Bokelskere.no

Mitt forhold til hvordan jeg behandler bøkene mine har vært i stadig endring. Da jeg var veldig ung var bøkene mine allerede svært viktige for meg, dette markerte jeg ved å skrive inn fullt navn, alder, navn på personen som hadde gitt meg boka, min adresse, stedsnavn, telefonnummer, fødselsdato... hele leksa endte med Norge, Europa, Jorda, Universet! I ettertid ser jeg dette markeringsbehovet som en slags feiring av at jeg hadde lest boka og av at jeg eide den.

Noen år sendere (dvs. siste del av vgs. og de første årene av studenttilværelsen) ble jeg like opptatt av at bøkene mine skulle være lytefrie; ikke et eseløre eller et pennemerke var å finne, og jeg kjøpte selvsagt slett ikke pocketbøker!!! Jeg hadde hjertebank hver eneste gang noen fikk låne en bok av meg; i hvilken forfatning ville den bli levert tilbake? Smussbind ble gjemt unna, slik at i alle fall de skulle berge seg unna fremmedes hender…

På nytt har det gått noe år. Når jeg leser en bok i dag foretrekker jeg fremdeles å bruke bokmerke slik at eselørene er få, men samtidig er jeg blitt svært glad i å skrive navnet mitt og markere sitater jeg setter pris på i boka (takk, bokelskere.no!). Bøkene jeg har arvet, kjøpt på brukthandel eller antikvariat synes jeg er ekstra spennende; det er artig å se om den forrige eieren skrev inn navnet sitt eller markerte passasjer i teksten han/hun likte spesielt godt. Om så er tilfellet, gir dette boka en tilleggsdimensjon; det er godt å tenke på at en annen person har satt pris på akkurat samme bok som meg, lest den og fundert nok over den til å markere sitater som er av interesse. I tillegg; er det ikke noe trist over en bokhylle full av bøker som tilsynelatende er så lytefrie at de trolig ikke har blitt lest?

Og det synes jeg du skal fortsette med, Karin! Å skrive om innholdet altså!

Jeg oppfatter for øvrig at Mariette først og fremst ikke ønsker at SLUTTEN skal røpes. Det har jeg stor forståelse for! Det kan imidlertig være interessant å spørre seg om man vet at det er slutten som røpes når man fremdeles ikke har lest en nærmere bestemt omtalt bok ... Ofte er nemlig mye av innholdet i bøker vi leser omtalt side opp og side ned både på Bokklubbens sider, i bokanmeldelser på nettet og i papirutgaver av aviser. Det er en tradisjon for at bokanmeldelser og bokomtaler inneholder en presentasjon av bøkene.

Jeg beklager for øvrig dersom noen har følt seg støtt av mine bokomtaler. Selv synes jeg at jeg passer godt på for ikke å røpe for mye. Er jeg i tvil, sjekker jeg som regel ut hva f.eks Bokklubben har skrevet om aktuelle bok. Er jeg innenfor rammene av dette, satser jeg på at det er greit. Like fullt har jeg opplevd at enkelte har reagert. Men da handler det ikke om slutten av boka, men om at man ikke liker at bøker presenteres på denne måten. Noen ganger kan man også lure på om enkelte har en agenda mot spesielle bokelskere her.

Jeg synes denne diskusjonen er interessant all den tid den handler om det som var Mariettes anmodning - nemlig ikke å røpe slutten på boka. Hvis man diskuterer slutten på en bok - f.eks. hvis den er ullen og det er rom for ulike oppfatninger av hvordan slutten kan forstås - så tror jeg i grunnen ikke det hersker så mye uenighet om at spoiler er på sin plass. Dersom man derimot ikke liker at noen skriver om handlingen i en bok (i tradisjonell bokanmelder-stil), så er det på det rene at det er ulike oppfatninger ute og går om dette. Hvis man generelt ikke liker at noen skriver om handlingen i bøkene man har lest eller skal lese, så skjønner jeg på en måte ikke helt hva som skulle være vitsen med disse sidene.

Jeg synes det er helt uinteressant å lese at den ene eller andre liker eller ikke liker en bok. Jeg vil vite HVORFOR en bokelsker liker eller ikke liker boka! Kun da har jeg mulighet for å vurdere om jeg kan hente ut noe som har en verdi for meg.

For øvrig bruker jeg det andre sier om bøker - og da tenker jeg på den klassiske bokanmelder-stilen med presentasjon av innholdet - som teasere i forhold til å orientere meg om bøker jeg tror jeg kan komme til å like. Det tror jeg ganske mange andre også gjør. Det er også (synes jeg) ofte på disse trådene at det kan bli litt interessante diskusjoner! La oss få beholde denne gleden!

