Tekst som har fått en stjerne av Bjørg Frøysaa:

Viser 1 til 20 av 624:

Nyutgivelse av gammel klassiker fra sørstatene

Carson McCullers (f. 1917 d. 1967) utga i løpet av sitt korte liv fire romaner og et lite knippe med noveller, et par skuespill, litt poesi og noen essays. "The Heart Is a Lonely Hunter" utkom i 1940 og dette var hennes debutroman. Den utkom på norsk for første gang i 1945, og den ble gjenutgitt i 1971. Nå foreligger den atter i en nyutgivelse, og mange er dem som har fått øynene opp for denne gamle klassikeren av en sørstatsroman.

I og med at jeg hadde hørt så mye fantastisk om denne romanen, startet jeg min lesning med svært høye forventninger. Overraskelsen var derfor veldig stor da jeg etter hvert skjønte at denne romanen ikke traff meg helt.

Det mest fascinerende med romanen er kanskje at den kom ut i 1940, og at forfatteren den gangen bare var 23 år gammel. Det er nemlig ingen tvil om at det må mye modenhet og innsiktsfullhet til for å kunne skrive en roman som dette, hvor tematikken er de harde tredveårene, klasse- og raseproblematikk - for ikke å glemme kjønnsproblematikk og muligens også homofili. Her kalles de svarte for negre, slik det var vanlig å kalle dem før dette ble politisk ukorrekt å si. At oversetteren har valgt å beholde ord og uttrykk, slik de faktisk ble uttrykt da boka utkom i 1940, mener jeg er en nødvendighet og en styrke ved boka. Jeg er også glad for at vi ikke møter på bred østkantdialekt hver gang de lavere klasser åpner munnen.

Det er de harde tredveårene og vi befinner oss i en liten by i Sørstatene i USA. I sentrum for handlingen står Biff Brannon, som driver New York Café der folk kommer og går. Hit kommer også døvstumme John Singer, og rundt ham kretser en håndfull mennesker som alle har det til felles at de er ensomme og søkende. Singer er en klok mann som forstår det meste av hva som kan vederfares ulykkelige mennesker, og fordi han aldri setter seg selv i sentrum, oppnår han stor tillit i sin lille krets.

"I byen var det to stumme, og de var alltid sammen. Tidlig hver morgen kom de ut av huset der de bodde, og arm i arm gikk de bortover gaten på vei til arbeid. De to vennene var svært forskjellige. Den som alltid førte an, var en fet og drømmende greker. Om sommeren kom han ut i en gul eller grønn poloskjorte som var stukket uryddig ned i buksen foran og hang løst bak. Når det var kaldere, hadde han en formløs genser over. Ansiktet var rundt og glinsende, med halvt lukkede øyelokk og lepper som buet seg i et vagt, fåret smil. Den andre stumme var høy. Han hadde et våkent, intelligent uttrykk i øynene og var ytterst pertentlig antrukket." (side 9)

Grekeren heter Spiros Antonapoulos, og etter en del utagerende atferd blir han innlagt på asyl. Dette sørger nemlig Charles Parker for gjennom å bruke sin makt og innflytelse i byen. Slik ble man den gangen kvitt brysomme og uønskede individer i samfunnet. Å være farget innebar en større risiko, den gangen som nå ... John Singer kommer aldri over dette. Savnet av vennen, som han riktignok besøker hver gang han har mulighet for det, skal komme til å prege hans liv i en slik grad at livet nesten ikke er til å holde ut ... Vi forstår at det er noe mer enn "bare" et vennskap som har knyttet de to sammen.

Singer leier et rom i Kelly-familiens hus, og det gjør også flere andre. Der kommer han i kontakt med utleierens datter Mick Kelly, ei 12 år gammel jente som drømmer om å gjøre en karriere innenfor musikken. Ansvaret for småsøsknene hennes sluker henne imidlertid helt, og hennes egne drømmer ... ja, de forblir i grunnen bare drømmerier. Samtidig er det nettopp dette som holder henne oppe, godt støttet av den godeste Singer. I huset jobber også Portia, datteren av den svarte legen Benedict Copeland. I sin tid forlot kona ham sammen med alle barna deres. Hun kunne nemlig ikke leve med en mann som ikke klarte å underordne seg i samfunnet. Portia er den eneste han har kontakt med i familien.

