For en som er glad i å lese autentiske historiske romaner, var dette en stor opplevelse! Det er noe helt eget ved å få alt, fra dagliglivets gjøremål og naturskildringer til sosiale relasjoner og psykologiske reaksjoner, skildret med samtidens stemme. Og den yngste søsteren Brontë hadde en innsikt og et språk som gjør dette til et meget lesverdig verk. Boken kom ut i 1848 og er kanskje den første virkelig feministiske romanen i britisk litteratur, - men den er først nå kommet i norsk oversettelse!

Her får vi en skildring av en klok, sterk, selvstendig og (i overkant) god kvinne og hennes ekteskap med en antakelig nokså typisk drittsekk som representant for mennene i overklassen i victoriatidens England, - boken ble da også slaktet av datidens mannlige kritikere, mens salget gikk strålende. I tillegg var boken rett og slett ganske spennende, jeg var slett ikke sikker på hvordan det ville gå, - for den rommer jo også en historie om ekte kjærlighet mellom likeverdige parter, - av sinn, men ikke av klasse!

Personlig syntes jeg nok en stund at historien ble trukket litt i langdrag, bl.a. med religiøse spekulasjoner rundt synd og død og hva som skal til for at man havner hvor etterpå, men samtidig blir jeg jo desto mer klar over at for datidens mennesker (og kanskje noen i dag, hva vet jeg?) var dette høyst reelle og fryktskapende problemstillinger. Det var derfor en periode hvor jeg begynte å vurdere om jeg kanskje skulle gi den en firer istedenfor den planlagt femmer, - men nå i etterkant, når jeg betrakter hele verket, blir jeg nesten fristet til å gi en sekser, - men jeg havnet nå på den planlagte femmeren. Det er en roman med stor psykologisk innsikt som viser kvinnens maktesløse stilling i datidens samfunn, men samtidig skildrer stor kjærlighet!

Bakteppet og storyen er spennende. Ung kvinnelig lege i Haugesund år 1919 bød nok på utfordringer. Kjenner at det interesserer meg å få høre mer om dette.

I Clara Wahl møter vi Clara, en ung lege, som har en traumatisk fortid og kommer til Haugesund på jakt etter svar. Hun fremstår som en sterk kvinne som vet hva hun holder på med. Jeg blir godt kjent med Clara og hennes liv i første bok.
Det er flere ting her som pirrer nysgjerrigheten min både om andre karakterer og Claras mor. Hvorfor rømte hun fra Haugesund? Hvor har det blitt av Svanhild?
Ting er nok ikke som de ser ut som, og mye kan skje. Første bok er velskrevet, introduserer et spennende persongalleri og under overflaten ulmer det hemmeligheter som skal avsløres.

Natalie har skrevet at historien om Clara startet med et fotografi. Spennende å høre hvordan en historie kan starte, og at det blir til en serieroman. Jeg ser frem til å følge Clara videre, for er det én ting jeg vet, så er det at Natalie Normann har spennende tvister i sine bøker.

Asbjørn Tønnesen er mannen bak illustrasjonen, og jeg har en følelse av at han har fanget stemningen av Haugesund år 1919. Flott forside! Jeg gleder meg til å se Haugesund senere i høst.

Jeg likte Bill, men synes det var rart at Joshua ikke reiste sammen med Sally. Det virket bare rart for meg. Og så synes jeg tittelen var litt misvisende; det er ingen krig - lang eller ikke - i boka...

Takk. Da får jeg den til på listen over ting jeg skal se når jeg får tid.

Boka er nok noe feillansert som en ren kjærlighetsroman. Den er slik jeg ser det mer et karakterdrama. Både Heathcliff og Catherine er svært egoistiske. Jeg liker dem ikke spesielt godt jeg heller, men de er så utrolig godt skrevet og jeg tror på dem. Jeg tror ikke jeg har vært borti en bok som beskriver de styggere sidene av kjærlighet så godt som denne. I tillegg er språket i boka så nydelig.

