Bokelskere.no

Enda en bok om heksen Tiffany Aching og hennes liv. Dersom du er en fan av Pratchets tidligere bøker så kommer du til å like denne og. Tiffany og hennes følgesvenner The Wee Free Men er fantastiske i denne boken og pluss at Pratchets skildring av deres forhold til hverandre er til tider morsomt nok til at man ler høyt og godt.

Helt enig med deg! Den uendelige historien er min absolutte favoritt fra barndommen..elsket denne boka,og gjør det fortsatt! Mens første del er helt fantastisk,er andre del ikke spesielt bra.

Kom over denne boka tilfeldigvis på biblioteket (som er en metode jeg ofte finner gode bøker på;)). Fullførte "A song of ice and fire" for en god stund siden, og var på søken etter ny god fantasy. Denne er veldig annerledes, men min leseopplevelsen var like stor med denne! Fantastisk bok! Gleder meg til å ta fatt på nr 2.

Gledet meg veldig til denne tredje boka om Odd Singsaker og Felicia Stone. Ble litt skuffet i forhold til de to første bøkene, da jeg synes denne var ganske mye annerledes. Allikevel var det en bra bok, og veldig spennende. God oppbygging av plottene.

Jeg slet ganske mye med å holde oversikt, da det var veldig mye frem og tilbake i tid. En dag før det skjedde, to uker etter det skjedde, fire uker før det skjedde, seks uker etter det skjedde, osv osv. Etterhvert fikk jeg litt bedre grep om dette, men jeg synes fortsatt det var forvirrende.

Hørte denne som lydbok. Trond Brænne var en fantastisk oppleser, og det er synd han er borte. Var litt spesielt å høre på ham såpass kort tid etter at han gikk bort. Hørte denne i bilen frem og tilbake fra jobb, og det gjorde at jeg ofte datt ut av oversikt, jfr forrige avsnitt. Ikke alltid like lett å huske tidsangivelsene fra forrige gang du satt i bilen, og til du skal kjøre neste gang.

De to første bokene til Brekke likte jeg veldig godt, de var annerledes og veldig godt skrevet. Denne boka var også godt skrevet, og jeg blir veldig glad i hovedpersonene. Derfor var det veldig gledelig å høre slutten hvor det ligger lovnader om minst en ny bok med Singsaker! Menneskets natur var annerledes enn de to første, og det gjorde at jeg ble skuffet i begynnelsen. Skuffelsen var pga jeg ventet noe likt som i de to første. Allikevel likte jeg denne boka godt, men litt mindre enn de to første. Gir den en femmer allikevel.

Lykkefinneren er skrevet av Edward van de Vendel handler om Hamayun som vokser opp med familien sin i Afghanistan. Da Taliban tar over blir det umulig for familien å bli værende grunnet farens for frie tankegang og jobb som lærer der han også underviser jenter. De blir tvunget ut på en lang reise før de endelig når frem til Nederland der eldste bror i familien allerede befinner seg og deler av familien er også nødt til å bli igjen i Kabul. Historien begynner egentlig da Hamayon er 17 år og blir bedt om å skrive ned historien sin for at skolen skal sette det opp som et teaterstykke. Det er da vi får høre om oppveksten og flukten fra Kabul. Boken er en del av Slash-serien som blander fiksjon og dokumentar. Det er romaner basert på de virkelige historiene til unge mennesker.

Hamayun er hovedpersonen i boken og er en sympatisk, gjenkjennelig og ganske nøktern person som det er lett å like og ikke minst å oppleve historien sammen med. Den gir et innblikk i en skjebne som nok kan minne om den mange asylsøkere i Norge har hatt og opplever når de kommer hit. Det er fortalt gjennom en ung gutts øyne, og den viser at han er ganske lik andre gutter på hans alder, med de samme type interesser til tross for at han har en tung bør på sine skuldre.

Lykkefinneren er en sterk historie fortalt i et relativt langsomt tempo. Vi ser som sagt mye av historien gjennom en ung gutts øyne og derfor blir ikke alt forklart i klartekst, fordi det ikke er alt han skjønner. Som leser forstår man en del mer av alvoret. Foreldrene til Hamayon prøver så godt de kan å skjerme ham fra det verste som kan skje og beholder optimismen så godt de kan. Hamayon er likevel en ansvarsfull og moden gutt og etterhvert ung mann, da prosessen med asylsøknaden tar mange år. Noe vi ihvertfall kan kjenne igjen fra asylsaker her til lands og de mye omtalte sakene om asylbarna i Norge den siste tiden.

