Bokelskere.no

Hvordan kan en fredelig gruppe gå fra å stå for likestilling for fargede og sosial rettferdighet i USA til å begå massemord/masseselvmord i en jungel i Guyana? Det og mange andre spørsmål prøver Tim Reitmann å belyse i denne boken. Han har uten tvil gått grundig til verks og har informasjon helt tilbake til barndommen til Jim Jones, der man allerede ser tegn til en oppmerksomhetssyk og forstyrret liten gutt. 
Boken er detaljert og har like mye fokus på tiden før den tragiske hendelsen, det synes jeg er positivt. 

Jim Jones startet Peoples Tempel med bare noen få tilhengere i 1955, antallet økte fort og på grunn av lederens karismatiske væremåte og deres samfunnsprofil fikk de mye støtte i begynnelsen. Det tok allikevel ikke lang tid før mange følte at det var noe som ikke stemte med den karismatiske, men eksentriske lederen. Gudstjenester forandret seg fra prekener om likestilling og menneskeverd til å bli en demonstrasjon av Jones sterke healingkrefter, til slutt ble det så sært at han kun sto igjen med de mest dedikerte tilhengerne. Jones spiller på frykt og paranoia ved å spå atomkrig og forfølgelse av sekten. For det er ingen tvil om at det som startet som en menighet fort blir det som kan kalles tekstbokeksempelet på en sekt. Alt begynte i USA, men da Jones følte at trykket ble for stort fra journalister, avhoppere og andre folk utenfra flyttet han store deler av gruppen til Guyana, der alt ble intensivert. Der var de isolert og hadde liten mulighet til å flykte, de ble manipulert av frykt, søvnmangel, tortur og dop.

Familie, journalister og til slutt en kongressmann får sterkere og sterkere mistanke om at tilhengerne blir behandlet dårlig, ikke har frihet til å dra og at de er i fare.
Etter mye om og men drar kongressmann Leo Ryan for å undersøke, sammen med journalister, familie og tidligere tilhengere som ønsker å få med seg familie og barn tilbake til USA. De er der i to dager og flere tilhengere gir uttrykk for at de ønsker å dra, men de trenger hjelp. Det at 16 tilhengere drar setter igang ett angrep på kongressmann Ryan og hans følge, de blir beskutt og mange dør. I selve campen igangsetter Jones det som kalles "White Night", der rundt 900 personer drikker gift blandet i en fruktdrikk, blant de 276 barn som ble tvunget til å svelge den. Noen få prøvde å flykte, flere av disse ble skutt før de kom seg unna.

Forfatteren fulgte med på Peoples Temples som journalist i flere år og var på besøk sammen med kongressmannen, familie av tilhengerne og tidligere tilhengere i døgnene før den tragiske hendelsen tok sted. Han skulle vært med det første flyet da de ble beskutt og han ble skadet i angrepet. Informasjonen har han fått fra samtaler med tidligere tilhengere, overlevende, kassetter med opptak og journaler og dokumenter funnet i campen.

Her får du en grundig og gjennomarbeidet bok som setter fokus på sekten, menneskene, lederen, personene rundt og metodene som ble brukt for å kontrollere det hele. Den er skrevet med respekt for menneskene som er innblandet og uten sensasjons journalistikk. En utrolig bra bok om Jim Jones og hans Peoples Temple.

Jeg har ikke fått med meg denne diskusjonen, og klarer heller ikke å finne tilbake til den tråden dere nevner. Den er kanskje slettet den også? Men på generelt grunnlag mener jeg vi skal være veldig forsiktige med å beskylde folk for å ha "ufine" baktanker uansett hva de skriver om og at diskusjoner/innlegg bør være fri for beskyldninger og personlig "sjikane". Spør heller trådstarter om hva han/hun mener med innlegget sitt. Holder vi oss til vanlig høftlighet og behandler alle på samme måte som vi selv forventer å bli behandlet så vil dette forumet bli trivelig for de fleste.. Ingen er tjent med å skremme vekk folk.