Gjennom Benedict Copeland personifiseres rasemotsetningene. Han er en borgerrettighetsforkjemper som ønsker å mobilisere til kamp for at de svarte skal oppnå like rettigheter som de hvite. Dette går ikke upåaktet hen i disse tider, hvor all slags motstand oppfattes som truende og farlig. Copeland er en stolt mann, og nekter å innta en underdanig holdning overfor de hvite. Samtidig skjønner vi at det å tilhøre middelklassen og være svart og det å være fattig og hvit i grunnen går ut på ett. Man kommer seg ikke opp og frem i samfunnet når man er farget, selv om man får seg utdannelse.

"Han hadde prøvd å distansere seg fra de hvites stilltiende skamløshet i årevis nå. Hver gang han kjente motviljen melde seg, samlet han tankene og leste. Når han gikk rundt i gatene og ferdedes sammen med de hvite, beholdt han et verdig uttrykk i ansiktet og sa aldri noe. Da han var yngre, sa de alltid "boy" til ham, og nå var det "gamlefar". "Gamlefar, stikk ned på bensinstasjonen og hent en mekaniker til meg." Det var ikke lenge siden en hvit mann i en bil hadde ropt til ham. "Boy, gi meg en hånd med dette." "Gamlefar, gjør ditt og datt." Han overhørte dem, gikk videre med verdighet, og uten å si noe.

For et par kvelder siden var en beruset hvit mann kommet bort til ham på gaten og hadde halt ham med seg. Copeland hadde hatt med seg doktorvesken, og var sikker på noen var kommet til skade. Men drukkenbolten hadde bare halt ham inn på en hvit kafé, og de hvite mennene langs bardisken hadde hånet og spottet ham. Han visste at drukkenbolten gjorde narr av ham. Selv hadde han beholdt verdigheten." (side 93)

Underveis møter vi rebeller, fylliker, arbeidsledige og psykisk syke mennesker. Vi får innblikk i hva fattigdommen gjør med mennesker og hva det vil si å gå sulten til sengs nesten hver kveld. Dette er historier uten happy ending, der hver og en går til grunne på hvert sitt vis. De harde tredveårenes depressive slør legger seg over den søvnige lille småbyen, der håpet er at alt skal bedre seg, men hvor det eneste som ligger rundt neste sving er en ny krig, men som ingen av romanfigurene er i nærheten av å kunne vite noe om.

Gjennom persongalleriet har Carson McCullers med nokså bred penn tegnet et miljø som gir oss innblikk i mange sider ved et amerikansk småbymiljø i sørstatene på slutten av tredveårene. Boka er godt skrevet. Når jeg likevel føler at jeg har lest det meste tidligere, må jeg minne meg selv om at boka utkom i 1940 og faktisk var temmelig enestående i sitt slag den gangen. Til sammenligning utkom Harper Lee´s "Drep ikke en sangfugl" først i 1961. Så hvorfor ble jeg likevel ikke så grepet som jeg kanskje hadde trodd og håpet på forhånd? Etter å ha bladd i papirutgaven av boka tenker jeg at det kanskje har å gjøre med at jeg valgte lydbokutgaven. Kanskje burde jeg ha lest papirutgaven denne gangen. Det er mange historier i boka, og i perioder kjente jeg på at det var en utfordring å holde de ulike personene fra hverandre. Dette er mye enklere å få til når man leser boka selv.

Siden jeg alltid har interessert meg sterkt for litteratur og film om samfunnets outsidere, er tematikken i boka en innertier for meg. Jeg elsker også idéen om litteraturens enorme evne til å få folk til å tenke litt lenger, i stedet for å la seg fange av tidens strømninger, som kan være temmelig begrensede for et samfunn. Flertallet har sjelden rett, og samfunnsutviklingen går fremover fordi noen våger å bryte ut av konformiteten og det som er opplest og vedtatt som sant.

Jeg håper ikke jeg skremmer andre lesere fra å lese denne boka. Jeg vil uten videre anbefale den sterkt, selv om den ikke slo meg fullstendig ut.

