Bokelskere.no

Fifty Shades of Grey - Fanget og Fengslende på tross av lettbeint språk

Hvem har vel ikke fått med seg "tidenes hurtigste mestselgende bokfenomen" - Fifty Shades of Grey? Mens diskusjonene om hvem som skal spille milliardæren Christian Grey i filmversjonen, har jeg lest meg gjennom de 557 sidene av bind 1 i trilogien.

Hva skal man skrive om en slik bok som er så omdebattert? Hva synes jeg egentlig og hva mener jeg? Anmeldere og bloggere , samt en del folk på bokelskere.no mener språket er platt og plottet forutsigbart. Andre mener den er utrolig spennende og vanskelig å legge fra seg. Når en bok selger så vanvittig mye og får slik omtale, måtte jeg bare lese boka for å prøve å finne ut hva hypen dreier seg om. At bøkene også har fått en enorm markedsføring, hjelper nok også godt på salget.

Kort om handlingen :
Litteraturstudent Anastasia Steele blir på kort varsel beordret av sin syke venninne Kate til å ta et intervju til studentavisa med den berømte unge milliardæren Christian Grey. Anastasia blir slått ut av hans blendende skjønnhet og sjarm, men gjennomfører intervjuet. Det slår noen gnister under intervjuet, og til sin overraskelse dukker Mr.Grey opp i butikken der hun jobber ekstra noen dager senere. Så blir det en date og flere følger..
Christian er ikke noen vanlig kjæresteemne, viser det seg raskt. Han ønsker ikke noe vanlig forhold heller. Han ønsker at Anastasia skal inngå en kontrakt med ham om SM-sex.

Anastasia synes Christian på mange måter er skremmende. Han er uforutsigbar, samt at hun vil ha mer av ham enn det han er villig til å gi. Han varsler henne tidlig i fasen at han ikke vil være noen bra mann for henne. På tross av varselslampene blir Anastasia hodestups forelsket i Christian og blir med på mer enn hun noensinne har drømt om at hun kunne. Også Christian, med sin mørke fortid og sider, overtrer noen grenser..

Boka er blitt kalt husmorporno og en sensasjon. I USA er den nok særdeles grensesprengende, ifølge det jeg har lest. Her hjemme er den kanskje ikke det. Mye er skrevet om SM-forhold, feks underholdningserien Emilies tid, som er skrevet av flere forfattere, som blant annet Anne B Ragde, May- Grete Lerum og Trude Brenne Larsen. Uforsking av sex i litteraturen er heller ikke noe nytt. Marques de Sade, Historien om O. Anne B Ragdes Bunnforhold for å nevne noe. Så hva er det med denne serien som selger?

Har det noe med tidsånden å gjøre, at det er mer stuerent å lese slikt? Det er ganske spesielt må jeg innrømme, at "husmorpornoen" lå på disken ved kassa på Narvesen når den kom ut. Når har bøker gjort det før? Det er nok lagt ned mye i markdesføringstrategien. Og at bøkene får dårlige eller middels anmeldelser er vel heller ikke nødvendigvis en ulempe, siden det da blir mer diskusjoner? Folk leser nå det de vil og blir nyskjerrige på, okkesom. Når det gjelder Fifty shades, kjenner jeg folk som ikke leser noe særlig bøker, som har kjøpt disse. Så noe pirrer de i folk.. Mulig det er de samme som leser Se og Hør?

Angående min mening om boka, så kommer den her. Jeg tenkte ganske tidlig at her må jeg lese boka ut fra denne type litteratur sine premisser. Anastasia er 21 år, og det er mye WoW! Faan! Bite seg i leppene, Han er bare Så vakker, osv i teksten.. Det er med andre ord en ganske muntlig tekst. Jeg tenkte at er må jeg lese ut fra en 21 år gammel forelsket jente sine tanker. Da funker det. Jeg greier faktisk å huske hvordan jeg selv var da jeg var i den alderen og hodestups forelsket. Og er samtidig glad for at jeg har modnet noe siden den gang.
Man får jo litt medynk med jenta. Men også med Christian. Selv om han er en kjølig arrogant fyr, har han helt klart sine sårbare sider, som vi får se mer av et stykke ut i boka.

