Bokelskere.no

Jeg har faktisk funnet ut at jeg ikke har helt sansen for bøker som er skrevet i "jeg-form". Vet det har et annet ord, men kommer ikke på det i forbifarta. Men den skrivemåten: "Jeg går, jeg gikk" takler jeg særdeles dårlig. Da føler jeg faktisk at jeg sitter å leser i en annen persons dagbok. Oppdaget det nå når jeg har begynt på Twilight serien, for den er skrevet sånn. Og selvom historien fenger, så må jeg si at jeg føler jeg sitter å leser dagboka til en fjortis. Hvilken former liker du? Jeg eller han/hun?

Foretrekker 3. person (svaret kommer ti år etter at du spurte :)

Jeg har aldri vært så opptatt av om bøkene er skrevet i 1.pers eller 3.pers, helt til nylig. Jeg har lest to bøker som i reklame-øyemed blir tillagt stor ros og god lesning. Jeg har blitt skuffet begge gangene. "Aldri alene" med to siamesiske tvillinger er skrevet i jeg form, og i mine øyer er dette virkelig naivt skrevet. Dette kunne ha vært en sterk bok, men ingen av disse tvillingene klarer å fenge meg med historien sin. Nå leser jeg "Little Bee", som jeg har gledet meg til å lese. Den blir sammenliknet med store bøker som "Vindens skygge" og "Drageløperen". Men enten er det meg det er noe galt med, eller så har noen ropt for høyt.... Jeg personen er også her naivt fremstilt, og som leser har jeg til nå i boka (nesten halveis)bare en viss fornemmelse om hva som har skjedd tidligere i personens liv, og kan dermed ikke sette meg inn i personens liv og heller ikke føle noe. Merkelig skrevet - men skal lese den ferdig!

Det er sjelden jeg henger meg opp i synsvinkelen i en bok, men jeg er kanskje litt mer obs på variasjonen språket når det er førsteperson. Hvis veldig mange setninger begynner med "jeg" blir jeg lei av boka med en gang, men da er det forfatteren det er noe feil med, og ikke synsvinkelen. Hvis det varierer mellom han, hun, de skal det kanskje mer til før det føles for ensformig? Jeg vet ikke helt. Jeg leste nettopp ei bok som var fortalt i førsteperson, og det var helt riktig for den boka synes jeg.

Og litt på siden: jeg har lest første boka i Twilightserien, og jeg tror ikke jeg ville avskydd den mindre hvis synsvinkelen var en annen. ;)

Jeg-form heter førsteperson(synsvinkel), så vet du dette ;)

Jeg foretrekker tredjeperson(han/hun), siden dette overlater flere tolkninger/meninger til leseren og ikke bare forfatterens egne.

Kan hende jeg er altfor subjektiv, men Twilight er fjortisdagbok, med fjortishandling og -tema. Jeg vil anbefale de fleste å styre unna den bokserien og heller lese noe med skikkelig klasse over først, som f.eks. Ringenes Herre, Hamsun, eller kanskje en mellomting, som f.eks. Katherine Kerr - Sølvdolkens Skygge. Disse er mer virkelighetstro(i relativ forstand) og ikke så glitrendes...

Jeg vet jo hva det heter, det bare forsvant helt for meg når jeg skrev innlegget i begynnelsen. Når det gjelder Twilight så er jeg tildels enig med deg. Men skal nå fullføre de når jeg først har kjøpt og begynt på de. Men er ikke videre imponert for å være ærlig.

Har ingen problemer med å lese jeg-form. Holder på å lese "De besatte" av Fjodor Dostojevskij og den er skrevet også i jeg formen. Han har mange bøker i jeg- form, det samme har bl. a. Knut Hamsun uten at jeg synest det føles unaturlg å lese, det føles rett og slett helt riktig.

Jeg må jo innrømme at jeg ikke har peiling på hva "Twilight-serien" er for noe, men forstår at dette er en ungdomsserie som inneholder romantikk og fantasy-historier? Og da vil jeg tro at formen på disse bøkene er litt annerledes enn annen skjønnlitteratur.

Selv liker jeg når en og samme bok veksler i bruk av både førsteperson, andreperson og tredjeperson. Da får en ofte en litt spesiell dynamikk i språket som appelerer til meg. Men i noen bøker er det helt naturlig at man bruker ett og samme "trekk" gjennom hele boken. At bruk av førsteperson sånn generelt gir et litt "barnlig" inntrykk klarer jeg ikke å være enig i.

Interessant spørsmål. Jeg har sansen for begge deler egentlig, det viktigste er at formen passer til historien forfatteren prøver å fortelle.

