ble nokså hett i kommentarfeltet (av det slaget du nok gjerne skulle sett mer av her), og en annen blogger svarte med å skrive et eget innlegg. Der skrev han blant annet at jeg personlig, og tilsvarende brukere, ødelegger gleden ved slike nettsamfunn. Les hele selv, slik at jeg ikke feilrepresenterer ham, men her er et par sitater:

Jeg er ingen stor og aktiv bruker av hverken Bokelskere eller Goodreads, mye grunnet at jeg til stadighet møter på brukere som har kuppet disse stedene med sine svært lange omtaler.

og...

Jeg mener, helt oppriktig, at det er ganske navlebeskuende å tro at
brukere av slike nettsteder er så interessert i å lese lange
anmeldelser.

Han mener altså etter det jeg kan forstå at lange omtaler ikke gjør seg her, og at jeg (og tilsvarende brukere) gjør et forsøk på å "kuppe" bokelskere når vi skriver "lange omtaler", og at det er det som er dårlig nettikette (og ikke lekkasjene jeg opprinnelig tok opp). Først tenkte jeg at han bare siktet til et teknisk brukervennlighetsproblem (f.eks. mangel på en kollaps tekst-knapp på lengre tekster), men det gjorde han visst ikke. Jeg er navlebeskuende når jeg tar meg tid til å skrive til jeg er ferdig, aka "langt". Om det er et rådende syn her inne, så synes jeg vel at det tar knekken på de gode analysene (uten at jeg skal påstå at jeg selv kommer med "de gode analysene"). Jeg hevet i allefall øyenbrynene da jeg så dette synspunktet. Jeg har jo tross alt ikke lyst til å ødelegge bokelskere for resten av brukerne (stakkars folk som må lese alt det jeg skriver?). Når det er sagt, så legger jeg fortsatt ut omtaler av samme type som før...

Jeg synes vel at det mest konstruktive er å sørge for at terskelen skal være lav, men at taket skal være høyt... Det bør være mulig å "koseprate" her og der uten at de gode analysene skvises ut. Jeg ser i allefall ikke selv hvordan den ene må utelukke den andre (med mindre "kosepraterne" aktivt skyter det ned, som du selv kommer med eksempler på). Jeg synes selv at begrunnede omtaler er mer spennende enn enkeltsetning-omtaler (og det er ofte lettere å diskutere utifra litt fyldige tekster), men innser at mange liker de som er korte. Ja takk, begge deler, blir vel konklusjonen der. Det sier du jo i grunn selv, også. :)

Eg er ikkje samd med deg i at forumet er kjedelig. (La meg understreke at det faktum at eg svarar på innlegget før det har gått ein time sjølv om klokka er halv tre på natta ikkje på nokon måte er meint som eit prov på at hovudargumentet ditt er feil) Tvert imot synest eg det er givande å følge med på, og av og til take del i, enkelte av diskusjonstrådane.

Eg ser jo at forumet er langt mindre dynamisk enn t.d. debattforum på dei største nettavisene, men det er også befriande fritt (i allefall i stor grad) for usaklig skitslenging og meiningslaus argumentasjon. Det gjer meg derfor ingenting om det gjeng ein dag eller 3 før nokon eventuelt svarar på noko eg har skrive. Det er nok også slik at mange innlegg ikkje får respons fordi spørsmål eller tema som blir tatt opp ikkje "treff" nokon av forumet sine aktive brukarar.

Men så klart, skulle nokon finne på eit tiltak for å gjere forumet enno meir attraktivt for enno fleire så er det sjølvsagt bra. Sjølv er eg dessverre litt for fantasilaus til å kome opp med nokon gode idear.

Forfattaren har laga ein nydeleg dedikasjon som introduksjon til denne forteljinga;

Ingen kunne trollbinde sitt publikum mer enn morfar der han satt på
ljugebenken, lett bøyd fram over stokken og med munnen full av snus
- Nei, men … er det sant, morfar? sa vi barnebarn forundret.
- Dem som bare sier det som er sant, ern’te verdt å høre på, svarte morfar.
Denne boken er til ham.

Dermed er premissa for forteljinga lagt. Boka veklser mellom å fortelje historia om hundreåringen Allan som rømer frå gamleheimen, stel ein koffert som viser seg å vere full av pengar og legg ut på flukt frå gangsterar og politi saman med eit aukande knippe medsamansvorne, og å fortleje livshistoria til Allan som på Forrest Gump-aktig vis slumpar til å ta del i mange av dei viktigaste globale hendingane på 1900-talet. Gjennom begge forteljingane klarer Allan med sitt optimistiske sinnelag og omgjengelege veremåte, samt ein skvett brennevin no og då, å snu ubehagelige situasjonar til å bli rett trivelige.

Det kan virke som om forfattaren har god kunnskap om dei aktuelle historiske hendingane Allan tok del i, og fiksjonen og fakta glir godt saman. Sjølv måtte eg ty til Wikipedia ved nokre høve for å finne ut av kva som var oppspinn og kva som var basert på verkelege personar eller hendingar.

Eg har ein mistanke om at god kjennskap til svensk populærkultur kan gi ein ekstra dimensjon til leseopplevinga. Albert Einstein sin fiktive halvbror, Herbert, har ein rolle i boka. Eg kan ikkje forstå anna enn at navnevalet til halvbroren må vere ein referanse til den svenske komiserien «Albert og Herbert» som gjekk på TV for rundt 30 år sidan. Skal tru om der ikkje er fleire referanser av denne typen som eg gjekk glipp av undervegs? Men uansett, boka er triveleg og underhaldande lesing for alt det er verdt.