Er vi så ufine?
At vi ikke vil ha konkurranse til bokelskere.no fordi Andrè er VÅR?

Et litt tvilsomt innlegg laget av en helt vanlig mann som rent tilfeldig hadde laget en nettside som jeg nå ikke husker navnet på, men som han bare MÅTTE fortelle om har avgått ved døden.
Det samme har mannens bokelskere.no-profil.

Betyr det at vi hadde rett? At det å "finne" bokelskere.no, legge inn ETT innlegg som kun forteller at NOEN (si hva dere vil, men det sto INGEN steder i hans profil at han representerte dette navnløse vidunderet, ut over at han hadde det som lenke under profil/nettsted) hadde laget en fantastisk webside som han gjerne ville ha synspunkter eller noe sånt, på, kun var et reklamefremstøt?

Eller har vi klart å støte fra oss en potensielt flittig bidragsyter som ville kunnet heve kvaliteten på bokelskere.no ytterligere?

"Det var DDR" er en rykende fersk norsk bok om DDR skrevet av journalisten og historikeren Astrid Sverresdotter Dypvik. Det utgis ikke mange bøker om DDR på norsk, det gjør Dypviks bok ekstra kjærkommen. Det tilfører historien en ekstra dimensjon at analysen gjøres av en ung norsk historiker. Dagens 35- åringer var barn da muren falt og har dermed ikke vært en del av den kalde krigens politiske kamper. Det gir nye perspektiver til relativt fersk historie.

Dypvik drar leseren inn i historier som viser at det er en misforståelse å tro at DDR mistet sin relevans etter Murens fall. Å forstå autoritær tankegang er livsviktig for demokratiet til alle tider.

Det finnes ikke dødpunkter i Dypviks fortellinger i fra et nedlagt land. Dette drivet i boka tror jeg skyldes at historikeren har valgt å ta utgangspunkt i enkeltmenneskene og deres opplevelse av å være borger av DDR. Igjennom Stasi- informantene, opposisjonelle, ofre, tvangsadopterte barn, insitusjonaliserte ungdommer og stasi- ansatte får vi engasjerende og lettfattelige historier om hva DDR var og hvordan ulike mennesker har ulike oppfatninger av hva de ønsker at DDR skal bli husket for. Dypvik har snakket med mange og deler samtidig av sine fagkunnskaper. Det hele er underholdene og svært godt skrevet. Resultatet er en solid bok som samtidig er tilgjengelig for alle.

Til ettertanke er det at det ikke er veldig mange år siden det lå et europeisk diktatur et par timers flytur unna Oslo. Det er det viktig å ikke glemme i et Europa som i krise søker nye løsninger og der en "krig i mot terror" i et tiår har røsket og revet i våre grenser for personvern og ytringsfrihet.

Dypviks bok er underholdende og viktig på en gang. Det eneste å innvende er at den kunne vært lengre. Så sett i gang og les:)!

Takk for fin feedback!

Som Peter Singer har vel også jeg kommet frem til at et kapitalistisk system med utvidet sikkerhetsett er det beste systemet, og som deg frykter jeg at systemet ikke vil vare for evig. I en begrenset verden med nærmest ubegrenset befolkningsvekst, vil vi før eller siden overskride naturens grenser og det vil fremtvinge radikale samfunnsendringer.

Det beste for både jorda og oss hadde kanskje vært om hele verden gjorde som Kina og begrenset individets rettighet til å formere seg, men det er dessverre en politikk de færreste ønsker (det strider imot vår natur) og som er vanskelig å få til i praksis (umulig å få til i et demokrati). Vi ønsker ikke regulere oss selv, så det er vel jorda som ender opp med det ansvaret.

Jeg tror ikke Singer ønsker å frarøve oss alle våre utopier og visjoner. Jeg tror poenget hans er at noen utopier og visjoner er mindre hensiktigmessige enn andre.

Skisse til en darwinistisk venstreside

Pamfletten "A Darwinian Left", skrevet av bioetikeren og utilitaristen Peter Singer, er en liten bok med store idékraft. Singers agenda er å overtale venstresiden til å bytte ut Marx med Darwin.

