Tekst som har fått en stjerne av Bjørg Frøysaa:

Viser 1 til 20 av 638:

Jeg synes det er feil at boka heter "Kongen forteller". Jeg synes den burde hete "Forfatteren forteller, Kongen kommenterer". For det er forfatteren som "snakker" mest i boka. Samtidig må det være sånn, for det er forfatteren som skriver all bakgrunnshistorie rundt Kongens kommentarer, og Kongens kommentarer ville ikke fått noen mening hvis det ikke hadde kommet kjøtt på beinet fra forfatteren.
Når det er sagt, så ga boka meg en ny innsikt i mye av Kongens liv, historie og gjøremål, og det er det som gjør boka så bra.
Terningkast 5.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Dette er absolutt en viktig del av krigshistorien.
Hege Kofstad har i denne boka fulgt en god del navngitte personers innsats med å hjelpe folk i sikkerhet under andre verdenskrig.
Grenselosene gjorde en kjempeviktig jobb med å hjelpe flyktninger over grensa til Sverige, men også ut av landet sjøveien.
Mange av losene var fattigfolk i bygdene som selv ikke hadde stort mer enn det de selv gikk og sto i, men de delte ofte hus, seng og mat med flyktningene, som måtte ut av landet, fordi de hadde deltatt i motstandsbevegelsen.
Motstandsbevegelsen og losarbeidet var enormt farefullt, særlig fordi tyskerne vervet folk og satte i gang infiltrasjonsgrupper med falske flyktninger som skulle avsløre dette viktige arbeidet. Rinnanbanden var en slik gruppe, som klarte å avsløre mange motstandsfolk. Man visste ofte ikke hvem man kunne stole på.
Losene jobbet ofte hardt, med stor fare for både liv og helse, ofte for hele familien. Både barn og voksne deltok.
Mange lange og slitsomme turer, mange tøffe tak, gjennom norske skoger, over elver og innsjøer, over fjell og daler, i streng vinterkulde, snøstorm og regnvær, på beina og på ski, reddet grenselosene mange mennesker i sikkerhet i løpet av krigen.
Det er i dag mulig å gå noen av flyktningerutene, som f.eks. denne, Historisk vandrerute.
Kanskje et alternativ til meningsfull, opplevelsesrik og lærerik ferie?

Denne boka gjorde veldig inntrykk, og det er flott at Hege Kofstad har skrevet om dette temaet.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Han sitter i kjellerleiligheten foran lysende skjerm og skriver drittsnakk om oss utlendinger mens han får masse likes fra andre nordmenn som også sitter i kjellerleiligheter foran lysende dataskjermer i mørket.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Saken er, etter en sommerferie i Pakistan du føler deg som jævla Marvel-helt. Du har overlevd alt, jeg kødder ikke! Firfisler, frosker,slanger, øgler, kakerlakker, svære jævler av noen edderkopper, alt! Pluss alle slags sykdommer, tyfoid, tuberkulose, herpes, hele alfabetet! Du overlever dødelig diaré så du har flydd på do førti ganger om dagen og ikke har noe vann igjen i kroppen, brur. Og gatebikkjer! I Norge bikkjene spiser sånn sånn Pedigree pal og tygger på leker, de sitter og ser på Nytt på nytt med eierne sine, blir oppdatert på verden. Lykkelige bikkjer som smiler med fin rosa tunge og fine tenner

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Ingar Kolloen har levert en variert og velskrevet fortelling fra slutten av 1939 og gjennom det første krigsåret.

Under krigen er den første av en planlagt serie bøker om menneskene under krigen. Den lykkes godt med det. Her er det mange og forskjellige fortellinger om alt fra småfolk til fintfolk. Det er dens store styrke. Den handler ikke om politikken, ikke om krigshandlingene, men er et tversnitt av alt. Selvfølgelig er de store hendelsene med: Senkingen av Blücher, gjenerobringen av Narvik, Churchills overtakelse av statsministerposten. Uten at disse store, velkjente hendelsene blir dominerende. De er brikker i et det store puslespillet Kolloen har lagt. Her får vi detaljerte og levende beskrivelser fra innsiden av både kanontårnene på Oscarsborg, og de indre gemakker i den stadig reisende regjeringen på flukt fra invasjonsstyrken.

Det gjøres ikke forskjell på noen. Om forfatteren gjør det, skjuler han det godt. Her får både norske politikere og engelskmenn gjennomgå. Verden er mer kompleks enn ubetingede helter og definitive skurker. Det er så mange nyanser. Det er vanskelig å anklage boken for å være partisk i den ene eller den andre retningen.

Forfatteren har brukt et stort antall skriftlige kilder. Det meste er skrevet før - men det er ganske sikkert at de færreste har lykkes med å beskrive et så godt tverrsnitt av okkupasjonen av Norge.

Litt overraskende er det at forlaget sluppet et par skrive- og redigeringsfeil gjennom. Uten at det ødelegger totalen.

Under krigen er, for meg som er interessert i krigshistorie, et friskt pust.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Jeg har trodd på jussen som den optimale muligheten til å regulere et demokratisk samfunn. Nå vet jeg ikke lenger hva jeg skal tro. Det finnes verdier som ikke kan defineres eller innpasses i paragrafer. Og akkurat som livet selv tar loven heller ikke alltid hensyn til det man kaller rettferdighet.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

«Jeg vet ikke hvor mørket kommer fra, jeg tror likevel at det kommer fra samme sted som lyset, og jeg tror at det senker seg fordi vi lar det skje. Jeg tror det er vanskelig å hente frem lyset, ofte veldig vanskelig, men jeg tror også at det ikke er noen andre som kan hente det frem for oss. Ikke Gud, ikke Jesus, som kanskje burde vært en kvinne, for da hadde kanskje verden blitt annerledes og bedre, ikke generalen, ikke buskapen, ikke dekksfartøyene, ikke bøkene. Hvis ikke vi selv legger i vei, blir ikke livet til noen ting. Vi skal leve for å overvinne døden, det er bedre, da overvinner døden oss aldri. Da dør vi ikke, men forvandles til noe annet. Men jeg kjenner ikke til ordene for dette, for å beskrive dette, mener jeg. Kanskje forvandles vi rett og slett til musikk.» (s 688)
Så var siste bok i havn- Menneskets hjerte. Det har vært rystende og oppløftende, vondt og fantastisk. Dette er voldsom diktning, mektig og rå- samtidig som det stadig stiger opp poetiske og lyriske hvileskjær, fulle av visdom og varhet. For livet. For diktning, ordet, sjelen. For menneskets hjerte. Kjenner at jeg er litt sliten- på tross av en enorm leseropplevelse. Tror jeg skal søke meg til noe litt lettere nå for en stund. Tusen takk, Jón Kalman Stefánsson.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Jeg og Michelle Obama har en ting til felles: Vi begge er januarbarn.

