Bokelskere.no

Helt klart en av de beste bøkene jeg noen gang har lest. Den er bare så fantastisk bra at jeg leser den om og om igjen, og blir aldri lei. Har anbefalt den til omtrent alle jeg kjenner, og de elsker den, de også. Anbefales på det sterkeste!

Og her er det en av våre fire puser Lucy, Tex, Lady eller Ozzy som har spist på to av prydbøkene mine. Store bøker om Egypt og jeg tror jeg vet hvem synderen er. Antagelig den yngste og mest lekne, men samme hvem, den eller de er tilgitt uansett. :-)) De er like skjønne alle sammen uansett hva galt de gjør. :-))

Hva med Den hemmelige hagen av Frances Hodgson Burnett? Det er jo en klassiker.

Nei, vi må da ikke bli redde for å skrive, vel?
Det er viktig å beholde skrivegleden. Og all skriving er fin trening, som bare kan gjøre oss bedre og bedre i å uttrykke oss skriftlig.

Det jeg reagerer mest på av skrevne tekster, er at det kan forekomme altfor lange og kronglete setninger. Opplagte skrivefeil som stavefeil, feil tegnsetting og grammatiske feil ser jeg også som regel fort, og det bør det være minimalt av i ei bok.
Om denne Roar Sørensen ellers reagerer på en hel masse annet som er feil med norske forfattere, så mener jeg at han kanskje driver litt vel mye med flisespikkeri i kritikken sin...
Jada, han har en del gode poenger.
Han kommer med massevis av eksempler på feilskriving, og påstår, - jeg siterer: ..."Har en forfatter skrevet noe beint fram hjelpeløst dårlig – setninger, avsnitt og kapitler som er stinne av dårlig setningsbygning, inkonsekvenser, haltende similer, grammatiske feil, ubevisste gjentakelser, klisjeer, plattheter og i det hele tatt språklig avmakt – ja, så vurderes det innimellom som godt og originalt."...
For han mener at vi som er lesere lar oss lure til å tro at vi leser gode bøker når vi ikke gjør det. Lar vi oss lure?
Han konkluderer i overskriften sin med dette: "Med andre ord: Nesten ingen norske forfattere kan skrive virkelig godt lenger. Dette er et faktum."
Dette er en hard dom, syns jeg, - og det er jeg uenig i, for vi har da faktisk flere gode forfattere!
Nålevende norske forfattere som jeg mener er gode, er bl.a. Herbjørg Wassmo og Roy Jacobsen.
På den andre siden vil jeg jo ikke påstå at vi har bare gode forfattere, jeg heller da...
Men hvis man bare leser ei bok med argusøyne, mens man hele tida sitter klar med rødblyanten og ser etter feil og hekter seg opp i hver eneste lille detalj som ikke er perfekt formulert... - ja, da blir det jo ikke noe igjen til å oppleve innholdet eller å leve seg inn i handlingen. Hvorfor ikke se etter det som er bra i stedenfor å hekte seg opp i det som er mindre bra? Helt greit at man også kan nevne ting som ikke er fullt så heldig uttrykt i en tekst (for alle kan jo klare å utvikle seg og bli bedre av konstruktiv kritikk), men da lurer jeg på: Hvor pedantisk skal man egentlig være når man leser ei bok?
Hvis teksten er slik at du blir fullstendig oppslukt og glemmer alt rundt deg, og i tillegg føler at du både lærer noe og får nye perspektiver, - ja, da mener jeg at boka er god for deg. Så kan pedanten sitte der med rødblyanten og flisespikkinga si...

• Og nå kan dere andre komme og spikke fliser av denne teksten min også, kanskje? ;)

Jeg har lest uvanlig mye i sommer og høst, og har ikke noe "naturlig" sted å plassere bøkene mine. Men siden jeg har ganske lav seng, har jeg bygget nattbord av bokstabelen. Kjenpepraktisk, ryddig, til og med nesten pent! Den jeg leser til enhver tid ligger selvsagt øverst, uansett hvor stor, tung eller upraktisk den er. "Lett tilgjengelig" er mitt mantra.

Hos meg har jeg en stor bokhylle på stua, en liten samling ved veggen på soverommet, fire favittbøker i stuevinduet og kokebøker i kjøkkenskapet, I tillegg ligger det alltids endel slengt på og ved skrivebordet.