Godt sagt! (9) Varsle Svar

Nydelig om angst!

Det er tre år siden Linn Strømsborg (f. 1986) kom ut med sin forrige roman "Furuset". (Linken peker til min omtale av boka.) Jeg leste denne boka fordi jeg var nysgjerrig på hennes forfatterskap. Dessuten har jeg et spesielt forhold til Furuset, som er en bydel i Oslo. Linn jobbet i sin tid på Ark bokhandel i Storgata i Oslo, og hun var den gangen ganske enkelt min yndlingsbokhandlerske. Jeg fikk tips om bøker jeg aldri ellers hadde klart å finne frem til på egen hånd - i alle fall ikke så raskt. Jeg likte "Furuset" svært godt, og beskrev den i sin tid som en "stemning av tristesse ved det å skulle ta fatt på et ansvarlig voksenliv uten å ha rukket å få fast grunn under beina".

Nå er Linn Strømsborg ute med en ny roman, tre år etter at "Furuset" kom ut. "Du dør ikke" er tittelen på boka, som er Strømsborgs tredje roman siden debuten i 2009 (med "Roskilde"). Hovedpersonen i boka er den samme Eva som vi møtte i Furuset, men nå er hun fem år eldre. Hun har dessuten fått angst.

"Hver eneste dag slutter mennesker puste, de sovner og våkner aldri igjen, noen som er midt i en samtale slutter å snakke, noen tar mobilen som ringer i bilen uten handsfree og ser ikke lastebilen midt imot, noen går tur første nyttårsdag og får en skarp og tung istapp i hodet, eller faller i vannet fra brygga midt på vinteren og kommer seg ikke opp igjen. Noen får beskjed om at hjertet deres, leveren, nyrene, lungene ikke lenger klarer å holde kroppen i gang. Du er her, og så er du ikke her lenger. Jeg løper runde på runde her på Bislet hvis det ikke er vær til å løpe ute, helt alene, mens jorda løper runde på runde, helt alene, rundt sola. Mens polene smelter og nye kriger begynner, mens folk drukner på vei til et bedre liv, mens folk drar andre menneskekropper ut av sammenraste bygninger, løper jeg. Jeg konsentrerer meg om pusten min, som går inn og ut av lungene, og denne konsentrasjonen gjør meg mindre redd for store naturkatastrofer og alle mulige ytre omstendigheter som kan gjøre at mitt liv og alt jeg er, tar slutt." (side 11)

Eva er i slutten av 20-årene, og det er en stund siden hun bodde i kollektiv sammen med Jo og Miriam. Miriam har reist utenlands, mens Jo er i ferd med å få seg kjæreste. Eva har jobb og bor i egen leilighet. Hun har venner, men er egentlig mutters alene i livet sitt. Mens andre mennesker har stor grunn til å være redd, kommer Evas redsel og angst ingenstedsfra. Hun skjønner ikke hva som er årsaken til den, men den er der og er noe hun må forholde seg til. Den skaper dødsangst, for når hjertet slår som hardest er hun sikker på at hun kan komme til å dø. Etter å ha vært på EKG og fått høre at hun har et meget sterkt hjerte, er hun mindre redd for å dø. I stedet løper hun - hele tiden. Det gjelder å holde seg frisk og rask, holde kroppen ved like. Hun løper og løper. Bort fra angsten, fra vennene, fra seg selv? Hun som hatet å løpe da hun gikk på videregående ...

"To millioner mennesker i Storbritannia løper minst én gang i uka. Jeg vet ikke hvor mange nordmenn som løper minst én gang i uka, men det er alltid andre ute når jeg er ute, og mange av dem har jeg aldri sett før. Det må være mange av oss. Hele byer fulle av løpende mennesker. Noen av oss for å gå ned i vekt, noen for å klare en maraton, noen bare for å holde seg i form, holde kroppen i sjakk, ikke forfalle mer enn nødvendig. Og så har du sånne som meg, som løper for å holde angsten, ikke alderen, på avstand ..." (side 25)

