Jeg "jukset" og hørte hørespillet, det var faktisk en ganske så okei opplevelse det og altså. :)

Tredje og foreløpig siste bok fra Michelet om våre krigsseilere og Halvors liv (og noens død) på skip og i havn i året 1942.
Dette er etter min mening den klart beste av disse tre bøkene. Boka har modnet og fortellingen er troverdig og meget interessant. Det som trakk litt ned i de to første bøkene, disse lange utredningene om mindre relevante forhold i forhold til selve krigen, er her langt mindre "plagsom". Samtidig er vi blitt særs godt kjent med bokas hovedperson, Halvor og det er med stor spenning man følger hans bevegelser både på havet og i land.
Faktisk synes jeg Michelet er på sitt beste når Halvard beskriver sjømannslivet på land. Ikke bare på kneipene, men også Halvors forhold til Miss Muriel Shannon som nok står litt i kontrast til det stereotype inntrykk vi har fått av hardbarkede sjømenn med sweetheart i enhver havn. Forholdet til Muriel beskrives både lystig og spennende og utgjør noe av bokas absolutte høydepunkter.
Jeg ser i etterordene at bok 4 og 5 er på gang.
Noen annet "skulle ta seg ut" !
Jeg gleder meg.

En særs god , omtale du gir her, Jostein. Et særlig pluss for din disposisjon av linker, der du på en nærmest genial (for en ikke datakyndig som meg, særlig) måte får frem både lesesirkelen og alle kommentarene til denne boken underveis l hele felles-lese-tiden! Terningkast 6 går til Jostein Røyset, mine damer og herrer !

Forfattaren Chinua Achebe, som var av Igbo-folket i Nigeria, tek lesaren med til ein Igbo-landsby i tida rett før koloniherrane gjorde sitt inntog i distriket. Ein får kjennskap til ein del av dagliglivet, skikkane og tenkesettet, på godt og vondt, i landsbyen. Hovudpersonen er Okonkwo, ein dyktig jordbrukar og fryktlaus krigar, som strevar etter det ein undre andre omstende kunne ha kalla «den amerikanske draumen». Faren hans var nemlig lutfattig, i alle fall på materielle goder, og Okonkwo jobbar hardt for å løfte seg og familiens sin i landsbyen sin rangsstige, og han drøymer om å bli ein av leiarane i klanen.

Boka er delt i 3 delar, den første og lengste tek føre seg landsbylivetfør koloniherrane gjorde seg gjeldande. Dette er etter mitt syn den beste delen. I del to er Okonkwo og familien i eksil frå landsbyen, og i del 3 er dei attende i landsbyen der misjonærane sine aktivitetar er i ferd med å endre stammesamfunnet. Dei to siste delane blei litt for skjematiske, og dette er hovudgrunnen til at eg ikkje trilla høgaste terningkast på denne boka.

Eg nevner skikkar og tenkesett på godt og vondt i det første avsnittet. Achebe legg fram både tiltalande og sjokkerande grusome skikkar i landsbyen. Dette gjer han på ein nøytral og likefram måte, utan å ta stilling til om det var gode eller dårlege skikkar. Brilliant gjort. Men det åpnar også for eit moralsk dilemma. Er det rett å gripe inn for å endre eit slikt stammesamfunn, eller ville det vere rettast å halde seg unna og la stammefolket vere i fred. Uansett kva ein gjer eller ikkje gjer, er det vanskeleg å unngå at det blir feil på ein eller annan måte.

Dette er så langt eg kan hugse den første boka eg har lest av ein afrikansk forfattar. Det gav meirsmak. Eg las boka saman med deltakarane i kjell k sin lesesirkel, der det var mange og interessante diskusjonar undervegs.

Kulturen rundt fotobøker er liten i Norge, og det er sjeldan eg ser kritikk av fotobøker, Men fotoboka er ei svært særeiga uttrykksform, og som kjend har Tomas Espedal nyleg gitt ut ei, og forsøkt å fronta sjangeren litt. Elles har ein Knausgård sitt samarbeid med Thomas Wågström som har resultert i fotoboka Nakker, samt Alt som er i himmelen, som eg har omtalt her. Dette er vel dei mest populært kjende døma på det som litt flåsete kan kallast den seriøse fotoboka (eller fotoboka som kunstverk, kanskje). Elles har kanskje somme hørt om Andrea Gjestvang si sterke bok om Utøya-ofra.

