Harpesang er ferdig lest, og jeg sitter igjen med et salig smil og ønsker at boka var tykkere selv om jeg egentlig vet at den var akkurat passe. Fortelleren, musikkprodusenten Jim, og hans musikalske funn, søsknene Thorsen med en gjennomsnittsalder på ca 80, engasjerer. Det er vanskelig å si noe uten å si for mye, men selve historien er varm og fin, og Henriksens måte å fortelle på med den rette blandingen av alvor, varme og humor er like god som den pleier. I tillegg kommer alle de spennende musikalske referansene - jeg vil ha et soundtrack!

Jeg hadde en terskel for å starte på denne boken, men jeg er glad jeg staret. Det er fascinerende hvordan en historie skrevet i 1962 er så gjenkjennelig og lett å lese. En fantastisk fortelling om lidelse, kjærlighet og hjertevarme. Det tok ikke lang tid før jeg hadde vanskelig for å legge den bort. Historien er i hovedsak rundt Jean Valjean, men det er mange historier underveis som etterhvert spinner sammen i et spennende drama.

Kjenner jeg får lyst til å lese Ringeren i Notre-Dame som også er skrevet av Hugo.

Jeg slutter aldri å forundre meg over hva som lever i menneskesinnene og hvor tilpasningsdyktige vi/mange er. I denne boken møter vi tvillingene som er født inn i en rik og viktig familie i Nigeria. Den politiske situasjonen utvikler seg, rike og innflytelsesrike mennesker mister makt, penger og posisjon. Hvordan håndterer de og tilpasser seg det? Hvordan håndterer afrikanere den vestlige verden? Hvordan håndterer vestlige mennesker den urolige situasjonen og menneskene i Nigeria? Boken er spennende, men enda bedre - den lodder dypt i menneskesinnet, berører leseren, og man lærer mye om både Nigeria og Afrika.

Nydelig oppvekstskildring! Jeg har lest bøkene mange ganger og kommer sikkert til å lese dem igjen.
Det er så lett å følge Inger gjennom barndom, ungdomstid og sped voksentilværelse. Gjennom barnslige gleder, stort alvor og sorg.
Jeg gråter med henne og jeg ler med henne. Jeg er sint med henne og jeg er forelsket med henne.
Og ikke minst, alle de andre menneskene man følger i Plankeby'n! De er så levende, og så gjenkjennelige.
Og som jeg gråter når jeg leser disse bøkene! For det er triste ting i Ingers liv, og det blir så nært gjennom Gerd Brantenbergs levende, riksmålske språk.

Hehehe :-) Jeg, av alle mennesker på denne jord, lo så jeg grein av den boka :-D

En varm bok men den er glemt når den er ferdig lest. Den er ikke så dyp at det gjør noe, men en grei "hvilebok"

Boktyven var fantastisk! :)

Jenny ble utgitt i 1911 og var Sigrid Undset sin gjennombruddsroman. Boken er både en kjærlighetsroman og en kunstnerroman. Størstedelen av handlingen er lagt til Roma. Her skildres byen og kunstermiljøet på en fantastisk måte.

Jenny en ung malerinne på 28 år som lykkes med kunsten, men som ikke har lykken med seg når det gjelder kjærligheten.

Sigrid Undset er dyktig i sine personskildringer og skriver så utrolig vakkert og godt.

Jenny er en selvstendig og fri kvinne som klarer seg godt, men som lengter etter den store kjærligheten. Hun er både jomfru og ukysset når hun møter studenten Helge som nylig har kommet til Roma. Deres vennskap ender tilslutt med forlovelse etter at Helge lenge har gjort tilnærmelser og ytret sin kjærlighet til Jenny. Jenny lengter så etter kjærlighet at hun ikke klarer å stå imot selv om hun nok vet at dette ikke er den store kjærligheten.

I bokens andre del er Jenny tilbake i Kristiania og møter foreldrene til Helge som lever i et ulykkelig ekteskap. Faren Gert blir straks betatt av Jenny og etter hvert svært forelsket i henne. De deler interessen for kunst og begge har et savn etter kjærlighet og nærhet derfor gir igjen Jenny etter for en annens kjærlighet og oppmerksomhet når hun tilslutt innleder et forhold til faren Gert.
Jenny føler hun har sviktet sine idealer, hun har mislykket med kjærligheten til Helge og hevet forlovelsen og hun vet at det ikke er kjærlighet hun føler for Helges far. Da hun oppdager at hun har blitt gravid flytter hun vekk og vil være aleine.

