Tekst som har fått en stjerne av Solgunn Solli:

Viser 1 til 20 av 65:

Oh yes!! Er glad i trenden med norsk folketro i ungdomsromaner, men synes ikke alle har fått det helt til. Men her er den! Beste boka. Superspennende, troverdig innenfor sitt univers og mot til å la historien snakke for seg selv uten å dynge på med ytre effekter. Veldig enig med anmeldelsen på Barnebokkritikk: http://www.barnebokkritikk.no/ro-i-uro/#.VF0V0dq9KSN

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Det gav du meg lyst til å lese den boka!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Denne boka har jeg gitt opp ene og alene fordi forfatteren blander inn seg selv i historien hele tiden. Fryktelig irriterende!!!. Historien om Ellinor likte jeg og det er synd at den historien ble så forstyrret:(

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Noe av det mest kraftfulle jeg har lest!

Katja Kettu (f. 1978) har skrevet fem romaner, og "Jordmora" er hennes tredje roman. Kettus gjennombrudd som forfatter kom med denne boka, som er meget prisbelønt. Bl.a. har hun mottatt Runebergprisen, Kalevi Jäntti-prisen og Takk for boken-prisen.

Handlingen i "Jordmora" er lagt til Lappland - hovedsaklig i Finland - på slutten av andre verdenskrig. Bokas forteller er Helena Angelhurst, og det er foreldrenes historie hun forteller ... Selv om ordene vekselsvis er lagt i munnen på jordmora eller "Villøye" som hun også kalles, og Johannes, den tyske nazisten som befant seg i Finland under krigen, mens Finland og Tyskland sto på samme side i kampen mot russerne ... så lenge det varte ... Romanen er en fiksjon, men forfatteren har gjennom grundig research foretatt en reise tilbake i tid for å forsøke å finne svaret på hva som egentlig skjedde i en kaotisk tid med mange grusomme hendelser, som det senere er lagt et lokk på.

I begynnelsen av boka er handlingen nokså springende, og det er litt vanskelig å få tak på hva som faktisk skjer. I den forbindelse kan det være lurt å bla seg bakerst i boka og lese om bakgrunnen for Lapplandskrigen. Her har forfatteren nemlig oppsummert de viktigste historiske hendelsene fra juni 1944 og frem til Tysklands kapitulasjon i mai 1945. Her kan det særlig være god grunn til å merke seg følgende:

"Juni 1944.

  • Tyskerne har hatt kommandoen på lapplandsfronten siden 1941. President Risto Ryti garanterer overfor Tysklands utenriksminister Joachim von Ribbentrop at Finland ikke slutter separatfred mot Sovjetunionen.
  • Perioden får i Lappland etter hvert navnet Fryktens sommer da VT-linjen (Vimmelsuu-Taipale) på Det karelske neset bryter sammen under den sovjetiske storoffensiven og troppene som har stått under tysk kommando ved Salla i det østlige Lappland, blir flyttet sørover.
  • Sivilbefolkningen i Lappland blir uten beskyttelse. Russiske partisaner intensiverer raidene. Blant annet i kommunene Salla og Ivalo blir hele bygder lagt øde.
  • Havna i Petsamo spiller ingen rolle lenger, og folk føler seg ubeskyttet. De allierte har overtatt dominansen på Ishavet etter at blant andre slagskipet Tirpitz ble gjort kampudyktig." (side 297)

Dette er bakteppet for romanen, som dramatiserer det som skjedde da tyskerne først var deres allierte og venner, for siden - da Tyskland så smått begynte å tape terreng - å bli deres fiender. I dette klimaet forelsker Villøye seg i Johannes, en tysk soldat med en nær fortid han har fortrengt. Grusomme hendelser i øst, som handler om massakre (Babij Jar i nærheten av Kiel, der over 30 000 jøder ble regelrett henrettet) som fant sted i slutten av september i 1941, og som nesten savner sidestykke i historien ... Johannes er egentlig mest opptatt av å fotografere, men har en far hvis skjebne han hele tiden må forsvare gjennom å vise at han duger som soldat.

Allerede i bokas første kapittel der jordmora sitter og skriver til Johannes i en direkte stil, der hun henvender seg til ham som "du", skjønner vi at boka skal komme til å romme en særdeles brutal historie.

"Jeg er jordmor av Guds nåde, og jeg skriver til deg, Johannes. Vår allmektige Herre har i sin visdom skjenket meg alle menneskers evne til å gi noen livet og til å knuse det for andre. ...

