Bokelskere.no

For meg er det utenkelig å lese en bok etter å ha sett den filmatisert. Er boken god kvier jeg meg for i det hele tatt se filmen etterpå, det ødelegger filmen i hodet. Jeg regner med at alle andre har det sånn også?

Stort sett boka først, men noen ganger kommer filmen før jeg har fått lest boka og i noen tilfeller er det slik at jeg ikke oppdager før senere at filmen faktisk er basert på ei bok :)

Bok først, så film. Noe annet er uakseptabelt. Men jeg så World War Z i helga, og da jeg så den visste jeg ikke at det fantes en bok, så jeg så den da. Men jeg hadde heller ikke tenkt å lese boken, så det passet jo like godt.

Jeg liker å lese boka først, og ender som regel opp med å bli skikkelig skuffet når jeg ser filmen etterpå. Sjelden filmen stemmer med bildene jeg selv har dannet meg, og filmen får heller ikke med alle detaljene, følelsene ol som en bok gjør heller. Men, sånn er det da bare! Og jeg har faktisk opplevd at filmen har vært like så god som boka og, så ingen regel uten unntak. :)

Tror jeg skal begynne å se på filmene først,så bøkene <3

For min del har det ofte vært sånn at det er en film som åpner øynene mine for en bok eller serie, og jeg har sjelden blitt skuffet over den rekkefølgen. Bøkene er jo som regel enda bedre enn filmen

Som de fleste har jeg det sånn som deg. Har imidlertid lest "Spis, elsk, lev" nylig, og innbiller meg at filmen blir bedre enn boka.

Boka er helt magisk, og enda bedre enn filmen :)

Normalt foretrekker jeg å lese boka før jeg ser filmen. Det beste er å la det gå ei stund før jeg ser filmen, slik at jeg ikke sitter med alt for detaljerte bilder fra boka i hodet - det kan ødelegge filmopplevelsen.

Men nå har jeg akkurat sett Moby Dick på DVD uten å ha lest boka først. Jeg så John Huston sin versjon fra 1956 med Gregory Peck som kaptein Ahab. Det er flere filmatiseringer av boka, men denne er den mest kjente. Om den er den beste, vet jeg ikke. Grunnen til at jeg så filmen først, er at jeg lurer på om jeg greier å komme meg gjennom denne kolossen av ei bok, som visstnok er full av digresjoner og lange utlegninger. Da må jeg ha veldig god tid iallefall, og så er det alltid andre bøker som "sniker i køen". Er det noen bokelsekere som både har lest boka og sett filmen? Jeg sitter egentlig med følelsen av at filmen ikke er særlig dekkende for hva denne boka egentlig er. Gregory Peck var også veldig ung til å spille kaptein Ahab. Han uttalte visst selv seinere at rollen krevde mere, men at han ikke "hadde mere i seg" den gang.

Boka må leses først, og jeg ser gjerne filmen etterpå. Da har jeg aldri opplevd at filmen har ødelagt for boka, selv om jeg ikke er alltid er "enig" med eller liker filmatiseringen. Men det hender jeg får mer ut av boka av å se filmen etterpå. Det blir litt som å diskutere den med noen andre, og det hender jeg får tilført en annen eller ny dimensjon. Noen bøker blir jeg så oppslukt/besatt av at jeg jeg vil ha mer og må se filmen. Nylig gjaldt dette Rebecca. Ble ferdig med boka på natta, og måtte se filmen når jeg sto opp om morgenen. Synes Hitchcocks versjon fungerte veldig bra. Det samme synes jeg om film/seriene av Jane Austens bøker. Men om filmatiseringen ikke fungerer, så synes jeg likevel ikke det ødelegger boka og min opplevelse av den, det blir bare filmen som stinker. Og det er i og for seg helt greit.