Først vil jeg bare si: volum en i en trilogi på fire... Trilogi... Jeg trodde det betydde at det var tre bøker i en serie. Tydeligvis ikke nå lenger! Og vel, det er ikke fire bøker i serien; det er fem pluss en skrevet av Eion Colfer (forfatteren av Artemis Fowl). Han fikk lov til å skrive en sjette bok av Douglas Adams enke. Så egentlig er dette en trilogi på seks. Det gir ingen mening...

Og så vil jeg også si at jeg er litt forvirret når det gjelder hvordan man staver "hitchhiker". Boka jeg har skrev det i to ord "hitch hiker", men alle andre steder er det stavet i ett ord "hitchhiker". Hva er riktig? Noen som vet det? Internett vil ha det i ett ord, da.

Pappa har lenge fortalt meg hvor morsomme disse bøkene er, og jeg følte meg litt deprimert etter Patrick Ness' Chaos Walking-serie, så jeg trengte noe morsomt å lese. Derfor valgte jeg The Hitchhiker's Guide to the Galaxy. Den er utrolig morsom. Det var flere ganger jeg lo høyt. Alt er så utrolig urealistisk og ulogisk , og det er helt latterlig. Noen av tingene som skjer er så utrolig usannsynlig, som for eksempel aper som har skrevet Hamlet. (Vel, det skjedde mens de kjørte i usannsynlighetsmodus; det kan være grunnen, men likevel...)

"It was crazier than a mad monkey."
- Ford Prefect

Jeg likte veldig godt hvordan boka var skrevet. Jeg kan se at den ikke er skrevet i dag, men jeg likte det veldig godt. Det passet veldig godt til historien.

Karakterene er veldig morsomme, og jeg likte dem veldig godt. Arthur Dent. Stakkars fyr. Først ødelegges huset hans for å bygge motorvei, så ødelegges jorda for å bygge intergalaktisk motorvei. Uff, litt uheldig? Jeg skjønner godt at han er litt muggen. Ford, Trillian og Zaphod likte jeg også veldig godt. Jeg kan ikke forklare det, men de bare passet inn i historien, om du skjønner hva jeg mener... (Mest sannsynlig ikke, men det får gå). Den beste av alle karakterene var Marvin. Marvin er en manisk deprimert robot. Hvordan kommer man opp med en slik idé i det hele tatt? Han er utrolig morsom, og noen av de aller beste scenene er med ham. Jeg elsker ham!

Jeg bare må fortelle om Babelfisk. Babelfisk er små fisk som sitter inni øret ditt og oversetter alle språk i hele universet. Visste du at det er en ordbok på Internett som heter Babel Fish? Den er oppkalt etter Douglas Adams Babelfisk. Tenk så snodig det må være å ha en fisk i øret. En fisk! Jeg hadde aldri kommet opp med en slik idé. Det er helt snodig. Skjønner du nå hva jeg mener med urealistisk, usannsynlig og ufattelig morsomt?

Jeg likte boka veldig godt, og har tenkt til å lese den neste The Restaurant at the End of the Universe. The Hitchhiker's Guide to the Galaxy finnes også på norsk. Da heter den Haikerens guide til galaksen. Jeg anbefaler virkelig!!!

PS! Det er til og med en henvisning til Bob Dylans Blowing in the Wind. Se om du kan finne den!

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Why don't you write books people can read?

Nora Joyce to her husband, James (1882-1941)

Det er få ting som gleder et bokelskerhjerte mer enn uforvarende å komme over ”perler på en snor”! England forteller er en slik bok, rasket med fra et bruktmarked. En samling av de ypperste britiske og irske novellene, fra Thomas Hardy 1840–1928 til Roald Dahl 1916–90. Kristian Smith (ukjent for meg) står for utvalget og gir en kort, informativ og interessant presentasjon av hver forfatter. Dette er fra Den norske Bokklubbens glansdager, da Bokklubben virkelig var en bokklubb.