Eva er tapper, og hun gjør det ytterste hun kan for at livet skal være så normalt som mulig. Men hun ønsker ikke å vise frem angsten sin, og måten hun takler det hele på er ved å trekke seg tilbake fra det meste av sitt sosiale liv. I stedet for å være ute med vennene sine, sitter hun hjemme. Med mindre hun løper, og det gjør hun som nevnt ofte. Og så er det som om angsten fortar seg når hun etter mange undersøkelser hos lege finner ut at det ikke er noe i veien med henne fysisk. Hun dør ikke, selv om det var nettopp det hun tenkte hver gang panikkanfallene kom. Når pusten plutselig gikk fortere og var vanskeligere å trekke helt ned, når kaldsvetten piplet frem, når hjertet slo hardere ... Hun lærer seg mestringsstrategier for å takle anfallene, og gradvis gjenvinner hun kontrollen over livet sitt. Det er ikke lenger fullt så skummelt å gå ut, og så kan hun glede seg til den siste konserten med Kent, yndlingsbandet både til Eva og forfatteren.

Vi skjønner også at Eva er omgitt av mennesker som ikke gir henne opp, men som er der og ser henne og som stiller opp. Er det så farlig da, tenkte jeg under lesningen, om noen oppdager angsten hennes? Mest sannsynlig er det flere der ute som har det på samme måte, noe som kan gjøre at angsten for angsten blir redusert ...

Forfatteren har i et intervju fortalt at hun har tatt utgangspunkt i seg selv, men at hun ikke er Eva. Hun har diktet videre og romanen er derfor en fiksjon. Jeg opplever at hun har lykkes godt med å skape en troverdig og helstøpt person i Eva, en som det er lett å tro på. Evas angst beskrives ikke i dramatiske ordelag, men mer som noe stillferdig og lavmælt, noe som fortrinnsvis takles i ensomhet. Det har sikkert sammenheng med at hovedpersonen er introvert og at handlingen stort sett foregår innenfor husets fire vegger eller ute på gata, løpende. "Du dør ikke" har sterke litterære kvaliteter. Strømsborg setter punktum der andre ville ha fortsatt å forklare. Dermed skaper hun rom for at vi lesere kan tenke videre selv. Tidvis gjorde det vondt å lese. Romanen henvender seg for øvrig ikke hovedsakelig til yngre lesere, slik jeg opplevde at "Furuset" i større grad gjorde. Stemningen i boka er mollstemt, men like fullt opplevde jeg dette som en optimistisk bok, ikke minst pga. slutten. Om ikke alt blir perfekt, så handler det om å ta sjanser. Ta sjansen på å leve livet. Se mulighetene og ikke begrensningene.

Jeg skulle ønske at jeg hadde lest boka før jul. Da hadde den nemlig havnet under opptil flere juletrær i år. Ikke først og fremst med tanke på mennesker med angst, men også til de som lever sammen med mennesker med angst. Det handler nemlig om å forstå mer, utvide horisonten, få inn flere perspektiver. Det gjelder å trene og holde vedlike empati-"muskelen" ...

Jeg anbefaler denne romanen varmt!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Dameromaner/historiske romaner (vekselsvis med nåtid/fortid) er vanligvis ikke min greie. Men det jeg har lest av Kate Morton har jeg likt godt. Den siste boka hennes er også fin. Les gjerne mer i blogginnlegget mitt her

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Jeg arbeider i bokhandel, har derfor lest en stor del av de typiske dameromanene. Men når det er sagt må jeg si at denne boken overrasket stort. Da jeg ofte ikke er særlig begeistret for slike bøker fordi jeg ofte synes de er alt for like, må jeg si at denne boken er en av de beste romanene jeg har lest. Kanskje ikke i skrivemåte og formuleringer, men det er vel egentlig å forvente fra en oversatt bok.
Historien er så spennede, og boken på 500 sider har så mye driv at den ble utlest på 2-3 dager. Anbefales absolutt på det sterkeste for de som liker hemmeligheter og mysterier fra fortiden.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Endelig ...en etterlengtet bok har kommet til meg ! Bok nr 9 i Jørgen Jægers fantastiske krimserie om Ole Vik og Cecilie Hopen. Han ble nominert til Bokhandlerprisen for bok nr 6 "Stemmen" og for bok nr 8 "Monster". Kan vel like gjerne bli en nominasjon nr 3 med "Fortielsen :)

