Dette blir en kjapp omtale fra meg, men jeg vil gjerne fortelle at dette var en solid og spennende krim med mange avkroker og sideveier, og historier som berørte og skremte. Ikke så mye nytt kanskje, men det er nå heller ikke lett når det gjelder krim lenger.. Men historien fortelles godt, og jeg drives hele tiden videre fordi jeg lurer på hvordan det går med selve saken, hvordan det går med tidligere etterforsker Solveigs kall, med Tommys sinne, med diverse relasjoner, om de klarer å ta Ulv og gutta, og så videre. Og med Edvard Matre selv, hvordan det vil gå med kjærlighetsforholdet til Victoria. Det skjer triste ting i boka, og flere overraskelser..

Lasse Lindtner leser veldig godt. Jeg liker nok best lydbøker med mye dialog, lest av skuespillere som får frem de forskjellige karakterene. Det gjør Lindtner forbilledlig, med nye stemmevrier på begge kjønn, mange aldre og flere karakterer med forskjellige dialekter.
Anbefales!
Mer i bloggen min HER

Som om jeg skulle sagt det selv, Mari! Jeg var litt redd for at King skulle ha mistet grepet med åra, men den gang ei :-)

Mystikk i 1600-tallets Amsterdam

Jessie Burton (f. 1982) er britisk forfatter og skuespiller, kan jeg lese på forlagets nettsider. "Miniatyrmakeren" er hennes debutroman. Forfatteren har en egen nettside, hvor man kan lese mer om boka.

Handlingen i boka finner sted i Amsterdam i 1686. 18 år gamle Nella Oortman er giftet bort til handelsmannen Johannes Brandt, og i bokas åpningsscene ankommer hun sitt nye hjem etter å ha forlatt sine foreldre for godt. Johannes er en flott mann, og Nella har en hel del romantiske drømmer om hvordan et ekteskap med ham kommer til å bli. Derfor blir hun både skuffet og ikke rent lite sjokkert over den kalde mottakelsen hun får.

Johannes er ikke hjemme, og når han kommer, er han ikke synderlig interessert i å være sammen med sin unge kone. Johannes´ugifte søster Marin bor sammen med sin bror, og hun virker lite hjertevarm og er heller ikke særlig meddelsom.

"Nella Oortman står på terskelen til sin nye ektemanns hus og løfter og senker dørhammeren formet som en delfin og føler seg beskjemmet over lyden. Ingen kommer, selv om hun er ventet. Tidspunktet er avtalt på forhånd og brev er skrevet; morens brevpapir er så tynt sammenlignet med Brandts kostbare velin. Nei, tenker hun, dette er ingen god velkomst etter den lynraske vielsessermonien i forrige måned - ingen blomsterkranser, ingen forlovelsesskål, ingen ekteseng. Nella setter den lille kofferten og fugleburet på trappen. Hun vet at hun må pynte på dette når hun senere skriver hjem om det; etter at hun er kommet på plass og har fått et værelse, et skrivebord." (side 19)

Nella får et eget rom - helt for seg selv. Der er ektemannen sørgelig fraværende, idet han enten befinner seg utenfor husets vegger eller er på sitt eget værelse, fortrinnsvis bak lukkede dører. For å muntre sin kone opp, kommer han en dag hjem med et miniatyrdukkehus, helt likt det huset som nå er hennes hjem. Dette er hans bryllupspresang til Nella.

"At dukkehuset er så nøyaktig likt, er skummelt. Det er som om det virkelige huset har krympet, som om kroppen er delt i to og alle organene avdekket. De ni rommene, fra arbeidskjøkkenet til salongen og loftet der torv og ved lagres borte fra fuktigheten, er perfekte gjengivelser. "Det er også en skjult kjeller", sier Johannes og løfter opp gulvet mellom arbeidskjøkkenet og det beste kjøkkenet for å avdekke et skjult, tomt rom. Taket i bestekjøkkenet er til og med malt med et identisk synsbedrag. Nella husker samtalen med Otto. Det flommer over, sa han og pekte på den uvirkelige kuppelen." (side 51)

Siden setter Marin Nella indirekte i kontakt med en miniatyrmaker, og på mange måter er det dette som blir hovedtemaet i romanen. For miniatyrmakeren, som ingen vet hvem er, leverer figurer til dukkehuset som røper at han eller hun kjenner husets innerste hemmeligheter. Det hele er både nifst og urovekkende.

Parallelt lengter Nella seg nesten syk etter en ektemann som ikke viser den ringeste interesse for henne som kvinne ... Hva er det med ham? Og hvem er denne miniatyrmakeren? Og ikke minst - hva er det som skjuler seg bak Marins kalde, forbitrede ansikt?

