Bokelskere.no

I denne boka, som er den første i en planlagt trilogi følger vi Beatrice og hennes fraksjonsfeller gjennom opptaksprøvene for å bli fullverdige medlemmer av Fryktløs. Samtidig blir vi kjent med det samfunnet som har blitt skapt «en gang i fremtiden». Det skal vise seg at de gode tankene bak fraksjonsinndelingene ikke er så geniale likevel, da noen mennesker alltid vil gjøre hva som helst for å få makt og innflytelse.

Igjen en ungdom/crossover-serie som jeg liker veldig godt… Man kan bli skeptisk når den ene historien etter den andre dukker opp – og selv om de alle forsåvidt handler om de grunnleggende ting, som mellommenneskelige forhold, kjærlig (fortrinnsvis den første, gryende forelskelsen) og de kvaler man lider når man står på terskelen mellom barn og voksen – så tar jeg meg i å leve meg ordentlig inn i disse historiene, heier på de gode og ønsker de onde pokker i vold. Jeg tror det er slik fordi historiene grunnleggende sett er så enkle – det handler om oss alle, selv om settingen rundt historiene er annerledes.

Les alle mine omtaler på ritaleser.com

Hørte denne på lydbok i en periode der lydbok overhodet ikke var tingen og var både distrahert og hadde lange pauser mellom hver gang. Jeg gikk rett og slett glipp av for mye. Jeg tror jeg er nødt til å lese denne på nytt ved en senere anledning etter all den positive tilbakemeldingen den har fått.

Dette var absolutt ingen pageturner for min del. Kanskje jeg ble litt skuffet over at det ikke var en bok med etterforsker Svend Foyn i denne gangen!
Konseptet til Jan Mehlum er grei nok, som denne gangen dreier seg om en lærer som vinner en stor gevinst i Lotto på 46 millioner kroner. Om han er en mann med en helt normal bakgrunn vil jeg vel ikke si, så lenge det fortelles at han har en skjult fortid.
Denne boken illustrerer godt at noen der ute, kan gjøre hva som helst for penger. Men at denne boken skal være en skremmende thriller er jeg nok dessverre ikke enig i.

Jeg vil ikke spise, ikke drikke, ikke snakke, ikke spille Candy Crush; det eneste jeg ønsker er at sidene aldri tar slutt, at de varer, og jeg kan flytte inn sammen med Allis og Sigurd. #denfølelsen, #leseglede. Helt tilfeldig kom jeg over Agnes Ravatn: Fugletribunalet. ” Kor forbausande lett det er å forlate, tenkte eg. Er folk klar over det? Det burde ikkje kome ut.”

Jeg føler jeg bare tråkker, å tråkker, å tråkker på samme sted. Kommer aldri videre og måtte tilslutt gi meg da jeg hadde gjespet min femte gjesp. Kom akkuratt halveeis.
Det er en fantastisk og vakker ide dette med barns kjeledyr. De første kapittlene koste jeg meg skikkelig, men deretter bare mistet jeg totalt grepet på hva jeg egentelig leste. Var nærheten av å gi 2, men ideen er så koslig at den gikk opp til 3. men den er på grenseland altså..

jeg føler jeg bare står på et sted å tråkker.. Men koslig til at jeg skal klare å lese den ut :)

Jeg kom forsåvidt greit inn i historien og gleder meg til resten av historien. Hører boken som lydbok. Er ikke helt fortrolig med Andreas Kolstads måte å lese inn boken på. Han har (for meg) en noe irriterende måte å lese/tolke teksten men har ikke tenkt å gi meg ;=) Historien så langt har artige karakterer og et spennede univers som jeg vil ble kjent med.

McDermid leverer; smart, underholdende og velskrevet. Jeg forlanger ikke mer, selv om jeg kanskje ikke er like engasjert i hvordan forholdet mellom Hill/Jordan utvikler seg som jeg - som trofast leser - føler at jeg burde være.

Aaronovitch fortsetter å skrive spennende fortellinger om Peter Grant. det jeg liker best er hans beskrivelser av London. Det er morsomt å bruke Google maps mens man leser bøkene. Denne her er ingen unntak.
Skal jeg sammenligner de 4, så er det dessverre denne som er minst vellykket. En noe tynn historie, noen løse bi-historier, en slapp avslutning. Siden Aaronovitch kan så mye bedre, regner jeg med at del 5 blir bedre.
Jeg venter.

Les denne og flere anmeldelser på ritaleser.com

Alternativ behandling engasjerer mange i dette landet, enten de er tvilende og avvisende til at det har noen helseeffekt, eller de mener det er løsningen på alle våre helseproblemer. Sosiale medier har bidratt til at pasienterfaringer i mye større grad enn før blir synliggjort. Diskusjonsfora, Facebook og blogger fylles av norske kvinner og menn som forteller om hvordan de har blitt kurert for alskens sykdommer og plager gjennom ulike alternative behandlingsformer. Samtidig slår medisinsk forskning ettertrykkelig fast at disse behandlingsmetodene i det store og hele ikke virker. Hvordan kan vi forklare denne tilsynelatende konflikten? Hvordan kan det ha seg at så mange mennesker mener at homeopati, akupunktur og healing virker for dem, når det strider både mot vitenskapelig kunnskap og forskning?

Det er dette Gunnar R. Tjomlid forsøker å gi oss et svar på i denne boka. Og jeg synes det er et meget vellykket forsøk. Boka er lettlest, med et språk som den «vanlige mann i gata» kan forstå, selv om det er mye henvisning til forskningsresultater og annen vitenskapelig beskrivelse. Jeg følte ikke at jeg falt ut av tankerekkene en eneste gang…

Nå er kanskje ikke jeg midt i målgruppen, siden jeg er skeptiker i utgangspunktet – men likevel gir forfatteren av denne boka gode argumenter og logiske konklusjoner på hvordan ting henger sammen, og ikke minst hvordan ting IKKE kan henge sammen. Jeg synes også at han forsøker å se ting fra begge (alle) sider, men konkluderer til slutt ut fra etiske og menneskelige hensyn, og det liker jeg.

