Bokelskere.no

Jeg er egentlig en krim-liker, men innimellom er det deilig å styre unna de verste grusomhetene og lese søte klisjeer om kjærlighet og tap og håp og godhet og....ja, og så griner jeg voldsomt på slutten og synes det var en god bok selv om jeg vet det blir en stund til neste gang:) glir rett inn i tåretriller-hylla mi;)

Jeg leser Selma Lagerlöf, og det er en fryd i seg selv og veldig passende nå i førjulstiden. Det er fortellinger fulle av historier fra gamle dagers Värmland fortalt som bare Lagerlöf kan! I går leste jeg ut den korte spøkelseshistorien "Löwenskölds ring", mens jeg nå er i gang med "Charlotte Löwensköld". De er utgitt av Bokklubben i ett bind sammen med "Anna Svärd", og jeg kommer nok til å holde på med den lenge, for den er på 650 sider, og jeg har ikke akkurat så god tid til lesing for tiden;) Men det gjør ingen ting, - det er bare fint å tenke på at jeg antakelig vil være i Lagerlöfs verden gjennom hele jula!

Liker du dumme litteraturstudiner som møter mr. "jeg ska fortelle alt jeg skal gjøre med deg før jeg gjør det, nå tar jeg av deg trusa og nå ullsokken"-Christian-"vil vel ikke ha en stygg jente som meg?!!"-Grey? En jente som har selvtillit på nivå som en femtenåring, ååå, en jente som meg! Han? Aldri i livet, selv om han hiver seg etter henne. En forfatter som skriver "hun rødmer" på hver jævla side, og om øynene hans som er så grå og intense som hos en med grå stær, og sex og blod på lakenet tihi slå meg slå meg, nå skal jeg slå deg, nå slår jeg deg og egentlig så har han en trist side og selvfølgelig kan han spille piano for han er den nye Robert Pattinson uten hoggtenner, men med pisk whip! Ikke ble jeg kåt av sexen heller, som er noe av det mest usexy jeg har lest. Denne boka duger i beste fall som en felles referansearena der man kan velge og vrake i latterlige fraser, og en uke etter går jeg fremdeles rundt og spør om folk vil være med meg å se på lekerommet mitt, og så vifter jeg fingeren foran ansiktet "biter meg i underleppa som en skitten liten skolepike" (ærlig talt, finnes det noen som faktisk gjør dette shameonyou!) og sier: og nei, det er ikke xboxen min jeg mener. Jeg rødmer.

Jeg står over de resterende tohundre sidene. Åja, og de to neste bøkene.

Jeg vet at noen tidligere har etterlyst spøkelseshistorier, og jeg kan nå melde om en veldig god en! "Löwenskölds ring" av Selma Lagerlöf er heldigvis ikke av de skumleste, men det er definitivt et spøkelse som leter etter ringen sin på en svensk herregård på 1700-tallet! Og så er den fortalt så godt som bare Lagerlöf kan i sine fortellinger fra forgangne tider, - utrolig bra!

Det tok veldig lang tid før jeg kom inn under huden på personene i boken. Sikkert fordi det er et relativt stort persongalleri og ingen jeg identifiserte meg med. Jeg syntes handlingen var uinteressant og trakk litt på geipen. Jeg kjedet meg gjennom den første tredjedelen av boka, men så skjedde det gradvis noe. Jeg ble dratt med inn i livet til de ulike familiene, og det var da jeg ble bedre kjent med ungdommene at jeg kjente at dette var noe for meg.

Av alle bøkene jeg leste på barneskolebiblioteket, er det kun denne jeg husker! Jeg har lett og lett etter boken siden den gang, og endelig funnet den! En skatt av en barnebok!