Bok først - helt klart. Men så er det jo sånn at når jeg ser en film så er det ikke alltid jeg får med meg at den er basert på en bok før etter at jeg har sett filmen,noe som er fryktelig irriterende noen ganger. Jeg så den fantastiske filmen Mystic River. Den visste jeg at den var basert på en bok, men hadde ikke lest den. Men etter å ha sett den fikk jeg veldig lyst til å lese boka. Men da jeg leste boka flere uker etterpå føltes det bare helt feil. Siden da har jeg prøvd å lese boka først. Men heldigvis rakk jeg å lese De gales øy før filmen av samme forfatter (Dennis Lehane). Det føltes mer riktig.

Som regel foretrekker jeg å lese boka først og se filmen etterpå. Jeg har opplevd at når jeg gjør det omvendt, raser jeg fram i boka for å komme til handlingene som selvfølgelig bærer filmen. Den gode litteraturen i mellom blir uinteressant. Slik ble f.eks. boken "Sofies valg" ødelagt for meg. "The Reader" leste jeg før jeg så filmen, men etterpå måtte jeg lese boka en gang til for å få svar på alle spørsmålene. "Broene i Madison County" er et eksempel på at filmen og boken står godt på egne ben. Begge er gode, syns jeg, og jeg husker ikke lenger hvem som kom først. Stieg Larssons siste bok hadde godt av å bli filmatisert da boka var altfor lang og omstendelig. "Saman er vi mindre aleine" er en nydelig bok, men en heller dårlig film (og vanskelig å forstå uten å ha lest boka). Men en tykk bok blir sjelden en god kort film, så der var jeg forbredt.

Neida ikke jeg. Jeg liker veldig godt å se filmen etter å ha lest boka eller omvendt. Er interessant å se hva som her er lagt mest vekt på i forhold til det jeg har festet meg mest ved.

For det meste har jeg ingen problemer med å se en filmatisering av en bok, men jeg må som regel lese boka først og se filmen etterpå.

Jeg har gjort begge deler.Lest boka først og så sett filmen, eller sett filmen først og lest boka etterpå, pga. jeg ble nysgjerrig på hvordan boka var i forhold til filmen. Men det skal sies at jeg i utgangspunktet foretrekker å lese boka før filmen.

Noen filmer blir man skuffa over etter å ha lest boka først, men en del filmer har også innfridd. Jeg likte blant annet bøkene til Stieg Larsson veldig godt, men filmene var like gode. Så her har jeg aldri blitt skuffet. Likte også godt filmen "the reader", da jeg leste boka i etterkant likte jeg også boka godt.

Jeg elsker både filmer og bøker, så har prøvd begge deler - dvs lese bok for så og se film og omvendt. Jeg er en av de som faktisk så den første Harry Potter-filmen uten å ha lest boka for så å bli så fascinert av universet at jeg måtte lese bøkene. Så ofte kan gode filmatiseringer friste flere til å lese bøkene de er basert på.

Jeg har også opplevd skuffelser der filmatiseringer av bøker ikke gir meg det samme som bokopplevelser. Personlig ble filmatiseringen av Alice Sebolds fantastiske roman "The Lovely Bones" en gedigen skuffelse. Samtidig innser jeg at det er en nærmest umulig oppgave å filmatisere denne på en måte som tilfredsstiller alle. Den gir lite detaljer og finner i store deler sted i "min himmel", som nok danner temmelig subjektive bilder i hodet til leseren. Det er nok ikke alle bøker som kan bli filmatisert på en god måte, i allefall kan det være veldig vanskelig.

Det perfekte er jo som Hedvig nevner: når en bok og film utfyller hverandre og utgjør en enda bedre totalopplevelse enn om man ser filmen eller leser boka hver for seg. Jeg syntes dette er sant for Ringenes Herre, Harry Potter og American Psycho for å nevne noen.

Jeg elsker å lese en god bok for så å se boken filmatisert i etterkant. Jeg som da har lest boken sitter inne med mer kunnskap enn de som ikke kjenner historien fra før.
Jeg har mange gode eksempler på gode bøker og hvor filmen er bra og bygger opp under boken.
RINGENES HERRE
TRILOGIEN TIL STIEG LARSSON
DRAGELØPEREN

Det er veldig mange flere, men det som er trist er når man har lest en god bok og gleder seg til filmen, men som dessverre viser seg å avvike veldig fra boken.