Jeg er imponert over hvordan disse forfatterne, på ulike måter, bygger opp hele livsskjebner på bare få sider. Den fortettete formen, intensiteten, undertonene. Ikke ett ord for mye. Tekster så befriende fri for skravling og skvalder. Og like fullt kommer vi til de grader under huden på personene, rystes og lever med dem. Litteratur av høy klasse!

Noen av novellene rommer en sånn spenning at jeg må legge en hånd over teksten for ikke å lure meg til å kikke på slutten – som kan være uventet. Her er hverdagslige hendelser som får skjellsettende betydning for menneskers liv, rike og innsiktsfulle person- og miljøskildringer, humor og ironi, og originale og talende metaforer, som ”litt grått lys sivet mellom lyssjakt-sprinklene, tvang seg med nød og neppe gjennom ruter som var ugjennomsiktige av skitt, og tapte seg, lik en dråpe melk som faller i et blekkhus …” (Tillotson-banketten av Aldous Huxley).

Jeg har lest ca. 2/3 og finner det vanskelig å fremheve noen noveller på bekostning av andre. La meg likevel nevne Herbert George Wells’ (1866–1946) sørgelig aktuelle Stjernen, om hva om skjer når polene smelter, og den grøssende De stjålne basillene, som bringer tankene hen på kjemisk krigføring. James Joyce’ Et trist tilfelle, hjerterått om ensomhet. Om jeg skal velge én favoritt så langt, må det kanskje bli Katherine Mansfield’s Hagefesten - så levende, stemningsmettet og rørende. Du kan ikke unngå å bli sugd inn i fortellingen. Storveis – om en ung pike som kanskje får sitt liv forandret. For det er nettopp noe av det pirrende med disse novellene; leseren etterlates i en tilstand av usikkerhet og undring.

Etter en litt laber lesesommer, er England forteller en lise for min sjel. Og så godt, i en hektisk tid, å kunne lese få sider om gangen, og like fullt fullstendige og sammenfattete historier. Jeg har skjønt at det finnes en serie av disse bøkene, med ulike land og verdensdeler som forteller. Det er kanskje unødig å si, men jeg legger meg på jakt etter dem.

Et lite tankekors og uten sammenlikning for øvrig – da jeg skrev min kulturhistoriske bok fra min egen lille øy, kom tittelen Veierland forteller bare til meg. Jeg kjente ikke da til Bokklubbens serie, og følte en rar overraskelse ved at det faktisk finnes en serie bøker med en tittel så nær.

Jeg elsker Woodhouse!

"En enkel sjel": En fortelling om altruisme i sin ytterste konsekvens

Den franske forfatteren Gustave Flaubert (f. 1821 d. 1880) er aller mest kjent for romanen "Madame Bovary", som vakte offentlig avsky da den utkom i 1857. Grunnen var at den omhandlet en kvinnes utroskap, noe som var helt utenkelig for ærbare kvinner av overklassen den gangen. Flaubert ble trukket for retten på grunn av romanen.

Mindre kjent er antakelig at Flaubert også var en emminent novellist, og hvor kanskje novellen "Un cœur simple" (eller "En enkel sjel" som den er oversatt til) er den aller ypperste av dem alle. Novellen utkom i en samling på tre i 1877 under tittelen "Trois contes: Un cœur simple, La Légende de Saint Julien l’Hospitalier, Hérodias" - den eneste novellesamlingen han utga, og den siste boka som ble utgitt før han døde. Denne novellesamlingen er tilgjengelig på norsk under tittelen "Tre fortellinger", og det er Bokvennen Forlag som står bak utgivelsen. Da får man ytterligere to noveller av Flaubert på kjøpet. I tillegg inngår novellen "En enkel sjel" i novellesamlingen "Karavane", som inneholder mesternoveller i utvalg (med Gordon Hølmebakk som redaktør). Det er Bokklubben som står bak utgivelsen, og jeg kan faktisk ikke få reklamert nok for akkurat denne boka, som for tiden er å få tak i for en femtilapp! Her befinner aktuelle Flaubert-novelle seg i godt selskap med noveller fra andre mesterlige forfattere som Leo Tolstoj, Anton Tsjekov, F. Scott Fitzgerald, Isaac Bashevis Singer, Jean-Paul Sartre, Albert Camus, Alice Munro osv.

