Bokelskere.no

Det er gjerne de evige temaer som gir god diktning, er det ikke..?

Faren min kan diktet utenat, de lærte vel det før i verden. Når han resiterer Terje Vigen, høres det ut som rap. Tenk deg EMINEM gjøre Ibsen!

Og temaet hevn eller tilgivelse er dessverre like aktuelt i dag. Om ikke av andre grunner så for barnas - fremtidens - skyld!

Epic!, sier ungdommen, og mener at noe er storslagent. Og dette diktet er i sannhet episk. Det har en kraft som viser at vår største dramatiker, når han ville det, kunne gjøre diktere som Arnulf Øverland eller Nordahl Grieg rangen stridig. Det sies at Ibsen skrev av seg en tung depresjon i arbeidet med dette diktet. Jeg tror det så gjerne!

Mest bemerkelsesverdig av alt er kanskje dette: At Ibsen kan rime "sus og dus" med "hus" ikke bare én, men to ganger - og fortsatt sitte igjen med et av de mest imponerende stykker prosa noen nordmann har skrevet navnet sitt under...

Handlingssammendrag? Behøver du det, har du et gapende hull i din dannelse som sporenstraks må fylles. Heldigvis kan det gjøres på et kvarters tid. Du finner diktet fritt tilgjengelig på internett, men jeg vil også anbefale lydboken fra Ordflyt.no.

Det går i trappetrinn! Når man utvikler seg så endrer smaken også innen litteratur. Vel for noen da. For leser man den samme sjangeren om igjen og om igjen blir man lei.

En søt bok med mange varme øyeblikk..

I eventyrland

Ved rikets port,
Barn av tiden,

Sult,
Krattskog,
Ny jord,
Markens grøde.

Livet ivold,
Mysterier.

Svermere,
Victoria,
Benoni,
Bjørger,
Rosa.

Siesta.

Pan,
Den gåtefulle,
Munken Vendt.
Landstrykere,
Stridende liv.

Konene ved vannposten,
Segelfoss by.

Livets spill,
En vandrer spiller med sordin,
Det vilde Kor.

Men livet lever,
August,
Under høststjernen,
På gjengrodde stier.

Ringen sluttet,
Den siste glede.

Siste kapittel.

(Knut Hamsun)

Ja, dette var en sterk historie, mangesidig og vekslende realisitsk og surrealistisk, absolutt mye å tygge på her. Og et vakkert språk! Tragisk at han har gått bort, det gir jo lesinga av boka et ekstra ubehag, særlig tematikken tatt i betrakning. Men jeg nøler ikke mer å anbefale den!

Ja, en bok å kose seg med. Masse lun humor.

Men jeg husker en ganske så vakker erotisk skildring av Kristin og Erlend som gamle..Dette er en fantastisk roman som lever på så mange plan, og som alle burde unne seg. Moro det du skriver om at du er overrasket over hvor enkel og grei boken er. Jeg tror sannelig jeg skal lese den igjen. "Tunge moldbundne sind" var også en beskrivelse av Kristin, hun var vel en grubler.

Nesten uuholdelig å lese. Før jeg brenner ned av Gaute Heivoll. Posted on March 8, 2012 by artemisia

Denne boka har jeg hatt lyst til å lese lenge. Da jeg endelig fikk den i hus og startet lesingen, greide jeg ikke å legge den fra meg. Jeg som hadde tenkt at jeg ikke orker flere slike sterke bøker på en stund, opplevde akkurat det på nytt. En sterk bok. En bok som har surret i hodet mitt i dagene etterpå.

Gaute Heivoll har fått mye god kritikk av boka “Før jeg brenner ned”. Den har solgt godt i Norge siden den kom ut i 2010, og den har solgt til flere land. Det er velfortjent, tenker jeg. Veldig velfortjent.

Romanen handler om unge Dag, som vokser opp som et etterlengtet og elsket barn av brannsjefen på Finsland, Ingemann, og hans kone Alma. Dag er en veldig flink, snill og høflig gutt som er godt likt. Det er aldri noe tull med Dag, og han er flinkest i klassen helt til han starter på videregående skole. Deretter drar han i militæret nordpå. En dag kommer Dag hjem fra militæret. Foreldrene tror han har perm, men han drar ikke tilbake. Han sover om dagen og murer seg inne. Det pågår i ukesvis. Uker blir til måneder. Mora begynner å ane at noe er galt. Hun prøver å ta det opp med Dag, med det kommer noe i veien. Faren benekter det. De lar det skure å gå. Dag elsker å bli med faren sin på brannslukninger, og siden faren etterhvert blir syk, må Dag ta mer og mer ansvar for utrykningene.

Bygda Finsland blir plaget av flere branner i et tett tidsrom og man skjønner at man har med en pyroman å gjøre, en brannstifter.

