Igjen en fantastisk bok av Lars Amund Vaage. Hvilken lykke å lese den en stille stund! Språket hans bergtar meg, og jeg nikker for meg selv når jeg kjenner meg igjen, bokstavelig, i teksten. Gled deg til denne!

Ei utruleg fin forteljing om ein far og dottera hans! Dette er jo ikkje ei A4-historie - då dottera er autist. Me får vera med på oppturar og nedturar for den vesle familien. Alle tankar faren gjer seg, alt dei som foreldre prøver å få til, korleis han lengtar etter det "normale" familielivet, men også mange gledelege erfaringar. Han skildrar korleis dottera vert umuleg å forstå for foreldra. Det er mange sorgmuntre historier her.
Språket er suggererande, og me er heile tida med inn i tankane til faren. Han tek oppatt gong på gong korleis tvil, glede, fortviling og sorg vekslar hjå han.
Me får oppleva ein øm far sin kjærleik til dottera. "ho var det beste barnet, den vakraste uskuld sat i henne..." Men også slitet, problema og ambivalens i høve til å ta imot hjelp og stole på hjelparane /behandlarane. Forfattaren tek, slik eg oppfattar det, eit oppgjer med åtferdsterapien. På s. 193: "Ho var kanskje trøytt av å bli manipulert, med snop, med søtsaker..."

Sist men ikkje minst, faren er forfattar og bussjåfør. Bussen og busskøyring får difor mykje merksemd, og dette er veldig morosamt skrive, td. "Bussen er eit esel, ein proletar blant køyretøya. Hadde Jesus kome til Jerusalem i dag,ville han tatt bussen. Bussen manglar glamour og venleik."

Utrolig sterk roman om en fars forhold til sin autistiske datter. Nakent, rått og personlig. Vaage forteller alt om gleden, bekymringen, håpet og sorgen. Bør leses av alle som har eller er foreldre.

Så har vi det igjen. Boken står i min hylle. Den har stått der i flere år. Urørt.
Av meg vel og merke. Så ser jeg at denne for meg hittil ukjente dikter, er så kjent at han i 1944 (Det år jeg ble født!) fikk nobelprisen i litteratur. Og da må man vel nesten om ikke annet åpne boken.
I første omgang ikke den store "tenningen" ved å lese omslagets (forlagets) kommentar. Historie er interessant nok for meg, men dansk historie fra Christian II's tid er ikke det som fenger meg meg mest. Men så er det rare, noe som skjer meg temmelig ofte: jeg blar litt i den, leser litt her og der, "smaker" på den.
Så prøveleser jeg fra begynnelsen av, og dermed er jeg i gang! Kan ikke legge den bort. Den er så veldreid i regi, skriveteknikk, og dette med historien i historien: En menneskeskjebne som opptar i seg flere menneskeskjebner, hvor selve krigen (Kongens forsøk å "utvide" Danmark) bare blir et bakteppe. Som på et teater: En avgrensing av romanens rom, tiden er allerede gitt.
Slik forfatteren navngir flere personer, hvis livsbaner blandes sammen av en ytterst påfallende, dog likevel troverdig felles historie. Som altså faller sammen med en konges historie. Mesterlig. Kanskje et av de beste eksempler jeg har sett på den teknikk man i et senere litteraturhistorisk lys har kalt "Den kinesiske esken" eller "den russiske dukken" (men åpner en dukke for å finne en ny , nokså lik dukke som igjen inneholder en mindre , men nokså lik dukke osv. Så dyktig gjort er dette, at det ikke går opp for meg før boken er avsluttet. Så er det selve talentet for å skrive en spennende historie. Som vi vil følge til dens (bitre?) slutt. Jeg setter en 6er uten å nøle. Også for selve den elegante, drivende språkføringen.Det jeg kaller skrivekunst!
Disse stemningsbeskrivelser av landskap, årstider , lyder, dufter. De legges så smidig og tilforlatelig inn i prosateksten selv om de (etter min mening) egentlig er nydelig lyrikk! Les gjerne gjennom noen av mine her gjenlagte sitater som illustrasjoner på dette. Og selv om boken er ført i realismens episke penn, skjemmer det ikke med disse halvt mytiske , nærmest eventyr som han behendig putter inn i mellom. Både hist og både her!
Boken anbefales herved. Vel og merke av lille meg. Du -hvem du nå måtte være er uansett stor nok til ikke dele min oppfatning.
Takk for oppmerksomheten.

Karakterer som er umulige å ikke bli glad i. En blanding av Mark Twain og Danny og den store fasanjakten (av Roald Dahl).

Denne boken handler om så mye mer en klatreren som så vidt kom seg ned fra fjellet og bestemte seg for å bygge en skole i Pakistan. Den handler om kulturforskjeller, religionsforståelse, geografi, politikk, brubygging, kidnapping, utdanning, islamisering og mye mye mer. Pass på å få med alle de bakenforliggende historiene når du leser om Greg Mortenson.

Det er ingen vei til fred. Fred er veien.

Mahatma Gandhi

Livet er fullt av store ting for den som evner å omgås de små ting fortrolig.

Sigrid Undset

EG SER DEG

Du spør om håret ditt ligg fint
Om kleda dine passar
Om du har lagt på deg kanskje
Om du er god nok

Kvifor spør du om slikt?
For meg er du alltid vakker
Eg ser deg ikkje med augo
men med hjartet!

Bente Bratlund i "Å plukka gleder"

Mange morsomme og (for oss voksne) lattervekkende (men også tankevekkende) sitater fra barnemunn!
:) :) :)

Lykke til med prosjektet. Jeg skal IKKE være med.

Jeg begynte å lese tidlig. Mens jeg gikk på barneskolen leste jeg flere tungvektere/klassikere innenfor krim, og hadde stor glede av dem. I dag klarer jeg ikke å begynne på krimbøker, det blir så altovermettende både på TV (absolutt alle kanaler har minst èn episode hver kveld!). Jeg leser heller bøker à la Øya, bøker som forteller historiske fortellinger uten at det er drap etter drap mellom permene. Om Øya vil jeg si at det ikke er den beste jeg har lest men Hislop klarte allikevel å fange meg med både historien og persongalleriet, og eg kan greit anbefale denne videre.

Oi! Såpass:) Har akkurat starta på boka, skjønner jeg har noe å glede meg til :) Du strør jo ikke akkurat om deg med 6'ere, Rose-Marie, så dette må være bra!

Faktisk bedre enn første boken. En fornøyelse å lese denne franske forfatteren. Kvier meg for bøker over 500 sider, men med denne oppfølgeren gikk det greit. En kvinne som tror hun ahr kontroll, men mister den fullstendig og mye mer.

Spiller ingen rolle for meg om jeg vet hvordan de jeg kommuniserer med her på Bokelskere ser ut eller ikke!