Det er ikke lenge siden jeg selv ble oppmerksom på eksistensen av Gustave Flauberts lille novelle om tjenestepiken Félicité i "Un cœur simple". Faktisk var det først i forbindelse med min lesning av Julian Barnes´fantastiske roman "Flauberts papegøye". Novellen er i det hele tatt så sentral i Barnes´roman at den absolutt burde ha vært lest først - ikke etterpå. Jeg hadde imidlertid en forestilling om at det ville være særdeles vanskelig å få tak i novellen - inntil jeg ved en gledelig tilfeldighet fikk overrakt "Karavane" i gave fra Line bak bokbloggen Lines bibliotek. Da hun i tillegg kunne opplyse at dette er en 1001-bøker-du-må-lese-før-du-dør-novelle, var jeg ikke sen om å få lest novellen.

"En enkel sjel" handler altså om tjenestepiken Félicité, selve inkarnasjonen på det gode, selvutslettende og oppofrende menneske. Som nødvendigvis også er en enfoldig sjel? Derav tittelen på novellen - en enkel sjel, et enkelt hjerte - en tittel som kanskje ikke helt direkte henspeiler til det enfoldige, men som indirekte gjør det i aller høyeste grad. For Félicité er en enkel og nokså enfoldig sjel. Hun har ingen skjulte agendaer, ingen egeninteresser hun forsøker å fremme. Alltid går hensynet til andre først, og aldri kommer turen til henne. De få gangene hun har våget å tro på at lykken skulle bli henne til del, blir hun skuffet. Så skuffet at hun etter hvert slutter å forvente seg noe som helst. Hun stiller opp for sin husfrue fru Aubain, en skuffet sjel hun også, men på langt nær blottet for egeninteresse i saker og ting slik som Félicité.

Vi følger Félicité fra tidlige ungdomsår og frem til hennes død. Mesteparten av sitt liv tjener hun fru Aubain, en kvinne alle misunner på grunn av hennes dyktige tjenestepike som for 200 francs pr. år gjør alt for henne. Gjennom gleder og skuffelser - mest det siste - lever de to kvinnene side om side. Og mens fru Aubain bare viser helt måtelig forståelse for Félicités sorger, lever Félicité seg fullt og helt inn i fru Aubain sine sorger.

Så en dag kommer Loulou inn i Félicités liv. Loulou er en papegøye - den papegøyen Julian Barnes´romanfigur i "Flauberts papegøye" jaktet på.

"Den het Loulou. Kroppen var grønn, vingespissene lyserøde, pannen blå og strupen gyllengul.

Men den hadde den plagsomme uvanen at den bet i pinnen sin, rev av seg fjær, spredte ekskrementer rundt seg, skvettet vann fra badekaret sitt. Fru Aubain ble lei av den og gav den til Félicité til odel og eie."

Deretter går Félicité inn for å lære opp papegøyen. Så tett blir forholdet dem i mellom at da Loulou en dag forsvinner, blir hun helt fra seg. For aldri har hun hatt en slik venn - en helt egen venn - som Loulou. Stor er derfor lettelsen over at den kommer tilbake - like plutselig som den forsvant.

"De førte samtaler med hverandre. Den fremsa til kjedsommelighet de tre setningene den kunne, og hun svarte med ord uten større sammenheng; men med disse ordene utøste hun sitt hjerte. I hennes ensomhet var Loulou nesten som en sønn, en kavaler. Den klatret på hendene hennes, småbet henne i leppene, hektet seg fast i halstørkleet hennes. Og når hun bøyde seg frem og rokket med hodet slik som ammer pleier å gjøre, flakset de store vingene på luen hennes og fuglens vinger i samme takt."

