Bokelskere.no

Jeg prøver å re-innføre "døll" som adjektiv. Rett og slett i mangel av bedre betegnelser.

Min opplevelse var vel mest pinlig for læreren min. Vi hadde norsk og vi må ha hatt om noe jeg alt kunne til detalj, det eneste jeg husker, var at det handlet om Hamsun, og jeg lurte meg til å lirke boka jeg nettopp leste opp under pulten. "Nå, Inger Johanne, var det nå enda HAMSUN du satt der og leste under pulten, så kunne du fått ha den oppå pulten, men nå må jeg be deg legge vekk den boka!" O fryd for en syttenårig elev å kunne triumferende hale opp "Markes grøde". Den var i paperback, og det var ikke så vanlig å ha romaner i paperback den gangen, og han trodde nok det var en Damenes roman...

Jeg er nok veldig politisk korrekt og sier konsekvent venstrehendt, afrikaner/ evt afroamerikaner etc (for tidligere det kjente "neger") , på psykofronten er ord som åndsvak, evneveik og mongo heldigvis forsvunnet ut av de flestes vokabular, men ordet "sinnsyk" må en vel si har fått sin renessanse de siste årene.

Noen ord er det vel bare greit at går av moten..

Jeg slutter meg til det du sier fullt ut!

Jeg tror at mange av de klinsjene som skjer her på bokelsker-sidene ofte skyldes misforståelser. F.eks. tenker jeg at f.eks bokelskere som elsker serier, Twilight eller hva det måtte være, skal få lov til å diskutere dette i fred uten innblanding fra andre som ikke liker denne litteraturen. På den annen side må det også være plass for at noen har sine "intellektuelle" diskusjoner uten at de som da ikke henger med, skal blande seg inn og begrense diskusjonene, beskylde dem som deltar for å være snobbete, nedlatende, besservissere etc. Her skal det jo være plass for alle uansett alder, litteratursmak, modenhet eller hva det måtte være, og da må vi la de som føler seg likesinnede få diskutere i fred. Hvis jeg f.eks deltar på en diskusjonstråd om Hamsuns "Victoria" og dens litterære kvaliteter (og for den saks skyld manglende kvaliteter), er jeg i grunnen ikke veldig interessert i å høre at noen mener at boka er bånn i bøtta. Det tilfører ikke diskusjonen noe som helst av verdi. Tilsvarende vil jeg tro at en som elsker Twilight-serien vil ha seg frabedt mine meninger (som kanskje ikke en gang har livets rett fordi jeg ikke har lest noen av bøkene).

Dessuten er det en utbredt misforståelse at når man snakker om seg selv, så snakker man "egentlig" om andre og forsøker å skjule kritikk i høflig innpakning. Når noen hevder å snakke om seg selv, så fortjener dette å bli tatt på alvor! Høflighet og en hyggelig tone på disse sidene er det miste vi kan forvente av hverandre!

Likte den tråden om rødvin og rørospledd, men hadde nok brukt mesteparten til bøker ja. Jeg samler på gamle bøker, så en del av potten hadde gått til det, og noe til barnebøker (som faktisk er viktig litteratur), for å ha til barnebarna så de sitter i ro mens gamla leser. Resten hadde nok gått til diverse krim og spenning. Er bare litt redd for gubben, han finner snart ikke plasser å skru opp hyller, stakkar..øh nei, ikke stakkar. Han viste hva han gikk til. Når vi flyttet sammen lurte han på hva det var i alle eskene siden de var så tunge...døhh, bøker da vell!!!

Skjønner helt klart hva du mener med det siste der, med at klær er jo minst like dyre. Det er bare det at...uff...når jeg handler klær, så er det som regel fordi jeg trenger ei ny bukse og da blir det jo bare den ene nye buksa til 500kr (Jeg vet jeg er unormal til å være jente.) Men når jeg står i en bokhandel så får jeg et slik sug over meg og bare skuer ut over masse tittler jeg bare Mååå ha i bokhylla mi. Så det blir til at jeg vil hamstre kanskje 10 bøker på en gang. Og da blir det liksom nærmere 4000kr og det har jeg ikke akkurat muligheten til å bruke hver gang jeg er i en bokhandel :p

Er det virkelig tvil om at litteratur er viktig? Det er vel ikke for ingenting at noen de første hodene som ruller etter en revolusjon er forfatternes/de intellektuelles? At bøker brennes eller sensureres finnes det mange eksempel på; Kina, Sovjetunionen, Kambodsja, Nazi-Tyskland… I dag finner vi slik virksomhet blant fundamentalister av alle slag, opposisjonen må temmes med alle midler. Hvorfor er det så viktig å ta bøkene bort fra et folk for å oppnå makt? Er det ikke rett og slett fordi de inneholder vår historie, våre felles referanseverk, våre tanker?