Dette ble en veldig sterk bok for meg, fordi morfaren min er fra Tønsberg og var med i Notraship under krigen.

Jeg liker bøker som på en aller annen måte gir meg nytt perspektiv, for eksempel gjennom handling, tidskoloritt eller språk. Og ja; bøkene er oftere melankolske enn humoristiske. God litteratur skal etter mitt syn bevege leseren og skal forfatteren si noe om livet generelt eller samtiden han lever i, er det ofte (dessverre) grimme bilder som males. Personlig synes jeg det er mer interessant å lese om mennesker som har store, gjerne indre, utfordringer, framfor å lese bøker der stort sett alt er hyggelig og greit hele tiden.

Men ”god” litteratur er likevel slett ikke alltid mørk; forfattere som Cervantes, Shakespeare og Holberg kan alle få oss til å le. Forskjellen mellom dem og kanskje mindre velansette forfattere er at de på samme tid som å more oss også har mer å melde. For eksempel: Don Quijote er ikke bare en smågal liksomridder, stykket Erasmus Montanus sier noe om røtter/tilhørighet og Shakespeare har stort sett alltid en seriøs undertone i komediene sine. Min konklusjon må derfor bli; stor litteratur kan absolutt få deg til å le, men det som etter mitt syn her skiller klinten fra hveten er at stor litteratur også gir deg ettertanke, nytt perspektiv - ett eller annet! i tillegg til en latterfylt lesestund.

Bøker eller forfattere som tar seg selv for alvorlig har aldri helt falt meg i smak; det fører jo ofte til at litteraturen kun kan leses på én måte, og hva man enn måtte tro, det er ingen sammenheng mellom sinne og kraft, eller for den saks skyld, mellom politisk nærvær og viktighet. Mener nå jeg, iallefall! Jeg vet forøvrig jeg kverulerer nå: Seriøs litteratur er ofte tung, trist og alvorlig, men seriøs litteratur er ikke nødvendigvis god litteratur; det blir ikke kunst ut av noe bare fordi man "bader i kloakken", eller hva nå Ibsen sa. Det flotte med Sult – og som gjør at den ikke er seriøs, men god – er at ved siden av alt det dystre og elendige finnes lyspunkter, ja, jeg vil tørre å hevde at Sult er overmåte morsom, til tross for hva den handler om.

Don Quijote er blitt kåret til verdens beste bok, og den får meg til å humre og le meg skakk fra side 1 til side 985. Men den gjør også mye mer med meg enn å fremkalle latter.

Da skal jeg se den. Har lenge tenkt på det:) Kommer garantert til å ta meg en tur til Platekompaniet i neste uke og skaffe meg den. Har jo sett traileren som ser lovende, men har alltid vært skeptisk til filmer som er baserte på bøker. Men jeg skal prøve å legge den skeptisismen til side:)

Her har vi stoff til en ny krimbok: Katta forsvinner og havner på forsiden av en bok. Eieren leser og klarer etter mange intriger å løse gåten i boka og blir til slutt gjenforent med kjæledyret sitt.

"Bøker er de stilleste og mest trofaste venner, de er de mest tilgjengelige og kloke rådgivere, og de mest tålmodige lærere." Charles W. Eliot

Mine bøker er stort sett nedpakket nå, men i løpet av vinteren skal vi sette i stand et bibliotek. Gjett om jeg gleder meg!!

Av kvinnelige forfattere tror jeg at jeg setter Virginia Woolf høyest. Selv om ”den gode samtalen” kanskje ville vært preget av en smule melankoli, tror jeg at vi kunne hatt det riktig så trivelig etter noen glass vin. Hennes portrett av Mrs. Dalloway ga meg et skikkelig støkk; boka gjorde meg veldig bevisst på hva jeg ønsker, og ikke ønsker, ut av livet mitt.

En av de nålevende forfatterne jeg ser aller mest opp til, er Umberto Eco. Siden han er italiener ville nok både måltidet og vinen vært god, samtidig som vi kunne diskutert hans språk-, media- og historiekunnskap jeg fasineres så utrolig av.

Av avdøde mannlige forfattere ville jeg nok valgt Shakespeare; finnes det virkelig en eneste bokelsker der ute som ikke intenst ønsker å stille han til veggs og spørre: - Var det virkelig du, den uutdannede mannen fra Stratford, som skrev disse fantastiske stykkene spekket av godt språk, fengende historier og fantastisk kunnskap om den menneskelige psyke?

Om ingen av disse to hedersmennene var tilgjengelige, ville jeg vært mer enn fornøyd med å sladre, drikke rødvin og få latterkrampe sammen med Oscar Wilde.