Ung og lovende
Michelle LaVaughn Robinson Obama hadde bursdag i forrige uke den 17. januar og fylte 55 år. På denne korte tiden har hun rukket å gjøre og være veldig mye. Det er en kvinne mange føler en ærefrykt for og ser opp til, og det med god grunn. Hun er en dyktig kvinne innenfor mange områder.

For det første elsket hun å lære og gjøre nye ting, og var veldig skoleflink. Før hun møte ektemannen Barack Obama, har hun utført mange studier. Hun vokste opp under trange kår, men foreldrene hennes og broren hennes klarte seg bra. Hun vokste opp i Chicago hvor hun delte hus med grandtanten som eide huset. Michelle og familien hennes og grandtanten bodde i hver deres etasje. Hun tok pianotimer hos grandtanten som også var pianolærer, og de to gikk ikke spesielt godt overnes. Michelle viste seg å være veldig lærenem, og tanten hennes hadde visse krav. Det oppsto en slags kamp mellom dem. Gjerne kall det for en slags stille maktkamp. Fra Michelle Obama var liten har hun vist at hun er både sta og handlekraftig, eller "obsternasig" som hun selv kaller det i boka.

Støttende familie
Det er ikke bare barndommen hun snakker om, men også foreldrene sine, broren sin og studiene sine. Familien som alltid var bekymret for faren hennes som hadde MS. De prøver å få ham til lege, men han nekter. Til tross for bekymringer, prøver Michelle å bygge sitt eget liv med venner, skole og gå fra et vanlig tenåringsliv til å bli en voksen kvinne. Selv om hun kommer fra trange kår, har hun en veldig støttende familie og gjør det veldig bra, broren hennes også, som hun er nær venn med.

Det mest spesielle med Min historie er å lese om møtet mellom henne og Barack Obama, og å få vite hvor forskjellige de to egentlig er. Hun er som nevnt en handlekraftig dame som liker å ha mennesker rundt seg, og stresser for å komme seg hit og dit. Barack Obama kan bestille seg en hytte et sted for å være alene i noen månender for å skrive bok, gå slentrende fra sted til sted og ta det som det kommer, selv om han jobber hardt. Han kan å holde seg rolig i alvorlige situasjoner.

Strenge regler
Det er også en kjent sak at selv om man bor i Det hvite hus, kan man ikke gjøre akkurat som man vil. Fra før av vet jeg at man kan ikke åpne et vindu selv av sikkerhetsmessige årsaker. Litt morsomt at hun nevner at hun og Barack Obama nesten ikke fikk lov til å gå opp og ned trappene, og heller ta heisen for Secret Service ville ikke at de skulle skade seg ved å falle ned trappa eller noe. Hun nevner også at hun og Barack Obama ville at barna deres skulle leve et normalt liv, til tross for Secret Service har sine strenge regler.

Michelle Obama deler mye av seg selv som person, bakgrunn, fortid og nåtid i boka, men likevel føler jeg fremdeles at man ikke får ta del av den personlige plan. Man får et godt inntrykk av henne og lærer noe nytt underveis, men likevel føler jeg ikke at man blir godt kjent med henne som person. Man kommer ikke nær henne på en måte man skal gjøre gjennom biografier og memoarer. Så savnet mer dybde og åpenhet sånn sett.

Det er ingen tvil om at Michelle Obama er en imponerende kvinne. Jeg er større fan av mannen hennes, Barack Obama, men Michelle er ikke så verst hun heller. Liker det de tror på sammen. Å støtte de svake i samfunnet og mangfold, og sammen forandret de Det hvite hus til et mer åpent sted.

Det er litt av en reise hun har hatt hittil.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Boka handler om krigseilernes innsats og liv, men la meg i samme åndedrag si: Dette er ikke ei vanlig krigsbok. Dette er knapt nok ei bok i det hele tatt, dette er et livsverk. Livsverket til byssegutten og seinere kokken Ivar Myklebust fra Kristiansand. Det er ting å utsette på språk, komposisjon og sånne ting, men det betyr ingenting, for dette er ekte. Det gjør på en måte boka enda mer "ekte" at den ikke er perfekt. Myklebust sutrer ikke, han er heller ikke upersonlig eller gir kalde fakta om krigen, han gir ei varm, levende miljøskildring av det helvete sjøfolka gikk gjennom, samtidig som han klarer å fortelle om festene i Rotterdam og damene på St. Helena. Miljøet han skildrer kjenner jeg igjen fra trailersjåfører og andre "rekende fanter". Han krydrer boka med historier, uten å bli vulgær. La meg gi et eksempel:
Skuta "Egerø" som Myklebust seiler med nesten hele krigen, er på vei til Norge 9. april 1940. De snur og går til England, og blir liggende ei stund i Liverpool. På sjømannsklubben til kjerka treffer byssegutten ei engelsk jente som han avtaler stevnemøte med søndag formiddag i hennes hjem, med hennes mor som anstand. A decent english home må vite. 19-åringen er ikke lite nervøs, og ikke for stiv i engelsk. Han drar innom pubben og skyller ned en halvliter på veien. Der ser han en av de lokale gutta komme inn. "How are you today, Jack" spør barkeeperen. Og Jack svarer: "Not so fuckin' bad", et uttrykk som er vanskelig å oversette, men jeg tror dere har ei viss peiling.
Og du har kanskje allerede gjetta resten. 19-åringen blir møtt i døra av mora til den utkårede, og da hun høflig spør hvordan det står til, bruker Muklebust sin nylærte svarfase. Den fine fruas underunderkjeve faller ned, døra lukkes og byssegutten ser aldri kjæresten igjen.

"Helvete eller høy sjø" klarer denne fine ballansen mellom fakta og liv, mellom konvoier, lasting, fritid og festing. Dessuten finnes endel interessante personskildringer, jeg synes spesielt skipperen er god. "Kaptein Tomas", med en naturlig autoritet og orginalitet som gjør det lett å se han for seg. Konvoier er noe "forbanka herk", tyskerne er noen "forbanka lømler", og hver julaften inntar han sine 2 årlige geneverglass og synger den gamle shantyen "Rolling home". Juleønsket er det samme hvert år: "Neste julaften hjemme". Tomas seilte ute sammenhengende fra 1936 til 1946, og det var ikke enestående. Myklebust lar seg ikke overmanne av den sentimentalitet eller bitterhet som som nødvendigvis må ligge der, og som leseren føler. Flere ganger måtte jeg tørke brillene, eller le så folk snudde seg etter meg på trailerkafeene når jeg leste.