Parallelt i boka får vi historien til Gaute Heivoll, forfatteren. Han vokste opp på Finsland. Han ble døpt i 1978, da den første brannen oppstår. Gaute har vokst opp med historien om brannene og brannstifteren, og i voksen alder bestemmer han seg for at han vil skrive bok om det. Mange av de berørte er døde, men han pusler sammen bitene som best han kan og går igang med bokprosjektet. Vi får også vite hvorfor Gaute ble forfatter og ikke jurist som planen var.

Det er mora til Dag som først skjønner at det er Dag som er brannstifteren. Gutten er alvorlig syk. Faren må ta den tunge avgjørelsen å anmelde sin egen sønn. Det vil si, han ber en venn om å gjøre det. Faren har funnet beviset.

Dag var så elsket og etterlengtet. Det er så hjerteskjærende å lese om foreldrenes benekting, bekymring og sorg over å se sin sønn bli stadig sykere, og erkjennelsen over å måtte innse at det er han som har stått for de voldsomme brannene i bygda. Som mor selv til en nittenåring, som også er i militæret nordpå, lever jeg meg inn i moras sorg, og tenker at dette er helt forferdelig for henne å oppleve.

Gaute Heivoll gir oss noe å reflektere over, ved å vise frem sine egne kriser. Hans utgangspunkt var ganske likt Dags. De var begge elsket, gjorde det bra på skolen, var snille og høflige. Hvorfor gikk det galt med Dag, men ikke med Gaute? Er det tilfeldigheter som rår, eller finnes det en skjult genetikk? Boka gir ingen svar, men mange tanker. Om hvorfor det går sånn det går med noen og ikke andre, om det kunne vært unngått hvis han hadde fått hjelp i tide, om hvordan et samfunn behandler psykisk syke når behandling og straff er unnagjort. Og et spørsmål jeg stilte meg underveis var: Er det mulig å elske for mye?

Historien om brannene og brannstifteren er sann. Forfatteren har imidlertid blandet dikting og fakta. Det er noe jeg spekulerer på en stund, helt til jeg leser intervjuer med Heivoll, der han sier at han gjør nettopp det; blander. Han sier at han også lyver om seg selv i boka.

Romanen anbefales på det sterkeste.

Ja, men jeg synes oversetteren har gjort en utmerket jobb her, fx når "eiendomsmegler" i norsk oversettelse misoppfattes av Kimberly som "ei dumsmelle"! Dessuten var det lærerikt å følge en kinesisk dialog direkte oversatt - fx at "Du har stor galleblære!" skal oppfattes som "Du er modig!" - mens "Du levning av et menneske" er skjellsord.

Det som trakk ned for meg, var den utroverdige slutten. At Kimberly velger å bære frem barnet, selv om dette påfører omgivelsene så mye smerte - slit og fattigdom for moren hennes enda en stund, brudd med barnefaren, et barn som helt unødvendig vokser opp uten å kjenne sin far, et brudd Kimberly ikke engang ønsket selv. Hun skildres ikke som en type som godtar et liv basert på løgn. Tvert om. Da er ikke dette et valg hun ville tatt heller. Ja, dette trakk skikkelig ned for en ellers drivende god roman.

Skikkelig godbok :)

Jeg tror det er en naturlig del av dannelsen at vi vurderer og revurderer. Og hvor priviligerte er vi ikke her inne?

Var sein med å få lest boka, men i lys av 22. juli skapte den endå fleire refleksjonar enn den ellers ville ha gjort... Sterk bok!

Denne likte jeg kjempegodt! Veldig tankevekkende, spennende og veldig godt skrevet. Lite trekk for slutten, den likte jeg ikke helt. Jeg synes ofte såpass tykke bøker blir litt "langdryge", men denne ble absolutt ikke det. Nå skal jeg se filmen også etterhvert :-)

Man blir sikkert kresen etter hvert som man har lest mye.

Typisk nok oppdaga eg Sæterbakken på grunn av hans død, og eg er ikkje i tvil, han skreiv svært godt! Denne boka er omtala som dyster og mørk, men måten han har laga forteljinga på vitnar om ein forfattar med kreativitet og livskraft etter mi meining, trass i at temaet er sorg. Det handlar óg om utroskap og svik som ser ut til å ha fått fatale konsekvensar i sjølvmordet til hovudpersonen sin son. Sæterbakken gir oss i byrjinga ei historie om eit skrekkhus i Slovakia. Dei som går inn i dette huset vil sjå det verst tenkjelege og blir aldri den same etterpå. Hovudpersonen begir seg ut på reise, også mentalt, for å oppsøke dette huset, eit spennande klimaks i historia. Djupt tema som er skrive med stor innsikt, og med spenning! Og slutten er alt anna enn forutsigbar.

Kort og godt ei kjempegod bok. :)

Nei, det er sant. Sånn er det vel egentlig overalt, både på nett og i virkeligheten. Men jeg tror man kommer langt med å ta alt i beste mening :)

Jeg liker best sterke meninger når de kommer med en dose selvironi og humor, og litt romslighet for at andre også kan ha rett...fra SITT perspektiv.