Cecilie Hopen reiser til Drammen for å finne ut hva som har skjedd med samboeren Bernhard. Blant sine gamle arbeidskolleger på politihuset møter hun lite samarbeidsvilje, og noen knusende beskjeder. Ole Vik, hennes nye sjef og gode venn, kommer for å hjelpe henne i å nøste opp i hva som har skjedd med Bernhard. De to vikles inn i stadig flere forviklinger som menneskehandel, prostitusjon, trusler og drap.Cecilie møter endelig familien til Bernhard, men det møte reiser flere spørsmål enn svar.Og når Cecilie blir arrestert mistenkt for drap er det opp til gode, gamle Ole Vik å nøste opp i trådene som leder til å finne Bernhard og renvaske Cecilie Hopen.

Åja...sier jeg ! Denne var vel verdt å vente på :) Etter at Monster sluttet med en del ting hengende igjen i luften uten å få et svar ble jeg meget glad da jeg fikk høre at neste bok skulle fortsette der Monster slapp ! Og det gjorde den til gangs. Når haken min faller ned av overraskelse allerede etter noen få sider....da må man si at boka starter bra :) Selv om jeg må si at denne er litt roligere enn de andre bøkene hans, ikke så full av action, er den, i typisk Jørgen Jæger stil, stappet med spenning.
Jeg liker skrivestilen til Jæger, der historien starter på A og går rett frem til B. Mange bøker jeg leser har masse sidehistorier og "sidesprang" som ikke trengs for å drive spenningen fremover. De blir bare irriterende og gjør at , iallefall jeg, mister litt lysten til å fortsette å lese. Jægers bøker, også Fortielsen, følger historien og bygger opp spenningspunkt i passe tempo :) Fortielsen, som Monster, tar for seg realistiske problemer verden sliter med, som prostitusjon og menneskehandel. Det gir det lille ekstra til historien synes jeg. Det er ikke bare fantasi, men masse research og mer enn et hint av virkelighet ! For meg er Jørgen Jæger fortsatt Norges beste krimforfatter, han skriver veldig spennende og gode bøker, med lett godt språk og historier som fenger. Og jeg tar av meg hatten for at han klarer å innfri ...bok etter bok etter bok ! You rock Jæger !!:D

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg er så enig med deg i beskrivelsen av boka. Levi Henriksens beskrivelser er bare så bra. Nok en gang har han levert ei bok med lun humor, varme og alvor, og ikke minst med en levende fortellerstemme.
Han er en av de norske nålevende forfatterne som jeg setter høyt.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Her er det mykje vakkert! Mellom det beste er Julerosa av Herbjørg Wassmo, og heilt i toppen for meg var Legenden om Julrosorna av Selma Lagerløf.

Dette heftet skal gøymast og ikkje gløymast! Kan lesast igjen og igjen.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Nyutgivelse av nostalgisk klassiker!

Betty Smith (f. 1896 d. 1972) vokste opp i Williamsburg i Brooklyn, og var etterkommer av tyske immigranter. Hennes debutroman "A Tree Grows in Brooklyn" er basert på hennes egne opplevelser. Boka utkom i 1943, og siden skrev hun ytterligere tre romaner. "A Tree Grows In Brooklyn" er filmatisert. Det er også romanen "Joy in the Morning" (1963).

Tidligere i år kom Betty Smiths debutroman ut på norsk i en nyoversettelse med tittelen "Det vokser et tre i Brooklyn". Det er Gyldendal forlag som står bak utgivelsen av boka, som av The New York Public Library er kåret som en av de mest leserverdige romanene fra det 20. århundret. Romanen godt kjent blant norske lesere selv om det er en del år siden sist den ble utgitt.

Mange er de som har fortalt meg at "du må lese denne romanen på originalspråket! Boka er så poetisk, og du mister så mye av dette ved å lese den på norsk!" Jeg har likevel valgt å lese boka på norsk, og jeg skal senere i dette innlegget komme nærmere inn på hva jeg synes om den.