Fotobok er også ein type bok som i større grad enn den gjengse roman tar inn over seg at ho er eit taktilt objekt, altså ei bok på papir, og ikkje noko digitalt. Blainga i ei fotobok, det umiddelbare og det langsame, samanstillinga og alt dette her som ein får ved å bla fram og attende i ei bok er ofte svært gjennomtenkt. Kort sagt meinar eg fotoboka ofte tar inn over seg bokformatets eigenart i større grad enn andre typar bøker. Det vert jobba med papirtype og trykkvalitet i større grad, og så vidare.

Då eg flytta til Oslo frå Bergen hadde eg håpar Deichmanske bibliotek var betre på foto enn Bergen offentlige, men førebels verkar det motsette å vera tilfelle. Eg som trudde det stod ille til i Bergen, vel … .

Uansett er det underleg for meg kor lite interesse det er å spore for denne sjangeren. Kanskje det går på biletkompetanse, eg veit ikkje, men vi er jo alle omgitt av fotografi på alle moglege måtar, så det er pussig at så få er interesserte i å få eit meir medvite forhold til det. Det er låg terskel for å opna ei fotobok, og fort gjort å kikke gjennom fleire for å få overblikk, så eg tenker meg det er ein kombinasjon av interesse og manglande formidling som gjer det så smalt som det er. Eg tviler ikkje på at det vert produsert fleire bøker om korleis ein fotograferer enn det vert produsert gode fotobøker. Og dermed vert samtalen om fotobøker ofte halde til akademia, og eit snev entusiastar innanfor amatørfotograf-miljøet, noko som ikkje er heilt heldig.

Men om nokon har lese heilt ned hit, så sit dei kanskje inne med eit tips om ei god fotobok?

PS: Eg må forresten også nemna Frode Grytten som ein formidlar av fotoboka i Norge, han har også samarbeidd med fotograf Jens Hauge.

For en perle av en filosofisk, pussig og humoristisk - likevel dypt alvorlig bok. Språket er fantastisk og er i seg selv grunn nok til å lese boken. Handlingen rev meg også med fra første side, og jeg kjenner at jeg definitivt må reise til Færøyene en gang. Helst snart.

Hei,
her er vi jo lesende medlemmer. Mange av oss prioriterer kanskje ikke så mye tid på nettet?
Men jeg kan egentlig bare snakke for meg selv:
Jeg samlet bøkene mine her for å få en bedre oversikt, og det har jeg fått.
Når jeg syns jeg har noe å si om ei bok, så skriver jeg litt. Og finner jeg sitater som er verdt å dele med andre, så skriver jeg dem også.
Ellers er jeg lite med i diskusjoner. Deltok litt i begynnelsen. Men jeg fant ut at det ble en tidstyv. Nettet tar ellers mer enn nok av min tid. Jeg bruker heller mer av min tid på å lese i bøkene mine.

Du kan kanskje prøve å starte noen provoserende diskusjoner og se om du får litt mer fart i sakene?

Når den minste må være størst

Nok en gang har jeg visst ikke fulgt med i timen ... Marit Kaldhold (f. 1955) var for meg en fullstendig ukjent forfatter inntil jeg i høst ble oppmerksom på hennes siste roman "Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz", som skulle være bare helt fantastisk i følge flere lesere. Og når flere av dem jeg kjenner og fester lit til, har uttalt seg så tydelig og klart - ja, da klarer i alle fall ikke jeg å styre min nysgjerrighet, engstelig som jeg er for å gå glipp av noe stort.

Når jeg leser om forfatteren på Wikipedia, ser jeg at hun debuterte med diktsamlingen "Lattermilde laken" i 1983. Hele 25 bøker har hun i årenes løp utgitt, mest innenfor poesi og barnebok-genren, men også noen romaner (fem i alt, så vidt jeg kan se) og en novellesamling. Dessuten har hun laget drama for barn og ungdom. Det er med andre ord en allsidig forfatter vi står overfor.

Jeg vet ikke helt hva jeg ventet meg da jeg begynte å lese "Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz", men ja ... kanskje en reise til Lódz for eksempel ... Og så var det noe helt, helt annet. Noe sårt, vakkert, poetisk og uendelig trist ...

"Fuglane er komne heim.
På veg til bilen høyrer eg for første gong denne våren at
fuglane syng.
Eg prøver å få auge på dei der oppe mellom greinene på trea.
Kor har dei vore? Kva har dei opplevd?

Lufta òg er annleis denne morgonen, no kjenner eg det.
Enno skarp, men med eit mildare drag. Noko nytt.
Vinteren er snart over, Solrun.
Den første vinteren etter at vi mista mamma.