I boken siste det er Jenny tilbake i Roma, nedbrudd og ulykkelig etter store prøvelser. Hennes kunstnervenn Gunnar fra gamle dager tar vare på henne og tilbyr henne ekteskap. Når så hennes tidligere forlovende Helge oppsøker henne i Roma og vil gjenoppta deres forhold blir livet til Jenny for vanskelig. Valget Jenny ender opp med å ta er bare fryktelig trist.

Sigrid Undset har klart å tegne et utrolig flott kvinneportrett. Vi blir aldri godt kjent med Jenny gjennom hennes egne øyne. Det er gjennom de tre mennene i hennes liv vi møter henne og de ser henne på hver sin måte.
Jenny vil være en av de litterære kvinneskikkelsene som jeg alltid vil huske.

Det er mai, det stunder mot sommerferie, og Peer Gynt er et langt og mangfoldig stykke, som ventelig bør deles opp i passende biter. Jeg ser for meg at vi kan komme til å bruke det meste av sommeren på dette (leseperiodene har jo hittil vært svært så romslige for å forhindre at folk faller av lasset undervegs). Jeg er dessuten laga slik at jeg ikke trives med å lese "stykkevis og delt" eller å ha flere bøker på gang samtidig, så jeg ser helst at vi lar Peer vente til over sommeren.

PS: Jeg regner med at det skal stemmes på samme måte som sist - og dersom Ibsen går av med seieren, blir jeg selvfølgelig med. Lydig som jeg er.

Den første boka jeg leste av Jørn Lier Horst, fikk den tilsendt signert endatil. Og den har gitt mersmak, så samlingen av Horstbøker begynner å ta seg opp. Planen er å lese dem kronologisk slik at jeg får historien om Wisting fra ende til annen.
Boken er skrevet på en måte som pirrer nysgjerrigheten, små-små hint som gjør at man bare må lese en side til.

Älskade den här boken!! Kanske lite av det eftersom jag är en hängiven stickare och mår fint när jag har en stickning mellan mina händer. En maska i taget...
Även för den som inte stickar kan detta vara en fin bok som beskriver vänskap och livskriser och hur man lär sig att leva med det som har hänt eller med det som sker. Trots allt...

Jeg har lyst å nevne først at det var utrolig spennende å få så nær innblikk i romfolkets kultur. Mye av denne kulturen eksisterer jo fremdeles og er vel med på å skape problemer med å bli forstått. Interne regler, familieband, æreskoder og mm.
Jeg er SÅÅÅ enig med deg når det gjelder oversettelsen! Dette er vel uten tvil et hastverksarbeid!!
Jeg har tidligere lagt opp til diskusjoner her angående oversettelser på generelt grunnlag.. Oversetterne her (de er 2) kan ikke skylde på at problemet er å være tro mot orginalen!
Jeg må bare bekjenne at jeg sukka dypt før jeg startet lesingen da jeg så hvem forfatterne var!
Jeg har irritert meg mange ganger over oversettelsen til disse to. Det gjelder bla a bøker av Ernest Hemingway og Isabell Allende.
I "Barfotdronningen" måtte jeg gjette og av og til lese om igjen før jeg skjønte hvilken person som sa/gjorde hva. Det ser ikke ut til at de kjenner til regler om at ordet "SOM" skal vise tilbake til den person/hendelse som er nevnt UMIDDELBART forut, ikke i en bisetning, kanskje flere ledd forut.
Det med bisetninger og innskutte bisetninger er jo et eget - og fælt - kapittel i denne oversettelsen.
Forlaget bør vel se sin oppgave her?

Om krigsseilernes skjebner

Kristine Storli Henningsen (f. 1974) er forfatter og journalist, og hun har tidligere utgitt serieromanen Sofia på Måkeøya (i tolv bind) og romanene "I skyggen av store trær" (2012) og "Innlandshete" (2013). Tilfeldigheter har gjort at hun nå har skrevet om krigsseilerne og deres familier (i sakprosa). Det hele begynte med at hun skulle skrive noen artikler om trebåtfestivalen i Risør det året denne var dedikert krigsseilerne (2012). Dermed var nysgjerrigheten vekket, og så ble det til slutt bok av det.