Sentralt i romanen står Frances Nolan (eller Francie som hun stort sett kalles), som i 1912 er 11 år gammel. Vi følger henne til hun er rundt 17 år. Hun og broren Neeley vokser opp med faren Johnny, en sjarmerende drukkenbolt, og moren Kathy, som har flere jobber for å få endene til møtes. Familien er altfor stolt til å be om veldedighet. De vil klare seg selv, uansett hvor ille det i perioder står til. Sånn er det bare.

Tross fattigdommen innhentes familien aldri av simpelhet eller vulgaritet. Selv når faren går på fylla, har han en viss stil. Både Kathy og Johnny har skjønt at veien ut av fattigdommen er utdannelse, og de gjør mye for å sikre at barna skal få skolegang. Hver kveld leses det enten fra Shakespears samlede eller fra Bibelen. Såpass kunnskap er det greit å ha med seg i livet.

Francie er ei jente helt for seg selv. Selv om hun er omgitt av mye kunnskapsløshet og til tross for at barn kan være riktig nådeløse mot hverandre, særlig overfor dem som trår litt utenfor de vante sporene, er hun meget bevisst på hva hun vil. Det handler ikke bare om å overleve, men om å "leve". Hun viser tidlig talenter innenfor skrivekunsten, et talent som dessverre blir svært dårlig ivaretatt av lærerinnen hennes. Hun skjønner nemlig ikke hvorfor Francie kaster bort talentet sitt på å skrive om det tarvelige. Nei, i hennes verden er det kun det vakre som har plass i litteraturen.

"Francie var ti år da hun begynte å skrive for å få utløp for fantasien sin. Det hun skrev, var av liten betydning. Det viktigste var at forsøket på å skrive historier gjorde henne i stand til å skille mellom virkelighet og fantasi.

Om hun ikke hadde begynt å skrive, kunne hun med tiden ha blitt en skrekkelig løgnhals." (side 212)

Francie observerer våkent det som skjer rundt henne, og der hun selv ikke er i stand til å trekke de store lærdommer ut av det som skjer, hjelper fortelleren oss til å tenke litt lenger. Vanligvis er dette noe som ville ha irritert meg (fordi det blir overtydelig), men ikke her. Fortellerstemmen hører nemlig med i historien, og man vender seg til at han/hun er med i bakgrunnen. Det handler om ungjenter som har havnet i "uløkka" og som hundses av de (ulykkelige og misunnelige) eldre kvinnene, det handler om overgrep som forties fordi man så nødig vil få sitt barn stigmatisert for all fremtid, det handler om mødre som elsker sønnene sine høyere enn døtrene og det handler om knuste drømmer. Likevel er det en rød tråd av håp her. Håp som handler om at alle kan få til det de vil bare de jobber hardt nok. Landene de kom fra inneholdt ingen slike håp, for en gang fattig betydde alltid fattig. Men ikke i Amerika ...

Faren jobber med å servere og synge, og han kommer i berøring av et annet liv et sted "der ute".

"Moren og faren satt på kjøkkenet. Der ville de bli sittende og prate til det lysnet av dag. Faren fortalte om kveldens jobb; alle menneskene han hadde sett, hvordan de så ut, og hvordan de snakket. Nolan-familien fikk liksom aldri nok av livet. De levde sitt eget liv til fulle, men det monnet ikke. De måtte fylle på med livet til alle de menneskene de kom i kontakt med." (side 57)

Tanten Sissy er et frivolt og samtidig elskelig menneske. Intet mindre enn tre ganger gifter hun seg, hele tiden med en lengsel etter å føde et barn som ikke allerede ved fødselen er dødt. Der moren ikke stiller opp for Francie, der er tanten 110%. Det handler om noen avgjørende øyeblikk i livet, som da vitnemålet skal deles ut ... På grunn av henne skjønner også Francie at det finnes ting i livet man ikke skal si nei til, selv om det kanskje ikke er det mest fornuftige der og da.