Kjære Søster Sol, du skulle ha vore her.
Eg veit at ikkje alle fuglar kjem tilbake.
At ikkje alle er sterk nok til å klare reisa.
Eller ikkje har vilje nok.
Likevel trur eg dei lengtar heim.

Eg set meg inn, starter motoren. Svingar ut frå tunet,
opp bakken til hovudvegen.
Eg kjem, eg skal finne deg.
Blinkar, køyrer inn på asfalten." (side 3)

Dermed er rammen for denne såre, poetiske romanen satt. For det handler om en lillesøster som passer på storesøsteren sin etter at moren er død. Kun et tun skiller boligen til søstrene fra bestefaren Olvars. Bestefaren som er i ferd med å bli fullstendig blind. Også han en som trengs å passes på. Søstrenes far fotlot familien da de var små. Han var polsk musiker, og reiste hjem til Lódz sammen med alle gitarene sine - dit søstrene altså ønsker å reise en gang ...

Etter hvert skjønner vi at storesøsteren Solrun er rusmisbruker, med alt det som følger med av påkjenninger for de pårørende. Dvs. lillesøsteren, som prøver å gå på skole samtidig som hun passer på Solrun og bestefaren ... Det er ingen andre. De andre er enten døde eller har reist til Lódz. Og alle som har et minimum av kjennskap til hva det innebærer å leve med rusmisbrukere, skjønner at det dreier seg om penger til dop, løgner, tyverier, bedrageri, desperasjon og ødeleggelse. Jenny får oppleve alt - søsteren Solrun sparer henne ikke for noe. Men uansett hvor ille det er, blir kjærligheten aldri borte.

Forholdet mellom Olvar og bokas jeg-person Jenny beskrives nydelig. Selv om han er i ferd med å bli blind, er han der. Det er også minnene om en annen tid, en trygg tid - selv om faren var fraværende. Likevel - byrden som hviler på Jenny er stor, uhyggelig stor. Det var ikke slik det var ment å skulle bli ...

"Vi gjekk arm i arm. Stien var fin gjennom skogen. Olvar
felte furer her før i tida, før synet svikta.
- Tenker du mykje på mor di?
- Ja. Og på Solrun.
Vi gjekk et stykke til. Sto i utkanten av ei mark, ho
strekte seg heilt ned til fjøra. Olvar løfta brystkassa, drog
inn luktene frå sjøen.
Eg kom på noko eg las ein stad, om fuglar som frys i hel
under flukta og fell ned frå himmelen. Fell som steinar.
Vi heldt fast i kverandre sine armar." (side 52)

Fuglene blir et symbol på søsteren Solrun, som kommer og går. Jenny vet aldri om hun kommer tilbake og/eller i hvilken tilstand. De korte avsnittene eller kapitlene i boka gjør at man som leser må tenke det meste selv, for det er så mye usagt som i første rekke ligger mellom linjene og ikke i dem, samt i symbolikken med fuglene. Ved at budskapet ikke blir overtydelig, blir det på et vis også enda sterkere og sårere. For sorgen over det som er og lengselen etter det umulige, er hudløs og uten noen ende. Jennys skjebne som den som skal ordne opp i alt blir sånn sett også et bilde på at man klarer det man må. Alltid ... Noen ganger innebærer det å overta regien, ikke overlate alt til den som kommer og går.

Handlingen springer frem og tilbake i tid, uten at det gjorde det aller minste for kontinuiteten i fortellingen. Jeg oppfattet tilbakeblikkene til fortiden, som for det meste var nokså gode, men med glimt at noe som ikke burde ha vært, som et slags anker som Jenny klamrer seg til når alt ser som mest dystert ut. Det rammer også inn fortellingen, setter det som hender i et større perspektiv. Og at slutten blir stående helt åpen - uten verken trist eller happy ending - ja, det samsvarer i all hovedsak med hvordan livet er for de fleste. Man vet ikke hvor alt ender, men i mellomtiden gjør man så godt man kan.

Språket i Marit Kaldhols roman er nydelig, der det veksler mellom poesi og prosa. I denne konteksten passer nynorsk godt, fordi det som språk er mye mer poetisk enn bokmål. Dette er virkelig en roman jeg kan anbefale varmt - også til lesere som kanskje ikke umiddelbart tenker at dette er en roman for dem. Selv om jeg vegrer meg for å kalle boka "lettlest", må jeg i alle fall kunne si at den ikke er tungt tilgjengelig.

Mangfoldig roman, velfortjent vinner av bokhandlerprisen.