For meg har alle bøker verdi, selv om jeg selvsagt ikke har likt alt jeg har lest og skyr unna enkelte bøker på grunn av personlig smak. I det en forfatter setter seg ned for å dele sine tanker og historier med andre, blir teksten for meg verdifull. Jeg mener selv en forfatter som for eksempel Erlend Loe, som i manges øyne oppfattes som ”enkel”, har noe å si oss; han forteller om mannsrollen og forvirringen rundt den i vår tid. Vi lesere trenger forfattere av alle slag; enkelte ganger ønsker vi å lære noe (for eksempel om andre kulturer, mennesker fra en annen tid eller mennesker med et annet ståsted eller et annet liv enn vi selv har. Slik kan vår horisont utvides og forståelsen for andre mennesker utvikles), andre ganger ønsker vi å bli slått ut av fantastisk språk eller tematikk og andre ganger igjen har vi behov for virkelighetsflukt eller pur underholdning. Personlig har jeg funnet bøker jeg verdsetter høyt i de fleste sjangre; som leser trenger jeg variasjon og jeg er utrolig takknemlig for at det finnes en forfatter for enhver anledning der ute.

Ja, for all del la oss dele oss i klasser..Kiosk og krim, lett og vanskelig, klassisk og samtid, høy og lav, hehe. Nei, vet du hva; det blir for dumt. Som flere har skrevet tidligere, her er det mangfold og alle typer lesesmak er representert. Har du en spesiell sjanger du ønsker å diskutere er det bare å kjøre på. Den som er interessert melder seg på.

Er det noe jeg har lært siden jeg ble medlem her er å ha et åpent sinn. Her er plass for alle som liker å lese. At noen bruker et litt mer avansert litterært språk er flott hvis en bruker det konstruktivt. Hvis språket, og sjangeren en liker, er mer folkelige, så er det greit også. Vi har vel alle noe å lære.

Jeg ønsker i allefall alle velkommen så lenge en ikke begynner å sjikanere folks lesesmak eller er usakelig.

Jeg mener på ingen måte å være slem og teit nå, men jeg synes at Morten har et poeng. Det snakkes så varmt om at vi (eller dere, jeg er litt usikker?) blir mer tolerante og forståelsesfulle og får en bedre evne til å se ting fra andre perspektiver fordi vi (eller dere) leser. Men jeg synes ikke alltid det gjenspeiles i diskusjonene her inne...

Vi hadde jo nettopp en diskusjon om hvorvidt de som ikke leser mye, særlig De Store Klassikerne, har et tomt liv eller ikke. Jeg synes man skal være svært forsiktig med å dømme andres liv uten at man kjenner dem, men det var det mange som var uenige i, gitt...

Og de fleste husker vel fortsatt "husmorpornodiskusjonen" der denne litteraturen av enkelte ble kalt "hjernedødt søppel" (sitert fritt etter hukommelsen)... Det er sikkert ordentlig hyggelig å høre for de som skriver eller leser den type litteratur.

Og nå dette...

En del av utsagnene her og i de andre diskusjonene minner ikke meg om verken toleranse eller forståelse. Heller en ekstrem trang til å mene om og diskutere alt opp og ned, og en smule arroganse.

Og det er mulig at jeg er overfølsom og pysete, men jeg vet i alle fall hvordan jeg ville tatt det hvis jeg leste mer enn normalt, var med i et lite klipp på NRK (var det Norge rundt?), og deretter ble diskutert på denne måten på et forum jeg var nokså kjent på. Jeg mener at man blir ikke en offentlig person som "bare må tåle" å bli diskutert etter et lite klipp som dette... Og jeg lurer på om dere andre har tenkt over det - hvordan dere ville oppfattet denne diskusjonen hvis den handlet om dere selv.

Jeg skulle i alle fall ønske det var litt mer takhøyde her inne... For skal ikke Bokelskere.no være "et vennlig og åpent møtested"...?

Vi som skriver tekst er ikke like viktige som de som tørker rumpe. Det er kjipt, men sånn er det.

Samtidig er det mye bra her i verden som ikke er en del av eksistensminimum, og det er de tingene som får folk gjennom vanskelige situasjoner. De spilte musikk til Titanic sank osv, selv fiolinistene ikke kan sidestilles med dem som fikk folk i livbåtene.

Å skrive er å tilføre ideene, fortellingene, argumentene, latteren, gråten, alt det fine vi ikke trenger for å overleve, men som verden fortsatt blir ganske mager uten.

Det er ikke som om vi trenger pen webdesign, blomsterbutikker, konditorier, symfoniorkestre eller danselærere heller, men det er jo kjipere uten dem.

Nå har jeg lest gjennom svarene under og kan si meg enig med alle i noe av det de skriver. Selv vokste jeg opp med en familie som stort sett ikke var interessert i bøker, med unntak av meg og bestemor. Til tross for at det ikke bugnet av bokhyller hjemme, følte jeg det ikke som et tomt og trist hjem. Familien min ser heller ikke ut til å føle savnet etter bøkenes verden; de er oppgående mennesker med mange interesser.