Det er en del sider med sex, men de dukker ikke opp før etter ca 120 sider. Og etterhvert synes ikke jeg det blir det som blir mest interessant med boka. Det kan bli kjedelig med disse detaljerte beskrivelsene som ikke overlater noe til fantasien. I starten synes jeg også det ble ubehagelig å lese om kontrakten og hva han vil at hun skal finne seg i, og jeg lurer virkelig på hvorfor folk finner seg i slik fornedrelse og underkasting. Jeg kan forstå at det er mulig hvis man ser det som et slags rollespill, men at noen vil gå inn i denne rollefordelingen i månedsvis, i form av en slik kontrakt som omhandler mange sider av dagliglivet, samt å godta fysisk avstraffelse,er for meg vanskelig å forstå. Om det er vanlig, vet jeg ikke, da SM ikke akkurat er min kopp kaffe. SM-foreningen i Trondheim var nettopp i Adresseavisa for å verve medlemmer og de mente at boka ikke viser det rette bildet av SM. Hva vet jeg, og er vel ikke så opptatt av akkurat det heller.

Jeg er derimot opptatt av relasjoner, forhold, kjærlighet. Jeg synes boka som sådan er interessant nok, som en drivende fortelling av to unge menneskers kjærlighetsforhold, hvor den ene er et såret barn med mørke sider og spesielle lidenskaper og tilbøyeligheter. Menneskers avvik er interessant å lese om, og hvordan dette leves ut, og hvorfor det er slik.

Boka kunne med fordel vært strammet en del inn, selv om den var lettlest med sine 557 sider. Jeg må innrømme at jeg skummet fort over den del partier som jeg synes var litt kjedelige. Men siden slutten var så åpen, kan det hende jeg leser nr 2 også. Den er allerede i handelen. Jeg blir jo nyskjerrig på hvordan det går med Anastasia og Christian, og om han får bukt med sine mørke sider.

Forfatter E L James begynte å skrive denne boka som fanficton av Twilights på internett. Historien ble snappet opp av et forlag, og vips var salgssukseen i gang.

Takk til Gyldendal for leseeksemplaret.

http://artemisiasverden.blogspot.no

Nå er jeg ikke ferdig med boka, er cirka halvveis, og jeg leser den på engelsk, men føler jeg allikevel kan si litt om språket. Det er ikke noen stor opplevelse språkmessig, men den er helt grei. Bedre enn Twilight synes jeg. Det som irriterer meg er at forfatteren gjentar og gjentar de samme tingene utallige ganger. Hun biter seg i leppa og hun har ikke matlyst, eller at he/she/I frowned. Dette er tre ting som går igjen gang på gang og som er til å få fnatt av. Allikevel fenger historien nok til at jeg ikke klarer å legge fra meg boka. Men å snakke med noen og lese samtidig hadde jeg ikke fått til. Så banalt er ikke språket.

Oppramsing. De forskjellige hendelsene kunne vært underholdende om de ble bundet sammen bedre. En god idé, men det ble så mye oppramsing at dette ble kjedelig.

Dette brevet ble lenger enn vanlig fordi jeg ikke hadde tid til å skrive kortere.
Blaise Pascal

Dessverre måtte jeg gi denne boken terningkast to. Språket er svulstig og krydret med klisjeer. Men det er en søt historie og jeg måtte lese den ut og få med meg slutten.

Ei veldig god bok frå Kader Abdolah, ein iransk flyktning og forfattar, busett i Nederland. Boka handlar om ein flyktning frå Iran som bur i Nederland. Han har fått tilsendt nokre kladdebøker med nedtegnelsar som faren, som er død, hadde gjort opp gjennom livet. Problemet er at desse er skrivne i ei slags spikerskrift. Faren, Aqa Akbar, var ein døvstum teppereparatør og hadde aldri lært å lese og skrive, men etter han såg ei eldgammal innskrift, laga han si eiga skrift. Sonen, Esmaìl, vil skrive faren si historie og må prøve å tolke skrifta.
Vi får ei fin historie om faren sin oppvekst og ungdom, og etterkvart om familielivet med kone og barn. Esmail hadde eit nært forhold til faren. Han tok vare på han, var delvis tolken hans og prøvde å få han til å forstå verda og samfunnet.
Etterkvart kom Esmail til Teheran på universitetet, og kom inn i motstamdsrørsla mot regimet. Noko som førte til at han måtte flykte frå landet.
Dette er ikkje berre ei familiehistorie. Boka har eit bakteppe av iransk historie og kultur frå fleire tiår idet 20ende århundre, opp til år 2000. Tida med dei to siste shahane, Mosadegh og Khomeini.
Ein medrivande, godt skriven roman som burde interessere mange!