Jeg er, som du vet, en ringe og ulærd jordmor, ubetydelig og sjelegrunn. Alt jeg kan, har jeg lært i krigsmånedene av kuker og blodig muld. Fra før av visste jeg at ved fødselen unnslipper det oss alle et skrik med smak av mellomkjøtt. Nå vet jeg at mens vi lever, gir vi alle fra oss mange tårer, mange skrik og klagesanger, og at menneskene gråter så vel i skyttergraven som i Wehrmacht-staben og i Motti-teltene i Kuolajärvi, iblant av glede og i blant av sorg og iblant med en bjelke i øyet eller med en geværpipe mot tinningen, eller uten noen grunn, og med det målet av tårer er hvert skrøpelige vesen av denne jord levedyktig for Gud. Jeg gråter også, selv om jeg ennå ikke vet hvorfor. Over meg selv, eller fordi jeg ikke vet hvilken side jeg har havnet på i krigen ..." (side 10)

I tider hvor den rene kjærligheten er sjelden vare, og hvor det aller mest handler om grenseoverskridende atferd hvor mange tar det de ikke får frivillig, sier det seg selv at kvinnenes stilling var særlig utsatt. Villøye forstår imidlertid umiddelbart etter at Johannes dukker opp i hennes liv, at denne mannen vil hun og skal hun ha! "Gud, hvis jeg får han, krever jeg ingenting annet." (side 30)

Villøye er en utstøtt kvinne som farter rundt og hjelper til med fødsler - selvlært, men ansett for å være dyktig. Det viser seg etter hvert at Johannes´mor var same, og at dette er grunnen til hans forkjærlighet og nysgjerrighet for Lappland.

Så forflyttes Johannes til den beryktede Totovka-fangeleieren, og det er nå helvete på jord for alvor starter. Hit sørger Villøye for å komme, og plutselig får hennes jordmorkall en helt annen betydning. For skal hun redde eller ta liv? Her betyr menneskeverdet lite eller ingenting, og da galskapen for alvor går opp for henne skjønner hun at hun og Johannes bare har en ting å gjøre: å komme seg vekk! De rømmer til Dødmannsfjorden, et sted som visstnok skal befinne seg innerst i Isfjorden i Finnmark.

Kjærligheten som oppstår mellom Villøye og Johannes er så eksplosiv og rå, men samtidig så vár som tiden og omstendighetene tillater.

"Nå kler du av deg uten å se deg tilbake, og i bevegelsene er det ingenting beregnende, bare opphisselse og uskyld. Jeg kunne hatt lyst til å ta Leicaen opp av veska, støtte den mot staven og sette i gang. Belysningen ville vært gunstig. Men jeg lar det være. Jeg har fotografert hundrevis av kvinner, kortleppede, nakne, fyldige, honningfylte, tynne, fittefrengnete, stygge, gamle, magre, multeduftende. Og jeg har blitt opphisset av alle fordi kameraet har vært imellom. Det har vært en beskyttende mur og et kikkhull mot verden. Jeg ønsker ikke murer lenger. Jeg vil ikke ta bildet. Jeg vil ha del i den samme tilstanden av væren som hun befinner seg i, jeg vil at samme vind skal trenge seg inn i huden på oss begge så vi er ett." (side 200)

Det er som om Katja Kettu finner opp et helt nytt språk når hun beskriver lidenskapen og kjærligheten mellom Villøye og Johannes, der hun veksler mellom det ville, galskapen og vanviddet til de mest følelsesladede og forsiktige øyeblikk dem i mellom. Det er likevel ikke erotikk - bare et uttrykk for de helt umulige vilkårene denne kjærligheten hadde å utfolde seg under.

Romanen handler om hvor langt man kan være villig til å gå for kjærligheten, hvor mye kjærligheten betyr i en tid hvor nesten det eneste andre som betyr noe er å holde seg i live. Hva er verst - å overleve men miste kjærligheten, eller å dø vel vitende om at det siste verdifulle man opplevde var nettopp kjærligheten?

Katja Kettu har skrevet en så intens grusom-vakker historie om kjærlighetens vilkår i et krigsherjet Finland hvor det på slutten av krigen nærmest var anarkistiske tilstander særlig i utkant-Finland og i nord, der tyskerne kjørte den brente jords taktikk ikke bare i Norge, men også her. Alt for å gjøre det umulig for russerne å overleve i det etter hvert golde og folketomme nord ... Romanen er så kompleks, så fullstendig og så fullkommen at den har alle kjennetegn som klassikere bærer preg av: en historie som kan leses om og om igjen, og hvor man stadig vil finne nye detaljer og bunner, velegnet til å gi en historisk periode det ikke er skrevet altfor mye om et nytt menneskelig ansikt, velegnet til å bli analysert både av skoleelever og lesesirkler. Og den er så litterær i sitt uttrykk - brutaliteten og råheten til tross - at det er en sann nytelse å lese den. Kort sagt: romanen har alt! Her kan det ikke bli annet enn en sekser på terningen!

