Tekst som har fått en stjerne av Vigdis Vold:

Viser 1 til 20 av 163:

Hosseini skriver som vanlig vakkert, men i denne boken ble det for min del alt for mange historier å holde rede på. Spesielt om man bruker litt tid på boken.
Men historiene er gode og boken leverer allikevel greit.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Erlig talt Backman. Dette var sørgelige greier. Tull og fjas, humørløs og en handling som ikke fører noen steds fikk meg til å legge vekk boken. Utolig skuffet etter å ha forventninger til denne etter å ha lest En mann ved navn Ove.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Meget interessant innsyn i dagene før 9. april 1940 og rundt det som skjer i etterkant.

Anbefales for å få nyansert historien!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Boken er god, men jeg synes det var litt mye forklaring om krigen og hvordan den ble til før selve handlingen begynte. Derfor ble jeg litt lei før forfatteren begynte å komme til poenget

Godt sagt! (1) Varsle Svar

En vakker, rødende og grusom bok om menneskets verste og beste sider. Om verdien av vennskap, respekt og aksept. Om hvor mange prøvelser et menneske kan tåle og fortsatt kunne leve et verdig liv.

Det er lenge siden sist jeg har blitt så revet med og så filleristet av en bok. Eneste ankepunktet er at den nok med fordel kunne vært noe kortere og mer kompakt. Må leses på et tidspunkt man har overskudd, for den er følelsesmessig utfordrende og krevende.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Årets leseopplevelse for meg. Myttings stemme er helt spesiell, og historien er praktfull. Måtte ta tre dagers lesepause etterpå. Magisk!

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Mange bøker prydes på omslagene med høye terningkast fra både kjente og mindre kjente anmeldere og aviser.
Skal jeg bare "ha en bok" kan det nok være jeg lar meg påvirke denne form for reklame.
Men, som oftest vet jeg hva jeg vil ha når jeg besøker min lokale bokhandler.

"Mormor danset i regnet" var en slik "ønsket og planlagt baby" så jeg merket meg ikke den rosende omtalen som var å finne på innsiden av omslagene (paperback) før jeg satte i gang med boka.
Men, for en gangs skyld er jeg faktisk enig i mye av disse "omtalene".
Dette er en meget bra bok.

For det første synes jeg temaet boka er basert på er meget interessant. Typisk for Teige bygger hun opp sine historier rundt utsatte og sårbare grupper; her "Tyskertøsene".
Her dreier det seg ikke bare om Norske jenter med forhold til Tyskere, men om jentene som enten ble forvist av familie eller frivillig reiste til Tyskland med sin Tyske kjæreste, i 45.
Fulle av ungdommelig romanse, håp og tro.
Det som ventet i Tyskland er rystende lesning. Likeså reisen dit og kampen om å få komme hjem for de som prøvde på det.
Som jeg leser tenker jeg ofte at dette er for jævlig til være diktet opp, dette må være sant. Jeg snakker her om hovedtrekkene, detaljene er selvfølgelig skapt av forfatteren.
Men det er meget godt utført og utvilsomt bygget på en omfattende research.
For meg virker det meste ytterst troverdig, selv om enkelte "tilfeldigheter" i boka virker skapt for å gi driv i fortellingen.
Jeg tillegger ikke dette så stor vekt, og lar meg rive med i denne spennende romanen fra årene rett etter frigjøringen.
Jeg liker måten Trude skriver på. Direkte, og nokså nøkternt. Setningene er gode å lese, ingenting må "tydes". Overtydelig mener noen? Vel, vel.
Fortellingen veksler effektivt mellom da-tid og nå-tid. Synes dette fungerer fin-fint og det skaper en ekstra spenning mot krysningspunktet som ligger foran.
Avslutningen blir vel noe konsentrert, som om forfatteren enten er sliten, eller forlaget har satt en grense for antall sider. Tenker vel at det var en god del i siste "kapittel" som med fordel kunne ha vært viet større oppmerksomhet.
Dette er ikke helt "Ferrante", men et ekstra poeng for temaet skal hun få og da blir det en femmer.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Jeg hørte denne på lydbok, av en ganske irriterende fortellerstemme som gjorde bokens fortellerstemme enda mer irriterende. Likevel fant jeg den ganske underholdende, som jo var den eneste ordentlige forventningen jeg hadde.