Jeg tilkjennegir med det samme at jeg slukte denne romanen helt rått på en-to-tre. Jeg elsket miljøskildringene, tidskoloritten og stemningen som forfatteren maner frem ettersom plottet utvikler seg. Historien er tidvis noe banal og kanskje også en smule forutsigbar. Likevel - det er noe med denne historien som rett og slett bergtok meg. Dessuten er boka virkelig godt skrevet! Og det mener jeg på tross av at det egentlig er lite som overlates til leserens fantasi, annet enn at det på slutten blir stående igjen en hel del ubesvarte spørsål - som om forfatteren skulle ha tanker om en oppfølger ...

Det er mange lag i romanen. En ting er det ufullbyrdede ekteskapet mellom Johannes og Nella, en annen ting er spenningen mellom de to kvinnene i huset - Marin og Nella - og en tredje ting er den mystiske miniatyrmakeren som åpenbart vet alt om husets indre liv. Tjenestefolkene - Cornelia og afrikaneren Otto - spiller også viktige roller i historien. Alle lever i en tid der valgmulighetene ikke er de aller beste, og hvor man på mange måter er temmelig låst når livet først har kjørt seg inn i et spor ...

Selv om boka ikke kommer til å gå inn i litteraturhistorien som en klassiker, hever den seg likevel et stykke over gjennomsnittet av de typiske bestselgerne, mener jeg. Jeg regner faktisk med at denne boka kommer til å hevde seg godt på bestselgerlistene i høst, fordi mange vil komme til å like den svært godt.

Det skal bli spennende å følge denne forfatteren videre!

Jeg lyttet meg gjennom denne i rekordfart. Denne boka har det meste jeg forlanger av en god krim. Driv, snerten humor, spennende plott, overraskende vendinger og solid håndtverk. Samt en god oppleser.
Her er min bloggomtale.

Galbraith/Rowling leverer igjen. Helten - Cormoran Strike - er langt i fra feilfri, men svært sympatisk allikevel, og resten av karakterene er også tegnet med en dybde som engasjerer. Handlingen likeså, det skjer mye, uten at det blir forvirrende eller virker påtatt, og selv de mer klisje-aktige elementene (Cormorans forhold til assistenten Robin feks) behandles på en såpass sympatisk måte at det ikke distraherer fra handlingen. Underholdende og velskrevet, så tommel opp for at Rowling helt klart har funnet voksenformen.

Seks år etter at Jake Fisher så sitt livs kjærlighet gifte seg med en annen mann, elsker han henne fortsatt. Når han en dag kommer over mannen Todds nekrolog bestemmer han seg for å gå i begravelsen. Der får han et glimt av Todds enke – men det er ikke Natalie. Alt Jake trodde han visste om den beste tiden av sitt liv, snus opp ned – og etter hvert som Jake nærmer seg sannheten, begynner hans perfekte bilde av Natalie å rakne, og han skal komme til å sette sitt eget liv i fare.

Harlan Coben er en mester i å skrive spenningslitteratur – også denne gangen leverer han en bok som øker nysgjerrigheten og ønsket om å finne et svar for hver side man blar om! Vi kryper inn i Jakes hode og føler den samme desperasjonen han har til å finne ut hva som er sannheten om Natalie…

Balansen mellom psykologisk spenning og ren action gjør boken en fryd å lese, av og til er den rett og slett skikkelig creepy.

Selv om slutten for min del kom som en stor skuffelse (uten at jeg kan skrive noe mer om det uten å røpe hva som skjer) var boken fram til dette så utrolig spennende at jeg likevel lar denne boken stå igjen på min toppliste (20?) over de beste bøkene jeg har lest… Fordi veien fram til slutten var så bra - og at slutten sikkert for mange andre er slik den skal være, det er bare mitt personlige ønske om noe annet og mer originalt som spiller inn.

Stillstand er en bok som i utgangspunktet ikke er blandt bøkene jeg ser etter når jeg er på bibliotektet. Men som fersk bibliotekassistent, følte jeg for å utvide horrisonten noe.
Kan ikke si annet enn at jeg er svært glad for at sjefen foreslo å lese Agnes Ravatn og boka Stillstand - sivilisasjonskritikk på lågt nivå.
Boka inneholder 14 essays som tidligere er utgitt i "Dag og Tid" i serien "Stillstand. Agnes Ravatn oppsøkjer stadar der ingenting skjer"
På underfundig vis klarer A.Ravatn å dra meg inn i sine observasjoner og tankerekker. Den pratsomme nonna i klosteret, den sovende dommeren i Oslo tingrett og offiseren på "Rorbua" - alle står de levende for meg.
Boka er morsom og lettlest.
Anbefales.