Jeg visste med meg selv at en gang måtte jeg skrive noe om denne romanen skrevet av Leo Tilstoy , utgitt i 1877.
De sitater jeg har lagt inn her fra denne boken for ikke lenge siden er fra min tredje gangs (minst) av dette kunstverket. Første gang ? Kanskje jeg var sytten-atten.
På en måte virket den på meg noe foreldet, i dag er det nesten motsatt.
Den var med i en bokserie gitt ut av Gyldendal i 1937 , nærmest som et abonnement med pene rygger til -om ikke annet- å tapetsere unge hjem med, samtidig som å tilføre høyverdig litteratur. Noe sånt , tror jeg.
Det som endelig fikk meg til å gi noe i nærheten av en bokanmeldelse av den nå skyldes en tilfeldighet og en "link" til en korrespondanse mellom meg og en annen bokelsker her på siden for bortimot et år siden. En søndag formiddag slo jeg tilfeldig på radio-apparatet som igjen tilfeldig var innstilt på NRK-P2. Det var ordene Anna Karanin som vekket meg. Den som uttalte seg var Nationalteaterets nye sjef Tømta som nettopp hadde besøkt Moskva Kunst-teater (Kjent for hele verden for det første teateret som gjennomførte Stanislavkij's metoder fra hans verk " En skuespillers arbeid med seg selv" og som ennå på sitt spir på kuppelen har et flagg med en måke som symbol, selvfølgelig som en hyllest til Russlands svar på Ibsen ja tilogmed Shakespeare: Anton Tsjekov og tittelen på hans mest spilte drama.
Nok om det, nå kommer "linken": Hun kunne fortelle at Anna Karanin var et symbol på en heltinne i Russland, fra 1877 , tvers gjennom Sovjet-tiden og frem til nå. Og så de forløsene ord. Folk -både ved teateret, i gatene og turister spurte hvorfor det ikke fantes noen statue av "damen" (horen som samtiden dømte henne, jeg sikter absolutt ikke til prostitusjon, men til utroskap, nærmest en dødssynd i hennes dager; vel og merke når det gjaldt kvinner, menn derimot.......)Men, altså så vakker som hun var -noe alle var ovebevist om-så omtalt hun var på ondt men merkelig nok; mest på godt.Hvorfor var der ingen skulptur? Det var da jeg "linket" dette til en korrespondanse mellom meg og bokvennen Kjell G (i forbindelse med min lesing av Thérèse Raguin (Zola)) på mitt spørsmål eller fastslåing av hans bokinteresse fikk til svar at joda, det var han. Dog var han ikke kommet så langt som en i følget under en slags exekursjon til Sigrid Undsets hjem på Lillehammer som ville vite hvor Kristin Lavransdatter lå begravet. I hvertfall så jeg en slags allergori her.
Vakker? Anna Karanin? JA, hun måtte være vakker, så frapperende vakker at ikke bare menn fant å elske henne, men kvinnene måtte jo misunne henne? Altså Janteloven lenge før Sandemose (Du skal ikke tro du er bedre enn oss må da omskrives til: Du må ikke tro du er vakrere enn oss. For øvrig (nok en digresjon) jeg mener Jantelovens ti bud kunne omgjøres til "Du må'kke komme her og kommer her" (Øystein Sunde). Men, det er jo en helt annen sak.
Og viddene er store nok i Russland, bare mellom St. Petersburg og Moskva som omtales i denne boken, så la meg ikke gjøre viddene ennå større.

Mange har -særlig i samtiden- sagt at dette er verdens største ( i betydningen beste) roman. Endog Tolstoys samtidige, Fjodor M. Dostojevskij var over seg av begeistring, og det sier mer enn selve bedømmingen, for det var en kjent sak på den tid at Dostojevkij hadde en stor motvilje angående personen og forfatteren Tolstoy. Denne motviljen skal jeg ikke grave dypere ned i her, men kan det tenkes det sosiale skillet mellom greven og godseieren Tolstoy og den svært lite bemidlede Dostojevskij? La akkurat det fare.

Av alle de bøker jeg har lest, er det som dette verket stadig vender tilbake i min bevissthet. (For øvrig ikke bare i min, presis på dagen i dag opplyste man at romanen ble filmatisert for 13. gang i disse dager!)

Tolstoys "fremførelse" av romanen greier ingen å femstille hverken filmatisk eller på scenen (Jeg har sett den i begge media, og er glad jeg leste boken først)!

Anna Karaninas vakkerhet ( den manglende skulptur) finner jeg for min egen del i plakaten fra første filmatisering: Med Greta Garbo poserer ansiktsmessig så stolt og "kneisende" vakker. Man kan si hva man vil om den gåtefulle skjønnheten fra Sverige: Vakker var hun! Og nærmere mitt indre bilde av Anna Karanina kommer jeg ikke.

Flere historier veves inn i verket, med en så sikker hånd at tilfeldighetene som spiller sin rolle hele tiden, aldri viker fra troverdighetens trange vei.