Da Loulou dør, får Félicité ham utstoppet, men han fortsetter å være like levende for henne som tidligere. Men fra å ha menneskeliggjort ham tidligere, nærmest gudeliggjør hun ham og setter likhetstegn mellom Loulou og den hellige ånd.

"I kirken betraktet hun alltid Den Hellige Ånd, og så at den minnet om papegøyen. Likheten forekom henne enda tydeligere på et trykk som forestilte Jesu dåp. Med sine purpurrøde vinger og sin smaragdgrønne kropp var det virkelig Loulous uttrykte bilde."

Så dør husfruen, og i stedet for å fortsette sitt liv et annet sted, forblir Félicité boende i huset, som gradvis forfaller - hele tiden mens hun lever sammen med den utstoppede papegøyen i en slags symbiotisk tilstand. Inntil hun til slutt utånder selv ...

Mens jeg googlet på novellens tittel kom jeg over en artikkel fra magasinet Vinduet - "Hva er det med Flaubert? Bokkommentar om Gustave Flauberts Tre fortellinger og Klichéordbogen av Claire Thévenin".

Jeg siterer fra artikkelen:

«En enkel sjel», fortellingen som åpner samlingen, er plassert i Flauberts nåtid. Vi finner i den den samme ironiske tonen som i de andre 'nåtidsromanene' (Madame Bovary og Frédéric Moreau), men sterkt nedtonet. Det finnes en ømhet i forhold til hovedkarakteren som er unik i forfatterskapet. «En enkel sjel» forteller historien om en nesten enfoldig tjenestepike, Félicité, og hennes merkelige vei mot åndelig apoteose. Bondepiken er hardbarket og hjertet hennes er værbitt, men hun er likevel i stand til å erfare store sinnsbevegelser. Hun viser en rørende hengivenhet til nevøen Victor og til Virginie, datteren i huset hvor hun tjener. Mest av alt forguder hun Loulou, papegøyen hun arver etter en av de fine fruene i småbyen. Félicités tilbedelsen av fuglen blir nærmest grotesk, med sterkt komiske, erotiske og hedenske konnotasjoner. Årsaken til at det oppstår en helt spesiell tone i denne novellen er at Flaubert aldri lar bildene tippe fullstendig over i det groteske. Den skadefro ironien triumferer aldri slik den gjør det for eksempel i beskrivelsen av Homais i Madame Bovary: før man ler blir man grepet av den renheten kun de enfoldige, som Félicité, kan utstråle. Det uoppgjorte møtet mellom det groteske og det rene når et klimaks i slutten av fortellingen. På sitt dødsleie, idet hun utånder, har Félicité en visjon. Himmelen åpner seg i en fargerik kjempepapegøye:

"En himmelblå damp steg opp til Félicités værelse. Hun spilte neseborene opp og trakk den inn med mystisk sanselighet; så lukket hun øynene. Leppene smilte. Hjerteslagene ble langsommere og langsommere, mer nølende for hver gang; stillere, som en kilde som tørker inn, som et døende ekko; og da hun åndet ut sitt siste sukk, syntes hun at hun så himmelen åpne seg og en kjempestor papegøye sveve over hodet sitt."