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Utrolig fin. spennende, velskrevet , men creepy bok. om to skibbrudne mennesker...

HER er mer om boka i mitt blogginnlegg

Godt sagt! (3) Varsle Svar
Godt sagt! (2) Varsle Svar

Livet smiler til Josef og Lenka. De er forelsket, og vandrer gjennom vakre Praha uten en eneste bekymring om framtiden. Men framtiden blir veldig dramatisk for det unge paret, og da 2. verdenskrig er et faktum rekker de bare å gifte seg før de skilles, men bare for en stund - tror de...

50 år senere befinner Josef seg i barnebarnets bryllup i USA. Han synes at den eldre damen som er bestemor til bruden virker underlig kjent. Uten å presentere seg, ber Josef om å få se på underarmen til damen. Perpleks og nølende viser hun fram armen med tatoveringen av fangenummeret fra Auschwitz. Josef nøler ikke - "Lenka det er meg, Josef. Mannen din".

En gripende, rørende og grusom historie som fortjener mange lesere!

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Nydelig bok, uten klisjeer. Av og til er det vanskelig å si eksakt hva som er godt ved en bok. Denne treffer hjertet like mye som hodet. Er det kanskje noen som har lest andre bøker fra denne forfatteren?

Godt sagt! (14) Varsle Svar

I desember hvert år hengte Mr. Edwards opp så mange lys at folk kom helt fra andre byer for å se på, noe som betydde at det var mange som kjørte forbi huset vårt på den tida av året.
Folk bruker så mye penger på å henge opp lys, sa mamma.
Har de aldri hørt om å se på stjernene?

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Mora di og jeg tenkte vi skulle ta oss en liten spasertur på stranda, gutten min, sier Frank til meg. Og det slår meg at dette er noe av det beste med at han dukket opp. Jeg har ikke lenger ansvaret for å gjøre henne glad lenger. Den jobben kan han ta seg av nå. Dermed er jeg fri til å ta meg av andre ting. Mitt eget liv, for eksempel.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Man kan gjøre mange slags feil uten at det går galt, men en ting man aldri må gjøre, er å glemme saltet. Det er som ellers i livet: Noen ganger viser det seg at de minste tingene er de viktigste.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Denne helgen blir det "Blomstenes hemmelige språk" av Vanessa Diffenbaugh. Hva gjør en jente på 18 år når kvalme og mageknip mer eller mindre uventet blir til en baby. Etter et liv inn og ut av institusjoner og fosterfamiler, uten tro på seg selv og ingen hun tør stole på; hva skal hun gjøre?
En hjerteskjærende bok for alle som ikke er gjort av stein. Av og til spennende som en krimbok uten å være det.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Hva vil folk si? Det spørsmålet gjør sjelen hjemløs. Gjør det rette og frykt ingen!
Berthold Auerbach

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Bare Barbara Cartland krysset med legeroman...

Du har rett i at de første 120 sidene ser ut til å være de beste (jeg er kommet til side 130). Dessverre var disse sidene temmelig kjedelige. Jeg har aldri likt denne typen romaner med sterk, rik statusmann (Cartland/legeroman) og litt pregløs, vet-ikke-at-hun-er-pen-dame. Min forkjærlighet innen kiosklitteratur går i retning av Margit Sandemo og chick-lit.

Margit Sandemo har masse spenning og drama i tillegg til sex/kjærlighet, her er det mysterier og hekseri og gamle legender som driver handlingen, og så kommer sex og kjærlighet inn som krydder. Noen av bøkene, som "Avgrunnen" (om Sol), er ganske erotiske (selv om hun sa forlaget presset på og hun ble flau av å skrive det, ble det ganske bra).

Chick-lit-bøker kan godt ha kjekkaser og vimsete jenter, men de gode er skrevet med masse humor og tongue-in-cheek. Dessuten er det realistiske damer som gjerne har vært ute en vinternatt før...