Francie vender stadig tilbake til treet, som vokser på tross at at noen har hugget det ned. Like fullt nekter det å gi opp og vokser opp igjen. Bokas tittel henspeiler også på nettopp dette treet. For meg ble dette et symbol på overlevelsesdriftene i mennesker. Løvetannen er også et slikt symbol. Boka er også en historie om den amerikanske drømmen og altså en klassereise. Uansett hvor ille det ser ut, kjemper Kathy, Francie og Neeley seg opp og frem her i livet, og selv om faren Johnny tilsynelatende ikke har så mye å bidra med, har han likevel noe. Blant annet et ukuelig humør og en optimisme som smitter over på resten av familien. Han drikker riktignok opp det meste av det han tjener, men de få dollarene han tross alt bidrar med, er forskjellen på å klare seg med et nødskrik eller å gå til grunne i bunnløs fattigdom ...

Jeg ble sterkt grepet av historien i "Det vokser et tre i Brooklyn", selv om historien som sådan både er naiv, melodramatisk og tidvis klisjéfylt. Kanskje er det nostalgien som likevel gjør at romanen blir stående som den klassikeren den faktisk anses som? Det er noe dypt rørende ved historien og som de fleste som har levd en stund, kan kjenne seg igjen i. Det å ha lite, å måtte nøye seg med å betrakte de flotteste leker fra vinduet ute på gaten, å bestemme seg for å jobbe hardt for å komme seg videre - lenger enn foreldrene klarte. Francie er på et vis et løvetannbarn, der hun vokser opp i et nabolag hvor kodeksen er beinhard. Dessuten har hun en mor som verdsetter broren atskillig høyere enn henne selv, men som etter hvert likevel anerkjenner det som bor i henne. Uten denne iboende sulten etter å få til noe annet med livet sitt, ville hun antakelig ha gitt opp for lengst.

Det er mulig at noe av det poetiske har gått tapt i oversettelsen, for selv sitter jeg igjen med at boka mangler en hel del på å være et litterært mesterstykke. Miljøskildringen og tidskoloritten er like fullt både unik og autentisk - så pass at jeg som leser kunne kjenne luktene og levende så for meg slumkvarterene i Williamsburg. Noen ganger ble enkelte scener nesten vel mye dickenske, men bare i kortere perioder. Som da lærerinnen Miss Garnder, som "ikke hadde annet her i verden enn en urokkelig tro på sin egen ufeilbarlighet" (side 375), ønsket sin elev Francie lykke til videre i verden, og ikke skjønte hvorfor hennes yndlingselev sluttet å levere inn stiler etter at hun selv hadde kritisert stilenes "tarvelige innhold". Ulykksaligvis gikk Francie hjem og brant opp alle stilene sine. Utvilsomt et minne fra forfatterens eget liv, dette ...

Min konklusjon er at dette er en nydelig oppvekstroman fra Williamsburg i Brooklyn, en gang et av de fattigste strøkene i New York. Selv om det var motsetninger mellom tyske, irske og jødiske immigranter, kom de helt greit ut av det med hverandre. Jeg ønsker også å trekke frem at språket i boka er rikt, levende og fargerikt.

Måtte riktig mange få øynene opp for denne romanen, som er både historisk interessant og riktig underholdende!

Godt sagt! (12) Varsle Svar

Fekk denne nokre dagar før jul, og sjølv om ikkje alt er lese, så er dette eit julehefte som eg skal ta godt vare på. Det er vakkert- med kunst som dekorerer tekster, og tekstane i seg sjølv er varierte og gir både god opplevingar og ettertanke.

Første teksten er lyrisk om kyrkjegard, julekveld, igjen og igjen
av Ruth Lillegraven

alt
skal minne
alt skal likne

alt skal lukte
av granbar og
grønsåpe og
gamle dagar

klokka fem
skal klokkene
ringe

og så skal det
vere stille

heilt stille
skal det vere

(.... og så held teksten fram om jul og minne.)

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Boken "Klokken i Makedonia", leste jeg for Ca.15 år siden. Hvor mange hundrevis av bøker jeg har lest og diskutert både før og etter denne aner jeg ikke. Du verden hvordan masser av bøker som som ikke "lagres på min harddisk-hjerne. Bare forsvinner ut av sinn. Klokken i Makedonia er ikke av dem. Knud H. Thomsen har virkelig truffet levesett, og den morsomme, litt innfantile tankegang som søreuroperne har. Jeg fant igjen elementer som jeg husket fra boken "Santa Vittorias hemmelighet" av Robert Crichton, der handlingen foregår i en liten landsby: Santa Vittoria i Italia også under andre verdenskrig. "Klokken i Makedonia" anbefales på det varmeste av meg!

