Bokelskere.no

Dette var en utrolig spennende bok og helt fantastisk lest på svensk av Angela Kovacs. En slik psykologisk thriller som jeg liker. Det ante meg nok hvilken vei det bar når det nærmest seg slutten, og jeg fikk riktignok bekreftet hvem forbryteren var. For det skjer forbrytelser i denne boka, det kan jeg røpe, men hva og hvem er ganske så uklart og forvirrende en lang stund. Her er mange tråder og mange som kan ha noe å skjule, og stakkars Rachel med sin alkoholisme og blackouts, samt nitidige innblanding går heller ikke fri for mistanker. Boka er bygd opp med tre kvinners fortellerstemmer, hovedperson Rachel, Anna og Megan, og livet kretser rundt deres menn og eks-menn. Anbefales på det sterkeste! (svensk på lydbok er ikke noe problem, det er faktisk nydelig å høre på).
Og til dere som mener denne er litt lik Gillian Flynns Flink Pike, så er jeg ikke enig i det. Denne er bedre og litt annerledes. Jeg fikk mer assosiasjoner til Watsons Før jeg sovner, faktisk.
(hørt på lydbok, Storytel, svensk utgave)

Denne ble jeg veldig nysgjerrig på siden jeg er stor fan av skrekk:) Takk for tips:)

Elena Ferrante brukar eit jordnært språk med få klisjear og metaforar, men den som ikkje tek sats, vil heller aldri nå dei store høgdene. Ferrante kretsar rundt eit par poeng vel mykje etter min smak. Forholdet mellom Elena og Lila, som er motoren i boka, vert tappa for mykje energi ved at forteljaren terpar på dei same refleksjonane, og ikkje lét lesaren konkludere sjølv. Det same gjeld eit par sko som Lila skaper. Dei blir så symboltunge og overtydelege i historia at dei til slutt berre irriterer. (Heile omtalen ligg på Sølvbergets nettsider.)

Stephen King kan spinne en historie som faa andre forfattere i dag. Jeg har lest rubbel og bit av han. Som sagt kan det bli alt fra skikkelig skrekk, via fantasy og til og med kjaerlighets historier. Og det er jo det dette er, kjaerlighet til livet rett og slett. En knallbok igjen av Stephen King. Han har virkelig faatt fart igjen paa karierren etter noen halvgode boeker tidlig paa 2000 tallet. En av mine virkelige favoritt forfattere

Årets påskekrim for mitt vedkommende! Spenning i bøttevis! Stramt, godt og frodig språk! Egentlig en fenomenal krim-debut... sammenligner en f.eks. med Jo Nesbøs første Harry Hole-roman, ligger Vallgren et par hestehoder foran! Her er det bare å glede seg til fortsettelsen!

Mange vil nok mene at romanen Elizabeth er borte ikke er en kriminalroman selv om den er klassifisert som krim. Det er godt mulig det er slik. Jeg leser i Aftenposten at litteraturanmelder På Gerhard Olsen skriver at «krimimalromanens grunnstruktur er tredelt: drap i entall og flertall, etterforskning og oppklaring.» For meg er det likegyldig om romanen jeg har lest er krim eller ikke – det som er det viktigste er at jeg hadde en god leseopplevelse. I dette blogginnlegget kan du lese mer om romanen mv

fascinerende lesning. hvordan forfatteren setter seg inn i sinnet til en dame med alzheimer. blir grepet samtidig av hvor frustrerende det er å "være Maud". stakkars Mauds evige leting etter venninnen Elizabeth og søsteren . god bok, gripende. Les den

En av bøkene jeg har store forventninger ti i år. Nå gleder jeg meg enda mer!