Flere år før jeg tok fatt på lesningen, eller høringen om du vil, har jeg lest mange kronikker og bloggposter fra sinte feminister som er imot bøkene og filmene. Det blir sagt at historien romantiserer voldtekt, blant annet. Derfor hadde jeg også forventet meg å lese en litt skremmende historie om en kvinne som blir fullstendig utslettet av en skikkelig slem mann, men det fikk jeg ikke. Faktisk har jeg aldri lest noe erotisk med mer samtykke enn her. For eksempel det første samleiet, hvor han spør om samtykke før hvert jævla støt!!! Ingen av de beskyldningene jeg har lest om fæle voldtekter stemte overhode. Det var nesten skuffende, for det eneste jeg fant å bli sint for, var hvor ordinær all sexen egentlig var og hvor mange av dialogene som bare ble pustet frem. (He murmur, he breaths osv) Forfatteren har et meget lite ordforråd. (Til gjengjeld blir det lettlest, da)

Uansett, blant alle de tunge og fæle bøkene jeg pleier å lese om grusomme ting, er dette et greit avbrekk i dusjen og på vei til og fra steder. Jeg skal gjennom alle bøkene.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

«Når noen er borte, merker man for alvor hvilken plass det mennesket har hatt. Sorg gir livet vårt en bråstopp. Samtidig dytter hverdagen nådeløst i oss og maser for å få fortsette, med sorgen hengende på slep.»

Sitatet er fra boken Jenta i veggen I Skjul for nazistene av Lena Lindahl. Boken ble utgitt i 2018 på forlaget Cappelen Damm og er en dokumentarisk bok der hovedpersonen Betzy Rosenberg. Å knytte historien til et menneskes historie gjør inntrykk. Det er en viktig bok for unge som for eldre lesere mener jeg. Tankevekkende er den også opp mot verden i dag.

Betzty ble født i 1919 og var 20 år da andre verdenskrig brøt ut.

«Alt startet og sluttet i Trondheim. Byen hadde alltid vært hennes. Her var hun født. Her hadde hun utforsket omgivelsene, gjort dem til sine. Her hørte hun til. Hele barndommen hennes lå forankret her – i gatene, i skolegården, i synagogen. Og ikke minst i morfars klesbutikk. Betzys store, jødiske familie gjorden hverdagen hennes trygg og meningsfull.»

Men en ubetydelig liten fyr med navnet Adolf Hitler ville det annerledes. Han klarte også å få «gode nordmenn» til å tro at jødene var verdens store fiende. Men frykten for jødene var til stede i Norge lenge før det. Etter fjerning av Jødeparagrafen i 1851:

«Noen fryktet at jøder ville strømme i hopetall inn i Norge. En stortingsrepresentant hevdet at det i Gøteborg lå en flåte med jøder som bare ventet på at forbudet skulle bli opphevet. Nå kom landet til å bli invadert!»

Men til tross for dette skrekkscenariet, bodde det bare ca 2000 jøder i Norge da andre verdenskrigkrig brøt ut. Og en av dem var Betzy. Da den var over var de fleste utslettet. Betzy overlevde, og slik begynner boken:

«Betzy sitter inne i veggen. Sammenkrøpet på gulvet, med beina godt trukket opp under seg. Noen ganger må hun sitte slik i flere timer. Helt, helt stille. Det verker overalt i kroppen, og hun får ikke rørt på en eneste muskel. Helt nummen støtter hun seg mot veggen.
Gulvflaten er 50 x 65 centimeter. Selv ei spedbygd ungjente som Betzy er for høy til å stå oppreist. Hun kan stenge døren innenfra ved å trekke den til seg ved hjelp av to hemper, slik at ingenting avsløres fra utsiden. En person som står i soverommet på den andre siden av veggen, vil forhåpentligvis ikke oppfatte at panelet skjuler et hemmelig rom.
Selv om kroppen har dovnet bort, merker hun smerten godt. Betzy aner ikke hvor lenge hun må holde ut denne gangen heller.
Mens Betzy skjuler seg i mørket, raser en krig som hun ikke kjenner rekkevidden av. At familien har forsvunnet, skremmer henne voldsomt. Men ikke bare foreldrene, broren, bestefaren, tantene og onkelen er arrestert. De aller fleste jødene i byen er tatt, og ingen vet hvor de sendes. Betzy kom seg unna da politiet var hjemme hos dem, men hun er ikke trygg. Ikke nå lenger. Hun er så sliten av alltid å være redd, men angsten skjerper også instinktene. Når hun må, er hun kjapp til å gjemme seg. Rommet i veggen har vært redningen flere ganger allerede.»