Jeg sier som Jan Thomas. "Oh My God!":) Hvordan er det mulig å gi bort bøkene sine? Skjønner jo at de opptar plass, og skjønner det er litt godt å kvitte seg med noen, men jeg vet ikke om jeg ville ha klart det. Vurderer å sette ut bøker jeg ikke likte ut i det fri (bookcrossing), men jeg vet ikke om jeg har hjerte til det. Må si jeg beundrer evnen din til å gi bort bøkene dine. Det er modig gjort:)

Jeg kunne aldri gitt bort bøker på den måten. Jeg elsker å ta frem bøkene og bla i de, mimre litt om handlingen og mange ganger lese de om igjen. Bøker jeg vet 100% at jeg ikke kommer til å lese igjen kan jeg gi videre til feks biblioteket. Men sånn ellers så er bøkene min kjæreste skatt ved siden av dvd samlingen min.

Hvorfor falt jeg, som ikke er medlem av et eneste annet sosialt medium, så pladask for bokelskere?
Alle de interessante boktipsene, selvfølgelig.
Men minst like viktig - jeg har lest mange gode bøker. Når jeg registrerer dem her, følger med i debattene, leser kommentarer og sitater, vekkes de til live i meg. Jeg husker bøker jeg trodde jeg hadde glemt. Noen henter jeg i bokhyllen, blar litt, leser litt hist og her, kanskje hele boken på nytt - og med en ny opplevelse. Dette forumet har brakt meg nærmere mine egne bokskatter! Gitt dem nytt liv. Det er ikke lite!

Jeg er bare noen dager gammel her inne, og jeg skjønner ikke helt denne konflikten. Stjernesystemet er vel til for å gi et lite nikk til noen man syns skriver noe bra, det være seg en kommentar, anmeldelse, et sitat - hva som helst? Hvordan kan det være negativt å få en stjerne, og på den andre siden: hvorfor er det viktig å få stjerner? [Jeg er ikke på noen måte spydig eller lignende, jeg bare lurer.]

Jeg er så heldig å ha en mor som er glad i å lese, så jeg har alltid hatt bøker rundt meg. Blei lest mye for som barn, og noen av mine første minner er av lesestunder sammen med både foreldre og besteforeldre. Favorittene var eventyr og Donald-blader, og da jeg lærte å lese selv blei jeg en flittig bruker av biblioteket (med litt assistanse av moren min, som kanskje var litt flinkere til å velge ut gode bøker). Tilbragte en stor del av barndommen med nesa i ei bok, og husker ennå noen av bøkene jeg leste da.

Nå gir jeg Ann Christin stjerner i fleng, - jeg synes det er en utmerket måte å markere at man er enig i et utsagn eller synes noe er spesielt godt sagt. Man kan naturligvis tenke seg at jeg da kunne skrive et svar, - men da ville jeg bruke enda mer tid her inne enn jeg allerede gjør, hvis jeg skulle skrive et personlig svar hver gang jeg mente noe slikt, - dessuten ville det da ofte bare bli nærmest en gjentagelse! Ved å gi stjerner har man en enkel og hyggelig form for kommunikasjon!

Men av og til savner jeg en "uenig"-knapp, sånn som nå;-) Det løste jeg imidlertid ved å gi stjerner til Ann Christin!

Jepp. Så lenge det handler om øyeblikkets handling, å være impulsiv, sikkert også mye følelser inn i bildet for mange, ikke noe utspekulert "nå skal jeg jammen øse ut.." Er det på de premissene er jeg helt klart for, og har barnslig glede av å få belønning hvis jeg har sagt noe som noen setter pris på;)

Jeg synes hun er en fantastisk forfatter. Hun spenner vidt fra vare barneskildringer i Musikk fra en blå brønn og Trylleglasset til krasse samfunnskritiske bøker som Av måneskinn.. og Bak skapet står øksen. Skulle ønske at hun fikk en ny renessanse :).

Enig med deg :). En vakker og trist bok som setter spor. En av mine favoritter. Har du lest andre bøker av Torborg Nedreaas? Jeg anbefaler Musikk fra en blå brønn.

Når jeg har behov for å lese noe kjent og kjært, er det gjerne Agatha Christies bøker jeg tyr til. Ikke fordi de er så veldig gode, men fordi de minner meg om bestemor; det var hun som ga meg inspirasjon til å lese. Etter barne- og ungdomsbøkene var unnagjort, var Christies krimbøker mine første, usikre steg inn i voksenlitteraturen. De føles som gamle kjente for meg, siden jeg og bestemor leste dem sammen og diskuterte dem. Bøkene framkaller gode og absolutt kjære minner, med andre ord.