Dette er en bok alle bør lese, også de som allerede er skeptikere – jeg har i hvert fall plukket opp en del nye argumenter til neste diskusjon omkring alternativ medisin. En god og fengende interessant bok, der altså:-)

Mari da - tror du Flora inntar den posisjonen på coveret for å lokke JENTELESERE kanskje ;-D om gutta tør å låne den når kameratene ser på er kanskje en annen sak! Forøvrig likte jeg boka og gleder meg til å selge den.

What she said! Jeg synes tidvis det ble litt voldsomt med blandingen av ulike mytologier og fantasiskapninger, men det er bare småpirk. Gleder meg til oppfølger!

Jeg tror forfatteren må ha sett de samme filmene som jeg så på slutten av 70-tallet ;-D men lese bok to? Tror ikke det...

Du godeste, så enige vi er! Jeg så ikke din omtale før jeg hadde lagt inn min egen :-)

Jeg ser at flere bloggere tar bølgen for denne. Jeg gjør ikke helt det, har lest om litt for mange unge helter og heltinner som finner magiske dingser som de ikke vet hva er. Uansett skjønner jeg hvorfor ungdommene som ikke har lest i like mange år som meg liker den og synes den er superspennende. Også liker jeg at heltinnen faktisk ER en heltinne, og jeg liker slutten!

Klarte nesten ikke å lese fort nok, da betyr det bra krim - mer skal jeg ikke røpe :-)

"Pergamentet", Gert Nygårdshaug
Åhh. Endelig kom den - dessverre er jeg ferdig, heldigvis har jeg ikke lest alle, og jeg håper han vil skrive flere; for i Gerts bøker er et deilig sted å være.
Selv om krim er en sjanger som i utgangspunktet ikke trigger min leselyst, er det heldigvis mange forfattere som pakker godsaker og delikatesser inn i en kriminell historie, og krydrer språket med gode bilder - Gert er en av dem.
Denne boka snurrer rundt et gammelt mystisk pergament, kjent som Voynich-manuskriptet, noen lik og liknende.
Bare det å kose seg med språket til Gert, er en god grunn til å lese boka. En annen grunn er matopplevelsene, en tredje er at han som oftes har et budskap, en fjerde er historien, og den femte er fokuset på historieforfalskning, noe som har farget hans forfatterskap - ikke nødvendigvis i nevnt rekkefølge. Gert kan, for å sjarmere Dan Brown litt, samenlignes litt med ham i tematikk, men la det være helt klart at Gert skriver så uendelig mye bedre. Her er det person og stedsbeskrivelser på høyt plan, religionsforståelse og kritikk på ennå høyere plan, humor i massevis, og man får faktisk matlyst av å lese boka. Gerts interesse for mat setter skikkelig krydder på historien, og er absolutt etter min smak. Gode dialoger som skaper en avslappet stemning - ikke en sånn heseblesende greie. Han bruker noen språklige virkemidler som avskrift av diktafon og lesing fra Skriften, noe som gjør sitt til at teksten får forskjellig uttrykk. Der andre forfattere, Dan Brown i sær, ofte skrur opp tempoet, kan Gert gjerne ta det ned, kose seg med litt ost og analysere litt hva som egentlig foregår - eller legge inn litt samfunnsnyttig kunnskap om mat, religion, geografi og gode fiskesteder. Boka er lettlest, men har noen litt tyngre passasjer, og tar seg godt opp på slutten
Han gjorde riktignok en kardinalfeil som trekte ned helhetsinntrykket: Tenk å la en karakter som er bygget opp som en skikkelig gourmetelsker, stoppe, på sin ferd i Oslos gater, for å kjøpe en pølse på Narvesen? Hallo? Han bruker også i overkant mange fremmedord, noe som jeg lett tilgir, for han gjør det nok for å få frem hvor eksentrisk denne stiltonostelskende Kripos-etterforsker Skarphedin er. Han er onkel til Fredric Drum, som er gjennomgangsfigur i en krimserie på ti bøker, hvor også Skarphedin er med i. Gert skulle ikke skrive mer krim enn de ti, men så fikk han altså fysisk holde dette manuskriptet i egne hender. Heldigvis; for da satte fantasien i gang, en bok presset seg på, og i denne er det Skarphedin som er hovedperson - med Fredric svevende i bakgrunnen.

En science fiction roman som er lett på teknobabbel, men smekkfull av spenning, moralske dilemmaer, kjærlighet og eksistensiell angst. Meget fengende og bortimot umulig å legge fra seg før den var ferdiglest. Man trenger absolutt ikke være en sci-fi fantast for å like denne, da den leses mer som en psykologisk thriller.

Om det å vokse opp som jente og oppdage at verden snakker likestilling, men handler ut fra helt andre prinsipper. Om å være kvinne og streve med hva feminisme er, og hvem har rett på den definisjonen? Varmt, humoristisk og slagkraftig, les den på engelsk hvis du kan! Caitling Moran er dyktig, hun behandler temaet likestilling og feminnisme med humor og no-bullshit-holdning som motiverer til videre diskusjon. "We are the guys"!

Jeg likte denne veldig godt helt til slutten nærmet seg. Den ble dårligere og dårligere, og til slutt lurte jeg på om jeg hadde blitt senil og ikke skjønte hva jeg leste, slutten var så dårlig, svarte ikke til forventningene etter den gode begynnelsen. Veldig skuffende!!! Eller er jeg blitt senil?