Men hovehistoriene er likevel i utgangspunktet to ekteskap som liksom forsvinner i to paralelle kjærlighetshistorier som nærmest "kolliderer" på en togreise mellom Russland to stotbyer.

Ekteskapene er1) Anna med den høyst ansette embedsmannen Karanin og det er 2)hennes Stiva (Annas bror!) en ustanselig og uhelbredelig rundbrenner gift med Dolly som er av fyrstelig herkomst og ikke bare Annas svigerinde , men også hennes fortrolige venninne. Det begynne med at hun griper mannen på "fersken" og skandalen ser ut til å væ're uungåelig. Skandale? Skilsmisse? en må huske på at bakteppet er den russiske adel og embedsstanden, det man gjerne den gang bare lot kalle sosieten i datidens Russland. Og Stiva ser det gode forholdet med sin søster i St.Petersburg og trygler henne om å komme til Moskva for å hjelpe ham med å få den ulykkelige Dolly på andre tanker. Anna på sin side lever et innelukket liv med sin kalde og fjerne embedsmann Karanin og deres sønn den 11 år gamle Sasja. Og det er sønnen, ikke mannen som holder hennes liv gående. Om det er for å hjelpe sin bror eller for å trøste Dolly skal ikke sies, men reise gjør hun.
På en togstasjon på tilbakeveien møtes hun og den militære "greven" Vronskij, og dette møtet så tilfeldig lagt inn av forfatteren at det bli mer enn snedig. (Spør du meg, noe du selvføgelig ikke gjør.) Hør: det finnes en type menn som kvinner faller pladask for og grev Vronskij var en av disse. Hans intensjoner var å forføre Dollys meget yngre og ugifte søster Kitty. Og hun er så forelsket i denne mannen (eller hans uniform) at hun sier nei til et frieri fra sin ungdoms elskede Levin,- En rik, men stille arbeidende storbonde som hun har kjent hele tiden. Til overmål er denne lavmælte person bestevenn med den uforbederlige Stiva, hvis utroskap denne gang egentlig setter det hele i gang.
Og nå først kommer to helt paralelle kjærlighetshistorier: Den nydelige og bedårende mellom den sjenerte Levin og den noe naive Kitty: La oss bare fastslå at det siste kjærlighetsforholdet ender på beste måte gjennom hardt arbeid ute på landet.( Utrolg likt Tolstoys eget!-Unnskyld nok en digresjon).

Men først må Kitty komme over "tapet" og skammen etter først å si ja til Vronskij, denne forlater henne straks hans og Annas øyne har slått gnister på et togstopp mellom de to byer. Og mens det ene kjærlighetsforholdet ender i slike romanser som særlig unge mennesker (den tid jeg var ung) liker så godt, ender Anna og Vronskij ut i den skandale den måtte føre til i St.Petersburg sositetsliv. Kvinnene med titler , penger og rader med perlesmykker vi nærmest kan høre klirre i salongene mens de utveksler siste nytt på skandalefronten. Og endelig får disse sin belønning. Den vakre, plettfrie Anna Karanin får endelig en skandale knyttet til sitt navn.
Hvordan det ender? med mer enn forferdelse. Hun ofrer ikke bare sin mann , men sin 11år gamle Sasja (det er forbrytelsen). Da hun er blitt mor til Vronskijs uekte datter og forholdet som aldri var ment sånn helt bindende fra denne lykkejegers side slokner: Ja, så tar Anna livet sitt ved å kaste seg foran et tog.
Så utmerket gjort dette også av Tolstoy. For det var egentlig slik de fant hverandre på reise, hun og Vronskij. Toget måtte stanse for å rydde linjen fordi en ung kvinne hadde forulykket ved å "komme under toget".
Ja, historien er kjent . Ikke et annet storverk av samme forfatter KRIG OG FRED formår å komme opp mot denne, som velkomponert, spennende og toverdig roman.
Les den, og du glemmer den ikke du heller!

At Anna blir fordømt? Ja, ihvertfall skal vi tro Vronskijs gamle mor som uttaler : "Ikke bare ødela hun et ekteskap, men hun ødela også min sønn.

Så for å vinne nobelprisen må man skrive en bok der det ikke går bra til slutt?

Eg er 33 og syns framleis at Anne fra Bjørkely er noko av det beste eg kan lese. Favoritter frå barndommen tåler nok ofte å bli lest om igjen, uavhengig av alder!