Det er ikke skrevet veldig mange bøker om de norske krigsseilerne fra andre verdenskrig. Jeg vil anta at den litteraturlisten Kristine Storli Henningsen har tatt med i herværende bok inneholder det meste av dokumentarbøker/sakprosa på dette området, og da teller jeg ni bøker. I tillegg har Jon Michelet utgitt to av i alt tre planlagte romaner (i en trilogi) om krigsseilerne.

Boka er delt i tre; førkrigstid (-1939), 2. verdenskrig (1939-45) og etterkrigstid (1945-). Vi introduseres for den ene krigsseileren etter den andre, samtidig som det er historien om Else og Leif Heimstad og deres innsats for krigsseilerne som på en måte går som en rød tråd gjennom hele boka.

Det første man må ha klart for seg når man snakker om krigsseilerne er at deres krig varte lenger enn den gjorde for folk hjemme i Norge. Krigen begynte nemlig høsten 1939 og den varte helt til Japans kapitulasjon i august 1945. Norge hadde på den tiden 1024 handelsfartøyer i utenriksfart, og vår flåte var blant verdens største. 694 av de norske fartøyene gikk tapt i løpet av krigen, og 3734 sjøfolk mistet livet. Og bare for å ha sagt det først som sist: krigsseilerne var ikke soldater. Like fullt handlet deres virke om et være eller ikke være under krigen, fordi de fraktet livsviktige varer fra havn til havn. Den størst trusselen var tyske ubåter - og dem var det mange av - og det var først mot slutten av krigen at de allierte klarte å slå tilbake mot disse. Da okkupasjonen av Norge var et faktum etter 9. april 1940, var det heller ikke helt kurrant å reise hjem. Mange forble derfor på sjøen til krigen var over.

Henningsens bok handler i første rekke om hvordan det var for ungutter å seile til sjøs i tiden før og under krigen, og hva den stadige trusselen om å bli senket gjorde med dem. Ikke minst får vi også et innblikk i hvordan det var for dem hjemme som ble gående og vente i det uvisse ... Dessuten handler boka om hva som møtte krigsseilerne hjemme i Norge da krigen var over.

"Noen få ildsjeler kjempet for krigsseilerne. To av dem var Leif Heimstad, som selv var krigsseiler, og kona Else. Sammen kjørte de rundt og registrerte krigsseilere fra hele landet, så de samlet kunne søke om krigspensjon. De åpnet sitt hjem for dem som trengte det, og bygget en trygg havn for krigsseilere og deres familier: Konvoibyen i Risør. I 2007 ble Else og Leif slått til riddere av første klasse for sitt arbeid.

Dette er Elses historie, og fortellingene til gjenlevende krigshelter og pårørende. Det er en historie om bitterhet og takknemlighet. Om eventyr og tragedie. Om vennskap og svik. Men først og fremst er det en historie om å kjempe for noe som er større enn deg selv." (side 10)

Historiene vi får høre er både spennende, eventyrlige, tragiske og grufulle. For unggutter som hadde vokst opp i nokså kummerlige kår, var det så klart et eventyr å reise til sjøs. De fikk oppleve verden, fikk ansvar, steg i gradene og tjente egne penger. Lite ante de vel hva som skulle skje da andre verdenskrig var et faktum. Men til tross for redsel og angst for ubåter og den slags, var det ikke mange som valgte å reise hjem. Det var på sjøen de følte seg hjemme, og det var der de ønsket å være. Mange opplevde gang på gang å bli torpedert, slik at de måtte ut i livbåter. Når de var en del av en konvoi, var det forbudt for fartøyene å stoppe opp og snu for å plukke opp overlevende, så det var mer flaks enn noe annet at de overlevde. Men mange gjorde ikke det ... Deres historie er det ingen som kan fortelle.

Etter krigen var det ikke noe apparat som tok i mot krigsseilerne og hedret dem som de heltene de tross alt var. Mange slet med psykiske problemer og døyvet sine sjelelige smerter med alkohol. Heldige var de som hadde en familie å komme hjem til, men heller ikke for dem var det enkelt. Ofte rammet deres problemer hele familien, og man måtte regne med et eller flere nervøse sammenbrudd etter hjemkomsten, hvis det da ikke også handlet om alkohol ...