Avslutninga er sterk, og den knekte kanskje flere sjøfolk enn selve krigen gjorde. Etter fem år med olje i lasterommet og ammunisjon som dekkslass, er "Egerø" på vei til Murmansk når freden kommer. Aller regner med å gå til norsk havn etterpå, men nei. Hør på dette: Som takk for krigsinnsatsen fikk de ikke gå til Norge for å få avløsning, de blei sendt ut på ei ny runde til samtlige steder de hadde vært i løpet av de fem åra krigen hadde vart. New York, Texas, Malta, Suez, Cape Town, Abadan, Sydney, Brisbane, Suez, Port Said, Alexandria. Strafferunden var over 23. mars 1946, og mannskapet kunne reise hjem. Til et land hvor Northrashipfondet ikke utbetalte dem hyra , og hvor unionen jevnt over gav faen. At ikke 100 prosent av krigseilerne blei alkoholikere og uteliggere eller terrorister er ufattelig for meg. Men i likhet med min yrkesgruppe hadde de vel fått tålmodigheten inn i blodet.

Myklebust har hatt styrke nok til å skrive seg gjennom krigen, også som en form for terapi. Dette er arbeiderlitteratur med livet som innsats. Vel blåst, kokken!

Denne anmeldelsen skreiv jeg i 1994, eller deromkring. I dag skal jeg ta til med siste bind av Jon Michelets serie om krigsseilerne. Ikke helt ulikt.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Vanvittig god krim fra Ytre Hebridene!

Endelig er den tredje boka i Peter Mays sterkt avhengighetsskapende krimtrilogi fra Ytre Hebridene ute på norsk! Jeg har ventet med lengsel og spenning, og jeg er ikke alene. De fleste lesere av disse bøkene har det nemlig på samme måte som meg. "Lewisbrikkene" er den tredje boka i serien om etterforskeren Fin Macleod, som vi ble kjent med i "Svarthuset" og "Lewismannen". Jeg har slukt bøkene på rekordtid!

Peter May (f. 1951) er en skotsk forfatter som er født og oppvokst i Glasgow. May er i dag bosatt i Frankrike. Han utga trilogien i årene 2009-2012, og de kom først ut på fransk. Peter May har skrevet flere bøker, og dersom de holder samme kvalitet som denne trilogien, har vi mye godt i vente i årene som kommer! Goliat forlag har nemlig bebudet at det kommer mer.

Dersom du ikke har lest de to foregående bøkene, bør du kanskje ikke lese denne anmeldelsen, da den et stykke på vei spoiler noe av bakgrunnshistorien for de to foregående bøkene (men ikke selve krimgåtene - her røper jeg ingenting).

Fin Macleod vokste opp på Lewis, som ligger i de ytre Hebridene, men forlot øya da han begynte å studere. Siden har han bodd i Edinburgh, der han levde sammen med kona Mona. Da deres åtteårige sønn ble påkjørt og drept av en ukjent gjerningsmann som flyktet fra stedet, var ekteskapet deres over. Etterforskningen av et mord på en tidligere klassekamerat førte Fin tilbake til hjemstedet Lewis. Her traff han også igjen ungdomskjæresten Marsaili og sønnen hennes. I den andre boka har Fin flyttet tilbake til Lewis, og han og Marsaili prøver å finne tråden fra deres ungdomsforhold. Fin har sagt opp jobben som etterforsker i Edinburgh, og har planer om å sette i stand sitt barndomshjem.

I "Lewisbrikkene" har Fin og Marsaili flyttet sammen. Hennes sønn fra ekteskapet med Artair - Fionnlagh - er Fins sønn. Fionnlagh og kjæresten Donna har fått et barn, og Marsaili bestemmer seg for at hun vil ta seg av barnet deres mens de unge studerer ved universitetet på fastlandet. Fin har fått seg jobb som etterforsker av tjuvfiskere. Det er bare en hake ved oppdraget. Godseierens sønn Jamie ønsker at han skal få noe på Whistler, en tidligere skolekamerat av Fin, som lever som villmann i et svarthus og som tjuvfisker til eget bruk. Målet er å få ham kastet ut av sitt hjem. Det synes Fin lite om. Det er nemlig et slags hemmelig bånd mellom de to, som stammer fra ungdommen - den gangen de fikk kjennskap til Iolaire-katastrofen i 1919, der John Macleod reddet 40 mann, blant annet Whistlers bestefar. Whistler har etter dette reddet Fins liv en gang.

I innledningen av "Lewisbrikkene" dukker det opp et gammelt flyvrak i det som en gang var Loch nan Learga, innsjøen som en dag bare forsvant - antakelig på grunn av et jordfallshull (eller synkehull). Whistler og Fin finner dette flyet. Da de åpner opp døra til cockpiten, finner de et lik som bærer preg av store hodeskader. Begge rykker sjokkert tilbake, og funnet meldes til politiet. Alt tyder på at det har funnet sted et mord, men den gamle forsvinningssaken rundt Roddy - også dette en barndomsvenn av Fin - anses som oppklart.

Mens dramaet i boka skrider frem, får vi innblikk i mye lokalhistorie fra Lewis. Blant annet at øya har et destilleri.

"Et par enorme røde sjakkbrikker utskåret i tre sto vakt ved inngangen til øyas første og eneste destilleri på nesten hundre og sytti år. Abhainn Dearg var gælisk for Red River, samme navn som eiendommen, og destilleriet hadde fått det navnet fordi det lå like ved stedet der Red River rant ut i Atlanterhavet. Ifølge legenden hadde elven fått sitt navn etter at en blodig kamp mellom to klaner hadde farget vannet rødt.

Det siste destilleriet på Isle of Lewis ble stengt i 1844, da avholdsmannen og forbudsmannen Sir James Matheson kjøpte øya. Ironien, som kanskje ikke var åpenbar for befolkningen på det tidspunktet, var at Matheson hadde tjent formuen som satte ham i stand til å kjøpe øya, på opiumsalg til kinesere. Men det var en ironi Fin ikke overså, og det brakte en liten skygge av et smil i fram i ansiktet hans da han passerte de røde og grønne lave takene på den uensartede samlingen bygninger i blikk og betong, som utgjorde Abhainn Dearg, på veien nedenfor seg." (side 169)

Whistler står midt oppe i sitt livs drama, der han kjemper om foreldreretten til datteren Anna, som har vokst opp sammen med moren og hennes nye ektemann Kenny. Nå er moren død, og Whistler føler at han som barnets far bør stille opp. Samtidig har han skåret ut noen Lewisbrikker, som godseieren skulle kjøpe av ham. I og med at det ikke foreligger noen skriftlig avtale og godseieren selv er blitt dement, nekter Jamie å forholde seg til denne avtalen. Brikkene skal få en helt spesiell betydning i mordgåten i boka. Brikkene og et gælisk band, ledet av Roddy ...