Gemma er 16 år da hun blir kidnappet fra flyplassen i Bangkok og tatt med ut i den Australske ørkenen. Kidnapperen heter Ty og er en kjekk mann noen år eldre enn henne. Han virker foruroligende kjent på Gemma, og det viser seg at det ikke var noen tilfeldighet at det var nettopp hun som ble tatt den dagen på flyplassen.

Ty selv ser ikke på det han har gjort som en forbrytelse, han mener at han snarere har reddet livet til Gemma. Gemma har vansker med å innfinne seg med situasjonen, men etterhvert så skjer det ting som gjør at kidnapper og offer kommer nærmere hverandre.

Stjålet. Et brev til han som kidnappet meg er Lucy Christopher sin debutroman. Den er oversatt til mange språk og har også vunnet flere priser. Jeg har tidligere lest om romanen på andre blogger, og ble veldig glad da jeg så at den var en av bøkene som skulle sendes ut på høstens turnè. Og enda gladere ble jeg da jeg skulle få lese den!

Romanen er, som undertittelen sier, et brev skrevet av Gemma til Ty. Dette er et virkemiddel som jeg opplever både som en berikelse og en begrensning av historien som fortelles. En berikelse fordi det skaper en ekstra nærhet til det som skjer med Gemma. Det at hun henvender seg til Ty (du) gjør at jeg føler at historien kommer så mye tettere på, alt blir så mye mer intenst. Det gjør også at jeg følte at jeg som leser var en del av handlingen, at det som skjedde med Gemma på et vis også rammet meg. Hvordan Gemma opplevde Ty ble den måten jeg opplevde ham, og jeg syntes det var veldig interessant å oppleve at når Gemmas følelser ovenfor kidnapperen endret seg, så endret mine følelser ovenfor ham også. Jeg tok meg selv i å tenke flere ganger at er det noe Gemma ikke hadde, så var det Stockholmssyndromet – men kanskje var det slik at jeg etterhvert ble rammet selv? Uansett, så synes jeg dette gjorde lesingen veldig intens og interessant.

Men brevformen fungerte også som en begrensning for meg. Det at hovedpersonen skriver et brev til kidnapperen sin der hun forteller om hvordan hun opplevde fangenskapet, gir en sterk indikasjon på at de tingene Gemma fryktet i begynnelsen; å bli drept, ikke ville skje. Jeg var med andre ord aldri spent på hvordan det kom til å gå med henne i så måte, selve spenningen lå i hvordan forholdet mellom offer og kidnapper ville utvikle seg, og hvordan det hele ville ende. Siden jeg fikk noen anfall av Stockholm – syndrom i løpet av boka, så må jeg innrømme at de siste sidene var tøffe og vonde, om enn riktige.

Flere som har omtalt boka skriver at de opplevde ørkenen nesten som en karakter i seg selv, jeg er til dels enig – Lucy Christopher er dyktig på å skildre den tørre, varme og ubarmhjertelige sanda, men jeg merket at jeg på et punkt ble litt lei. Det ble litt for mye ørken og ørkenplanter, og jeg tok meg i å skumlese enkelte passasjer (og det er noe jeg svært sjelden gjør).

Alt i alt er jeg fornøyd med Stjålet av Lucy Christopher, og jeg veldig glad for at jeg endelig fikk lest denne boka. Det er noen småting som gjør at jeg ikke falt helt pladask eller ble helt revet med, men det er en solid og intens historie som forfatteren her forteller.

Noen bøker setter varige spor,dette var en av dem.Utrolig historie,interresant og spennende.Edmund De Waal kan mer enn å lage keramikk, han kan i aller høyeste grad skrive godt også.Anbefales!!!