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Bøkene gir forståelse for det krigsseilerne slet med etter at krigen var over.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Godt skrevet oppjustering av krigsseilernes historie. Flott fortellerkunst. Kjenner igjen fortellergleden fra gamle sjøfolk. Dette gjelder alle bøkene i serien.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Det finnes bare to oppholdssteder for det som lever: enten på utsiden eller på innsiden. Og på dem begge hersker forvirring. Et menneske er en hud mellom to former for kaos.

Godt sagt! (9) Varsle Svar

For ein forfattar Undset er! Blir fanga inn med ein gong, får lyst til å reise til Roma! Og Jenny som på mange måtar er forut for si tid, men ikkje klarer å fri seg frå det tronge likevel, gret og gret under lesinga ( hadde rett nok influensa..). Dette var ei stor leseoppleving ved andre gongs lesing av boka.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Nå havnet det nettopp tre nye bøker på ønskelisten min,; Barndomshjemmet, Strikkesirkelen og Harens år;-)

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Murstein .........og så lett å komme gjennom --lavmælt og sår --jeg VAR der ,med på ferden--i gamlestua - med bestefar- kjente Einars sorg og fortvilelse langs Somme---på sætra, i bølgene.I 2 dager --ikke åndeløst spennende- men sammen med "jeget"----- i ham . En sjelden opplevelse-

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Jeg "jukset" og hørte hørespillet, det var faktisk en ganske så okei opplevelse det og altså. :)

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Tredje og foreløpig siste bok fra Michelet om våre krigsseilere og Halvors liv (og noens død) på skip og i havn i året 1942.
Dette er etter min mening den klart beste av disse tre bøkene. Boka har modnet og fortellingen er troverdig og meget interessant. Det som trakk litt ned i de to første bøkene, disse lange utredningene om mindre relevante forhold i forhold til selve krigen, er her langt mindre "plagsom". Samtidig er vi blitt særs godt kjent med bokas hovedperson, Halvor og det er med stor spenning man følger hans bevegelser både på havet og i land.
Faktisk synes jeg Michelet er på sitt beste når Halvard beskriver sjømannslivet på land. Ikke bare på kneipene, men også Halvors forhold til Miss Muriel Shannon som nok står litt i kontrast til det stereotype inntrykk vi har fått av hardbarkede sjømenn med sweetheart i enhver havn. Forholdet til Muriel beskrives både lystig og spennende og utgjør noe av bokas absolutte høydepunkter.
Jeg ser i etterordene at bok 4 og 5 er på gang.
Noen annet "skulle ta seg ut" !
Jeg gleder meg.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

"Hva hjelper det med all verdens rikdom om vi ikke bryr oss om hverandre mer? Vi er åndelige tilbakestående i dette landet. Tomme skall som bare er opptatt av å tilfredsstille egne behov."

Godt sagt! (3) Varsle Svar

En særs god , omtale du gir her, Jostein. Et særlig pluss for din disposisjon av linker, der du på en nærmest genial (for en ikke datakyndig som meg, særlig) måte får frem både lesesirkelen og alle kommentarene til denne boken underveis l hele felles-lese-tiden! Terningkast 6 går til Jostein Røyset, mine damer og herrer !

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Grete AastorpJulie StensethAtmanKaroline in WonderRandituhamreLeseaaseElin FjellheimTom-Erik FallaVannflaskeIdaHeidi LHildeAnne Berit GrønbechCazaAstrid PedersenTrine S. AustbøJane Foss HaugenSimen "Boktimmy" IngemundsenTherese LierLine DahleInge KnoffIngeborgmgeTonje SivertsenVibekeKarin BergcamillaGroBente NogvaIngrid Urdal StøleØystein Espeseth-AndresenHelena EMarianneEvavaskeklutKari AngelsenHarald KKetilRisRosOgKlaging