Jeg er stor fan av det å ha smykke leiligheten med sine favorittbøker. Har alltid ment at dette gir et koselig preg til leiligheten / huset / studentboligen.

Jeg har stort sett fått mine lesetips fra denne nettsiden de siste månedene, det er svært inspirerende å lese hva andre bokelskere mener om både nykommere og eldre litteratur. Ellers er bokprogrammer på radio og tv, anmeldelser i aviser og tips fra venner nyttige når en skal navigere i jungelen av nye bøker.

Om jeg skal komme med konkrete tips fra denne bokhøsten, er det disse: få meg deg Før jeg brenner ned av Gaute Heivoll og Innsirkling II av Carl Frode Tiller. Begge er fantastiske bøker; historiene er gode og både Heivoll og Tiller er svært gode til å skape psykologiske portretter (sjekk ut noen av trådene om bøkene). Kan ikke tenkte meg at du vil bli skuffet om du gir deg i kast med en eller kanskje begge disse.

Reklame, markedsføring og filmatisering. Men en vanlig bokelsker har ikke sånne resurser. Så du må prate deg varm, fortelle hvor mye den betød for deg, Slike forum som bokelsker er et fint sted å reklamere for boken, og i lesesirkler. :D

Den første boka jeg virkelig elsket var Serafin og hans makeløse mesterverk. Både de fantastiske tegningene og selve historien fasinerte meg og jeg har selvsagt tatt med boka fra barndomshjemmet, slik at jeg kan bla i den når lysten kommer over meg.

Agatha Christies bøker leser jeg om igjen innimellom. Ikke fordi jeg synes dette er spesielt god litteratur, men fordi disse bøkene gir meg gode barndoms/ungdomsminner fra den gang jeg og bestemor leste dem sammen.

Enkelte verker er så gode og har så mange lag at de både kan og bør leses igjen. Eksempler på slike verker for meg er Et Dukkehjem og Gengangere av Ibsen, samt flere av Shakespeares skuespill.

For det aller meste foretrekker jeg likevel å ”oppdage” ny litteratur. Det er så mange bøker jeg gjerne vil oppleve, og tiden strekker ikke til når man gjerne vil ha både i pose og sekk…

En god bok for meg er når det er trist at jeg har kommet til siste side. Samtidig vil en slik bok ligge lenge i sinnet for å leve videre.

Andre kriterier for en god bok er språket, lett og god flyt, helst uten trykkfeil...og en historie som gir føde til fantasien, tanken og spinner frem bilder :D

Jeg leste den nå i sommer for vi hadde den som pensum. jeg går på biblioteksfag, og har hatt om hva som regnes som høy og lav litteratur og hva som er populært.Jeg ble overasket over hvor fengende den var, for hadde bare hørt at den skulle være så "dårlig" fra før, eller det er jo kiosklitteratur.

Jeg begynte å lese 1ern for den var pensum, men hadde lånt en bok med 2ern i og. Jeg ble så oppslukt at jeg leste begge to på et par dager, og kunne ikke stoppe å lese. Jeg tror de er populære fordi: - Det er en god historie, som er veldig spennende. jeg kunne se for meg handlingen. Samtidig som det er veldig enkelt språk(som gjør at den er dårlig språklig), men gjør at den er fort å lese og gir lite motstand.

-Det er en bok man kan leve seg inn i, og som går lett ned så passer godt til lett lesing og for underholdning.

Men er mange jeg har snakka med som ble så irritert på språket at de ikke likte den og synes det ble så mye klisjeer. Kansje det har sammenheng med hvor mye man har lest fra før? eller hvor nøye man er på språk? For jeg synes at hvis du ser bort fra det språklige er det en spennende og underholdene fortelling som kan gi en god leseropplevelse.

Noen grunner til at bøkene er så populære:

• enkelt språk (jada, det er kanskje dårlig og fattig til tider, men ikke all litteratur trenger å være en oppvisning i godt språk) - husk dessuten på at bøkene er oversatt fra svensk: Margit Sandemo skriver på svensk, ikke norsk!

