Bokelskere.no

Denne boka leste jeg da jeg var liten - og jeg husker den enda veldig godt. Det å kunne innleve seg i en bok på denne måten kan man lengte lenge etter. Det som jeg likte utrolig godt med denne boken er blant annet at når hovedpersonen var i den virkelige verden var skriftfaregen rød og når han var i neverending land så var fargen grønn (eller vica verca). Boken handler om en gutt som ikke helt klarer å passe inn i samfunnet, han pleier å lese bøker og finner da the Never Ending story i en mystisk bokhandel. Boka er magisk og fanger han i never ending verdenen som er full av fantastiske ting. Helter, drager og emerald byer er bare noen få stikkord. Jeg synes filmene var veldig bra også. Anbefales for folk i alle aldre.

Ja, ei av dei bøkene som gjorde sterkast inntrykk på meg i ungdommen. I dag har dei elevane i den vidaregåande opplæringa som skal ha eksamen i engelsk i morgon, fått førebuingsmateriale der temaet er "Reading for information, learning and enjoyment". Her står eit sitat av Homer Simpson: "Books are useless! I only ever read one book, To Kill A Mockingbird, and it gave me absolutely no insight on how to kill mockingbirds! Sure it taught me not to judge a man by the color of his skin ... but what good does that to me?"

Eg gav elevane mine det Mark Twain-sitatet som kjellk har som motto: "A person who won't read has no advantage over one who can't." Så får vi sjå om oppgåvene er slik utforma at dei får bruk for det.

Bøker av Kjell Aukrust. Saman med Wesenlund, Haugan og Heide-Steen jr. lærte han ein generasjon skrivande, unge menneske å uttrykkje seg humoristisk. Fyrst kopierte vi. Så gjekk vi våre eigne vegar.

En meget interessant bok, dette! Godt dokumentert og velskrevet, om enn noe vaklende i valget mellom en akademisk eller litterær fremstilling. Den er et godt eksempel på viljen som nå har vokst frem til å se den norske krigshistorien i et nytt lys, hvor sterke svarte og hvite kontraster tones ned og gråtonene kommer frem. Eller brunfargen, om du vil.

Pent er det ikke, bildet som trer frem av Stavangers (og i utvidet perspektiv: Norges) behandling av jødene som bodde der i okkupasjonstiden. Alle som én ble de ofre for pliktoppfyllende politimenn som tilsynelatende uten større ettertanke effektuerte de arrestordrene på menn, kvinner og barn som de hadde fått. Og dette var ikke det nazifiserte statspolitiet. Det var det alminnelige norske politi, hvor tre av fire ikke hadde tilhørighet til Nasjonal Samling. Likevel: Ikke én jøde ble advart og gitt anledning til å flykte. Etterpå var politiets forsvar at de ikke forsto at de dermed ble delaktige i folkemordet, samtidig som de hevdet at også de norske jødene burde ha forstått hva som ventet dem, og derfor kunne ha flyktet. Men i stedet gikk jødene stille sin skjebne i møte, som lam til offerstedet.

Historikeren Kjersti Dybvik knuser dette bildet. Avisene hadde i årevis skrevet om hvordan Europas jøder ble forfulgt og trakassert, myrdet eller satt i konsentrasjonsleire. Norske jøder som hadde mulighet til det forsøkte å flykte, men få hadde noe sted å flykte til. De som ble igjen godtok ikke sin skjebne, men tok til motmæle, enten det var i form av avisinnlegg eller skrik da politiet sto på døren og skulle arrestere.

Byens borgere visste hva som skjedde, men de fleste var mest opptatt av å bli kvitt jøderasket så snart det lot seg gjøre. Naboene hørte skrikene. Så gikk de på auksjon og sikret seg sølvtøy og møbler, undertøy og smykker. Noe av pengene ble sendt til den tyske okkupanten, mye gikk til kemneren og bykassen.

Etter krigens slutt spurte ikke stavangerfolk etter jødene som var blitt deportert. De ble slettet fra historien, og kom ikke i avisens oversikt over dem som hadde falt. Først i 2010 fikk de et beskjedent minnesmerke.

Det er ingen behagelig fortelling. Derimot dokumenterer Dybvik at den er sann. Boken anbefales alle som har interesse for norsk krigs- og okkupasjonshistorie, også alle dem som (i likhet med meg) ikke har noen tilknytning til Stavanger.

I dag sto jeg og hang ut av vinduet på kjøkkenet i leiligheten min og tok en røyk. Vinduet er ut mot bakgården i bygården jeg bor i som bokstavelig talt ligger midt i sentrum. Da jeg sto der ser jeg en mann som kaster tonnevis med bøker med prislapper på. Etter at det ble mørkt dro jeg og noen til og så: det var en hel dumpster med splitter nye uleste bøker. Norli kaster altså alle bøkene de ikke får solgt. Ikke hadde de kastet bøkene rett heller. Jeg synes det er vondt. Gi for all del bort bøker dere ikke liker til en bruktbutikk i stedet for å kaste dem. Noen har antageligvis brukt mye tid på å skrive boka du holder i hånda.

