Bokelskere.no

Noe helt annet enn jeg forventet, og det på en positivt måte. Anbefales!

Her ble jeg nesten tom for ord. Denne var virkelig god! Raja deler svært åpent om sitt private liv og ulike utfordringer han har hatt i livet i form av sykdom, oppdragervold, familieliv, karriere, trøblete ungdomstid, mobbing, rasisme og ikke minst skyld. Han deler raust av vanskeligheter han har opplevd som dobbelminoritet og beskriver jevnt over utfordringer med krysspresset. Jeg tror at denne boken kan hjelpe mange som opplever livet på lignende måter. Veldig glad for at han har valgt å dele dette.

Velfortjent Bokhandlerpris 2021 til Abid Raja: «Min skyld.» Det gjorde sterkt inntrykk i kveld (26.11) å høre Abid og Nadia fortelle historien om forholdet sitt på Lindmo i NRK-TV. Liten tvil om at dette også var den vanskeligste delen i boka å få skrevet

Søndag 3. oktober 2021

Et vellykket gjennomført bokprosjekt av TV2-reporteren Kadafi Zaman. Lettlest og flytende. Jeg anbefaler den.

Spenningen fortsetter i bok nr 3, og jeg synes Peter May fletter sammen trådene i historien om Fin Mcloud på en mesterlig vis i denne siste boken. Knallbra triologi!!

Bok nr 2 om Fin Mcloud og bakgrunnen hans fra Isle of Lewis godt sammenflettet med nåtiden. En råsterk oppfølging av Svarthuset. Boken gir deg bare lyst til å kaste deg over bok nr. 3....

BOKOMTALE: Det sorte fåret av Jørgen Jæger. Leseeksemplar fra Strawberry Publishing

Bjørn er på vei hjem. Han bestemmer seg for å kjøre en annen vei enn den han pleier. Plutselig smeller det, og han kjører på en sau. Han vil ikke ha politiet og sauebonden på nakken, så han rydder raskt opp etter seg og skjuler sporene. Ved enden av veien, står likevel politiet, og de mener at han har kjørt på og drept ei jente, og det er mange bevis som peker mot han. Ole Vik tror på han, men han faller plutselig i koma, og Bjørn dømmes til to år i fengsel.

Dette er Jørgen Jægers aller første bok. Jeg tror ikke at det er mulig for han å skrive en dårlig bok. Jeg anbefaler den varmt videre.

Les hele omtalen her

Gøy å lese om starten på hele serien

Som Yrsa Sigrudadottier så leverer også Jørgen Jæger - hver gang! Dette er starten på serien om Ole Vik, men ikke tidligere utgitt - forklaringen på dette står først i boken. Et must for alle Jæger-fans!

Jeg synes det er feil at boka heter "Kongen forteller". Jeg synes den burde hete "Forfatteren forteller, Kongen kommenterer". For det er forfatteren som "snakker" mest i boka. Samtidig må det være sånn, for det er forfatteren som skriver all bakgrunnshistorie rundt Kongens kommentarer, og Kongens kommentarer ville ikke fått noen mening hvis det ikke hadde kommet kjøtt på beinet fra forfatteren.
Når det er sagt, så ga boka meg en ny innsikt i mye av Kongens liv, historie og gjøremål, og det er det som gjør boka så bra.
Terningkast 5.