Boken er både vond og fin og naturlig nok virker den veldig realistisk da den ikke bare er basert på virkelige hendelser, men også er fortalt gjennom hovedpersonen selv, Anoush Elman, og skrevet ned av en forfatter. Vi får ikke vite hvordan det egentlig går til slutt da boken har en lykkelig slutt og en alternativ slutt. Siden boken er basert på en sann historie er det nok mulig å finne ut hvor Anoush Elman som fortellingen er basert på befinner seg i dag om man har lyst til det.
Omtalen ble først publisert på bloggen Så rart

Har ikke lest denne boka, men du beskriver et velkjent fenomen når jeg leser Murakami ;-)

Jeg hadde veldig store forventninger til denne, og Kepler innfridde! Jeg får hjertebank bare av å tenke tilbake på boka!

Beskrivelsene av hvordan Jurek planlegger, utnytter andre, og er helt kynisk, er vannvittig godt beskrevet. En blir så revet med i handlingen, at en føler en er midt opp i det. Når det i første kapittel dukker opp en mann som ble erklært død før mange år siden, er det opplagt at det blir mange overraskelser underveis! Jurek har et langsiktig perspektiv på ting.

Jonna blir også her veldig personlig engasjert, og det resulterer i en overraskende slutt. Men slutten gir heldigvis også signaler om at dette ikke er siste boka i serien!

Boka er tykk, men det gjør ingen ting her! Her er det så mye spenning underveis, at det ikke er tid til å kjede seg! Hele serien, på foreløbig fire bøker, er bare helt herlig! Utenom Sandmannen tror jeg Paganinikontrakten er den jeg liker best. Jeg synes også med denne serien at det er viktig å lese bøkene i riktig rekkefølge, da alt henger sammen. Ved å bare lese denne siste boka, går en glipp av mye historikk som er avgjørende for forståelsen av denne boka.

Nå er det bare å vente i spenning på hva ekteparet bak Kepler ønsker å gi oss i neste bok. Håper det ikke tar så lang tid, for jeg vil vite hva som skjer videre!

Jeg likte denne romanen godt. Neste gang jeg leser den blir det lydbok! :-)

Cassandras finger har vært best i denne serien så langt (for min del) men for all del; Fredric Drum er er likandes og flink kar ;=)

Jeg sliter litt med å gi denne et terningkast. Jeg syns det var en slitsom start med altfor mange personer å "bli kjent" med uten noen sammenheng før et stykke ut i boka. Skjønner jo etterhvert i boka at dette er nødvendig, men likevel trekker det litt ned.
Siste halvdel av boka syns jeg derimot var bra, spennende og fengende med et plott jeg aldri hadde tenkt meg til.
Det er likevel et godt stykke mellom "Gutten i kofferten" som jeg likte virkelig godt og denne, men det gjør ikke at jeg har tenkt å hoppe av serien. Jeg håper det kommer mange bra bøker i denne serien fremover. Jeg syns det er veldig spennende med hovedpersonen som er sykepleier med en utradisjonell arbeidsplass istedet for alle disse politifolkene som hovedpersoner.

Hm. Noen ganger merker jeg VIRKELIG at jeg begynner å bli en sur, gammel dame som har lest for mange bøker! "Arven" er for meg et sammensurium av gamle og velkjente ingredienser, tidligere brukt på en bedre måte av andre forfattere. Men her er kjærlighet, mystikk, dramatikk og en dæsj high school-intriger, og den kommer garantert til å slå an hos mange unge lesere.