Innføring i kognitiv terapi

Fullversjonen av min omtale ligger på bloggen min, og her vedlegger jeg en link til denne.

Ingvard Wilhelmsen (f. 1949) er lege og professor med hypokondri som spesialfelt. Dessuten er han spesialist i indremedisin, fordøyelsessykdommer og psykiatri. Han driver Norges eneste klinikk for hykondere, har i flere perioder sittet i styret for Norsk Forening for Kognitiv Terapi og er medlem av Academy of Cognitive Therapy. (Kilde: Wikipedia)

Wilhelmsen har utgitt en rekke bøker som omhandler kognitiv terapi; "Det er ikke mer synd på deg enn andre" (2011), "Kongen anbefaler - holdninger for folket" (2006), "Livet er et usikkert prosjekt" (2000) og "Hypokondri og kognitiv terapi" (1997" - i tillegg til herværende bok "Sjef i eget liv - en bok om kognitiv terapi" (2004).

"Sjef i eget liv" består av tre deler; en om pasienthistorier, en om diagnoser og en om ulike terapeutiske teknikker (som jeg har tatt med i min fullstendige omtale av boka på bloggen min).

I den første delen møter vi Inge som nesten har ødelagt sitt ekteskap med sin sykelige sjalusi, Siri som føler at livet hennes er ødelagt etter seksuelle overgrep i oppveksten, Håkon som tidligere var en vellykket forretningsmann og som etter amputasjon av det ene beinet og sterke smerter føler at han er verdiløs som menneske, Kari som har helseangst og tror hun kan dø når som helst og flinke Turid som bare synes det perfekte er godt nok og som synes alt annet er og blir mislykket. Felles for alle er at de kan oppnå bedring ved hjelp av kognitiv terapi.

Wilhelmsen oppfordrer alle til å være sjef i eget liv. For å være det, må vi ha hensiktsmessige holdninger til oss selv og andre, som virkelig hjelper oss til å utøve denne sjefsrollen. Men for å være med på oppturene, må man også tåle nedturene!

Og med dette har jeg fullført enda en spennende bok som er ført i pennen av Ingvard Wilhelmsen (den første var "Kongen anbefaler holdninger til folket") - og det blir garantert ikke den siste. Wilhelmsen skriver lett og levende med eksempler fra det virkelige liv, og introduserer utover i boka de ulike fasene i kognitiv terapi. Og for meg som først og fremst er interessert i å lære mer om de kognitive teknikkene, synes jeg det meste av det han skriver om har overføringsverdi til kognitiv coaching. Dette er et felt han åpenbart kan og har bred kunnskap om, og som han brenner veldig for. Jeg savnet kanskje noe mer av den strukturen jeg opplever fra lærebøker, men innser samtidig at det er litt urettferdig overfor forfatteren å la dette trekke ned mitt helhetsinntrykk av boka. Dersom man bare har tenkt å lese bare en bok om kognitiv terapi (for å få en viss forståelse av hva det dreier seg om), så kan jeg meget vel anbefale nettopp denne boka. Jeg gir terningkast fem!

DET SKAL VÆRE STRENGT Å BRUKE SPRÅKET

....

har noen bestemt

Det skal være strengt å bruke språket

har jeg fått høre

Jeg kjenner en dyslektiker som kveles

fordi det brøles av forakt for stavefeil

Jeg kjenner en dyslektiker som øver seg i høytlesing

på tross av alles sukk over øvelsen

Jeg kjenner en ungdom som elsker å skrive

men som mister motet av lærerens språk-kritikk

Jeg kjenner en 95-åring som gjerne deltar i offentlig debatt

men som sliter med dagens språkføring

Jeg kjenner en 75-åring som har mye flott på hjertet

men som kjemper med forståelsen av vår digitale verden

Jeg kjenner en styreleder som gjerne publiserer

men som gruer seg til å avgi sin skriftlige rapport

Jeg kjenner en 4-åring som forteller fantastiske historier

men som gråter av å ikke kunne skrive ordene

Jeg kjenner en journalist som ikke sjekker språket før deadline

fordi da ville tiden til fakta-research falle bort

Jeg kjenner en forfatter med dysleksi og taleangst

som kjemper sitt livs vei med og mot kritikerne

Jeg kjenner en som skriver litt sms-språk på debattsider

men som i mange år har vært språklærer

Jeg kjenner en småbarnsforelder som så gjerne vil

men ikke alltid får det til

....

Jeg kjenner en student som forkaster pensum

fordi de ikke får lese "Bondestudentar" på dagens bokmål

Jeg kjenner en som ser nedlatende på dialektføring

men som har foreldre fra Nord-Møre

Jeg kjenner en som forakter skrivefeil

men som sjelden ser egne tegn- og stavefeil

Jeg kjenner en som flirer rått av ønsket om å skrive på dialekt

men som synes franske dialekter er sjarmerende

Jeg kjenner en som dømmer intellekt, kunnskap og menneskeverd utifra tale- og skriftføring

men som glemmer å utforske, og utvikle, seg selv og sin samtid

....

Kjære alle sammen

Det skal være strengt å bruke språket

har noen bestemt

Det skal være strengt å bruke språket

har jeg fått høre

Eller hva?

....

Språk tøyer tanken

Ja

Dette er ei vakker og rørande bok. Den er tidvis ujamn, men den har so mange gode og gripande parti at det meir enn veg opp for dei mindre gode passiarane. Språket er jamnt godt, ja tidvis på grensa til glitrande. Ei god leseoppleving.