"Guds barn", Lars Petter Sveen
Å hevda at eg er kristen vil nok være en overdrivelse, og truleg brot på eit bod eller to, men eg er litt fasinert av bibelhistorie, synes bibelen er verdas viktigaste bok, at Jesus var ein klok fyr, og at dei ti boda er heilt flotte reglar å prøve å etterleve. Fint at dei dukka opp for å modernisere denne heilt håplause mosegrodde Moselova - synd at ho ikkje er gravlagd for lengst.
Eg har gått i Golgata, vore i Betlehem, traska i sonens fotspor i følge med ein prest, sett og tatt på dei hellige stadane, og følt den hellige andes dårlige ånde ved klagemuren. Eg har blitt trua med våpen, og eg har trua andre med våpen. Sett so mykje maktmisbruk og undertrykking av disse som trur dei har greie på fred, frelse og slikt, at eg har mista trua på so mykje. Eg har eit inntrykk at våpen er alle religioner felles multiplum. Rart, når dei faktisk trur på den same guden - eller kanskje ikkje? Men å lese historier om kva folk gjorde, eller kva folk trudde dei gjorde, der nede for et par tusen år sidan liker eg godt, men denne boka var rett og slett kjedelig i lange perioder - men eg er glad eg las den heilt ut slik at eg fekk med meg slutten. Den var bra. Det er ei bok eg vil kalla velskreven, det var noko med språket, og utmalinga, denne hoppinga, som gjorde at det ante meg at det var vel verdt å fullføre.
No gler eg meg til å lese "Da punken kom til Lefsevika", Christopher Nielsen. Skal være mykje livsvisdom i den også.

Nå gjorde du meg enda mer nysgjerrig på boka enn jeg er fra før! Har bare så vidt begynt på den, men i kveld skal jeg lese den ferdig - måtte jo kjøpe den til meg selv også :-)

Sveen er en historieforteller og for meg handler Guds barn om å fortelle, om fortellingenes makt. Om å fortelle som forklaring, som beskyttelse. Og om å fortelle for å vise en verden som var og den vi lever i nå.

Det noe forslitte temaet om det gode og det onde blir ikke banalt med Sveens ord. Han skriver om tvil og tro, om kjærlighet og overgrep med et poetisk og vakkert språk. Det er en slags trygghet i å lese en roman hvor språket er kompetent. Sveens fortellerstemme er kraftfull og bærer gjennom hele boka.

Gjenkjennelige temaer som vold og tap av verdighet, barn som lever i fattigdom og uten håp om en god framtid kunne vært fortalt i nåtid. Å bruke tiden Jesus levde i stripper ned og gjør emosjonene råere.
Sveen har en fabel som hinter om Utøya, en annen om Gaza i nåtid. Han favner vidt, han viser oss vår verden ved å fortelle fra Jesu tid.

Jeg tror at Jesus har levd, jeg tror han var en god mann. Der stopper det jeg tror på. For meg er historiene om Jesus fabler (sammen med resten av Bibelen).
Samtidig er det interessant å lese om personene i kretsene rundt Jesus. De historiske personene gir fablene snev av noe autentisk, noe ekte. Med Bibelens figurer som bakteppe spinner han fine tråder om menneskelige skjebner (obs! dette er noe helt annet en Dan Browns fantasier) .

Jeg liker skiftene i tid og fortellervinkel. Historien folder seg ut og omfavner mer for hvert kapittel. Som godt håndverk flettes trådene sømløst sammen mot slutten. Å vise den samme hendelsen fra fra flere personers standpunkt og med ulike reaksjoner er en spennende måte å fortelle en historie på. Jeg tenkte på de tidligere Tatantinofilmenes sprang i tid når jeg leste Guds barn. Boka har også snev av magisk realisme; som fortellingene til Allende.

Guds barn er en ambisiøs og vellykket fabelroman. Sveens språk er noe av det beste jeg leste i 2014.
Jeg leste boka i november og jeg bærer fortsatt noen av fortellingene med meg. Guds barn er en fabelsamling som gjør at en etterpå må reflektere, må kjenne etter. Les og spør: Hvem er den blinde mannen som stadig dukker opp og sår tvil? Hva kunne/ kan jeg bidra med?
Guds barn er en bok jeg er villig til å misjonere for.

Helt enig med deg. Jeg tror jeg sjeldent har lest noe så vakkert.