Bjørn Beltø får en nøkkel og et brev fra kollegaen sin, Victoria. Hun ligger for døden, og trygler Bjørn om hjelp.I brevet står at han kommer til å få en beskjeden som gjør at han skal skjønne hva han skal med nøkkelen. Hvis noen skal komme til bunns i mysteriet, må det være deg.

Kort tid etter blir Victorias mann og sønn overfalt i sitt eget hjem av ukjente gjerningsmenn – kan det ha noe å gjøre med hemmeligheten Victoria ønsker at Bjørn skal finne ut av? Og henger det sammen med den forsvinne arkeologen Moshe Mendelssohn, som forsvant etter å ha funnet en oldtidsgrav i Kapernaum. En grav som de militære overtar og forsegler?

Sammen med Mendelssohns datter setter Bjørn Beltø i gang med å løse mysteriet.

Jeg liker det jeg, jeg liker det virkelig! Bøkene til Tom Egeland er eventyr, for all del – oppdiktet og funnet på. Men med nok virkelighet i seg at man kan lure på om det ikke er på den måten han beskriver likevel. Hvorfor ikke? Det er tross alt mer logisk enn den historien vi har blitt fortalt om Jesus og Gud og jomfru Maria, eller?

Egeland skriver drivende, lett og humoristisk. Med små underfundige tankesprang fra herr Beltø som jeg bare må le av… Han er en underlig type, Beltø, men en type jeg liker godt! Jeg tror det er Bjørn Beltø og Egelands underholdende måte å skrive på som gjør at jeg liker bøkene hans så godt. Bøker med denne type tema finnes det mange av, og det er veldig få av dem jeg kan si at jeg liker – det blir for likt, for teorietisk eller for «far out» – men Egeland holder seg akkurat innenfor det troverdige (altså, denne lille kimen at troverdighet da), tar med akkurat passe mengder teori til at leseren forstår hva som ligger bak, men uten å miste tråden av kjedsommelighet.

Så jeg er veldig godt fornøyd med Den 13. disippel – og jeg storkoste meg mens jeg leste den.

Siste bok i trilogien, og igjen er jeg "streng" og gir en firer. Men klisjeer og litt "tynne" karakterer til tross, dette er finfin underholdning. Lettlest men ikke plagsomt lettvint i språket, og det fungerte helt OK at handlingen ble presentert fra to "points of view". Hovedpersonen i de to foregående bøkene, Tris, samt Four/Tobias. Er litt usikker på hvordan målgruppen vil reagere på slutten, for den kom faktisk litt overraskende. Ikke usannsynlig at jeg kommer til å sjekke ut filmen(e) og også Roth's videre bøker, uten at jeg anser meg som fan eller "hekta".

Her var det mange overraskelsar. Litt outrert persongalleri, men eg måtte flira litt av satiriske skildringar av sørstatsmiddelklasse. Eg-person slit med store problem. Og ein overraskande, men nitrist slutt. Godt det var fiksjon. Les denne hvis du er lei av politikrim!

Syns denne var ganske bra. Hadde 200 sider igjen og de fløy fort. Vips så var jeg ferdig. Bare å hive seg over neste da. ;)
Syns ho har et stykke igjen å ta igjen Bella, heldigvis. :D

Det tror jeg ikke. Det tippet rett og slett over. Ellers er det jo voldsomt så voldelige de underjordiske er blitt siden Asbjørnsen & Moes dager!

Fantastisk, jeg kjente det nedover ryggen!

Enig med deg, Mari. Jeg likte boka og historiene. Så ble den veldig aktuell akkurat nå for meg da, i og med at jeg leste den først nå, - etter alt som har skjedd i Ukraina i den siste tida.
Folk har neimen ikke hatt det lett borti der. Og det blir vel ikke noe bedre nå, etter at Putin og Russland har tatt tilbake Krim.

Det du sa!!!

Vi er 60 år inn i framtiden – de nordiske landenes kultur og identitet er utslettet, kunst, litteratur og musikk er forbudt, regnet er giftig og havet utilgjengelig. Staten Skandia holder befolkningen i et jerngrep, de fleste vokser opp i dormer, uten familie.
En gang i året plukkes det ut ti personer til offiserstrening og et privilegert liv, og konkurransen er knivskarp – og hva skjer egentlig med de som ikke plukkes ut?
Rett før utvelgelsen oppdager våre hovedpersoner Kodak, Livni og Jor en grusom hemmelighet og de må gjøre noe – raskt!