• det skjer noe i alle bøkene, dvs. at du som leser ikke behøver å kjede deg

• selv om plottet til tider er temmelig gjennomsiktig, og repeteres av og til, er det fortsatt spennende ved første gangs gjennomlesing. Ved gjentatt lesing, handler det mer om å slappe av å la boka nærmest passere som en film foran øynene dine (du er nødt til å se for deg handlinga, og dvele mer ved noen enkeltepisoder!).

• ved første gangs gjennomlesing er du såpass opptatt av handlinga og det som skjer, at du ikke legger merke til detaljene. Bokserien er heller ikke ment å gi et korrekt historisk bilde, men heller gi en viss grad av troverdighet til karakterene (jeg skal innrømme at ikke alle er like troverdige, og at persongalleriet i de første bøkene er atskillig bedre utbrodert enn senere i serien)

• det forholdsvis enkle plottet gjør at det er lettere å identifisere seg med karakterene, og da trenger man fantasi, slik at man kan fylle ut mer enn det som kommer fram i bøkene.

• kampen mellom det gode og det onde er klassisk, og mister vel aldri helt sin aktualitet. Når du leser kan du derfor identifisere deg med hovedpersonene, og selv bli en del av denne kampen (fordelen med et såpass stort og brokete persongalleri, er at flere vil finne en karakter å identifisere seg med)

• flørtinga med gammel overtri og mystisisme/spiritualisme (som du uttrykker det) er nok en viktig faktor for mange, men i en del av bøkene går det nok litt vel langt. På den annen side ligger appellen i at dette delvis gir et uttrykk for våre egne håp og drømmer. Det er nok et fåtall som tror på alt som kommer fram i disse bøkene (heldigvis), men det er jo herlig å drømme ikke sant?

• Ingen rot i virkeligheten? Tja, det kommer vel helt an på hva du tenker på, men kanskje er dette nettopp en del av appellen. Vi lever et liv i virkeligheten, og ønsker kanskje av den grunn å bevege oss inn i en fiktiv verden, der mer eller mindre alt kan skje, og skjer!

• En del av sjarmen ved å lese om igjen, er at du legger merke til noe nytt hver gang (første gang er mange såpass fokusert på handlinga, at de ikke registrerer alt som skjer). Bare for opplysningens del, jeg leste bøkene i 11-12-årsalderen, noe som nok var i tidligste laget (jeg forsto ikke alt som skjedde hele tiden), men da jeg leste dem om igjen i 14-15-årsalderen forstod jeg atskillig mer. Jeg fikk også med meg mer av handlingen, og oppdaget ting jeg ikke hadde lagt merke til første gang. Jeg har også lest bøkene i godt voksen alder (inntil flere ganger), og merker at jeg ikke alltid fokuserer på det samme hver gang. Om jeg ser annerledes på bøkene i dag, enn jeg gjorde den gangen? Ja,definitivt, men jeg liker dem fortsatt.

• Avkobling, avkobling, avkobling! Min vidunderkur mot stress, er å lese noen sider Sandemo (Isfolket eller andre bøker/serier) eller barnebøker jeg hadde et godt forhold til tidligere. Det jeg oppnår med dette, er å stenge hverdagen ute ved å fokusere på det jeg leser. Fordelen med denne litteraturen, er at du ikke behøver å anstrenge deg for å lese og få med deg det du leser (noe som er dødfødt dersom du er stresset). Jeg unngår også at tankene fortsetter å kverne på hverdagsstresset. Dessuten kan jeg når som helst legge fra meg boka og spinne videre i egen fantasi (etter flere gangers gjennomlesing kan jeg historien mer eller mindre utenat, og da er det av og til morsomt å eksperimentere: hvordan ville den eller den karakteren reagert på en gitt situasjon?).

På lørdag oppdaget jeg til min store glede at det er kommet en ny bokhandel i Oslo - en fransk bokhandel! Jeg måtte øyeblikkelig inn og titte, selvfølgelig, og fikk en lang og hyggelig prat med stedets unge innehaverske. Hun har et variert utvalg, klassikere, nye bøker (også for barn og ungdom), litt tegneserier og litt forskjellig for små og store som holder på å lære seg fransk. Og hun sender over hele landet...