"Han hadde helt glemt at det var festivaldag, dagen da alle de syttiåtte Lewisbrikkene skulle komme tilbake til sitt siste hvilested for bare én dag. Sekstisju av brikkene hadde fast tilholdssted i British Museum i London, dette oppbevaringsstedet for stjålne gjenstander fra hele verden. De siste elleve befant seg i Edinburgh, men fortsatt et langt stykke hjemmefra. Han husket Whistlers utblåsning den dagen de møttes hjemme hos ham for første gang siden de var tenåringer. De burde være i Uig hele året. En spesiell utstilling. Ikke bortgjemt i museer i Edinburgh og London. Da ville kanskje folk komme hit for å se dem, og de kunne bringe noen inntekter til øya." (side 277)

Da Roddys levninger skal begraves, kommer tidligere bandmedlemmer av Sòlas til Lewis. Blant annet Mairead, vokalisten i bandet, som Fin hadde et heftig forhold med i en intensiv periode av sin ungdom ...

Som de to foregående bøkene er også "Lewisbrikkene" forrykende godt skrevet. Vi får innblikk i et samfunn der kirken har holdt sitt klamme grep over befolkningen i århundrer, og definert hva som er rett og galt. Kanskje er det nettopp i samfunn med mange tabuer at det likevel skjer ting som ikke tåler dagens lys. Akkurat dette spiller forfatteren på for alt det er verdt. Det handler om barn født utenfor ekteskap, ungdommelige eskapader med konsekvenser inn i neste generasjon, om heltehistorier tilbake i tid, om gammel skyld som må gjøres opp og om uskyld som forsvant. Hvorfor velger vi slik vi gjør, og hvilken plass har kjærligheten i våre liv? Hva skal til for å finne tilbake til det som en gang var? Samtidig som vi får vite mye om hovedpersonenes fortid, oppklares noen mord ... Og jeg satt igjen med en opplevelse av at det jo bare må komme enda en bok - slik at vi får vite hvordan det går med Fin, Marsaili, sønnen deres og alle de andre på Lewis ...

Lurer du kanskje på om du bør lese alle disse tre bøkene i sammenheng? Mitt klare råd er at det bør du. Hver bok har riktignok sine avsluttede mordgåter, men vel så viktig er bakgrunnshistorien der fortid knyttes sammen med nåtid. Denne bakgrunnshistorien var grunnen til at jeg leste bøkene. Mordgåtene var sånn sett "bare" et krydder som kom i tillegg - for mitt vedkommende. Dersom du derimot kun er ute etter mordgåtene, må du gjerne lese hver av bøkene separat.

Jeg anbefaler "Lewisbrikkene" på det sterkeste!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Nyutgivelse av gammel klassiker fra sørstatene

Carson McCullers (f. 1917 d. 1967) utga i løpet av sitt korte liv fire romaner og et lite knippe med noveller, et par skuespill, litt poesi og noen essays. "The Heart Is a Lonely Hunter" utkom i 1940 og dette var hennes debutroman. Den utkom på norsk for første gang i 1945, og den ble gjenutgitt i 1971. Nå foreligger den atter i en nyutgivelse, og mange er dem som har fått øynene opp for denne gamle klassikeren av en sørstatsroman.

I og med at jeg hadde hørt så mye fantastisk om denne romanen, startet jeg min lesning med svært høye forventninger. Overraskelsen var derfor veldig stor da jeg etter hvert skjønte at denne romanen ikke traff meg helt.

Det mest fascinerende med romanen er kanskje at den kom ut i 1940, og at forfatteren den gangen bare var 23 år gammel. Det er nemlig ingen tvil om at det må mye modenhet og innsiktsfullhet til for å kunne skrive en roman som dette, hvor tematikken er de harde tredveårene, klasse- og raseproblematikk - for ikke å glemme kjønnsproblematikk og muligens også homofili. Her kalles de svarte for negre, slik det var vanlig å kalle dem før dette ble politisk ukorrekt å si. At oversetteren har valgt å beholde ord og uttrykk, slik de faktisk ble uttrykt da boka utkom i 1940, mener jeg er en nødvendighet og en styrke ved boka. Jeg er også glad for at vi ikke møter på bred østkantdialekt hver gang de lavere klasser åpner munnen.

Det er de harde tredveårene og vi befinner oss i en liten by i Sørstatene i USA. I sentrum for handlingen står Biff Brannon, som driver New York Café der folk kommer og går. Hit kommer også døvstumme John Singer, og rundt ham kretser en håndfull mennesker som alle har det til felles at de er ensomme og søkende. Singer er en klok mann som forstår det meste av hva som kan vederfares ulykkelige mennesker, og fordi han aldri setter seg selv i sentrum, oppnår han stor tillit i sin lille krets.

"I byen var det to stumme, og de var alltid sammen. Tidlig hver morgen kom de ut av huset der de bodde, og arm i arm gikk de bortover gaten på vei til arbeid. De to vennene var svært forskjellige. Den som alltid førte an, var en fet og drømmende greker. Om sommeren kom han ut i en gul eller grønn poloskjorte som var stukket uryddig ned i buksen foran og hang løst bak. Når det var kaldere, hadde han en formløs genser over. Ansiktet var rundt og glinsende, med halvt lukkede øyelokk og lepper som buet seg i et vagt, fåret smil. Den andre stumme var høy. Han hadde et våkent, intelligent uttrykk i øynene og var ytterst pertentlig antrukket." (side 9)

Grekeren heter Spiros Antonapoulos, og etter en del utagerende atferd blir han innlagt på asyl. Dette sørger nemlig Charles Parker for gjennom å bruke sin makt og innflytelse i byen. Slik ble man den gangen kvitt brysomme og uønskede individer i samfunnet. Å være farget innebar en større risiko, den gangen som nå ... John Singer kommer aldri over dette. Savnet av vennen, som han riktignok besøker hver gang han har mulighet for det, skal komme til å prege hans liv i en slik grad at livet nesten ikke er til å holde ut ... Vi forstår at det er noe mer enn "bare" et vennskap som har knyttet de to sammen.