Kan ikke komme på et tilfelle hvor jeg har sett filmen før jeg har lest boken.

Hater filmer som ødelegger hele greia som er i boken. That's it!

Film og bok er to ulike uttrykksformer. Det blir som å sammenlikne epler og bananer. Noen filmatiseringer er svært heldige, for eksempel fim-versjonene av Millennium-trilogien. Her opplevde jeg bøkene som svært omstendelige og med mange forstyrrende sidespor som ikke var vesentlige for handlingen. Filmregissøren hadde kuttet ut disse og konsentrert seg om selve historien. Det fungerte bedre for meg. Stort sett blir ellers filmatisering av bøker kun én versjon av boka. Den blir slik filmskaperen ser fortellingen i sitt hode. Det kan fungere greit, men ikke alltid. Det blir uansett subjektivt.

Jeg minnes ellers med humring vitsen om de to kamelene som sto i ørkenen utenfor Hollywood (neida det er ikke kameler utenfor Hollywood, men man får være med på vitsens premisser). Kamelene tygde på hver sin filmrull. Den ene kamelen: Hva synes du? Den andre kamelen: Jeg likte boka bedre.

Jeg liker godt det poenget ditt om at filmatisering av en bok kun er én versjon av boka. Når det gjelder ren underholdningslitteratur, synes jeg at det for så vidt er greit. Men romaner der persontegning og miljø er avgjørende, vil jeg helst oppleve på en slik måte at personenes utseende og miljøets karakter får vekstvilkår i mitt eget hode. Mine indre bilder er alltid forskjellige fra enhver annen persons bilder, også filmregissørers. Lesningens største opplevelse ligger for meg i de indre landskap som handlingen utspilles i. Disse indre landskapene er avhengige av de erfaringer vi bærer med oss. Uansett hvor "flink" regissøren har vært til å skape og gjenskape egne bilder, er de forskjellige fra mine. Aller helst vil jeg lese boka eller se filmen. Dersom jeg ser filmen etter at jeg har lest boka, blir mine indre bilder "ødelagt", og dersom jeg ser filmen først, vil filmen binde opp min fantasi slik at jeg mister min "frie" indre medskaperevne.

En historie fortelles om Hemmingway at han var skuffet over Paris fordi byen så annerledes ut enn han hadde beskrevet den. (Poenget er godt, men sannhetsgehalten tvilsom for Hemminway kom til Paris tidlig på 20-tallet, og før det hadde han vel strengt tatt ikke skrevet så mye.)

Jeg kan forsøksvis tipse om et tilfelle der bok og film i alle fall etter min oppfatning står bra på "hvert sitt benpar" - har sett filmen og lest boken flere ganger, og de er så absolutt to selvstendige "kunstuttrykk", jeg synes ingen av dem forringer den andre... Hvilket verk jeg rører om? 84 Charing Cross Road - norsk utgave og engelsk utgave - boken er brevvekslingen forfatteren Helene Hanff i NYC førte gjennom flere tiår med en antikvar i London; filmatiseringen har Anne Bancroft og Anthony Hopkins i hovedrollene. Begge er to perler - virkelig til å kose seg med, både film og bok!

Åh, det er en nydelig liten bok! Filmen settes straks på "ønskelisten".