"Psykiater og obsertløytnant Pål Herlofsen sier det ikke var noe apparat til å fange opp sjøfolkene da de kom hjem til Norge. Ettersom de ble regnet som sivile, og ikke soldater, var det ingen etablert struktur som de kunne henvende seg til for å få hjelp. Det tok også mange år før Norge forsto og erkjente at krigsseilerne hadde vært gjennom harde påkjenninger." (side 102)

Det skulle gå mange år, skammelig mange år, før det forsøksvis ble gjort noe fra myndighetenes side for å gi krigsseilerne en form for økonomisk kompensasjon for det de hadde vært gjennom. Under Borten-regjeringen ble det i 1972 besluttet at 55 millioner kroner skulle bevilges krigsseilerne og deres etterlatte i et ex gratia-oppgjør, dvs. et oppgjør i "nåde og erkjentlighet". Det var i det minste noe, men neppe tilstrekkelig som oppreisning. Dessuten kom dette for sent for mange, som for lengst var døde. Oppi alt dette var den innsatsen Else og Leif Heimstad gjorde, og som forhindret at mange rett og slett gikk fullstendig til grunne, kanskje det viktigste bidraget av dem alle. De betalte en høy pris for sitt arbeid - intet privatliv, dårlig privatøkonomi, lite forståelse fra omgivelsene ... En heroisk innsats som er en bauta verdt, tenker jeg ...

For meg som ikke har lest noe om krigsseilerne tidligere, var dette en fin innføring i et tema det var interessant å lære mer om. Ikke bare handler dette om vår nære historie, om andre verdenskrig - men den gir også innblikk i enkeltsjebner fordelt over hele landet. Boka er skrevet i et lettfattelig språk, og historiene er både interessante og gripende. Det som likevel trekker noe ned er at boka ikke er dobbelt så tykk. En del blir naturlig nok nokså overfladisk behandlet i og med at boka kun rommer 164 sider. Men ser man bort fra det er dette en viktig bok som inneholder historier det er viktig å få nedtegnet før tidsvitnene dør ut. Forfatteren har selv intervjuet flere av de gjenlevende krigsseilerne selv.

Jeg kjenner selv ingen krigsseiler. Derimot har jeg en morfar som var soldat under krigen og som kjempet i Narvik, og som fikk innvilget sin krigspensjon sånn ca. et halvt år etter at han døde (i 1975) - 30 år etter krigens slutt ... Derfor kjenner jeg smerten til krigsseilerne på kroppen når jeg leser om deres kamp for et verdig liv etter sin heroiske innsats under andre verdenskrig. Dette er historier som gjør inntrykk, som setter seg i kroppen og som gjør noe med en som leser.

Jeg anbefaler boka varmt!

Selv om den er godt skrevet blir dette for trist og deprimerende for meg. Stakkars menneske tenker jeg hele tiden og selv det " morsomme" har en besk bismak.

Et slag i magen av en migrasjonsfortelling. Les!

Bare herlig . Jeg følger Cecilie med runde øyne og kjærlighet i hjerte i alt hun må takle -og det dukker stadig opp nye spørsmål å tenke videre på - glede seg til neste bok -.-den MÅ komme

En liten gutt blir funnet død på en fjelltopp. En vekter blir skutt under et ran. Liket av en kvinne driver i land på en øy. Alt dette skjer i løpet av kort tid i idylliske Fjellberghavn.
For politibetjent Cecilie Hopen blir etterforskningen et mareritt. Cecilies samboer blir mistenkt og arrestert. Hennes sjef Ole Vik er sykmeldt og hun blir ikke hørt når stadig mer alarmerende spor dukker opp. Spor som peker mot en norsk toppolitiker og som leder til en skjult trussel, rettet mot hele nasjonen.

Jørgen Jæger bringer oss raskt i stemning – som vanlig. Han har skapt et idyllisk og koselig univers i Fjellberghavn, et sted man har lyst til å reise på sommerferie – men på sedvanlig Jægervis kryper uhyggen inn og bryter den idylliske, koselige stemningen.

Dette er bok nummer sju om lensmann Ole Vik og hans kolleger i Fjellberghavn. Jeg imponeres over at det er mulig å holde kvaliteten, spenningen, uhyggen og driven på topp gjennom sju (7) bøker – for det er enda ikke en bok fra Jægers hånd jeg ikke har plassert på min topp-liste av beste leste bøker.

Denne boken er heller ikke noe unntak – snarere tvert imot. Den starter med en snikende uhygge som aldri helt slipper taket. Det ligger hele tiden noe stort og viktig i bakgrunnen som gjør at man tvinges videre i boken for å forsøke å få svar på spørsmålene. De lokale tragediene brettes ut til å få et stadig større omfang – og det hele ender med å true hele vår nasjon.