Dette er absolutt en viktig del av krigshistorien.
Hege Kofstad har i denne boka fulgt en god del navngitte personers innsats med å hjelpe folk i sikkerhet under andre verdenskrig.
Grenselosene gjorde en kjempeviktig jobb med å hjelpe flyktninger over grensa til Sverige, men også ut av landet sjøveien.
Mange av losene var fattigfolk i bygdene som selv ikke hadde stort mer enn det de selv gikk og sto i, men de delte ofte hus, seng og mat med flyktningene, som måtte ut av landet, fordi de hadde deltatt i motstandsbevegelsen.
Motstandsbevegelsen og losarbeidet var enormt farefullt, særlig fordi tyskerne vervet folk og satte i gang infiltrasjonsgrupper med falske flyktninger som skulle avsløre dette viktige arbeidet. Rinnanbanden var en slik gruppe, som klarte å avsløre mange motstandsfolk. Man visste ofte ikke hvem man kunne stole på.
Losene jobbet ofte hardt, med stor fare for både liv og helse, ofte for hele familien. Både barn og voksne deltok.
Mange lange og slitsomme turer, mange tøffe tak, gjennom norske skoger, over elver og innsjøer, over fjell og daler, i streng vinterkulde, snøstorm og regnvær, på beina og på ski, reddet grenselosene mange mennesker i sikkerhet i løpet av krigen.
Det er i dag mulig å gå noen av flyktningerutene, som f.eks. denne, Historisk vandrerute.
Kanskje et alternativ til meningsfull, opplevelsesrik og lærerik ferie?

Denne boka gjorde veldig inntrykk, og det er flott at Hege Kofstad har skrevet om dette temaet.

Ingar Kolloen har levert en variert og velskrevet fortelling fra slutten av 1939 og gjennom det første krigsåret.

Under krigen er den første av en planlagt serie bøker om menneskene under krigen. Den lykkes godt med det. Her er det mange og forskjellige fortellinger om alt fra småfolk til fintfolk. Det er dens store styrke. Den handler ikke om politikken, ikke om krigshandlingene, men er et tversnitt av alt. Selvfølgelig er de store hendelsene med: Senkingen av Blücher, gjenerobringen av Narvik, Churchills overtakelse av statsministerposten. Uten at disse store, velkjente hendelsene blir dominerende. De er brikker i et det store puslespillet Kolloen har lagt. Her får vi detaljerte og levende beskrivelser fra innsiden av både kanontårnene på Oscarsborg, og de indre gemakker i den stadig reisende regjeringen på flukt fra invasjonsstyrken.

Det gjøres ikke forskjell på noen. Om forfatteren gjør det, skjuler han det godt. Her får både norske politikere og engelskmenn gjennomgå. Verden er mer kompleks enn ubetingede helter og definitive skurker. Det er så mange nyanser. Det er vanskelig å anklage boken for å være partisk i den ene eller den andre retningen.

Forfatteren har brukt et stort antall skriftlige kilder. Det meste er skrevet før - men det er ganske sikkert at de færreste har lykkes med å beskrive et så godt tverrsnitt av okkupasjonen av Norge.

Litt overraskende er det at forlaget sluppet et par skrive- og redigeringsfeil gjennom. Uten at det ødelegger totalen.

Under krigen er, for meg som er interessert i krigshistorie, et friskt pust.

«Jeg vet ikke hvor mørket kommer fra, jeg tror likevel at det kommer fra samme sted som lyset, og jeg tror at det senker seg fordi vi lar det skje. Jeg tror det er vanskelig å hente frem lyset, ofte veldig vanskelig, men jeg tror også at det ikke er noen andre som kan hente det frem for oss. Ikke Gud, ikke Jesus, som kanskje burde vært en kvinne, for da hadde kanskje verden blitt annerledes og bedre, ikke generalen, ikke buskapen, ikke dekksfartøyene, ikke bøkene. Hvis ikke vi selv legger i vei, blir ikke livet til noen ting. Vi skal leve for å overvinne døden, det er bedre, da overvinner døden oss aldri. Da dør vi ikke, men forvandles til noe annet. Men jeg kjenner ikke til ordene for dette, for å beskrive dette, mener jeg. Kanskje forvandles vi rett og slett til musikk.» (s 688)
Så var siste bok i havn- Menneskets hjerte. Det har vært rystende og oppløftende, vondt og fantastisk. Dette er voldsom diktning, mektig og rå- samtidig som det stadig stiger opp poetiske og lyriske hvileskjær, fulle av visdom og varhet. For livet. For diktning, ordet, sjelen. For menneskets hjerte. Kjenner at jeg er litt sliten- på tross av en enorm leseropplevelse. Tror jeg skal søke meg til noe litt lettere nå for en stund. Tusen takk, Jón Kalman Stefánsson.