Vet at de er sterkt knyttet sammen, men for meg er det likevel stor forskjell på en religion i seg selv og hvordan den blir utøvet av mennesker. Synes mye av kritikken i "His Dark Materials" er rettet mot hvor absurd mye av våre tolkninger av tro og religion er, og hvordan religion er blitt utnyttet oppgjennom historien for å rettferdiggjøre grusomheter. Har f.eks aldri vært borti en bok som kritiserer religioner som buddhismen, med en "fredelig" historie.

Dessuten synes jeg Pullman har vært veldig flink til å vise alle de forskjellige egenskapene som finnes i et menneske. F.eks viljen til å gjøre grusomme ting for en større sak uansett om man heter Metatron eller Lord Asriel, tilhører kirken eller opprørere. Husker jeg var så veldig forvirret over hvem som egentlig var "snille" og "slemme":p De eneste jeg virkelig sympatiserer med og heier på er Lyra og Will som alltid handler utifra det de oppfatter som rett, uten baktanker og større ideologiske ideer.

Dei første bøkene eg las var "Bakkebybøkene" til Astrid Lindgren.Så var det Den løyndomsfulle hagen, Sølvfaks og Frendeløs. Desse har eg sidan lese for barn og barnebarn. Elles blei eg veldig fasinert av indianerbøker, som Hjortefot og Den siste mohikaner.

Ja, gled deg!
Sist sommer leste jeg Den hemmelige hagen høyt for datterdatteren på 11 år, og Jane Eyre selv. Vi lå på en deilig kretisk strand - i vår egen verden. Det endte med at jeg også måtte lese store deler av Jane Eyre høyt for det lille gullet...
Jeg er en svoren tilhenger av høytlesning!

Eg har mange favorittbøker frå barndommen! Etter at eg begynte å lese sjølv, så gjorde eg omtrent ikkje noko anna. Nokre av favorittene mine var Anne fra Bjørkely (og denne har eg lese om igjen opp til fleire gangar i vaksen alder), Emily- bøkene av samme forfattar, Lille lord Fauntleroy, Den løyndomsfulle hagen, Frendelaus, dei fleste Roald Dahl- bøkene, Ruffen, bøkene om Katitzi, Agnes Cecilia- en selsom historie, God natt, Mr. Tom og En liten sang om kjærlighet. Var veldig glad i Anne cath. Vestlye og Astrid Lindgren også.

Jeg har sittet og lest bøker av Margit Sandemo i forelesningspausene i allmenn litteraturvitenskap på universitetet, så å beskylde meg for å bekymre meg for hvordan andre oppfatter meg/dømmer meg ut i fra hva jeg leser kan vel ingen gjøre akkurat... :)

Og DER var jeg blitt fantasy-fantast, gitt. Og allerede bortskjemt når det gjelder det enestående språket og stemningen som møter meg i denne boka.Kan det gjøres vakrere og mer fantastisk enn dette? En nytelse å lese. Språket....SPRÅKET...SPRÅKET! Nøt hver setning. Er det i juni neste bok kommer. For lenge å vente! TAKK, TUSEN TAKK, Kristine Tofte! Men jeg må ha mer!

Sånn som jeg elsker papirboka mi, å bla fram og tilbake, smuglese litt i midten. Lage streker og skrive i margen, samt lage eselører. Lese bak og se på coveret gang på gang. Brette den ut og nyte synet av papir, av og til med sjarmerende flekker fra kaffekoppen min.

Fryktelig lenge siden jeg leste denne boka. Den var obligatorisk på videregående, men jeg husker at den gjorde et dypt inntrykk av meg og at jeg likte den veldig godt. Ikke minst kapitlet som heter "Galleri av fortapte", som handlet om dem som ble nazister under krigen om jeg ikke husker feil. Hoel er beslektet med min favorittforfatter Aksel Sandemose, men overgår likevel ikke hans "Varulven". Der Sandemose forsøker å beskrive menneskenaturen.

Jeg kuttet også ut "Den blå sykkelen" veldig tidlig, av pur ergrelse, liksom Karen. Vil du lese mer om krigen i Frankrike og jødenes situasjon der, anbefaler jeg på det aller varmeste "Storm i juni" av Irène Némirovsky, - som selv endte livet i konsentrasjonsleir. En god og interessant roman, med sterkt for- og etterord. I sin bredt anlagte roman fra 2. verdenskrig, "Fare, fare krigsmann", lar også den amerikanske forfatteren Marge Piercy en del av handlingen foregå i Frankrike, - og den romanen (to bind) anbefaler jeg så ofte jeg kan;)

Jeg vil gjerne anbefale Sidney Sheldon. Han har en flott psykologisk snert som jeg liker veldig godt.
Mitt første møte med hans forfatterskap var: Kommer morgendagen?. Etter det tror jeg at jeg har lest omtrent alle bøkene hans. Han døde desverre for en stund siden, så vi får ikke mere derifra.
Karin Alvtegen er også en finurlig forfatter. Start gjerne med Savn...

En liten, fornøyelig og lettlest bok som jeg kosa meg stort med hele tiden. Anbefales! Fikk også historiekunnskaper fra krigens dager som jeg ikke ante noe om, bra!

Ja, dette er en stor bok- en bok jeg liker veldig godt. Det er noe utrolig varmende ved den måten den er skrevet på, ved de ord som er brukt. Her skildres en kvinne som kjemper sin egen kamp, følger sine egen følelser. Jeg kan tenke meg at det ikke bare ble tatt godt i mot på midten av 1800-tallet. Jeg har stor respekt for denne forfatteren!