Novellen er fascinerende og virkelig et studium i ekte altruisme - om en oppofrelse så total at den knapt kjenner sin like. Er det virkelig mulig å være så altoppslukende lojal og fullstendig uten tanke for egeninteresser som Félicité - ja, uten å være svært så enfoldig i grunnen? Det er nærliggende å trekke paralleller til Dostojevskijs roman "Idioten", som nettopp handler om en person som oppfører seg så uegennyttig og oppriktig at man mente at dette lignet på idioti. Romanen utkom i 1869 og var kanskje kjent for Flaubert da han skrev sin novelle? Også i dagens samfunn anses godhet, glede og uegennytte som noe enfoldig eller i beste fall naivistisk - kanskje fordi litt for mange verdier i vårt samfunn måles i penger ... Man kan liksom ikke riktig tro at det er mulig å gjøre noe som helst av et rent hjerte, uten at det er en forventning om å få noe tilbake - om ikke her og nå, så i alle fall etter hvert ... Og gjør man ikke det, er man rett og slett litt dum. Nettopp av den grunn er ironien i historien noe jeg ikke helt liker, fordi den fjerner fokuset fra at det faktisk går an, skjønt et hjerte så rent som Félicités - det skal man nok lete lenge etter. Veldig lenge ...

Her blir det terningkast seks!

Vi hadde den første boken i Sagaen om Isfolket på pensum det andre året i litteraturvitenskapdelen på bibliotekstudiene:)

Jeg er for øvrig enig med deg om at serieromanene er litteratur på lik linje med annen type litteratur, og ikke bør diskrimineres fordi det streber etter å underholde framfor å være "revolusjonerende". Hvem er noen, litteraturvitenskapere inkludert, til å kunne bestemme hva som er "riktig" nok litteratur? Det finnes ikke noe enkelt og ensidig svar på det.

En periode så hadde jeg en nesten opprørsk trang til å omfavne alt som ble sett på som lavkulturelle litteraturtyper. Jeg irriterte meg grønn over at mine forelesere trakk fram statistikker som snakket om at mennesker med lavkulturell bakgrunn er mer tilbøyelig til å lese lettere kultur, og at høyere utdannede leser mer klassisk og tyngre litteratur. Men jeg konkluderte etterhvert for meg selv at det bare var statistikk, en måling, som er interessant i sosialantropologisk forstand, men som ikke sier noe om hva som er galt eller riktig å hverken lese eller formene. Jeg finner glede i så mye forskjellige bøker, de har alle noe å gi på ulike plan for den som måtte være åpen for det. Og jeg håper at jeg i alle fall kan være respektfull ovenfor andres valg både i forhold til hva de foretrekker og ikke foretrekker. Det er berikende både for min egen del, og forhåpentligvis for dem jeg måtte kommunisere med.

Når det er sagt så sier det vel mer om forfatterforeningen som har sine såkalte kvalitetsprinsipper og regler enn om seriebokforfatterene at de ikke en gang klarer å se at det er store variasjoner innenfor denne genren som all annen litteratur, og at det er en kunst å klare å engasjere og holde på så mange lesere gjennom en rekke bøker.

En forfatter, tenker jeg, er en som skriver/har skrevet bøker som er tilgjengelige for meg.

En forfatter for meg er: En som har en fantasi eller et annet plot som de greier å sortere ut sånn at vi andre gidder å lese det. Og at de anda til får betalt for det. skulle bare mangle. De har sikkert mange timer bak seg hvor de bare har grublet.
Åre være forfatterne. Og at det finnes så mange av dem. Det viser jo bare hvor forskjellige vi mennesker er. Heldigvis.

Jeg er nå ferdig med romanen Klokkene ringer for deg av Ernest Hemingway. Disse to bøkene leste jeg som veldig ung og husket derfor historien veldig dårlig.

Romanen ble gitt ut første gang i 1946 og handler om den spanske borgerkrigen.
Hemingway hadde vært krigskorrespondent og hadde opplevd borgekrigens ødeleggelser så krigsbeskrivelser er noe forfatteren har skrive om i flere av sine romaner.

Handlingen i boken foregår i løpet av noen få dager. Robert Jordan som er bokens hovedperson er en ung amerikansk soldat som deltar på republikanernes side i den spanske borgerkrigen. Hans oppdrag er å sprenge en bestemt bro til et bestemt tidspunkt for å hindre fiendens framrykking.
Historien starter med at Robert ankommer fjellhulen hvor det befinner det seg en liten spansk geriljagruppe som skal hjelpe han med å utføre oppdraget. Vi får være med på planlegging, forberedelser, uenighet, krangling og svik. I geriljagruppen møter Robert den unge jenta Maria som han forelsker seg i og innleder et kjærlighetsforhold med.