Bygde-Norge på slutten av 1800-tallet

Edvard Hoem (f. 1949) har en formidabel produksjon av bøker bak seg (se bibliografi på Wikipedia). Selv har jeg bare lest en liten del av disse bøkene, og samtlige - syv i alt - har jeg omtalt på bloggen min. I år er det ni år siden sist han utga en roman ("Mors og fars historie").

De siste årene har Hoem brukt på å skrive et gigantisk verk i fire bind om Bjørnstjerne Bjørnson. Jeg har ikke lest noen av disse bøkene, men har hatt gleden av å høre forfatteren snakke om sitt bokprosjekt på Lørenskog bibliotek våren 2013. Dette har jeg skrevet en artikkel om på bloggen min. (Den dagen disse bøkene utgis som lydbøker, er jeg imidlertid klar!)

"Slåttekar i himmelen" er nå å få tak i som lydbok hos Lydbokforlaget. Dersom jeg hadde tenkt meg litt mer om før jeg begynte å lese, hadde jeg nok valgt lydbokutgaven. Det er nemlig en fornøyelse å høre Edvard Hoem lese sine egne bøker!

"Slåttekar i himmelen" tar utgangspunkt i Edvard Hoems egen oldefar, som het Knut Hansen Nesje. I boka omtales han som Nesje. Innledningsvis skriver Hoem at "(e)g måtte dikte han fram, av luft og ingenting, av lyset over Molde og Rekneslia, av vinden som ruskar meg i håret og regnet som fall på markene og menneska, i hans tid og i mi". Dette er det eneste livstegnet vi får fra fortelleren selv, forfatteren Edvard Hoem, for siden overlater han på en måte historien til seg selv.

I etterordet skriver Hoem at dette er en roman som er diktet rundt de spinkle minnene om personer som faktisk har levd. Han har hentet årstallene fra kirkebøker, mens andre opplysninger er hentet fra aviser og andre kilder.

Det er for øvrig ikke første gang Hoem skriver om sin egen slekt. "Mors og fars historie" handler om hans egne foreldre, mens "Jordmor på jorda" handler om hans tippoldemor. "Heimlandet. Barndom" handler om hans egen oppvekst i hjembygda Hoem eller Karviland. Edvard Hoem må kunne regnes som ekspert på denne tidsepoken, ikke minst etter å ha skrevet bøkene om Bjørnstjerne Bjørnson. Dessuten har han inngående kjennskap til hvordan bøndene har hatt det i Romsdalen, hjemtraktene hans, de siste par hundre årene.

I åpningsscenen av "Slåttekar i himmelen" er året 1874, og Nesje er slåttekar i en liten bygd like ved Molde. Han er enkemann og far til sønnen Hans, som er fjorten år. Å eie sin egen jord er selvsagt drømmen, men Nesje skulle aldri få oppleve annet enn å dyrke på bygslet jord. Det var jevngodt med relativ fattigdom, og liten eller ingen mulighet overhode til å komme seg opp og frem. I alle fall dersom han valgte å bli i Norge ...

En dag møter Nesje Serianna, som han frir til etter at han har forført henne. Serianna er en piperøykende kvinnen som er nokså annerledes bygdas kvinner. Hun tjener som tøs på Gørvell-gården.

"Så spørger jeg dig, Serianna Eriksdatter: Vil du blive min Ungdoms Glæde og min Alderdoms Trøst?"

Det vart så stille i Gørvells hus som det aldri hadde vore. Serianna skifte farge, før ho strauk handa nedover det kvite forkleet og sa ja.

Da braut det laus eit spetakkel som fekk taket til å løfte seg. Dei skreik og lo og ropte til kvarandre. Gørvell ropte høgare enn dei alle. Men det var han som kom med spørsmålet, og brått var det stilt igjen:

Når er barnet ventande, Serianna?
Det blir etter jul, sa Serianna. - Men før påske, la ho til.

Og så braut spetakkelet laus igjen. (side 30)

Nesje er riktignok fattig, men han har en verdighet som gjør ham til en respektert mann i bygda. Han er både staut og arbeidssom, egenskaper som betydde alt. Det streifer knapt mannen som Nesje bygsler jord av at han faktisk har et liv ...

Så følger det år på år med barnefødsler, og da er Seriannas søster Gjertine god å ha. Ei ungjente som turte å tale presten i mot da hun skulle stå til konfirmasjon, og som nesten holdt på å forspille retten til å bli konfirmert. Gjertine er noe så sjelden som belest på den tiden, og dette gjør henne fryktet. Kvinner på den tiden skulle helst ikke være "vidløftige". Man kunne risikere ikke å bli gift av mindre.