Venstresiden er en bred politisk bevegelse, som inkluderer alt fra anarkister til sosialister og sosialdemokrater. De ulike fraksjonene på venstresiden er uenige om mye, men i følge Peter Singer har alle to ting til felles.

For det første deler de et sett med verdier. Alle på venstresiden er opptatt av å utjevne økonomiske forskjeller og bekjempe urettferdighet. Anarkister, sosialister og sosialdemokrater er uenige om virkemidlene, men det etiske målet er det samme.

For det andre deler de et sett med virkelighetsoppfatninger, som er nedarvet fra marxismen. Den materalistiske historiske teorien sier at det ikke er noen fast menneskenatur, men at menneskenaturen bestemmes av sosiale relasjoner. Endrer du de sosiale relasjonene, endrer du også menneskets natur. Anarkister, sosialister og sosialdemokrater ønsker ulike endringer, men har samme syn på menneskets natur.

Troen på at menneskenaturen kan endres har igjen skapt venstresidens drøm om det perfekte samfunn, men i praksis har disse drømmene alltid vist seg å bli mareritt. Som eksempler på venstresidens feilslåtte politiske eksperimenter nevner Singer Russland under Stalin, Kina under Mao, og Kambodsja under Pol Pot.

Singer mener venstresiden bør beholde settet med verdier, men bytte ut settet med virkelighetsoppfatninger. Første steg mot en darwinistisk virkelighetsoppfatning er å innse at mennesket er sosiale dyr som har blitt formet av evolusjon, og at menneskenaturen har noen trekk som er universielle og ikke kan endres av kultur.

For eksempel er det felles for alle mennesker at vi bryr oss om våre nærmeste, at vi skaper systemer med sosial rangorden, og at kjønnene har ulike roller. Kulturen kan spisse eller dempe disse trekkene, og det vil alltid være variasjon mellom indvider (hvis ikke hadde evolusjon aldri funnet sted), men generelt finnes disse trekkene i alle kulturer.

At vi bryr oss om våre nærmeste henger sammen med selvinteressen. Gjennom millioner av år med evolusjon har naturen selektert individer som handler for seg selv og sine nærmeste, og mennesket er ikke noe unntak.

Venstresiden har alltid drømt om å fjerne menneskets selvinteresse, noe de aldri har lykkes med. Når aristokratiet og kapitalismen forsvant i Sovjet-Russland, ble partisystemet den nye veien for å oppnå fordeler og privileger. Selvinteressen forsvant aldri, den gikk bare inn i et annet system.

Singer mener venstresiden må innse og akseptere at selvinteressen alltid vil være der, og heller fokusere på hvordan selvinteressen kan brukes i det godes tjeneste. Hvis individer får følge sin selvinteresse, vil det ofte være positivt for resten av samfunnet. Singer sitererer Adam Smiths berømte setning: "Det er ikke fra godheten til slakteren vi forventer vår middag, men hans egen selvinteresse."

En darwinistisk venstreside vil ikke benekte eksistensen av en fast menneskenatur, men heller undersøke den nøye og bruke kunnskapen om den for å oppnå målene om utjevning av forskjeller og bekjempelse av urettferdighet.

Jeg syns folk på venstresida bør følge oppfordringa fra Singer. Glem den store utopiske drømmen om det perfekte samfunn, og se heller på hva som faktisk er mulig å få til med den menneskenaturen vi har fått utdelt.

Da skal jeg legge fra meg mine fordommer å gi den en ordentlig sjanse. Du argumenterer godt og jeg har ofte fått gode leseropplevelser fra bøker som i utgangspunktet ikke fristet. Har nok noe med forventninger å gjøre, men da skal jeg være åpen for denne.