Hemingway bruker et fantastisk språk i sin beskrivelse av mennesker sin skjebne i krigen og kjærlighetshistorien mellom Robert og Maria er vakker og veldig trist.

Dette var en flott leseopplevelse :) Terningkast 5.

Mamma gav meg denne boken en kveld jeg klaget på at jeg ikke hadde noen bok å lese. Jeg så på den med et skeptisk blikk, men valgte å i det minste gi den en sjanse. Det angret jeg ikke på.

Denne bokens navn, er Señor Peregrino. Den er skrevet av forfatteren Cecilia Samartin, som har publisert flere andre bøker. Orginaltittelen på boken heter ”Tarnished Beauty”, og er egentlig skrevet på engelsk.

Boka handler om den vakre Jamilet. På ryggen har hun et stygt fødselsmerke, som folkene i den lille Mexicanske landsbyen tror er et tegn fra djevelen. Hun blir forhatt, og i et håp om å bli som alle andre, flykter Jamilet til USA. Der bor den slaskete tanten hennes Carmen, Jamilet flytter inn hos henne i Los Angeles.Der får hun som jobb å ta seg av den gamle Señor Peregrino. Når han forteller om sin pilegrimsvandring til Santiago de Compostella, forandres alt.
Hovedbudskapet i boka er at man kan lage sine egne mirakler, og tro på dem, og om å ikke miste troen på kjærligheten.

Litt om personene i boka og forholdet mellom dem

De to hovedpersonene i fortellingen er Jamilet og Señor Peregrino. Jamilet har ganske mange forskjellige mennesker rundt seg, og forholdene mellom hver person er forskjellig. På begynnelsen er det nesten bare moren og bestemoren som er rundt henne, men de er bare en liten del av boken. Hun har et forholdsvis godt forhold til moren Lorena, men når Lorena dør, føler Jamilet en slags frihet. Lorena har alltid vært flau over fødselsmerket til Jamilet, og kanskje det skaper en slags avstand for forholdet deres. Bestemoren er Jamilet glad i, spesielt når moren dør.

Når du er kommet litt mer ut i handlingen, kommer det flere personer. Den viktigste er Señor Peregrino, men også tía Carmen, som er tanten hennes, er viktig. Første gang Jamilet møter Señor Peregrino, er hun ganske skeptisk. Hun blir vant til ham etter hvert, og de blir gode venner. Han forteller henne historien hans, og hun begynner sakte, men sikkert å skjønne hvorfor hun må mate og stelle for ham hver dag, og hvorfor han ikke har satt foten sin utenfor døren på mange år.

Tía Carmen er tanten til Jamilet. Søsteren til Lorena, som er pen og vakker. Carmen er vel egentlig nesten motsetningen til søsteren sin, og hun er den mest rotete personen noensinne, ifølge Jamilet. Jamilet er veldig glad i tanten sin, men etter hvert skjønner hun at tanten hennes bruker henne. Hver dag etter jobb, rydder, vasker og koster Jamilet hjemme. På slutten, når Jamilet har tenkt å reise, vil ikke Carmen det. Jamilet skjønner at det er fordi hun ikke vil miste ”slaven sin”.

Enda en person som blir nevnt ofte i boka, er Eddie, gutten på andre siden av gaten, som Jamilet er dødsforelsket i. Forholdet deres er litt ustabilt i begynnelsen, siden Eddie allerede har en kjæreste fra før som heter Pearly. Men etter hvert begynner han å like henne bedre og bedre, og nesten på slutten innrømmer han at han ikke er sammen med Pearly lengre. Jamilet skjønner at hvis det skal skje noe mellom dem, må hun vise ham det stygge merket.
Señor Peregrino forteller også om mange personer i fortellingen sin, men de viktigste er de tre vennene hans, som er med på reisen. Bestevennen hans Tomas, forelskelsen hans Rosa, og den irriterende Jenny. Blant disse fire utspiller det seg et kjærlighetsdrama, som merker Señor Peregrino for livet.