Gjertine drømmer om Hans, Nesje-sønnen, men han har større planer for livet sitt og ønsker å gjøre karriere i Throndhjem. Der håper han å treffe en Throndhjemspie.

Hovedpersonene i boka er Nesje, forfatterens oldefar, og hans svigerinne Gjertine. Den ene ble igjen, mens den andre reiste av gårde til Amerika. Å reise til Amerika var nemlig den eneste farbare vei for mennesker som drømte å komme bort fra fattigdommen. I barnerike familier truet sulten når den samme jorda skulle deles på stadig flere mennesker.

Når Edvard Hoem skildrer dem som ble igjen og dem som dro på den måten han gjør, skildrer han samtidig tilstanden i Norge på den tiden. Det var ikke uvanlig at store deler av bygde-Norge forlot moderlandet (800 000 nordmenn gjorde det samme!), gjerne lokket av Amerika-brev fra slektninger som hadde reist før dem og som skrev om det forlokkende livet på prærien. At de unnlot å skrive om blodslitet og alle skuffelsene gjorde at mange ble fristet, for i neste omgang å få sjokk over det som møtte dem. Like fullt: de var frie "over there"! For uansett hvor mye de slet - det var tross alt bedre der enn hjemme i Norge, hvor nedgangstidene gjorde at utkommet stadig gikk nedover.

Jeg skal ikke si så mye mer om handlingen i boka. Ikke annet enn at jeg ble bergtatt av historien om menneskene som befolker denne romanen. Ja, det var mye slit blant bøndene på 1800-tallet, enten de ble igjen eller dro. Hoem får likevel frem gleden ved livet, evnen til å se alt det vakre og evnen til å glede seg over kjærligheten og hverandre. Nettopp kjærligheten mellom mann og kvinne ble viktig i et liv som ikke rommet så mye materiell velstand. Uten på noen måte å skjønnmale tilværelsen til bøndene, får Hoem frem både humoren og lidenskapen som preget 1800-tallets bygdemennesker.

Selv om Hoem har tatt utgangspunkt i sin egen slekt, oppfatter jeg denne romanen som så mye mer. Den handler nemlig om et Norge i en brytningstid, hvor så mange valgte å emigrere til Amerika. Historien blir dermed på en måte et stykke Norges-historie. Det handler om familiebånd som ble brutt for alltid, om barn ble satt bort i håp om en bedre fremtid et annet sted, og om foreldrehjerter som ble knust på veien. For hva var vel meningen med livet, når alle barna dro sin vei ... når alle barna rett og slett måtte dra sin vei, fordi foreldrene ikke hadde annet enn fattigdom å by dem ...

Nesje beskrives så vart og fint. At han var annerledes, kostet ham mye.

Han kunne sjå tilbake på ei slekt av ordenskarar som hadde tatt opp sitt samfunnsansvar og trekt i kongens klede. Han hadde ikkje gjort det same, men han var annleis enn arbeidskameratane. Dei las ikkje bøker, gjekk ikkje på biblioteket, vaska ikkje hendene før og etter måltid slik han gjorde, som var son av ei jordmor. Det låg liksom ei usynleg stemning av noko forfina rundt han. Derfor fekk han ingen andre nære venner enn kona si. Dei han delte kår med, var av eit anna slag enn han, og dei han rekna seg som likemann med, delte ikkje hans kår. (side 318-319)

Hoem skriver som alltid vakkert og han har skapt svært troverdige, helstøpte skikkelser i sin roman. Tidskoloritten er dessuten meget autentisk. Dette er som nevnt en epoke han kjenner svært godt, og det merkes. Ekstra interessant er de sterke kvinneskikkelsene. Menneskene i Hoems univers er ikke er så veldig annerledes fra oss selv, kanskje med unntak av at fysisk kjærlighet og synlig hengivenhet - også mellom foreldre og barn - var noe som primært foregikk bak hjemmets fire vegger og ikke i full offentlighet. Dessuten hadde religionen en sterkere plass i livene til 1800-tallsmenneskene.

Fortellerstemmen i romanen er umiskjennelig Hoemsk, slik jeg kjenner den fra hans øvrige bøker. I min verden betyr det litterær kvalitet på høyt nivå! Hoem tilfører den typiske bygde-Norge-litteraturen noe annet og nytt enn det andre har gjort før ham. Jeg tror det skyldes at han går tettere inn på menneskene, og får oss lesere til å forstå alle de vanskelige valgene omstendighetene tvang dem til å ta, uten at vi kan stille oss til doms over dem på noe vis. Dermed åpner han opp rom vi aldri har vært i tidligere.