Singer leier et rom i Kelly-familiens hus, og det gjør også flere andre. Der kommer han i kontakt med utleierens datter Mick Kelly, ei 12 år gammel jente som drømmer om å gjøre en karriere innenfor musikken. Ansvaret for småsøsknene hennes sluker henne imidlertid helt, og hennes egne drømmer ... ja, de forblir i grunnen bare drømmerier. Samtidig er det nettopp dette som holder henne oppe, godt støttet av den godeste Singer. I huset jobber også Portia, datteren av den svarte legen Benedict Copeland. I sin tid forlot kona ham sammen med alle barna deres. Hun kunne nemlig ikke leve med en mann som ikke klarte å underordne seg i samfunnet. Portia er den eneste han har kontakt med i familien.

Gjennom Benedict Copeland personifiseres rasemotsetningene. Han er en borgerrettighetsforkjemper som ønsker å mobilisere til kamp for at de svarte skal oppnå like rettigheter som de hvite. Dette går ikke upåaktet hen i disse tider, hvor all slags motstand oppfattes som truende og farlig. Copeland er en stolt mann, og nekter å innta en underdanig holdning overfor de hvite. Samtidig skjønner vi at det å tilhøre middelklassen og være svart og det å være fattig og hvit i grunnen går ut på ett. Man kommer seg ikke opp og frem i samfunnet når man er farget, selv om man får seg utdannelse.

"Han hadde prøvd å distansere seg fra de hvites stilltiende skamløshet i årevis nå. Hver gang han kjente motviljen melde seg, samlet han tankene og leste. Når han gikk rundt i gatene og ferdedes sammen med de hvite, beholdt han et verdig uttrykk i ansiktet og sa aldri noe. Da han var yngre, sa de alltid "boy" til ham, og nå var det "gamlefar". "Gamlefar, stikk ned på bensinstasjonen og hent en mekaniker til meg." Det var ikke lenge siden en hvit mann i en bil hadde ropt til ham. "Boy, gi meg en hånd med dette." "Gamlefar, gjør ditt og datt." Han overhørte dem, gikk videre med verdighet, og uten å si noe.

For et par kvelder siden var en beruset hvit mann kommet bort til ham på gaten og hadde halt ham med seg. Copeland hadde hatt med seg doktorvesken, og var sikker på noen var kommet til skade. Men drukkenbolten hadde bare halt ham inn på en hvit kafé, og de hvite mennene langs bardisken hadde hånet og spottet ham. Han visste at drukkenbolten gjorde narr av ham. Selv hadde han beholdt verdigheten." (side 93)

Underveis møter vi rebeller, fylliker, arbeidsledige og psykisk syke mennesker. Vi får innblikk i hva fattigdommen gjør med mennesker og hva det vil si å gå sulten til sengs nesten hver kveld. Dette er historier uten happy ending, der hver og en går til grunne på hvert sitt vis. De harde tredveårenes depressive slør legger seg over den søvnige lille småbyen, der håpet er at alt skal bedre seg, men hvor det eneste som ligger rundt neste sving er en ny krig, men som ingen av romanfigurene er i nærheten av å kunne vite noe om.

Gjennom persongalleriet har Carson McCullers med nokså bred penn tegnet et miljø som gir oss innblikk i mange sider ved et amerikansk småbymiljø i sørstatene på slutten av tredveårene. Boka er godt skrevet. Når jeg likevel føler at jeg har lest det meste tidligere, må jeg minne meg selv om at boka utkom i 1940 og faktisk var temmelig enestående i sitt slag den gangen. Til sammenligning utkom Harper Lee´s "Drep ikke en sangfugl" først i 1961. Så hvorfor ble jeg likevel ikke så grepet som jeg kanskje hadde trodd og håpet på forhånd? Etter å ha bladd i papirutgaven av boka tenker jeg at det kanskje har å gjøre med at jeg valgte lydbokutgaven. Kanskje burde jeg ha lest papirutgaven denne gangen. Det er mange historier i boka, og i perioder kjente jeg på at det var en utfordring å holde de ulike personene fra hverandre. Dette er mye enklere å få til når man leser boka selv.

Siden jeg alltid har interessert meg sterkt for litteratur og film om samfunnets outsidere, er tematikken i boka en innertier for meg. Jeg elsker også idéen om litteraturens enorme evne til å få folk til å tenke litt lenger, i stedet for å la seg fange av tidens strømninger, som kan være temmelig begrensede for et samfunn. Flertallet har sjelden rett, og samfunnsutviklingen går fremover fordi noen våger å bryte ut av konformiteten og det som er opplest og vedtatt som sant.

Jeg håper ikke jeg skremmer andre lesere fra å lese denne boka. Jeg vil uten videre anbefale den sterkt, selv om den ikke slo meg fullstendig ut.

Godt sagt! (9) Varsle Svar

Nydelig om angst!

Det er tre år siden Linn Strømsborg (f. 1986) kom ut med sin forrige roman "Furuset". (Linken peker til min omtale av boka.) Jeg leste denne boka fordi jeg var nysgjerrig på hennes forfatterskap. Dessuten har jeg et spesielt forhold til Furuset, som er en bydel i Oslo. Linn jobbet i sin tid på Ark bokhandel i Storgata i Oslo, og hun var den gangen ganske enkelt min yndlingsbokhandlerske. Jeg fikk tips om bøker jeg aldri ellers hadde klart å finne frem til på egen hånd - i alle fall ikke så raskt. Jeg likte "Furuset" svært godt, og beskrev den i sin tid som en "stemning av tristesse ved det å skulle ta fatt på et ansvarlig voksenliv uten å ha rukket å få fast grunn under beina".

Nå er Linn Strømsborg ute med en ny roman, tre år etter at "Furuset" kom ut. "Du dør ikke" er tittelen på boka, som er Strømsborgs tredje roman siden debuten i 2009 (med "Roskilde"). Hovedpersonen i boka er den samme Eva som vi møtte i Furuset, men nå er hun fem år eldre. Hun har dessuten fått angst.