Ja...hva skal man si?? Kepler har gjort det igjen! Skrevet en utrolig intens, spennende og skrekkelig krim !
Hypnotisøren, den første i serien, var knallbra. Nr to, Paganinikontrakten, var merkelig nok litt tam og kjedelig. Skulle tro det ikke var samme forfatter(e)?? Den tredje i rekke, Ildvitnet, var heldigvis veldig bra. MEN denne, Sandmannen, slår de alle !! Den er utsøkt bra, utrolig godt skrevet, intens, grotesk, psykisk sterk og så inni hampen spennende :D
Her blir vi ført inn i psykiatriens verden, på godt og på vondt. Personene er så godt beskrevet at du blir både sint og trist når du leser deg inn i galskapen. Jeg vet ikke helt hvilke ord jeg skal bruke for å få frem hvor god denne boken er..... SKREKKELIG god!! Terningkast 6...uten tvil!

Nå er den lest, og jeg er enig med veldig mye av det du sier, særlig i overforklaringene. Men det er likevel ting jeg liker her - Schjelderup, for eksempel, men jeg forstår ikke sekseren i VG. Jeg tror mange unger kan synes den er spennende uansett, men jeg vil bruke den for lavere alderstrinn enn forventet, mer mellomtrinn enn ungdomstrinn.

Det lille hverdagslivet, fokuset på hva andre vil si, andre som hun ikke kjenner, men som allikevel gjøres betydningsfulle, trist og sårt. Så det store skjelvet, tørre å risikere, tørre å ta sjanser. Reise til Cuba, forelske seg.....eller ikke? fanget av omstendigheter. Snøballen ruller og hun får ikke stanset den....eller vil ikke?

Vigdis Hjorth skriver usentimentalt, nakent og ved hjelp av enkle og korte beskrivelser. Hun maler ikke fram store bilder eller bruker svulstige adjektiver. Det trenger hun ikke, for hun mestrer kunsten å la rommet mellom ordene og linjene skape det historien egentlig handler om, det jeg oppfatter at hun vil formidle.

Jeg liker boken og jeg liker Vigdis Hjorth sin måte å formidle historier på!

Dette matchet så dårlig med sekseren i VG at jeg ble enda mer nysgjerrig på å lese boka!

Jeg har lest mye av ungdomslitteraturen til Rosenløw Eeg, og har i varierende grad latt meg begeistre. Høydepunktene for meg har nok vært "Alt annet enn pensum" og "Yatzy". Jeg hadde gledet meg til endelig å få lest denne, og jeg synes den er veldig bra lenge. Men så kommer det som ødelegger mye av moroa for meg - nemlig at en bok jeg tror er forankret i et realistisk univers endrer seg til å bli noe helt annet. Universet forandres til et mer fantasylignende, og døden manifisterer seg i en person tilsynelatende av kjøtt og blod med en egen stemme. Dette er jo et litterært virkemiddel som sikkert vil tiltale noen, men som for meg har helt motsatt effekt. Dessverre!

Posthornet, Vigdis Hjort

En god, litt vittig heseblesende bok om ei som skal hjelpe postansatte å vinne en politisk kamp mot postdirektivet.
En bok om kommunikasjon, og særlig det om å kommunisere dårlig med seg selv om egne basale menneskelige behov; nemmelig det å tørre å tilhøre noe. For skal man tilhøre noe, må man ofte tørr å ta stilling til ting, vise sårbarhet og egne meninger.
Godt skrevet om ensomhet i et samfunn hvor sært mye viktige ting skjer på riktige demokratiske og profesjonelle måter, men av og til er verden bedre hvis man snakker direkte på en folkelig, personlig og ufiltrert måte. Rett fra levra.

Frank Bill er Flannery O'Connor som narkoman. Det er meint som eit kompliment.

Kodekrim for barn, basert på historien om et manuskript som virkelig finnes. Det er fantasieggende, og i boka er det flere spørsmål som stilles enn som besvares. Den bærer litt preg av å være opptakt til en ny serie, men jeg tror dette kan bli spennende for målgruppa, som jeg vil anslå til gutter og jenter 10+.

Boka viser hvilke store tragedier for mange mennesker én enkelt manns overgrep kan avstedkomme og hvor stort spillerom denne mannen har når han innehar en maktposisjon i samfunnet og er vel ansett av alle andre i tilsvarende maktposisjoner. Dette er en viktig bok. Likevel synes jeg det smøres for tjukt på, naturligvis for å skape dramatikk til siste slutt, men slike overdrivelser kan gå utover troverdigheten.