Her lukter det Nordisk Råds Litteraturpris lang vei! Han har vært nominert fire ganger før, så det er på høy tid at han får den!

Eg skal gjere dette kort. Eg har lese mykje sidan eg lærte å lese som liten gut heime i bygda. Denne boka eit stort høgdepunkt. Berre eit ord er dekkjande; FANTASTISK

Årets beste julegaveidé!

Frank Aarebrot (f. 1947) er professor i sammenlignende politikk ved Institutt for sammenlignende politikk ved UiB. Blant annet. Hans engasjement strekker seg imidlertid langt ut over universitetets "andedam". I tillegg til at han har medvirket og bidratt til en del publikasjoner, er han kanskje for folk flest mest kjent som valg- og partipolitisk kommentator. Skjønt han med sin tilknytning til Arbeiderpartiet nok ikke har blitt ansett som helt nøytral i så henseende ...

For å si det sånn: Aarebrots partipolitiske tilknytning preger i aller høyeste grad hans siste bok "200 år på 200 sider", og det er kanskje nettopp derfor hans historieformidling har tatt meg og andre fullstendig med storm? For det er noe litt uærbødig over hans fortelling, hvor han er kritisk til konservatismen og de såkalt samfunnsbevarende strukturer, mens han er en stor beundrer av alle dem som banet vei for fremskrittet. Og fremskrittet - det besto for en stor del av å slippe fattigfolk frem, gi kvinnene flere rettigheter, avskaffe forhistoriske begreper som "lausunger", gjøre det mulig for folk flest å ta seg høyere utdannelse osv. Han tar dessuten et oppgjør med våre holdninger f.eks. overfor Saudi-Arabia, og minner om at det faktisk ikke er så lenge siden kvinner her til lands ble halshugget for umoral. Det skjedde etter middelalderen - faktisk i den såkalte opplysningstiden. Rasehygiene har vi også drevet med - etter andre verdenskrig! Dette var mao. ikke noe Hitler fant på helt av seg selv. Aarebrot gjør i denne boka historie til fantastisk underholdning, uten at han av den grunn mister seriøsiteten av syne. Ingen bør nemlig være det minste i tvil om at denne mannen har peiling på det han snakker om! Alt han prediker, henger sammen - ja, det henger nettopp sammen med hans verdisyn, som igjen bærer preg av sosialdemokratiets grunnverdier.

Jeg var blant dem som ble sittende fjetret til TV-apparatet den kvelden i februar i år da Frank Aarebrot holdt det som er blitt kalt hans livs foredrag - nemlig Norgeshistorien fortalt på 200 minutter. Og jeg som ikke engang liker å bruke en hel kveld på TV ... Jeg visste ikke den gangen at det skulle bli bok av forelesningen. Da boka kom på lydbok var jeg i alle fall ikke i tvil om at jeg skulle høre hans foredrag om igjen. Og før jeg var ferdig med å lytte meg gjennom lydbokutgaven, skjønte jeg at jeg jo bare måtte ha papirutgaven av boka også, så den har jeg kjøpt. Jeg spår at denne boka kommer til å bli årets julegave! Egentlig burde lydboka fulgt med papirutgaven, fordi man for å få fullt utbytte av den både bør høre Aarebrots fantastisk engasjerte stemme og lese og bla i boka selv (som for øvrig inneholder mange bilder som er gravd frem fra historiske arkiver m.m.). Dessuten er dette en bok for hele familien - store som "små" - og hvor alle da ville kunnet velge den formen som passer best for den enkelte - lytte eller lese eller altså begge deler!

"I en ramme på 200 minutter, eller som i denne boka, 200 sider, sier det seg selv at det er umulig å tegne et fullstendig bilde av samfunnsutviklingen. Jeg ser på min virksomhet som å være en statsvitenskapelig flanør - en eldre akademiker på spasertur gjennom historien. Jeg hilser på noen på min vei, andre treffer jeg ikke selv om de er viktige, og atter andre kan jeg ha kommet i skade for å overse." (fra Aarebrots forord i boka.)

Denne boka er ikke bare for dem som elsker historie. Den er også for dem som ikke tror at de er opptatt av historie, men som kommer til å bli mer interessert etter å ha lest boka. Det er noe med alle linjene Aarebrot trekker opp, og hvor hovedessensen bør være kjent for de aller fleste, men hvor måten å betrakte det hele på må kunne sies å være både nytt og originalt.