Når det er sagt, blir jeg utrolig glad når jeg kommer til et hjem der det finnes masse bøker; da skjønner jeg med en gang at her bor det mennesker jeg har noe til felles med. Mennesker som trolig synes det er viktig å stimuleres intellektuelt og aller helst lære noe nytt hver dag. Må faktisk innrømme at jeg til og med har blitt forelsket etter å ha ”møtt” bokhylla til noen, både i bokhylla og personen. Ikke ei bokhylle av den digitale typen som her inne altså, men ei vaskeekte, støvete, bramfull ei der man sakte kan dra fingrene bortetter bokryggene, stoppe opp og dra ut ei spennende bok. Sukk…;)

Boka må leses først, og jeg ser gjerne filmen etterpå. Da har jeg aldri opplevd at filmen har ødelagt for boka, selv om jeg ikke er alltid er "enig" med eller liker filmatiseringen. Men det hender jeg får mer ut av boka av å se filmen etterpå. Det blir litt som å diskutere den med noen andre, og det hender jeg får tilført en annen eller ny dimensjon. Noen bøker blir jeg så oppslukt/besatt av at jeg jeg vil ha mer og må se filmen. Nylig gjaldt dette Rebecca. Ble ferdig med boka på natta, og måtte se filmen når jeg sto opp om morgenen. Synes Hitchcocks versjon fungerte veldig bra. Det samme synes jeg om film/seriene av Jane Austens bøker. Men om filmatiseringen ikke fungerer, så synes jeg likevel ikke det ødelegger boka og min opplevelse av den, det blir bare filmen som stinker. Og det er i og for seg helt greit.

Men skal jeg være helt ærlig så synes jeg ikke at staten skal holde hus til enkelkunstnere, - uansett talent eller ei.

Jeg visste ikke at jeg mente noe om den saken, men oppdaget at visst gjør jeg det! Jeg synes det er viktig symbolpolitikk i at "staten holder hus til enkeltkunstnere" - det å ha en æresbolig for kunstnere, representerer at kunst er viktig for det norske samfunnet. Direkte og økonomisk gavner det bare én person, men tildelingen av æresbolig gjelder i overført betydningen Kunsten, må man kunne si - eller den samlede norske kunstnerstanden, om man foretrekker å se det litt mer konkret. Slik symbolpolitikk er i mine øyne HELT greit, så lenge det ikke innebærer at politikerne/myndighetene - eller befolkningen! - slår seg til ro med at "da har vi gjort nok" for kunstlivet og kunstnerne.

Jeg er så lykkelig:)) Har funnet en bruktbutikk som selger innbundne bøker for 10kr stykket!!, heftede for 5kr!! Det er ikke til å tro. Mange av bøkene er knapt åpnet og framstår som nye. I 2007 hadde jeg brann i huset mitt og mistet ALLE bøkene mine. Traumatisk opplevelse. Mange av dem lar det seg ikke gjøre å få igjen, men nå har jeg funnet en del igjen gjennom denne brukthandelen :))+ mange ukjente, spennende bøker. En veldig billig måte å bygge opp boksamlinga på :). Anbefales.

"Blafre" er forøvrig et herrlig begrep:-) Da jeg var 10 var jeg umåtelig stolt over å ha fortært 29 bind Frøken Detektiv. Da jeg var 16 blafret jeg med en liste med magisk realister fra Latin Amerika. Da jeg var 22 på Blindern forsøkte jeg å holde med i svingene med Bourdieu (JA, nettopp!), Milan Kundera, Foucault og Sartre. Etter jeg trådde ut i det virkelige liv, blafrer jeg minst mulig, i den visshet om at smaken er som baken og at bokelskeres tær er stolte og váre.

Ja til dine første spørsmål (lange innledninger, lange setninger, selve historien, "tørt" språk og innhold, vanskelig språk i det hele tatt), nei til de to siste. En tjukk og tung bok som kan være vanskelig å holde i kan godt inneholde mye spennende og fint å lese. Det er jo innholdet som teller, ikke størrelsen eller tykkelsen.

Jeg er veldig glad i mange av bøkene jeg har lest, men aller mest stolt gjør nok Den Guddommelige Komedie, Ulysses, Brødrene Karamasov, Mesteren og Margarita og (forhåpentligvis snart!) Shakespeares samlede verker meg.

Hvorfor? Tror det rett og slett kommer av at de er klassiske tungvektere jeg som ungdom drømte om og så fram til å lese. I tillegg har jeg lest flere av disse bøkene sammen med andre, noe som gjorde leseopplevelsen både lærerik og givende.

Jeg har ingen spesiell preferanse når det gjelder fortellerform, så lenge den passer til bokas innhold.

Når det gjelder jeg-formen, kan denne være et tveegget sverd. Enkelte ganger kan det føles klamt å erfare og se alt det fortelleren opplever, spesielt om denne er allvitende. For meg fungerer førstepersonsfortellingen aller best når fortelleren ikke er allvitende - det kan være veldig spennede og utfordrende å prøve å finne ut av det som skjer, sammen med hovedpersonen. Enkelte ganger kan det være svært så fornøyelig som leser å skjønne alt, før fortelleren selv gjør det. I slike tilfeller gir jeg meg selv et godt klapp på skulderen ;)