Jeg visste at Shades of Grey ikke var noen "god" bok, men jeg liker masse bøker som ikke er "gode". Dessverre er dette ikke min fantasi - jeg synes rikdom er kjedelig, og jeg liker at heltinnene er sterke! Men det er helt i Cartland/legeroman-tradisjonen (uten at jeg egentlig har prøvd mer enn smakebiter av det i fjortenårsalderen) - drømmen om den rike og overlegne mannen. Siden jeg er allergisk mot den typen menn, funker ikke dette for meg :)

Vet at andre har skrevet det før, men Ana Steele er da utrolig irriterende! Dessuten himmelropende urealistisk. En tjueåring som blir sjokkert over at venninna danser med en mann hun nettopp har møtt? Som aldri har kysset noen og aldri hatt noen seksuelle opplevelser, ikke en gang med seg selv? Joda, det finnes nok, men her snakker vi om en pen, tiltrekkende jente med venner av begge kjønn, og i alle fall to veldig kjekke jevnaldrende fyrer som er interessert i henne.... Huff, dette er vel VELDIG amerikansk, antagelig kan amerikanske jenter fra "spare meg til jeg er gift"-miljøet kjenne seg igjen i dette?

Men for all del, det er kjedelig for meg, men jeg skjønner jo at mange liker denne typen bøker. Helt greit med sex i bøker, men når selve rammefortellingen bare er kjedelig, fenger det ikke. Det må jo liksom være en helt å være småforelska i da! Men rike menn i dress er en skikkelig turn-off...

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Dette er en fabelaktig bok om den schizofrene Eli og hennes fire menn, som bare finnes i hennes hode. Den ene er sågar en prins, som hun kjøper klær til. Hele boka handler om hennes liv fra barndommen, som «skakk» og annerledes, med en nervesvak far som heller ikke er skrudd sammen som folk flest, og videre ut i voksenlivet, med sjukdommen, inn og ut av psykiatriske institusjoner parallelt med at hun har en karriere som forfatter og reiser rundt og leser høyt og holder foredrag. Livet på institusjon blir behørig og svært godt beskrevet. Språket i boka er så bra, mange formuleringer har jeg stoppet opp ved og smakt ordentlig på. De er annerledes på et vis. Grimsrudske. I den grad det er mulig å forstå hvordan det er å være så psykisk sjuk som Eli er, forstår jeg det etter å ha lest denne boka.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Sterkt om barneprostitusjon i India

Batuk vokser opp i en fattig familie i India. Faren er en godmodig sjel, men han er slave av alkoholen og foretar sine valg ut fra dette. Når Batuk er syk og trenger legehjelp, skjer det ikke helt sjelden at faren i stedetfor å ta henne med til lege, drikker opp pengene. Han får Batuk til å lyve om at de har vært hos legen. Hun tør ikke annet. En gang går det så galt at hun havner på sykehus, og diagnosen er tuberkulose. Dette blir imidlertid hennes lykke, fordi hun lærer å lese og skrive under oppholdet.

Ni år gammel selger foreldrene Batuk. Hvorvidt foreldrene skjønner hvilken skjebne som venter den lille datteren deres, sier historien intet om. De snur like fullt ryggen til det lille barnet, og overlater det til hva det skulle være da de forlater henne. Batuk tvinges etter hvert til å prostituere seg. Hun blir mishandlet og slått, voldtatt og nesten drept - gang på gang. "Den blå skriveboken" er historien om hvordan hun likevel klarer å overleve. Hun får nemlig tak i en skrivebok - en blå sådan - og en penn, og begynner å skrive om det hun opplever. Det er den 15 år gamle Batuk som forteller historien. Fordi hun er over gjennomsnittet oppvakt, har hun i årenes løp tilegnet seg noen strategier for å hanskes med ulike menns behov. Skjønt møtet med rikmannssønnen og døgenikten Iftikhar på et luksushotell i Mumbai byr på noen uventede utfordringer som enten kan bety hennes undergang eller hennes redning ...

"Jeg heter Batuk. Jeg er en femten år gammel jente med rede i Common Street i Mumbai. Jeg har vært her i seks år, og har vært velsignet med skjønnhet og en blyant. Skjønnheten min kommer innenfra. Blyanten satt bak øret til Mamaki Briila, som er sjefen min." (side 5)

På flere nettsteder, blant annet på bloggen Books on the Brain, kan jeg lese at forfatteren, som er en britisk lege på Mayo-klinikken, ble inspirert til å skrive denne boka etter å ha iakttatt en ung prostituert jente som satt utenfor sitt bur og skrev i en notatbok. Han har intervjuet henne og flere andre hjemløse barn i den berømte prostitusjonsgata The Street of Cages i Mumbai som ledd i sin reseach til denne boka. Royalities fra det amerikanske boksalget doneres til Det internasjonale senteret for savnede og utnyttede barn (www.icmec.org) kan jeg dessuten lese i bokas etterord på side 218.