Eg las om denne boka i Stig Sæterbakken si essaysamling Dirty Things, og fekk med ein gong lyst til å lese henne. Dette er den mest interessante romanen eg har lese på svært lenge, og den har ei verkeleg unik sprengkraft i dei openberringane som lesaren opplever i løpet av boka.

Etter kort tids lesnad slo det meg for øvrig at denne boka har mykje til felles med den greske filmen Dogtooth, som også handlar om eit søskenpar som er isolert frå omverda. Det skulle ikkje forundre meg om denne boka er ei inspirasjonskjelde for filmen, som for øvrig også er eit filmatisk meisterverk av dei sjeldne.

Begynner spennende, men drar etter hvert så himmelvidt ut på viddene at det bare blir teit. No, not for me.

En fabelaktig bok.

Dette er enkelt og greit bare en helt fantastisk bok. India og hverdagslivet blir skildret på en måte som gjør at jeg ser alt for meg, deres følelser og luktene i landet..

Joda, LITT avsporing har det vel blitt, men temaet er jo interessant.
Jeg har nettop lest ferdig Alltid Alice og boka har gjort et stort inntrykk. Jeg gikk inn og søke på forfatteren, og jeg ser at hun er hjerneforsker, hva det nå betyr, hun har vært opptatt av teater og nå forfatterskap.
Jeg synes hun har fått skapt et nært, troverdig og ikke minst rørende bilde av Alice sine tanker og følelser.
Jeg synes dette ble veldig godt framstilt, og jeg vil gjerne være med å anbefale boka, spesielt til mennesker som vil ha endel å gjøre med mennesker som er rammet av alzheimer - og hvem slipper unna DET?
Det var spesielt rørende å lese skildringene av Alice sine tanker - et stykke ut i sykdommen - når hun var klar i hodet og HELT klar over sin egen tilstand.
Jeg hengte meg noe opp i den norske tittelen på boka. Still Alice er den engelske tittelen. Det ville jeg ha oversatt med fremdeles. Alice er jo fremdeles Alice - i enkelte perioder. Jeg synes det må være en mere dekkende tittel - Fremdeles Alice.

Dette skal bli en av sommerens bestselger sies det. Jeg er fan av Kate Morton, så veien var kort til anskaffelse av Lucinda Rileys bok. 600 sider ble påbegynt en lørdag kveld. Søndag morgen har jeg kommet langt. Mannen min spør hva boka handler om. Jeg begynner å fortelle – og jo mer jeg sier jo mer problemer får jeg. Det høres unektelig ut som en skikkelig dårlig dameroman. Skal Lorden ta over slottet hjemme eller velge kjærligheten til den søte thaipiken han møtte på en sydhavsøy under krigen? Kan en ung kvinne komme over tapet av sin sønn og mann, og velge kjærligheten til en mann som tilfeldigvis viser seg å være en … ja…en engelsk Lord han også. Hva skjer når den forsmådde kone finner de hemmelige kjærlighetsbrevene? Og gartneren som sverger…. nei, jeg skal ikke røpe mere av handlingen. Hjemme hos oss endte hvertfall gjenfortellingen med en latterkule, og etter hvert som jeg leste boka fikk mannen min stadige dramatiske rapporter. Mandag kveld leste jeg siste side og må ærlig innrømme at det var en eventyrlig reise og en skikkelig pageturner, så får man ta handlingen og de tidvis syltynne karakterskildringene som de er.

http://knirk.wordpress.com/2011/06/24/orkideens-hemmelighet-lucinda-riley/

For et mesterverk av en bok. "Balansekunst" utspiller seg i India, og forteller den brutale, ærlige og fantastiske historien om livene til fire svært forskjellige mennesker som bringes sammen av skjebnen. Det er nærmest umulig å beskrive denne boken med ord. Den er så mektig, så brutal, overveldende, urettferdig og rørende til de grader. "Balansekunst" kan nesten ikke måle seg med andre bøker - man dras inn i en annen verden, og inn i livene til fire mennesker man ender opp med å elske. Den satte dype spor i hjertet mitt.

Rett og slett en perle! Rørende, humoristisk og vakker. Anbefales på det varmeste.

Sterk historie, men irriterende dårlig skrevet!