Jeg føler at førsteperson ofte trekker leseren nærmere hovedpersonen og historien. Leseren opplever historien via jeg-personens øyne og får ta del i hans/hennes tanker og følelser rundt det som skjer. Ulempen med jeg-form kan være at man kanskje mister litt av den oversikten man lettere får med han/hun. Da står forfatteren friere til å beskrive hendelser der hovedpersonen for eksempel ikke en gang er tilstede.

Ditt innlegg er et godt eksempel på hvordan "hva man liker" er styrt av hvilke bøker man leser og hvordan man selv oppfatter en fortelling. Dette er svært subjektivt og jeg kan forstå et utsagn som jeg har ikke sansen for bøker som er skrevet i jeg-form. (Du kan også kalle det en førstepersonsfortelling, hvis du vil.) Andre vil si motsatt, at en jeg-fortelling bringer leseren nærmere fortellerstemmen og skaper en bedre intimitet i leseropplevelsen.

Uansett er valg av første eller tredje persons fortellingsform (noen velger til og med andre person (du-fortelling) eller første person flertall (vi-fortelling - for eksempel Vi, de druknede av Carsten Jensen), helt og holdent forfatterens privilegium. Valget kan være styrt av mange ting. En jeg-person kan som regel ikke være allvitende. (Det finnes unntak. For eksempel er jeg-personen en allvitende personifisering av Døden i romanen Boktyven.) Likevel altså: Om man vil ha en allvitende fortellerstemme i en roman, vil som regel forfatteren velge tredje person, fordi han eller hun da kan flytte fortellerstemmen friere rundt i det litterære terrenget forfatteren tegner.

Selv har jeg stor glede av bøker der fortellerstemmen skifter. Dette gir god variasjon i språket og gir oss lesere en utfordring når det gjelder å endre vårt forhold til fortellingen. Orhan Pamuk er en mester i dette. Selv har jeg skrevet en roman der jeg bevisst skiller mellom ulike fortellerplan ved å veksle mellom tredje og førsteperson.

Når det gjelder hva du liker eller ikke liker, vil jeg anbefale deg å lese flere og (med fare for å tråkke midt uti den såkalte salaten) kanskje mer "seriøse" forfattere enn fru Meyer. Det at du føler at det å lese Twilight-serien er som å lese dagboken til en fjortis kan være fordi målgruppa til disse bøkene først og fremst er tenåringsjenter.

Jan Fongen, dette var godt skrevet - jeg er enig med deg. Personlig liker jeg "jeg-formen" godt. Fordi den bringer meg nærmere forfatteren, og fordi den åpner for personlige anekdoter, som ofte er morsomme å lese.

Flott innlegg og jeg er veldig enig med deg også :-)
Jeg orket ikke poste et langt svar så da henger jeg meg på ditt og gir deg en stjerne hehe

Jeg har ingen spesiell preferanse når det gjelder fortellerform, så lenge den passer til bokas innhold.

Når det gjelder jeg-formen, kan denne være et tveegget sverd. Enkelte ganger kan det føles klamt å erfare og se alt det fortelleren opplever, spesielt om denne er allvitende. For meg fungerer førstepersonsfortellingen aller best når fortelleren ikke er allvitende - det kan være veldig spennede og utfordrende å prøve å finne ut av det som skjer, sammen med hovedpersonen. Enkelte ganger kan det være svært så fornøyelig som leser å skjønne alt, før fortelleren selv gjør det. I slike tilfeller gir jeg meg selv et godt klapp på skulderen ;)

Ja muligens det er der problemet ligger. Men samtidig så tenker jeg at Harry Potter serien er jo også skrevet for ungdom, men den har et mye bedre språk og er mye bedre å lese enn denne Twilight serien. Jeg skal gjennom denne, for historien fenger som sagt, jeg bare ergrer meg over språket.

Twilight-sagaen burde nok ikke sammenlignes med andre bøker med jeg-form. Det som irriterer meg med Breaking Dawn (den fjerde og avsluttende boka i serien)er at Stephenie Meyer bringer inn en annen persons synspunkt i tillegg til Bella og begge har jeg-formen.

Det høres en god smule forvirrende ut spør du meg. Jeg skal lese meg gjennom de, for nå har jeg kjøpt de og jeg må se hva alle er så gira for. Men er ikke akkurat overbevist om at de er så bra som folk skal ha det til.

Å fortelle i førsteperson er kanskje mest vanlig i ungdomslitteratur? Det kan i alle fall fort gi et barnslig/naivt inntrykk - jeg reflekterte over det samme da jeg leste noe Twilight, heh. Det blir veldig inderlig dagbokpreg.

Men det er ikke dermed sagt at det ikke kan brukes på en god måte, også!