Aarebrot forteller Norges-historien vår på en meget personlig måte ... som når han meget indignert forteller om Norges første kvinnelige doktorrand som ble nektet en akademisk stilling i Oslo (det var nemlig forbudt for kvinner å bekle den type stillinger på slutten av 1800-tallet), og hvor andre land enn vårt fikk gleden av kvinnens genialitet. Vi får også høre bakgrunnen for at det i det hele tatt var mulig for Norge å lage en grunnlov i 1814 - etter den ufrivillige isolasjonen som kom mellom Danmark og Norge i forbindelse med Napoleonskrigene. Sjøblokaden førte riktignok til at mange sultet i Norge, men i den andre enden kom det altså noe godt ut av det. Samtidig som Aarebrot ettertrykkelig avkler myten om at Grunnloven innførte noen form for demokrati i Norge ... Det kom først senere. Jeg leste også med stor interesse om de kondisjonertes frykt for at fattigfolk skulle komme seg opp og frem her i verden, og derfor forbød dem å samles. Som om de trodde at det kunne bli revolusjon av mindre ... Vi får høre om haugianerne, thranittene og kvekerne, om utvandringen til Amerika (som var eneste farbare vei for fattigfolk som ikke lenger orket undertrykkingen i Norge) osv.

Andre grupper som ble holdt nede var samene. De ble behandlet på til forveksling samme måte som amerikanerne behandlet sine indianere: med fri flyt av alkohol, slik at de kunne få litt drahjelp for å gå til grunne i rusproblemer ...

Aarebrot er riktig morsom og festlig - som når han beskriver jappetiden på 1980-tallet. Han er sarkastisk og ikke rent lite skadefro når han beskriver jappene, og det er tydelig at han ikke har mye til overs for folk som sløser og slenger rundt seg med (andres) penger. Det er lett å se for seg at fråden står rundt munnen hans mens han leser.

"Jappetiden er nærmere bestemt tidfestet til årene 1983 - 87. Jappene var et annet ord for nyrike, egoistiske oppkomlinger som aller helst ønsket å leve i sus og dus og briljere med rådyre biler og boliger. De var et produkt av oljealderen og de enorme kapitalmengdene som landet vårt ble "velsignet" med." (side 165 i papirutgaven) - alt under overskriften "Da bankene skjemte seg ut" ... rett og slett i de dager da bankene "slengte penger etter folk". Man blir jo sittende og humre og le av måten Aarebrot forteller historiene på, men alt er like fullt meget lett gjenkjennelig for oss som ikke bare levde på den tiden, men som også var så pass voksne at vi fikk med oss det som skjedde, mens det skjedde! Sarkasme eller ei - Aarebrot beskriver jo virkeligheten slik den rent faktisk fortonet seg.

Da Eidsvoll-forsamlingen laget Grunnloven vår, var de fleste tilstedeværende det vi i dag ville ha kalt innvandrere. De var ikke født i Norge, og kvinner glimret med sitt fravær. Aarebrot har gjort et lite tankesprang og har konstruert "sin" Eidsvollforsamling helt til slutt i boka. Foruten Einar Gerhardsen (som erstatter Christian Magnus Falsen - grunnlovens "far"), har han med seg Karen Christine "Kim" Friele (pga. hennes utrettelige kamp for å avkriminalisere homofili), og Hadia Tajik og Abid Raja er med. Og for dem som trodde at de to sistnevnte er med fordi de er innvandrere, så minner han om at de tar feil. For verken Tajik eller Raja er innvandrere, født som de faktisk er i Norge. Det er deres foreldre som er innvandrere. Tajik er med som en nynorsktalende rogalending - Raja som en rappkjeftet Oslo-advokat.

Avslutningen av boka er like storslagen som hele bokprosjektet. Her konstaterer Aarebrot at det er påfallende hvor mange av de store stegene mot et bedre demokrati som har vært tatt av "kvinner og menn langt fra maktens korridorer".

"Det går en linje fra haugianere og thranitter til kvinnesaksforkjempere og homoaktivister. Det er vel slik at de rettighetsløse blir rettighetsforkjempere. "Den vet best hvor skoen trykker, som har den på." Men de som stilte seg i spissen for det folkelige engasjementet, hadde ofte kunnet leve et trygt og behagelig priviligert liv. Likevel valgte de kampen for demokratiet.