Min mening

Romanen har en veldig romantisk, men også litt dramatisk tone.
Boka passer kanskje best for jenter, men jeg tror gutter også kunne lest den. Den er veldig bra skrevet, men den er jo ganske poetisk, og romantisk. Vet ikke om gutter liker det, jeg. Bokanmelderne som er sitert bakpå boka er fire jenter og en mann.
Stemningen er veldig fin, jeg ble veldig glad da jeg leste den. Det er også masse mystikk i boka, noe som gjør den veldig spennende. Den har en åpen slutt, og det er veldig spennende å tenke seg hva som kunne skjedd videre.
Denne boken anbefaler jeg sterkt, den er superbra etter min mening. Boken er slik at når du leser den, kan du bare ikke legge den fra deg. Det ble et par litt sene kvelder på grunn av det, men ellers er det veldig bra

Stephen King er kjent for å flette bøkene sine sammen, om enn svært løslig. Historiene hører ikke akkurat sammen, men karakterer/steder fra en bok blir ofte referert til i en annen; Dreamcatchers (tror jeg det er) har en bisetning om Pennywise the Clown fra IT osv.

En av de mest markante av disse sammenhengene er Gerald's Game og Dolores Claiborne - der hovedpersonene fra hver bok har syn om hverandres sjebne. Det er overhode ikke nødvendig å lese bøkene for å forstå handlingen i bøkene skikkelig, da disse synene opptar kun en liten del av hver bok - men man blir jo nysgjerrig på dem likevel.
Da jeg leste Dolores Claiborne, lurte jeg fælt på hvem jenta Dolores så var, og de åpenbart dramatiske omgivelsene jenta befant seg i. Leste Gerald's Game av den grunn. Men nå er i min mening Gerald's Game en fryktelig dårlig bok, som jeg egentlig synes mest var spennende pga synet hun hadde om Dolores.

"An apple a day, if well aimed, keeps the doctor away."

• P.G. Wodehouse

En født forbryters dagbok er morsom.

Ikke akkurat den type sitater som jeg assosierer med "Den grønne mil", som jeg forøvrig bare har sett på film. En av Tom Hanks beste roller etter min mening.

Kjære Rainer.

Eg fekk ditt brev for to månader sidan. Eg beklager tiden det har tatt meg å skrive dette svaret, eg skylder på mitt hat for Roma.

Jeg liker brev.

Boka di er en fin liten tips-blekke med tanker om og i kunsten. Den er derimot et dødsstøt mot alt det sosiale jeg setter så høyt, den snakker om ensomheten som noe man bør leve i og igjennom, men ærlig talt, det gidder jeg ikke. Mennesker har i sin levetid alltid søkt seg sammen, og jeg tror ikke at å søke seg bort vil føre til noe annet enn at alle ender opp med å skrive lik litteratur, kanskje rik litteratur, men likevel dvelende og umenneskelig alene, for skal ikke kunsten nettopp være menneskelig?

Jeg liker det du sier om å alltid oppsøke det kompliserte, men jeg får et inntrykk av at du mener at det kompliserte er noe universelt.

Jeg har hatt denne boka i minne nå i tre dager etter at jeg leste siste side, uten å lese noe annet fordi jeg ennå leser den, men likevel finner jeg brev som er skrevet for allmennheten, noe upersonlige, noe uærlige, litt forfinede, og veldig fjernt fra en virkelig menneskelig dialog. Det føles som kunst, men ingen ekte relasjon. Det ene utelukker absolutt ikke det andre.

LEV VEL.