"Den blå skriveboken" er lettlest, men ikke uten litterære kvaliteter av den grunn. Forfatteren har etter mitt syn klart å formidle en troverdig historie fortalt på en 15 årings vis. For Batuk handler alt om å behage kundene og deres behov, og å unngå å bli mishandlet fordi kundene er misfornøyde med hva hun har å by på. Aldri kan hun føle seg trygg - ikke en gang når hun skal undersøkes av legen innimellom alle kundene hun er satt til å betjene. Alle ser sitt snitt til å utnytte henne, og alltid må hun underkaste seg og ikke stille kundene i skyggen av henne selv, selv om hun åpenbart er mer intelligent enn en hel del av dem. Jeg er helt på det rene med at en boks evne til å fremkalle følelser hos leseren ikke nødvendigvis er et tegn på høylitterære kvaliteter, men når dette skjer uten at boka som sådan er spekulativt "tåre-persete" eller spiller kynisk på dette, er det fort gjort å tillegge boka noen kvaliteter når sterke følelser settes i sving. Og slik var det i dette tilfellet, synes jeg. Det er en smertefull historie som fortelles, og som dessverre ikke er unik. Mange barn lever under slike forhold som Batuk i denne boka - enten de blir solgt til prostitusjon eller lemlestes for å bli ekstraordinært innbringende som tiggere. Bokas enkle språk er dens styrke. Her blir det terningkast fem.

Avslutningsvis kan jeg nevne at det er laget mange filmer og bøker om barns forhold i India. En av de mest kjente filmene er "Salaam Bombay!". Vikas Swarups roman "Q & A" eller "Gutten som visste alt", senere filmatisert (Slumdog Millionaire), er et annet eksempel. Dessuten beskriver Rohinton Mistry i "Balansekunst" livet på gata i India. Jeg har også lyst til å nevne Anne Ch. Østbys bok "Kjærlighetsgata", selv om denne ikke spesifikt handler om barn. Derimot handler den om tvangsprostitusjon for Nat-kastens kvinner - nettopp i byen Mumbai i India.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Jeg har gledet meg til oppfølgeren av Brobyggerne. I denne boken følger vi Sverre som "flyktet" til England med sin mannlige kjæreste. Boka var god underholdning og jeg synes det var interessant å lese om miljøet rundt Sverre og kjæresten, og hvordan livet deres utspant seg blant kunst, kultur og bohemer. Nå er det bare å glede seg til fortsettelsen om de tre brødrene.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Alle var enige om at Clevinger kom til å nå langt i de akademiske sirkler. Clevinger var kort sagt et av disse menneskene med massevis av intelligens og fullstendig uten sunt vett, og alle skjønte det straks unntatt dem som fant det ut like etterpå.

Han var kort sagt en tosk. Yossarian syntes ofte han lignet sånne typer som henger på veggene i moderne kunstgallerier med begge øynene på den ene siden av ansiktet. Det var selvfølgelig en illusjon, næret av Clevingers forkjærlighet for å stirre seg blind på den ene siden av en sak uten å se den andre i det hele tatt. Politisk var han en idealist av det slaget som er ute av stand til å skjelne høyre fra venstre og som følgelig ble sittende ubehjelpelig fast midt imellom. Overfor sine fiender på høyre fløy forsvarte han sine kommunistiske venner like utrettelig som han overfor sine kommunistiske fiender forsvarte sine venner på høyre fløy, og han var like grundig avskydd av begge fraksjoner, som aldri foretok seg noe som helst for å forsvare ham fordi de syntes han var en tosk.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

En utrolig flott og sterk oppvekstroman. Vi møter Margo, en sky, men skyteglad tenåring som på grunn av grufulle omstendigheter blir overlatt til seg selv. Hun må klare seg på det naturen gir - og hun må lære å vite hvem hun kan stole på. Hun er virkelig ute på livets elv - og hun finner sin havn.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

En fantastisk bok.Kaarsbøl

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Sist sett

Dolly DuckHarald KMarit MogstadPer Åge SerigstadIngunn SKirsten LundMads Leonard HolvikMarthe LandsemIris ElisaReadninggirl30Julie StensethalpakkaGunn DuaasEllen E. MartolPiippokattaAud- HelenNinaAlice NordliCarine OlsrødTove Obrestad WøienHanne Kvernmo RyeMarianne  SkageEli HagelundHeidi BHeidiVannflaskeElisabeth SveeKjersti SGrete AastorpAmanda AChristoffer SmedaasKatrinGSvein Erik Francke-EnersenEmil ChristiansenGro-Anita RoenOdd HebækMarianne MSynnøve H HoelReidun SvensliBerit R