Jeg liker ikke å se filmatiseringer etter jeg har lest en bok, for da føler jeg alltid at filmen blir så utrolig dårlig, da sitter jeg hele tiden å påpeker alle de hundretusen elementene(jeg mener er dødsens viktige) som mangler i filmen som var med i boka. Noen eksempler er film nr. 4,5 og 6 av Harry Potter, for siden bøkene blir bare tykkere og tykkere med mer detaljer for hver bok, og filmen likevel må holde seg på en tidsgrense til en 2t, så blir en del elemtenter fjernet. Også husker jeg at jeg ble meget skuffet av filmen Engler og Demoner, siden jeg hadde ekstremt store forventninger etter å ha lest boka til Dan Brown. Husker jeg følte meg forvirret i mange scener, som at noe var lagt til i filmen som ikke var i boka, og at ting var fjernet og forandret på. Så filmer blir aldri det samme hvis man har lest boka først. Hvordan det er andre veien(se film først, lese bok etterpå) har jeg egentlig ingen tanke på.

Hvis boka er god, og det blir laget en god film som du "kjenner igjen boka i", så blir det perfekt, syns jeg. Vil bare nevne "Garp", "Dina" og "De gales hus" som eksempler på vellykkede produksjoner der etter min mening.

Min lille sønn fikk lov til å se "Pirates of the Caribbean" sammen med sine foreldre da han nok ikke var mer enn omtrent 9-10 år er jeg redd. Et par kvelder etterpå skulle vi lese ferdig Sigbjørn Mostues "Gravbøygen", og det store oppgjøret på slutten av boka nærmet seg. "Mamma, jeg gruer meg litt", sier poden. "Jammen Pirates var jo kjempeskummel, sikkert mye verre enn denne boka", svarer mor. "Jammen mamma, bildene jeg lager i hodet mitt er jo alltid mye skumlere enn film", var svaret.

Poenget mitt er som følger: En film er alltid en tolkning som kanskje vektlegger andre ting i en fortelling enn det jeg gjør. Derfor tror jeg bare det har skjedd en gang at jeg har sett en film jeg likte bedre enn boka (Drageløperen!). Film og bok er ulike kunstneriske uttrykk som må betraktes uavhengig av hverandre, men for meg er det som regel slik at boka gir meg større utbytte enn en filmatisering. Filmen kan ikke konkurrere med mine "bilder i hodet", men den kan bidra med andre innfallsvinkler. Ergo: Bok først, film etterpå.

Vanligvis foretrekker jeg å lese boka før jeg ser filmen, det er kjekt å leve seg inn i det som skjer uten å ha en annens visjon av hendelser, karakterer og setting i bakhodet.

Om jeg i tillegg til å lese boka også ser filmen, er det beste å vente en god stund før jeg setter meg ned foran skjermen. Det er lett å irritere seg over at favorittpassasjer er utelatt eller at hendelser eller karakterer er endret om jeg har boka for nært i minne. Min egen opplevelse av boka kan med andre ord ødelegge for filmopplevelsen. Nå drøyer jeg med å se The Road, siden jeg leste boka i sommer…

Noen ganger får jeg lyst til å lese bokversjonen etter å ha sett en film (f.eks Brokeback Mountain), da er det på samme måte: For meg er det viktig å ha lang nok distanse mellom lesing og film, slik at den ene visjonen ikke slår i hjel den andre.

Ingen tvil. Jeg leser alltid boka først. De får aldri plass til "alt" i en film. Når man har boka i bakhodet, forstår man mer av filmen, og det beste er jo hvis filmen er så godt laget at man kjenner seg igjen fra de bildene man så for seg da man leste boka!

Jeg er helt enig med AnjaE! Selv om jeg helst leser boka før filmen, kan det være situasjoner der en film gir meg lyst til å lese boka manuset er basert på. Jeg hadde for eksempel ikke hørt om boka til Bernhard Schlink før filmen "The Reader" kom.

Dessverre er det slik at jeg blir svært kritisk til filmatiseringer av bøker jeg har lest, og dette ødelegger på en måte filmopplevelsen. Selv om filmene basert på Millenium-triologien var spennende og gode, var bøkene langt bedre synes nå jeg.