"Hver eneste dag slutter mennesker puste, de sovner og våkner aldri igjen, noen som er midt i en samtale slutter å snakke, noen tar mobilen som ringer i bilen uten handsfree og ser ikke lastebilen midt imot, noen går tur første nyttårsdag og får en skarp og tung istapp i hodet, eller faller i vannet fra brygga midt på vinteren og kommer seg ikke opp igjen. Noen får beskjed om at hjertet deres, leveren, nyrene, lungene ikke lenger klarer å holde kroppen i gang. Du er her, og så er du ikke her lenger. Jeg løper runde på runde her på Bislet hvis det ikke er vær til å løpe ute, helt alene, mens jorda løper runde på runde, helt alene, rundt sola. Mens polene smelter og nye kriger begynner, mens folk drukner på vei til et bedre liv, mens folk drar andre menneskekropper ut av sammenraste bygninger, løper jeg. Jeg konsentrerer meg om pusten min, som går inn og ut av lungene, og denne konsentrasjonen gjør meg mindre redd for store naturkatastrofer og alle mulige ytre omstendigheter som kan gjøre at mitt liv og alt jeg er, tar slutt." (side 11)

Eva er i slutten av 20-årene, og det er en stund siden hun bodde i kollektiv sammen med Jo og Miriam. Miriam har reist utenlands, mens Jo er i ferd med å få seg kjæreste. Eva har jobb og bor i egen leilighet. Hun har venner, men er egentlig mutters alene i livet sitt. Mens andre mennesker har stor grunn til å være redd, kommer Evas redsel og angst ingenstedsfra. Hun skjønner ikke hva som er årsaken til den, men den er der og er noe hun må forholde seg til. Den skaper dødsangst, for når hjertet slår som hardest er hun sikker på at hun kan komme til å dø. Etter å ha vært på EKG og fått høre at hun har et meget sterkt hjerte, er hun mindre redd for å dø. I stedet løper hun - hele tiden. Det gjelder å holde seg frisk og rask, holde kroppen ved like. Hun løper og løper. Bort fra angsten, fra vennene, fra seg selv? Hun som hatet å løpe da hun gikk på videregående ...

"To millioner mennesker i Storbritannia løper minst én gang i uka. Jeg vet ikke hvor mange nordmenn som løper minst én gang i uka, men det er alltid andre ute når jeg er ute, og mange av dem har jeg aldri sett før. Det må være mange av oss. Hele byer fulle av løpende mennesker. Noen av oss for å gå ned i vekt, noen for å klare en maraton, noen bare for å holde seg i form, holde kroppen i sjakk, ikke forfalle mer enn nødvendig. Og så har du sånne som meg, som løper for å holde angsten, ikke alderen, på avstand ..." (side 25)

Eva er tapper, og hun gjør det ytterste hun kan for at livet skal være så normalt som mulig. Men hun ønsker ikke å vise frem angsten sin, og måten hun takler det hele på er ved å trekke seg tilbake fra det meste av sitt sosiale liv. I stedet for å være ute med vennene sine, sitter hun hjemme. Med mindre hun løper, og det gjør hun som nevnt ofte. Og så er det som om angsten fortar seg når hun etter mange undersøkelser hos lege finner ut at det ikke er noe i veien med henne fysisk. Hun dør ikke, selv om det var nettopp det hun tenkte hver gang panikkanfallene kom. Når pusten plutselig gikk fortere og var vanskeligere å trekke helt ned, når kaldsvetten piplet frem, når hjertet slo hardere ... Hun lærer seg mestringsstrategier for å takle anfallene, og gradvis gjenvinner hun kontrollen over livet sitt. Det er ikke lenger fullt så skummelt å gå ut, og så kan hun glede seg til den siste konserten med Kent, yndlingsbandet både til Eva og forfatteren.

Vi skjønner også at Eva er omgitt av mennesker som ikke gir henne opp, men som er der og ser henne og som stiller opp. Er det så farlig da, tenkte jeg under lesningen, om noen oppdager angsten hennes? Mest sannsynlig er det flere der ute som har det på samme måte, noe som kan gjøre at angsten for angsten blir redusert ...

Forfatteren har i et intervju fortalt at hun har tatt utgangspunkt i seg selv, men at hun ikke er Eva. Hun har diktet videre og romanen er derfor en fiksjon. Jeg opplever at hun har lykkes godt med å skape en troverdig og helstøpt person i Eva, en som det er lett å tro på. Evas angst beskrives ikke i dramatiske ordelag, men mer som noe stillferdig og lavmælt, noe som fortrinnsvis takles i ensomhet. Det har sikkert sammenheng med at hovedpersonen er introvert og at handlingen stort sett foregår innenfor husets fire vegger eller ute på gata, løpende. "Du dør ikke" har sterke litterære kvaliteter. Strømsborg setter punktum der andre ville ha fortsatt å forklare. Dermed skaper hun rom for at vi lesere kan tenke videre selv. Tidvis gjorde det vondt å lese. Romanen henvender seg for øvrig ikke hovedsakelig til yngre lesere, slik jeg opplevde at "Furuset" i større grad gjorde. Stemningen i boka er mollstemt, men like fullt opplevde jeg dette som en optimistisk bok, ikke minst pga. slutten. Om ikke alt blir perfekt, så handler det om å ta sjanser. Ta sjansen på å leve livet. Se mulighetene og ikke begrensningene.

Jeg skulle ønske at jeg hadde lest boka før jul. Da hadde den nemlig havnet under opptil flere juletrær i år. Ikke først og fremst med tanke på mennesker med angst, men også til de som lever sammen med mennesker med angst. Det handler nemlig om å forstå mer, utvide horisonten, få inn flere perspektiver. Det gjelder å trene og holde vedlike empati-"muskelen" ...

Jeg anbefaler denne romanen varmt!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Dameromaner/historiske romaner (vekselsvis med nåtid/fortid) er vanligvis ikke min greie. Men det jeg har lest av Kate Morton har jeg likt godt. Den siste boka hennes er også fin. Les gjerne mer i blogginnlegget mitt her

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Jeg arbeider i bokhandel, har derfor lest en stor del av de typiske dameromanene. Men når det er sagt må jeg si at denne boken overrasket stort. Da jeg ofte ikke er særlig begeistret for slike bøker fordi jeg ofte synes de er alt for like, må jeg si at denne boken er en av de beste romanene jeg har lest. Kanskje ikke i skrivemåte og formuleringer, men det er vel egentlig å forvente fra en oversatt bok.
Historien er så spennede, og boken på 500 sider har så mye driv at den ble utlest på 2-3 dager. Anbefales absolutt på det sterkeste for de som liker hemmeligheter og mysterier fra fortiden.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Endelig ...en etterlengtet bok har kommet til meg ! Bok nr 9 i Jørgen Jægers fantastiske krimserie om Ole Vik og Cecilie Hopen. Han ble nominert til Bokhandlerprisen for bok nr 6 "Stemmen" og for bok nr 8 "Monster". Kan vel like gjerne bli en nominasjon nr 3 med "Fortielsen :)

Cecilie Hopen reiser til Drammen for å finne ut hva som har skjedd med samboeren Bernhard. Blant sine gamle arbeidskolleger på politihuset møter hun lite samarbeidsvilje, og noen knusende beskjeder. Ole Vik, hennes nye sjef og gode venn, kommer for å hjelpe henne i å nøste opp i hva som har skjedd med Bernhard. De to vikles inn i stadig flere forviklinger som menneskehandel, prostitusjon, trusler og drap.Cecilie møter endelig familien til Bernhard, men det møte reiser flere spørsmål enn svar.Og når Cecilie blir arrestert mistenkt for drap er det opp til gode, gamle Ole Vik å nøste opp i trådene som leder til å finne Bernhard og renvaske Cecilie Hopen.