Jeg har lest The forgotten garden på norsk og jeg likte den. Kanskje hun er bedre på orginalspråket. Kanskje jeg skal finne the "Secret keeper" på orginalspråket .

Jeg strever for tiden litt med å komme gjennom Kate Mortons bok « En svunnen tid». Forfatteren prøver å gjøre romanen spennende med å starte med et mystisk brev til Merredith fra en gammel glemt postsekk. . Hendelsene er knyttet opp mot et slott der det nå bor 3 eldre søstre og en hendelse fra 2. verdenskrig . Datteren til mottakeren, Edie kjenner ikke innholdet i brevet, hun blir nysgjerrig og oppsøker slottet. Så kommer det endeløse skildringer fra det gamle nedslitte og nedstøvede slottet. Det er også gjort noen forsøk på å skildre beboerne og en avdød far. Faren til søstrene har skrevet en roman som heter «muddermannen» Denne romanen går stadig igjen og skal nok ha en sammenheng med de nåtidige handlingene i romanen og med det mystiske brevet tror jeg. Skildringene er etter min mening både overflatiske og litt rotete. Boken skifter også mellom nåtid og fortid, det kan være veldig effektfullt med en forfatter som behersker sjangeren. I denne romanen synes ikke jeg det er særlig vellykket.

Jeg liker ikke å avslutte noe uferdig , og jeg skulle kanskje lest boka helt ut for å finne sammenhengene mellom muddermannen, brevet og hendelsene under krigen. Jeg tenker at det tar for mye tid, og at det blir endeløse timer av kjedelig lesning. Så muddermannen og brevet skal få være i fred for meg. Det finnes så mye annen god litteratur å lese. Da legges den bort

En søt bok om gamle damer. Enkel å kose seg med, men ikke akkurat stedet man leter etter dype refleksjoner.

Akkurat nå er det 19 995 bokelskere. Blir det fem nye bokelskere i løpet av dagen, tro? Hvem blir nummer 20 000?

Jeg er inne i en slags lyrikkfase for tiden, og bestemte meg for at det var på tide å fete opp diktseksjonen i bokhylla, så i det siste har jeg skaffet meg:

Simon Armitage - Homer's Odyssey
Christopher Logue - War Music
Ted Hughes - New Selected Poems 1957-1994
W. H. Auden - Selected Poems
T. S. Eliot - Selected Poems
W. B. Yeats - Selected Poems
Lord Byron - The Major Works
Percy Bysshe Shelley - The Major Works

Vi får berre håpe det ikkje tar altfor lang tid før dama kjem med ei ny fantastisk bok. ;)

Da har du allerede oppklart det, Lillevi. Dette står på s. 17 i min utgave (Den norske bokklubben 1974). Så da er det nok den nye som har to horn :D

Litt på siden kanskje, men i går leste jeg: Nå kjøpte også Kiempen okse - en utgammel enhornet stut. Jeg har mange ganger passert Kristofer Leirdals skulptur av An-Magritt og Hovistuten utenfor Ila-kirka i Trondheim, men kunne ikke huske at den hadde bare ett horn. Så fant jeg i dag dette bildet som viser at den her har to horn:
Bilde
Er det noen av dere som vet om det etter hvert opptrer en annen okse i historien? For det kan da ikke være slik at kunstneren ikke har lest boka før han laget skulpturen...?

En rolig helg med "En svunnen tid" av Kate Morton. Etter at ca 30% av boka er unnagjort kan det se ut til at jeg hadde litt for store forventninger. Dette er hennes tredje bok og jeg har vært brukbart fornøyd med de to første, men ser at jeg denne gangen får mine "feminine grenser" tøyet.
Det blir vel mye snakk om klær, pynt og hemmelig, mystisk kjærlighet. Jeg skal gi boka en fair sjanse og holde ut i forhåpning om at forfatteren har mer interessante ting på lager.
God helg!

Jeg er heller ikke ute etter å analysere litteraturen, veldig glad for at du tok deg tid til å liste opp dine forslag.

Veldig interessant at du har med så mange av Jonas Lie, da jeg har hans samlede verker stående uleste. Det inspirerer meg til å hente han frem, kanskje jeg blir veldig positivt overrasket. Sjelden at hans navn er nevnt her inne.