Dette er den søteste boka jeg noen gang har lest! The Slow Regard of Silent Things er IKKE bok nummer tre i The Kingkiller Chronicle, bare så det er sagt. Det er sikkert noen som ville blitt litt skuffet hvis de trodde det. Dette er en novelle som omhandler en av karakterene i serien, Auri. Derfor vil jeg si allerede nå: Har du tenkt til å lese Pat Rothfuss' bøker, er dette ikke boka du skal starte med. Som han selv sier i forordet vil ikke denne boka gi mening hvis man ikke har litt innsikt i verdenen i serien. Du må starte med The Name of the Wind, som er bok én.

The Slow Regard of Silent Things har det søteste coveret, som passer perfekt til historien. Coveret avbilder Auri, og det er utrolig bra designet. Det er lett for meg som har lest boka å si at det passer, kanskje ikke så lett for dere som ikke har det å forstå. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men dere må bare tro meg når jeg sier det. Det passer perfekt.

Dette er ikke noen vanlig historie. Det er kun én karakter, ingen dialog, og andre ting som en vanlig historie mangler også. Likevel er dette en av de vakreste bøkene jeg har lest. Språket er utrolig poetisk, og selv om det ikke skjer så mye, fanget The Slow Regard of Silent Things meg. Jeg måtte vite hva som kom til å skje videre.

Auri er en utrolig interessant karakter. Hun er ikke helt ok; hun er litt ødelagt inni seg, og hun er en av de mest interessante karakterene i The Kingkiller Chronicle. Jeg likte veldig godt å lære mer om henne. Her får man et innblikk i hennes liv, hva som driver henne, hvordan hun lever. Der var gøy å lære mer om henne, samtidig som det var litt trist - hun har det ikke lett.

Historien går over seks dager. Auri går å venter på "ham", jeg ser for meg at dette er Kvothe, hovedpersonen i The Kingkiller Chronicle. Hele tiden går hun å tenker på hva hun skal gi ham; de pleier å gi hverandre en gave når de møtes. Gaven må være perfekt, tenker hun. Det er veldig interessant å se hvordan hun tenker på Kvothe, og hva det er hun fokuserer på.

Hele boka er full av illustrasjoner. De er utrolig vakre og skaper en spesiell stemning. Det er Nate Taylor som har tegnet disse. Tegningene passer perfekt til historien, og de gjør denne boka enda bedre.

Helt på slutten av boka har Pat Rothfuss skrevet en "author's note", en liten hilsen fra forfatteren. Kan jeg kalle det det? Jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle det. Men, i hvert fall, dette er et veldig fint skrevet notat om hvordan boka ble til. Her skriver han at dette er ikke en bok som er for alle. Dette er ikke boka for dem som vil ha en vanlig historie, dette er for dem som sympatiserer med Auri, som kjenner seg igjen i henne - de som er litt ødelagt inni; the slightly broken people, skriver han. Jeg synes dette var utrolig fint skrevet. Jeg tror nemlig at dette gjelder de fleste av oss. Hvem har gått gjennom livet uten å møte hindringer, noe som sårer én? Ingen, vil jeg si. Hva vil jeg med dette? Jeg vet ikke, men jeg vet at det ikke er rart å av og til føle seg trist. Jeg tror vi alle har godt av det, selv om det gjør vondt der og da. Vi blir sterkere etterpå, og uansett hvor vondt det gjør, det blir bedre. Det er helt sikkert.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Som de andre bøkene fra Kepler, ble også denne boka slukt. Nervepirrende og underholdende krim, Joona Linna er fortsatt en tøffing, og språket er lett. Sitter likevel med en følelse av at dette har jeg lest før, og at handling og miljø egentlig var lite overraskende.

Dette må må sies å være en god gammeldags superunderholdende grøsser fra King. En klassisk skrekkroman som strekker seg over fem tiår og som igjen beviser noe jeg alltid har ment: Ingen skriver bedre om barndom og ungdomstid enn Stephen King.

Denne romanen følger Jamie Morton fra han som liten gutt kikker opp fra lekesoldatene sine og ser rett på bygdas ferske og unge pastor, Charles Jacobs. Forholdet mellom disse to er grunnlaget for en av Kings friskeste leveranser de siste årene.