Åja...sier jeg ! Denne var vel verdt å vente på :) Etter at Monster sluttet med en del ting hengende igjen i luften uten å få et svar ble jeg meget glad da jeg fikk høre at neste bok skulle fortsette der Monster slapp ! Og det gjorde den til gangs. Når haken min faller ned av overraskelse allerede etter noen få sider....da må man si at boka starter bra :) Selv om jeg må si at denne er litt roligere enn de andre bøkene hans, ikke så full av action, er den, i typisk Jørgen Jæger stil, stappet med spenning.
Jeg liker skrivestilen til Jæger, der historien starter på A og går rett frem til B. Mange bøker jeg leser har masse sidehistorier og "sidesprang" som ikke trengs for å drive spenningen fremover. De blir bare irriterende og gjør at , iallefall jeg, mister litt lysten til å fortsette å lese. Jægers bøker, også Fortielsen, følger historien og bygger opp spenningspunkt i passe tempo :) Fortielsen, som Monster, tar for seg realistiske problemer verden sliter med, som prostitusjon og menneskehandel. Det gir det lille ekstra til historien synes jeg. Det er ikke bare fantasi, men masse research og mer enn et hint av virkelighet ! For meg er Jørgen Jæger fortsatt Norges beste krimforfatter, han skriver veldig spennende og gode bøker, med lett godt språk og historier som fenger. Og jeg tar av meg hatten for at han klarer å innfri ...bok etter bok etter bok ! You rock Jæger !!:D

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Jeg er så enig med deg i beskrivelsen av boka. Levi Henriksens beskrivelser er bare så bra. Nok en gang har han levert ei bok med lun humor, varme og alvor, og ikke minst med en levende fortellerstemme.
Han er en av de norske nålevende forfatterne som jeg setter høyt.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Her er det mykje vakkert! Mellom det beste er Julerosa av Herbjørg Wassmo, og heilt i toppen for meg var Legenden om Julrosorna av Selma Lagerløf.

Dette heftet skal gøymast og ikkje gløymast! Kan lesast igjen og igjen.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Nyutgivelse av nostalgisk klassiker!

Betty Smith (f. 1896 d. 1972) vokste opp i Williamsburg i Brooklyn, og var etterkommer av tyske immigranter. Hennes debutroman "A Tree Grows in Brooklyn" er basert på hennes egne opplevelser. Boka utkom i 1943, og siden skrev hun ytterligere tre romaner. "A Tree Grows In Brooklyn" er filmatisert. Det er også romanen "Joy in the Morning" (1963).

Tidligere i år kom Betty Smiths debutroman ut på norsk i en nyoversettelse med tittelen "Det vokser et tre i Brooklyn". Det er Gyldendal forlag som står bak utgivelsen av boka, som av The New York Public Library er kåret som en av de mest leserverdige romanene fra det 20. århundret. Romanen godt kjent blant norske lesere selv om det er en del år siden sist den ble utgitt.

Mange er de som har fortalt meg at "du må lese denne romanen på originalspråket! Boka er så poetisk, og du mister så mye av dette ved å lese den på norsk!" Jeg har likevel valgt å lese boka på norsk, og jeg skal senere i dette innlegget komme nærmere inn på hva jeg synes om den.

Sentralt i romanen står Frances Nolan (eller Francie som hun stort sett kalles), som i 1912 er 11 år gammel. Vi følger henne til hun er rundt 17 år. Hun og broren Neeley vokser opp med faren Johnny, en sjarmerende drukkenbolt, og moren Kathy, som har flere jobber for å få endene til møtes. Familien er altfor stolt til å be om veldedighet. De vil klare seg selv, uansett hvor ille det i perioder står til. Sånn er det bare.

Tross fattigdommen innhentes familien aldri av simpelhet eller vulgaritet. Selv når faren går på fylla, har han en viss stil. Både Kathy og Johnny har skjønt at veien ut av fattigdommen er utdannelse, og de gjør mye for å sikre at barna skal få skolegang. Hver kveld leses det enten fra Shakespears samlede eller fra Bibelen. Såpass kunnskap er det greit å ha med seg i livet.

Francie er ei jente helt for seg selv. Selv om hun er omgitt av mye kunnskapsløshet og til tross for at barn kan være riktig nådeløse mot hverandre, særlig overfor dem som trår litt utenfor de vante sporene, er hun meget bevisst på hva hun vil. Det handler ikke bare om å overleve, men om å "leve". Hun viser tidlig talenter innenfor skrivekunsten, et talent som dessverre blir svært dårlig ivaretatt av lærerinnen hennes. Hun skjønner nemlig ikke hvorfor Francie kaster bort talentet sitt på å skrive om det tarvelige. Nei, i hennes verden er det kun det vakre som har plass i litteraturen.

"Francie var ti år da hun begynte å skrive for å få utløp for fantasien sin. Det hun skrev, var av liten betydning. Det viktigste var at forsøket på å skrive historier gjorde henne i stand til å skille mellom virkelighet og fantasi.

Om hun ikke hadde begynt å skrive, kunne hun med tiden ha blitt en skrekkelig løgnhals." (side 212)

Francie observerer våkent det som skjer rundt henne, og der hun selv ikke er i stand til å trekke de store lærdommer ut av det som skjer, hjelper fortelleren oss til å tenke litt lenger. Vanligvis er dette noe som ville ha irritert meg (fordi det blir overtydelig), men ikke her. Fortellerstemmen hører nemlig med i historien, og man vender seg til at han/hun er med i bakgrunnen. Det handler om ungjenter som har havnet i "uløkka" og som hundses av de (ulykkelige og misunnelige) eldre kvinnene, det handler om overgrep som forties fordi man så nødig vil få sitt barn stigmatisert for all fremtid, det handler om mødre som elsker sønnene sine høyere enn døtrene og det handler om knuste drømmer. Likevel er det en rød tråd av håp her. Håp som handler om at alle kan få til det de vil bare de jobber hardt nok. Landene de kom fra inneholdt ingen slike håp, for en gang fattig betydde alltid fattig. Men ikke i Amerika ...