Jeg har lest Divergent, og elsket den. Jeg har lest Delirium, og elsket den. Jeg har lest Hunger Games, og elsket den. Dystopiske romaner har rett og slett fått en helt spesiell plass i mitt litterærelskende hjerte – så når en norsk dystopisk roman dukker opp i postkassa mi, blir jeg helt automatisk skeptisk. Selvfølgelig måtte det komme, liksom. Man må jo kaste seg på hypen og prøve… Fordommene lå tykt utenpå meg idet jeg satte meg ned og åpnet denne boka.

På side 11 var det slutt på fordommene – og prinsippet om å ikke forhåndsdømme noen verdens ting gjorde seg sterkt gjeldende. Dette var intet mindre enn fantastisk!! Det som i utgangspunktet gjorde meg skeptisk, den nordiske vrien på historien, viste seg tvert i mot å bli dens styrke. Kjente steder, kjente hendelser, kjente kunstverk og kjent musikk gjorde at det ble mye nærmere meg som leser.

Jeg liker ekstra godt at forfatterne har prioritert å fortelle så mye av forhistorien, grunnen til at samfunnet har kollapset og bygget seg opp igjen på den nye måten. Dette er noe jeg har savnet i en del andre dystopier – hvor det liksom bare har blitt slik, og hvor man bare så vidt toucher innpå grunnene.

Og denne ukjente brevskriveren som dukker opp innimellom historien gjør at det hele tiden antydes at vi får flere svar, og tålmodigheten settes på prøve.

At dette er første bok i en trilogi lover mer spenning og leseglede framover.
Det er bare å gratulere forfatterne med en flott gjennomført jobb – jeg gleder meg ekstremt til fortsettelsen!

Har du lest de andre tre bøkene i Ølandskvartetten, er jeg sikker på at du venter med lengsel på denne siste og avsluttende boken fra Johan Theorin. Jeg fikk hagemøbler brakt på plass, og tilbrakte noen vårlige timer på balkongen i går, for å nyte årets første glimt av vår og selvfølgelig denne absolutt velskrevne boken. Når jeg poster dette er det snakk om sekunder siden boken ble lest ferdig, og jeg trenger ikke tenke meg om når jeg uttaler at Gravrøys gir en verdig avslutning på serien.(Mer på bloggen)

Spennende ungdomsroman med masse action og driv, men jeg ble ikke hekta slik jeg ble da jeg leste "Sirkelen". Kanskje jeg begynner å bli gammal og sur!? Ungdommene den er skrevet for kommer til å sluke den - garantert!

"Skyggen" er en ung afrikansk jente på flukt fra en urgammel krig mellom klaner som slåss mot hverandre med voodoo. Hun blir forfulgt av skumlinger, men har sterke krefter selv, og når hun kommer til Stockholm får hun hjelp av Ruben og Miranda. Uheldigvis skjønner de ikke hvilke krefter de er med å bruke før det er litt sent...

Kaptein Laurence har sitt eige skip, sitt eige mannskap og patruljerer Atlanteren for å halda franskmennene frå livet. Når skipet hans tek eit fransk skip er det nett som einkvar anna (god) dag, heilt til dei ser kva det franske skipet er lasta med: eit drageegg - eit drageegg som skal til å klekka. Når dragen kjem ut og skal kledast i seletøy, er det Laurence han vel - og kaptein Laurence går frå å vera kaptein i den britiske marine til å vera flygar i det britiske luftforsvaret, ombord på dragen Temeraire.

Bøkene om Temeraire, som His Majesty's Dragon er fyrste del av, er både fantasy og alternativ historie. Det er historien om kva som kunne ha skjedd med ein drage og kapteinen hans dersom ein brukte dragar under Napoleonskrigane. Korleis flyvåpenet var bygd opp, korleis treninga gjekk føre seg, kva dragane og kapteinane deira snakka om under måltida (vel, akkurat under måltida var vel dragane opptekne med å ta livet av feet dei fekk servert, men etterpå konverserte dei gjerne) og korleis kampane kunne sjå ut. Ideen er både absurd og svært god, og karakterane, både folk og fantasifigurar, sympatiske bekjentskapar. Kanskje for sympatiske, det vert nesten uinteressant når Laurence so klart føl plikta si, og når Temeraire er so overlegen dei fleste motstandarar. Men konseptet er godt nok til at eg kjem til å fylgja dragen og kapteinen vidare.

Fyrst publisert her

What she said. Det mest forstyrrende var kanskje at jeg kom i julestemning av den.