Jeg elsket boka fra ende til annen – Jæger har sin egen særegne måte å skrive på som gjør at leseren drives fra side til side – og i denne boken likte jeg spesielt godt disse små avsnittene som avsluttet flere av kapitlene, som små glimt av ting som er i ferd med å skje, men som bare pirrer nysgjerrigheten og ikke gir noen svar uten at man blir nødt til å lese videre.

Nok en fantastisk prestasjon fra Jørgen Jæger – jeg ser fram til enda mer kvalitetskrim fra Bergen!

[Det er ikke fritt for at jeg hadde forventninger til denne boken, og sommerfuglene i magen gjorde mye ut av seg, når jeg bladde opp for første gang. Forfatteren fortalte på lanseringen at han liker å sparke spenningen igang på første side og heldigvis stoppet det ikke med det. Forlagets omtale røper jo de store trekkene av det som blir avdekket i handlingens begynnelse, og siden gjerningsmannen er grundig skjult for oss ligger spenningen i etterforskningen. Ridderkorset er en tradisjonell krim på den måten, at vi først får en ugjerning, så en etterforskning som avslører en gjerningsmann. Ofte liker jeg ikke når de aller nærmeste til krimhelten blir involvert i saken, men avklaringen på dette kom ganske tidlig, så han reddet seg inn på tykkere is igjen.
Historien er veldig rikholdig når det kommer til handling, og selv om det ikke på noen måte er creepy og dirrende spennende, så er boken fengslende så det holder. Det jeg likte best med måten boken er skrevet på, er måten informasjon blir avdekket underveis. Jeg har egentlig ikke lyst å røpe mer av handlingen, for da tar jeg jo fra deg gleden ved å bli forbauset og overrasket mens du leser.

Jørgen Jæger liker å ta opp et aktuelt tema i det han skriver, og det har han også gjort her. Fremmedfrykt og angst for muslimer ble satt på dagsorden for alvor da tvillingtårnene falt, og 22 juli 2011 ble vi igjen minnet om dette. Det er ikke fritt for at detaljer fra Ridderkorset minner om terrorhandlingen.

Ridderkorset er ikke en tretten på dusinet krim. Den er skrevet kronologisk, og det er alltid tydelig for leseren hvem som snakker. Boken er fri for klisjèer og oppbrukte fraser, og det jeg liker aller best er den troverdige beskrivelsen av etterforskningsarbeidet. Her er det ingen krimhelt som opererer alene, her er vi med på et skikkelig teamarbeid, hvor hele politistyrken gjør sitt.
Anbefales hjerteligst, spesielt du som er redd for det groteske bør slå til på denne.]1

En fantastisk bok! For et drama! For et språk! For en historie! Ikke rart det var 2 mill. franskmenn som fulgte Victor Hugos båre under begravelsen hans!

I "Ridderkorset" møter vi igjen politisjef Ole Vik. Han er fortsatt sykmeldt etter sine opplevelser i "Stemmen" så nå er det politioverbetjent Cecilie Hopen som må ta sakene som dukker opp. Grusomme hendelser skjer, et barn blir funnet drept, en vekter blir skutt på jobb og en naken kvinne blir funnet død i fjæra.Mistanken rettes fort mot en topp-politiker( ikke hvem som helst det altså!) og Cecilies egen samboer, som eier vekterselskapet, blir av en annen etterforsker mistenkt for å ha drept sin arbeidskollega.Dramaet stiger for Cecilie som må kjempe en hard kamp for de døde og for sin samboer.

Jah..hva skal en si til dette da? Når en bok er så bra at du ikke klarer å finne ordene som beskriver hvor BRA du synes den er?
Jørgen Jæger er så god på å skrive bøker som er spennende fra første til siste side. Det som imponerer meg er at det er ikke noe dødtid, ikke noe vissvass :) Handlingen, plottet, spenningen er der fra første setning og slutter aldri. Du blir så revet med i et tempo som ikke lar deg slappe av et øyeblikk. Du føler så mye når du leser den, for det er drama, det er humor og det er sinne,svik og bakvaskelse.
Dette er boka alle krimelskere må lese, og alle som ikke liker krim bør også lese den, du vil bli overrasket!
Jørgen Jæger, vi elsker deg og bøkene dine :) Når kommer neste??