At pastorens familie blir utsatt for en fryktelig tragedie sender ham ut i tvilsomt landskap. Hans avskjedspreken er blant den beste og mest etsende religionskritikken jeg kan huske å ha lest. Et eksempel: "Religion is the theological equivalent of a quick-buck insurance scam where you pay in your premium year after year, and then, when you need the benefits you paid for so — pardon the pun — so religiously, you discover the company that took your money does not, in fact, exist."

Pastoren bruker så en del tiår på tvilsomme elektriske eksperimenter, mens hovedpersonen Jamie oppdager gitaren, blir med i band, blir forelsket, blir med i flere band og slår følge med flere andre musikere ut i kampen mot avhengigheten.

Jeg har ingen anelse om hvordan det norske forlaget har tenkt å oversette tittelen på denne romanen. Kanskje er det like greit å la være. King bruker nemlig ordet "revival" i så mange betydninger at jeg sliter med å komme på et passende norsk ord.

Foruten de nevnte beskrivelsene av oppvekst og ungdom briljerer King også når han kaster sin hovedperson ut i verden som turnerende rytmegitarist. Her skinner musikkentusiasten King igjennom.

Kings forfatterskap begynner å bli omfattende, men denne vil nok bli husket som en av de bedre. Og apropos forfatterskap. Det er ikke mange som uten å skryte kan starte biografien sin slik: “Stephen King is the author of more than 50 books, all of them worldwide best sellers.”

Som nevnt langer han ut mot alle former for organisert religion i romanen. Det er jo svært fornuftig, men det kraftigste sparket har han spart til et band fra 80-tallet:

"That was the era of Toto. Fucking "Africa," what a piece of crap that was".

Respekt.

Dette er som kjent bok nr 5 i serien om Joona Linna, og etter å ha likt de to foregående bøkene i serien veldig godt var forventningene høye! Disse ble dessverre ikke innfridd. :(
Ja visst er det flere spennende kapitler og en spennende slutt, men det holder ikke for ei bok på over 550 sider!
Det er mange slosskamper og folk som springer etter hverandre. Av en eller annen grunn klarer jeg ikke å la meg fange, slik som jeg har gjort med tidligere Kepler bøker, og tro på det jeg leser.
Jeg måtte tvinge meg igjennom de siste 50 sidene i dag, og synes egentlig det er godt å være ferdig med den!

Etter å ha lest noen av Ravatn sine kronikker i ulike aviser vet jeg at hun kan skrive morsomt og treffende og det gjør hun også her. Jeg har ledd flere ganger av de vittige formuleringene og eksemplene hun bruker på for eksempel egen tidligere mangel på selvdisiplin. Jeg har også ledd og nikket gjenkjennende til eksempelet på hvordan å dra på IKEA kan ta knekken på selv den mest forberedte kunde med alle valgmulighetene sine. Denne boken har også fått meg til å reflektere over flere av hjernens mekanismer i møtet med fristelser. Ikke visste jeg for eksempel at man kunne dopaminisere oppgavene man kvir seg for og at Yngvar fra Puls gjør dette ved å drikke et godt glass vin når han betaler regninger. Ei heller har jeg tenkt særlig over at alle valgene man må ta i løpet av en dag, selv de aller minste, tærer på viljestyrkemuskelen (vi har visst en sånn) og at det er lurt å begrense antall valg ved å etablere flest mulig rutiner. Gled deg også til Agnes Ravatn sin egen kreative straffeløsning på hvordan komme seg på treningssenteret.

Fordi boken er så praktisk og konkret, og ikke minst er fundert på vitenskapelig forskning, tror jeg den kan ha noe for seg i kampen om å rekke over alt man må og vil. Jeg har tatt til meg noen av rådene og så får vi se hvor øenge det varer. Heldigvis har boken en hurtigliste med tips til høyere selvdisiplin bakerst i boken som jeg kan slå opp i ved akutte behov.

Åh, så fint!