Betzy overlevde takket være modige mennesker som satte sitt eget liv i fare. Det gjorde ikke jenta som jeg leste om i en annen bok og som jeg skriver om i innlegget:
Biografi: Kathe, alltid vært i Norge - av Espen Søbye

Men å lese boken Jenta i veggen var like gripende. Selv om jeg på forhånd visste at Betzy overlevde, var den like spennende som en spenningsroman. Da skulle man tro at jeg var jublende glad da boken kom til det punkt at krigen var over. Men jeg forstod underveis at det ville bli like gripende å lese slutten. Det ble det. For ingen av oss som ikke har opplevd det som Betzy gikk gjennom og det hun fikk vite om familiens skjebne etter at krigen var over, vet hvilken sorg hun hadde hengende på slep resten av sitt liv.

Fortellingen om Betzy Rosenberg skrevet av Lena Lindahl er ikke bare for unge lesere. Jeg mener den er minst like viktig å lese for de av oss som tok farvel for ungdomsskolen for mange år tilbake.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget - link

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Tung historie, men skrevet slik at jeg velger å skumme meg gjennom.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Føler meg mentalt filleristet etter å ha lest denne boken. Det tok mange timer og tårer, og det var det verdt. Når noen sier at det bare er en bok – det har ikke skjedd i virkeligheten – så tar de feil. Jeg var der.

Godt sagt! (9) Varsle Svar

Bra begynnelse. Historien om Lars er spennende og gir boka fint driv. Lenge tenkte jeg at dette er jammen bedre enn forrige bok. Men så parkeres Lars "på trygt sted" og det blir mye slektninger og enda mer religion som fyller sidene.
Og stakkars indianere som får sine jaktmarker ødelagt av alskens gudshus og dyrket mark.
Enda verre var det vel sydover, i USA.
Merker jeg blir i dårlig humør av å lese om all denne gudetroen.
Hadde det ikke vært fordi forfatteren heter Hoem, og unektelig skriver godt, hadde jeg ikke spandert mer enn en treer her, men strekker meg til en firer, vesentlig på grunn av historien om Lars.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Klar femmer de første 200 sidene, treer på resten av boka. Historien om Lars, som endte på asyl, er meget interessant og godt skrevet. Resten av boka er mye oppramsing og ikke så veldig engasjerende, selv om det tar seg en god del opp igjen mot slutten. En grei avslutning av krøniken om brødrene Eilert og Anton Edvard, sønner av Slåttekaren. Begge framstilt nokså preget og forvirret av tung religion etter mitt skjønn, men slik var det det vel med mange på den tiden.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Juvikfolket, av Olav Duun.
Nu har jeg i veldig godt voksen alder ENDELIG lest Juvikfolket.
Allerede i min ungdom ble jeg fasinert av historien, men først nu ble det en realitet.
Dette er en mektig fortelling. Duun var virkelig en fantastisk forteller.
Han skildrer natur og mennesker på en så levende måte.
Han har så mange flotte refleksjoner, og jeg skulle gjerne ha skrevet mange sitater her til dere Bokelskere, men slik ble det nu ikke.
Duun går inn i enkeltmennesker og skildrer dem positivt, men han klarer også å skildre usympatiske og manipulerende personer på en fasinerende måte.
Duun bruker dialekt i veldig stor grad, så det er ikke noen enkel jobb for "søringer" og "noringer" å følge med. Det tar litt tid, men det er langt ifra umulig.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Den tidligere studenten Rodion Raskolnikov bor i et kott av en hybel. Leien har ikke blitt betalt på lenge, og vertinnen hans truer med å melde ham til politiet. Raskolnikov har ikke spist skikkelig på flere dager, og prøver å få pantet et ur hos en kvinnelig pantelåner. Kopekene han får varer ikke, og da han får et langt brev fra moren, bestemmer han seg for å begå en forbrytelse.
Den unge mannen er tydelig i psykisk ubalanse, og det blir ikke bedre når venner og bekjente rundt ham prøver å finne forbryteren.