Bokhandelen heter Zazie og ligger i St.Olavs gate 3 - det er rett nedenfor Kunstindustrimuseet (der hvor Ekjords kunstmateriell lå tidligere). OG det finnes en hjemmeside: http://www.zazie.no - der fremgår det også at innehaveren også har søkt om bevilling for å drive kafé for sine kunder i bokhandelen. Forhåpentlig er bevillingen snart på plass - i mellomtiden går det an å få en kopp te eller et glass saft mens man koser seg med franske gloser på alle kanter...

Jeg har lenge satt meg som mål at jeg MÅ komme i gang med å lese litt fransk igjen - jeg fikk naturligvis handlet litt hos Zazie på lørdag, så kanskje dette var sparket jeg trengte for å sette forsettet ut i livet?

Forresten fikk jeg spurt etter Sully Prudhomme også - de som har vært med på nobelprisvinner-diskusjonene her inne tidligere, husker kanskje at han var en av de første vinnerne? Jeg har blitt litt nysgjerrig på ham fordi jeg aldri har sett noen av hans verker på trykk - er det ingen som leser ham lenger? Innehaveren av Zazie kunne opplyse at joda, han er fremdeles velkjent i Frankrike, men det er nok helst i akademiske kretser han fremdeles leses og diskuteres. Han er absolutt ikke noe den vanlige franske bokelsker setter seg til med, kunne jeg forstå. Så da er det vel ikke så rart at det har vært dårlig med treff når jeg har søkt etter bøker av ham på amazon, antikvariat.net og slike steder...

Ja, helt klart viktig alt det du sier her, Kari!
Barn som blir lest og sunget for allerede fra de er babyer, blir stimulert til å utforske bøker selv senere. Her må jeg få lov til å skryte litt av mine egne barn, som kunne sangboka og flere andre billedbøker med regler og eventyr utenat før de hadde lært å lese og skrive. Det var nok at de slo opp på de sidene de kjente av utseende, så satte de i gang med "å lese og synge" det de visste at nettopp de sidene handlet om. Og dette gjorde de fra de var i toårsalderen! Alt du pøser på i slike bittesmå mennesker, det sitter!
Og det er da jeg mener at lesing og leseforståelse kommer mye lettere når de da skal lære seg å lese og skrive for alvor.

Ja, det er veldig viktig å lese for barna sine. Senere, når barna er så store at de leser selv, tror jeg det er viktig å gjøre bøkene tilgjengelig for dem. Bibliotekbesøk og allsidig bokhyller hjemme gjør det lett for barna å plukke bøker de er nysgjerrige på og som de syns passer dem, både i innhold og tykkelse. Hvorvidt vi blir "lesehester" eller ikke senere i livet tror jeg avhenger av introduksjonen for bøker kombinert med mestring.

... - Og tenk om kokebøkene kunne sørge for at maten ble laget ferdig i virkeligheten også... ;)

For meg er det komplett umulig å peke på en spesiell bok og si at ”denne er den aller beste jeg har lest!”. Grunnen er slett ikke at jeg ikke vet hva jeg liker eller at jeg ikke reflekterer over det jeg leser, det dreier seg heller om at mine favoritter ofte endrer seg etter dagshumør og ting som har skjedd meg eller opptatt meg i det siste. Noen bøker kan være favoritter fordi de ga meg en heseblesende og fantastisk leseopplevelse, andre har jeg kjære minner om fordi de hadde i seg ekko fra mitt eget liv, atter andre vender jeg tilbake til år etter år….

Om gjenlesning av boka skal være det viktigste kriteriet, står Much ado about nothing av Shakespeare høyt i kurs. Det er ett eller annet ved dialogen mellom Beatrice og Benedick som appellerer til meg, et slags ideal om du vil. Hvem vil vel ikke utfordres av sin partner i kjærlighet, samtidig som man føler seg likeverdig? Humoren i stykket er prikken over i’en. Uansett humør eller livssituasjon; dette skuespillet er god litteratur. Men; skulle jeg svare på dette spørsmålet i morgen, er det mulig svaret ville vært et annet…

For meg er Stormfulle høyder en bok på topp 5-lista mi. Ikke fordi den er romantisk, og ikke fordi jeg har så mye til overs for personligheten til Catherine og Heathcliff, men fordi den har nydelig språk :) Sikkert meg som er litt rar, for jeg kjenner ikke igjen beskrivelsene av den som tung å lese.... men så har jeg bare lest originalversjonen, så jeg vet ikke så mye om de norske oversettelsene av denne....