Faren jobber med å servere og synge, og han kommer i berøring av et annet liv et sted "der ute".

"Moren og faren satt på kjøkkenet. Der ville de bli sittende og prate til det lysnet av dag. Faren fortalte om kveldens jobb; alle menneskene han hadde sett, hvordan de så ut, og hvordan de snakket. Nolan-familien fikk liksom aldri nok av livet. De levde sitt eget liv til fulle, men det monnet ikke. De måtte fylle på med livet til alle de menneskene de kom i kontakt med." (side 57)

Tanten Sissy er et frivolt og samtidig elskelig menneske. Intet mindre enn tre ganger gifter hun seg, hele tiden med en lengsel etter å føde et barn som ikke allerede ved fødselen er dødt. Der moren ikke stiller opp for Francie, der er tanten 110%. Det handler om noen avgjørende øyeblikk i livet, som da vitnemålet skal deles ut ... På grunn av henne skjønner også Francie at det finnes ting i livet man ikke skal si nei til, selv om det kanskje ikke er det mest fornuftige der og da.

Francie vender stadig tilbake til treet, som vokser på tross at at noen har hugget det ned. Like fullt nekter det å gi opp og vokser opp igjen. Bokas tittel henspeiler også på nettopp dette treet. For meg ble dette et symbol på overlevelsesdriftene i mennesker. Løvetannen er også et slikt symbol. Boka er også en historie om den amerikanske drømmen og altså en klassereise. Uansett hvor ille det ser ut, kjemper Kathy, Francie og Neeley seg opp og frem her i livet, og selv om faren Johnny tilsynelatende ikke har så mye å bidra med, har han likevel noe. Blant annet et ukuelig humør og en optimisme som smitter over på resten av familien. Han drikker riktignok opp det meste av det han tjener, men de få dollarene han tross alt bidrar med, er forskjellen på å klare seg med et nødskrik eller å gå til grunne i bunnløs fattigdom ...

Jeg ble sterkt grepet av historien i "Det vokser et tre i Brooklyn", selv om historien som sådan både er naiv, melodramatisk og tidvis klisjéfylt. Kanskje er det nostalgien som likevel gjør at romanen blir stående som den klassikeren den faktisk anses som? Det er noe dypt rørende ved historien og som de fleste som har levd en stund, kan kjenne seg igjen i. Det å ha lite, å måtte nøye seg med å betrakte de flotteste leker fra vinduet ute på gaten, å bestemme seg for å jobbe hardt for å komme seg videre - lenger enn foreldrene klarte. Francie er på et vis et løvetannbarn, der hun vokser opp i et nabolag hvor kodeksen er beinhard. Dessuten har hun en mor som verdsetter broren atskillig høyere enn henne selv, men som etter hvert likevel anerkjenner det som bor i henne. Uten denne iboende sulten etter å få til noe annet med livet sitt, ville hun antakelig ha gitt opp for lengst.

Det er mulig at noe av det poetiske har gått tapt i oversettelsen, for selv sitter jeg igjen med at boka mangler en hel del på å være et litterært mesterstykke. Miljøskildringen og tidskoloritten er like fullt både unik og autentisk - så pass at jeg som leser kunne kjenne luktene og levende så for meg slumkvarterene i Williamsburg. Noen ganger ble enkelte scener nesten vel mye dickenske, men bare i kortere perioder. Som da lærerinnen Miss Garnder, som "ikke hadde annet her i verden enn en urokkelig tro på sin egen ufeilbarlighet" (side 375), ønsket sin elev Francie lykke til videre i verden, og ikke skjønte hvorfor hennes yndlingselev sluttet å levere inn stiler etter at hun selv hadde kritisert stilenes "tarvelige innhold". Ulykksaligvis gikk Francie hjem og brant opp alle stilene sine. Utvilsomt et minne fra forfatterens eget liv, dette ...

Min konklusjon er at dette er en nydelig oppvekstroman fra Williamsburg i Brooklyn, en gang et av de fattigste strøkene i New York. Selv om det var motsetninger mellom tyske, irske og jødiske immigranter, kom de helt greit ut av det med hverandre. Jeg ønsker også å trekke frem at språket i boka er rikt, levende og fargerikt.

Måtte riktig mange få øynene opp for denne romanen, som er både historisk interessant og riktig underholdende!

Godt sagt! (12) Varsle Svar

Fekk denne nokre dagar før jul, og sjølv om ikkje alt er lese, så er dette eit julehefte som eg skal ta godt vare på. Det er vakkert- med kunst som dekorerer tekster, og tekstane i seg sjølv er varierte og gir både god opplevingar og ettertanke.

Første teksten er lyrisk om kyrkjegard, julekveld, igjen og igjen
av Ruth Lillegraven

alt
skal minne
alt skal likne

alt skal lukte
av granbar og
grønsåpe og
gamle dagar

klokka fem
skal klokkene
ringe

og så skal det
vere stille

heilt stille
skal det vere

(.... og så held teksten fram om jul og minne.)

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Boken "Klokken i Makedonia", leste jeg for Ca.15 år siden. Hvor mange hundrevis av bøker jeg har lest og diskutert både før og etter denne aner jeg ikke. Du verden hvordan masser av bøker som som ikke "lagres på min harddisk-hjerne. Bare forsvinner ut av sinn. Klokken i Makedonia er ikke av dem. Knud H. Thomsen har virkelig truffet levesett, og den morsomme, litt innfantile tankegang som søreuroperne har. Jeg fant igjen elementer som jeg husket fra boken "Santa Vittorias hemmelighet" av Robert Crichton, der handlingen foregår i en liten landsby: Santa Vittoria i Italia også under andre verdenskrig. "Klokken i Makedonia" anbefales på det varmeste av meg!

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Gro Anita MyrvangSigrid NygaardMarit HåverstadIna Elisabeth Bøgh Vigrekjell kOlemgeBjørg Elin NærlandtuhamreBerit B LieTheaJenny Dahl BakkenCathrine PedersenritaolineLene AndresenKarin BergHanne MidtsundYvonne JohannesenSollillianerBenedicteSissel Elisabethingar hDolly DuckKirsten LundEmil ChristiansenLibraritas vMartineAnne Lise JohannessenKaroline in WonderTove Obrestad WøienWenche BrohaugSolgunnMagnus FinnsetAud- HelenElin FjellheimTanteMamieEllen E. MartolLilleviReidun Svensli