Morsomt, jeg er også i midlertidig karantene når det gjelder å se filmen The Road. :-)

Jeg var blodfan av Da Vinci-koden da den var ny (ung og dum og "nyfrelst" ateist som jeg var, kremt...), og jeg glemmer aldri hvor sint jeg ble da jeg så filmen på kino og Robert og Sophie brukte en forbanna telefon for å finne ut av noe, i stedet for å gå på biblioteket som de gjør i boka... Det irriterte meg grenseløst. (Nå synes jeg bare det er komisk og tåpelig.)

Så i ettertid har jeg innsett at filmregissører gjør akkurat som de vil, og at man sjelden kan forvente det samme av filmen som man får i boka. Derfor foretrekker jeg å se filmen først og lese boka etterpå.

Jeg merker allerede at mitt dogmatiske syn på saken er i ferd med å bli utfordret. Takk for gode innspill så langt!

Kanskje det er som ellers i livet: Det er bedre å ha et åpent sinn enn høl i huet?

Det er helt ålreit å være dogmatisk så lenge du er åpen for å la dogmene falle - og det kan være like festlig å la et dogme falle som å opprettholde det;-)

Jeg er nok ikke som alle andre i dette tilfelle - om antakelsen din stemmer, Rune. Jeg var sånn - lenge. Leste boka og syntes som oftest filmen var veldig dårlig - selvsagt med unntak av Blikktrommen og Gjøkeredet. Nå har jeg trenet meg til å se på bok og film som to selvstendige kunstverk, dvs unngå å henge meg opp i forskjellene evt regissørens utvalg av scener, vinklinger, karakterer, osv. Det betyr ikke at alle filmatiseringer er gode - det avhenger av flere ting. Blant annet er det for meg viktig hvorvidt det er filmatisering av en roman eller om den bygger på en roman - en filmatisering mener jeg skal være tro mot romanens handling og personer. En film som bygger på en roman står selvsagt mye friere, men jeg synes det som oftest er viktig at de har fanget stemninga og tematikken fra romanen, men det kan variere.

Når det er sagt hender det selvsagt at jeg irirterer meg grenseløst dersom romanen er viktig - jeg har en del scener fra "Lord of the rings" jeg ennå ikke har tilgitt Peter Jackson for der jeg mener han i unødvendig grad var illojal mot handling eller karakterer - så var også det filmatisering.

Det viktigste for meg er likevel at jeg får dobbel nytelse - først kan jeg nyte boka så kan jeg nyte filmen eller omvendt - forutsatt at begge er gode - det blir etterhvert mye nytelse;-)

Før så jeg det som en prinsippsak å alltid lese boken før jeg så filmen - men etter en prat med en venninne som liker å gjøre det omvendte, har jeg endret litt syn på saken. Hun argumenterte nemlig at hun ofte ble mindre skuffet om hun så filmen først, for så å lese boken - det ble som å spare det beste til sist, og gjorde at hun både fikk se en god film, og så lese en enda bedre bok, framfor å lese en god bok for så å bli skuffet av filmen.

Kan gjøre begge delene. Men jeg har merket at om jeg leser boka først og så ser filmen, så blir jeg utrolig skuffa over filmen. Både endringer som har blitt gjort og at ting ikke kommer fram. Ser jeg filmen først og leser boka etterpå, så føler jeg at jeg får en dypere forståelse av handlingen i filmen, og da liker jeg som regel filmen. Så på en måte foretrekker jeg vel å se filmen først og lese boka etterpå, sånn at jeg slipper å irritere meg gjennom hele filmen.

Jeg leser bestandig først og ser etterpå... Det har aldri hendt meg at jeg synes en film er bedre enn boka, og når jeg ser filmen har jeg alt innholdet som må utelukkes fra filmen (som bestandig skjer) i hodet:-)

Enkelte ganger ønsker ikke jeg å se filmen, spes om boka har vært særdeles god. Jeg ser da for meg alt, som om jeg lager min egen film, og den vil jeg ikke ødelegge. Sært?

Sært? Nei, jeg tror det er helt normalt. Man lager seg jo sin egen tolkning av hvordan menneskene ser ut, omgivelsene osv. og man vil ikke la dette ødelegges av en film:-)