I jubileumsåret 2014 står kampen om barns rettigheter. Sentrale myndigheter skal veie "innvandringsregulerende hensyn" mot "hensynet til barns rettigheter". Det gjør de nok med den samme flid og kjælighet som de gamle embetsmenn. Barnet, som ikke kjenner noe annet land enn Norge, står der naken og rettsløs. Da gleder det en gammel demokrat at naboer, bygder og lokalsamfunn engasjerer seg atter en gang for andres rettigheter. De følger dikteren Arnulf Øverlands oppfordring: "Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv." (side 195)

Denne historieboka blir årets julegave! Akkurat det er jeg veldig sikker på! Boka treffer ikke helt få strenger hos flertallet av etterkrigstidens klassereisende, som fremdeles ikke har glemt bakgrunnen sin ... tror nå jeg. Aarebrot har en sjelden evne til å gjøre historien vår både morsom og interessant! Ikke til å undres over at han er en av få professorer ved universitetene våre som kjører for fulle hus når han står på talerstolen! Han har flotte analyser, og det er fascinerende å høre på ham!

Denne boka er det rett og slett et must å sikre seg! Jeg har den nå både i lyd og papir, og jeg mener at jeg trenger begge deler for å få fullt utbytte av boka! Løp og kjøp, sier jeg!

Lenge siden jeg har lest en bok med så vakkert språk! Litteratur i 1.divisjon.

Da jeg leste boka for noen år siden,var jeg veldig begeistret. Nå har jeg lest den igjen og må si at jeg er mer enig med det du skriver her. Ble litt for klisjeaktig,plutselig.Men syntes fortsatt språket og miljøbeskrivelsene er bra. Tror den gjør et hopp fra fire til tre på terningen nå.

"Armageddon halleluja", Dag Hoel
Er veldig glad for at jeg kjenner flere dypt religiøse, hvor jeg vet at noen også er svært aktiv i sine miljøer, og de er gode folk - slik at jeg ikke faller i fella for å generalisere, men minner meg på at de miljøene, både fjærn og nær, som forfatteren har møtt, er små smale ytterst ute mot avgrunnen. Kristensionister og akopalyptilere.
At folk har behov for å tro på noe, er det ingen tvil om, og vi skal være glade at vi ikke har så mange fanatikere, uansett hvilke gud, religion eller apostel de tror på her i landet. Vi har en flott folkekirke, og mange religiøse miljøer som gjør et fint og viktig arbeid for mange svake som trenger tilhold. Hurra for det.
I denne boka derimot, er det mye skremmende lesing om hva folk får seg til å både akseptere, tro, forfekte og samle inn penger til. Forfatteren drar på tur til Israel sammen med folk som har et fanatisk forhold til både bibelen, Israel og endetiden. Han kommer under huden på dem, og formidler deres tanker, ord og gjerninger på en respektfull måte med fulle navn og kildehenvisninger som dokumentarforfattere kan. Samt at han tar ganske grundig for seg noen ekstreme hendelser og miljøer i USA.
Hvis dere lurer på hvorfor det er krig i verden, bør dere lese denne boka om fanatiske miljøer. Han tar for seg noen kristne, men tipper det er mye av de samme underliggende propagandaen og virkemidlene som råder i andre ytterligående sider i andre religioner.
Tror ikke det blir fred i verden i år heller - for å si det sånn.

En Volvo Amazon. Ei lita bygd og bygdesladder, konflikter, en lensmann, hans betjent og et gamlehjem. En død bror. Ei plate med Ramones, håp, tilbakeblikk og et dårlig rykte, kulde og snø. Det er kulissene. Historiefortelleren er en som kan å fortelle. Forteller med støv, lukter, lyder, metaforer og tilbakeblikk på en fantastisk levende, ujåla og detaljrik måte. Kjempebok, som gjør enn både trist og glad.

Lars Mytting har solgt til gull og vel så det med boken om ved. Ikke visste jeg at han kunne skrive så fantastisk godt i romanform som det han gjør i Svøm med dem som drukner. Det er en nytelse å lese denne boka. Mange passasjer er så fint formulert at jeg må stoppe og lese dem en gang til.

Boka handler om Edvard Hirifjell, som har vokst opp med bestefaren på en gård i Gudbrandsdalen. Når bestefaren dør, begynner Edvard å søke etter historien om familien sin - og etter hva som skjedde da foreldrene døde i en skog i Frankrike i 1971. Brikkene pusles sammen litt etter litt, og her ligger spenningen i historien. Samtidig behandles en rekke andre temaer; Hvordan det er å være annerledes i ei bygd, bestefarens bakgrunn som frontkjemper, splid mellom søsken, Edvards forhold til kvinner - hva som forener og hva om splitter. Vakre naturopplevelser både fra Shetland og Gudbrandsdalen.

Dette må være en av høstens største leseopplevelser. Dere som allerede er ferdige med Stoner og Innsirkling - dette er neste bok på ønskelisten. Favorittstempel fra meg!