En klassiker som heldigvis er ganske tilgjengelig når det gjelder både handling og språk.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Boka innleiast med ei liste over dei viktigaste personane i boka. Det var gaske lurt, sidan der er ein del namn å halde greie på. Men dei to viktigaste, Lila og Lenú lærer ein seg ganske raskt, og så må ein hugse på at Lila eigentleg heiter Rafaella og stort sett blir kalla for Lina medan Lenú eigentleg heiter Elena og også blir kalla Veslelena. Greit?

Neidå, det var ikkje så vanskeleg. Det er Elena som fortel, og ho fortel inngåande om oppveksten i eit arbeidarklassestrok i Napoli og om venskapet med den tøffe Lila. Ein fylgjer jentene frå dei er i småskule-alder ein gong på 1950-talet og til dei er om lag midt i tenåra. Begge jentene er skuleflinke, men Lila er den skarpaste, for ho lærer uten å anstrenge seg. Men det var bortkasta pengar å gi jentene bokleg lærdom på denne tida, det er ikkje gitt at dei får halde fram på skulen særleg lenge. Etter kvart som dei veks til kjem også gutar inn i biletet. Og etter kvart trer også konturane av eit mafia-styrt samfunn tydelegare fram.

Forteljarstilen er levande, men lite grann omstendeleg. Det er lett å lage seg bilete av dei ulike scenene i boka, og ellers la seg dra med i forteljinga. Eg hadde kanskje vente meg meir då eg starta å lese boka, for den har fått til dels overstrøymande god mottaking. Men den er god nok til at eg kjem til å lese dei tre andre bøkene i denne tetralogien, to av dei stend alt klare i bokhylla.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Kjære Victoria Hislop, jeg skulle så gjerne ha likt denne boken mye bedre enn det jeg gjorde. Skjønner tanken din om å veve det ekte Hellas inn i handlingen og at det derfor ble historier i historien, men for meg ble dette for oppstykket og fragmentert, og slitsomt med nye hovedpersoner hele tiden. Kanskje jeg hadde litt for høye forventninger ettersom jeg har likt de andre bøkene du har skrevet utrolig godt. Til tross for min noe lunkne vurdering, må jeg si at jeg fikk definitivt lyst til å se mer av Hellas også denne gangen :)

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Hvorfor lærer du deg togtabeller og kalendere utenat?

Fordi det er gøy! Vi med autisme får et kick av tall. Tall er bestemte, uforanderlige ting. Tallet 1, for eksempel, er aldri noe annet enn tallet 1. Den enkelheten, den klarheten, virker så beroligende på oss.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Rigels øyne. Roy Jacobsen
Roy Jacobsen ble nominert til, og kom som første norske med på kortlista til Man Booker International Prize for den først boka i denne trilogien om Ingrid Barrøy, De usynlige. Det er en høythengende pris, og boka var utrolig bra. Bok nummer to, Hvitt hav, var også god. Så kom denne tredje og avsluttende boka, som så mange har gleda seg til. Den er også bra, men den bant ikke meg fast i stolen - for å si det sånn. Boka er ei reise, både geografisk og sosiologisk, for Ingrid klarer ikke å glemme sin store kjærlighet, faren til sitt 10 mnd gamle barn, og legger ut for å finne ham. På sin vei støter hun på utfordringer og spørsmål av mange slag. Denne reisen beskriver altså forskjellige miljø og personer rett etter krigen, like mye som hennes lengsel.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Leste boka for omlag 3 år siden. Husker jeg hadde vondt i kroppen flere dager etterpå. Måtte finne et helt annet emne dernest, for å komme videre. Som du sier, dette er i boka fiksjon men som så altfor mange unge jenter opplever. Til å grine bloddråper av!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Libraritas vHarald KAnne-Stine Ruud HusevågTralteSigrid NygaardKay NilsenFride LindsethØyvind BjørnerudBjørg Marit TinholtEster SAnne ÅmoKari ElisabethTone SundlandBoktimmyLeseaaseReadninggirl20Andreas BokleserGVThina NordtveitInger Johanne SæterbakkKaren RamsvikRunar BMRisRosOgKlagingMonica CarlsenEivind  VaksvikMarte OnarheimBerit B LieGroBjørn  BakkenLine DahleVannflaskeLisbeth Kingsrud KvistenTuridRandi FramnesFrode KinserdalNinatuhamreKirsti Vettran Nederhoelkjell kTatiana Wesserling