Jeg og Michelle Obama har en ting til felles: Vi begge er januarbarn.

Ung og lovende
Michelle LaVaughn Robinson Obama hadde bursdag i forrige uke den 17. januar og fylte 55 år. På denne korte tiden har hun rukket å gjøre og være veldig mye. Det er en kvinne mange føler en ærefrykt for og ser opp til, og det med god grunn. Hun er en dyktig kvinne innenfor mange områder.

For det første elsket hun å lære og gjøre nye ting, og var veldig skoleflink. Før hun møte ektemannen Barack Obama, har hun utført mange studier. Hun vokste opp under trange kår, men foreldrene hennes og broren hennes klarte seg bra. Hun vokste opp i Chicago hvor hun delte hus med grandtanten som eide huset. Michelle og familien hennes og grandtanten bodde i hver deres etasje. Hun tok pianotimer hos grandtanten som også var pianolærer, og de to gikk ikke spesielt godt overnes. Michelle viste seg å være veldig lærenem, og tanten hennes hadde visse krav. Det oppsto en slags kamp mellom dem. Gjerne kall det for en slags stille maktkamp. Fra Michelle Obama var liten har hun vist at hun er både sta og handlekraftig, eller "obsternasig" som hun selv kaller det i boka.

Støttende familie
Det er ikke bare barndommen hun snakker om, men også foreldrene sine, broren sin og studiene sine. Familien som alltid var bekymret for faren hennes som hadde MS. De prøver å få ham til lege, men han nekter. Til tross for bekymringer, prøver Michelle å bygge sitt eget liv med venner, skole og gå fra et vanlig tenåringsliv til å bli en voksen kvinne. Selv om hun kommer fra trange kår, har hun en veldig støttende familie og gjør det veldig bra, broren hennes også, som hun er nær venn med.

Det mest spesielle med Min historie er å lese om møtet mellom henne og Barack Obama, og å få vite hvor forskjellige de to egentlig er. Hun er som nevnt en handlekraftig dame som liker å ha mennesker rundt seg, og stresser for å komme seg hit og dit. Barack Obama kan bestille seg en hytte et sted for å være alene i noen månender for å skrive bok, gå slentrende fra sted til sted og ta det som det kommer, selv om han jobber hardt. Han kan å holde seg rolig i alvorlige situasjoner.

Strenge regler
Det er også en kjent sak at selv om man bor i Det hvite hus, kan man ikke gjøre akkurat som man vil. Fra før av vet jeg at man kan ikke åpne et vindu selv av sikkerhetsmessige årsaker. Litt morsomt at hun nevner at hun og Barack Obama nesten ikke fikk lov til å gå opp og ned trappene, og heller ta heisen for Secret Service ville ikke at de skulle skade seg ved å falle ned trappa eller noe. Hun nevner også at hun og Barack Obama ville at barna deres skulle leve et normalt liv, til tross for Secret Service har sine strenge regler.

Michelle Obama deler mye av seg selv som person, bakgrunn, fortid og nåtid i boka, men likevel føler jeg fremdeles at man ikke får ta del av den personlige plan. Man får et godt inntrykk av henne og lærer noe nytt underveis, men likevel føler jeg ikke at man blir godt kjent med henne som person. Man kommer ikke nær henne på en måte man skal gjøre gjennom biografier og memoarer. Så savnet mer dybde og åpenhet sånn sett.

Det er ingen tvil om at Michelle Obama er en imponerende kvinne. Jeg er større fan av mannen hennes, Barack Obama, men Michelle er ikke så verst hun heller. Liker det de tror på sammen. Å støtte de svake i samfunnet og mangfold, og sammen forandret de Det hvite hus til et mer åpent sted.

Det er litt av en reise hun har hatt hittil.

Fra min blogg: I Bokhylla