Det er noen år siden jeg så filmen så det går nok bra. Leonardo DiCaprio er på min liste over topp 3 favorittskuespillere, så jeg har nok samme forholdet til han som du har til Winslet :-)
Takk for dytten :-)

Jeg synes også at boka var veldig bra. Han beskriver hovedpersonene - jeg har glemt hva de het - på en sånn utrolig bra måte! Hva de tenker, hvorfor de gjør det... Han klarer kunststykket å beskrive små og ynkelige mennesker uten å gjøre det for ekkelt å lese. Det er ubehagelig, men på en god måte. Litt klisjèaktig kan jeg jo si at han holder opp et speil for oss - så vi vrir oss litt beskjemmet over å være avslørt i all vår smålige egoisme...
Boka gjorde et sterkt inntrykk. Filmen så jeg litt for kort tid etterpå, så jeg fylte nok inn detaljene som manglet selv. Jeg vet ikke hvordan den ville stått seg uten bakgrunnsinformasjonen fra romanen... Kate Winslet er dessuten en av mine store favoritter, og jeg har ennå til gode å mislike noen av hennes roller, men det kan hende filmen står dårlig på egne ben.

Ville anbefale deg å vente til du har lagt filmen litt bak deg, slik at du kan gå løs på boka uten å huske for mye av den.

Jeg vil foreslå denne: Dictators' Homes: Lifestyles of the World's Most Colourful Despots

Jeg har tidligere lest noen av Austens romaner og bare blitt så måtelig begeistret, så jeg sparte Stolthet og fordom i det lengste fordi jeg har fått inntrykk av at den er Austen på sitt aller beste. Nesten alle bokelskere som har ytret seg her inne, er bortimot ekstatiske i sin lovprisning.

Nå har jeg lest den. For å ta handlingen først: Den er åpenbart meget velkomponert, de dramatiske elementene og sidehistoriene opptrer akkurat der de gir mest effekt, - men for meg blir det likevel såpeopera. Man skjønner helt fra starten hvordan hovedfortellingen kommer til å ende. Når dette likevel ikke blir en platt "dameroman" skyldes det i stor grad skrivestilen. Det er interessant å følge de fornemme familienes omgangsformer, konvensjoner og fordommer, ikke minst fordi forfatteren formulerer seg meget elegant og ikke så lite ondskapsfullt.

Personskildringene er ærlige og ofte overtydelige. Det er i hovedsak gjennom dialogene vi blir kjent med personene, men iblant får vi forfatterens egen dom i tillegg. Det er aldri tvil om hvilke av dem som har forfatterens sympati, i særdeleshet Elizabeth og mr Darcy, som begge utvikler seg til mer tolerante og romslige mennesker i løpet av historien.

Andre av personene er narraktige, fjollete, pompøse, snobbete og tomhjernete i en slik grad at det bærer rett ut i karikaturen. Disse framstår ikke som helt troverdige i mine øyne, selv om man saktens får seg en god latter iblant.

Terningen lander på fire denne gangen også. Jeg er nok en typisk "historieleser": Når historien blir for tynn eller forutsigbar, lar jeg det bare i liten grad oppveies av andre kvaliteter. Nå skal jeg straks lese P.D. James' Døden kommer til Pemberley og sjekke om hun tar godt vare på Jane Austens ånd.

Sant det med psykososialt perspektiv, som du kaller det. Å stå på det jeg mener er noe jeg ikke gjør for enhver pris forøvrig, men jeg bryr meg døyten om jeg blir kjerringa mot strømmen ved å si hva jeg mener... Det som er med den boka, er at jeg ser på en måte hva andre fascineres av og finner det tåpelig selv.. Jeg gir den terningkast én fordi jeg har forstått hva jeg har lest og fortsatt ikke har sansen, og der ligger forskjellen mellom oss.

Ellers har du rett i at egentlig er alt interessant bare man er nysgjerrig nok, og fordi jeg vil ha en viss åpenhet til alt, prøver jeg jo å bryte med mine egne fordommer fra tid til annen. Men ikke for enhver pris det heller...

Hvis det har noen nytteverdi for deg, kan jeg nevne at jeg har allerede en slags linje mellom meg selv og omverdenen, som skyldes at jeg har Aspergers syndrom. Det betyr at jeg er egenrådig nok til å stå på min side av den linja, og ikke på alle andres, hvis det er det jeg mener er rett i akkurat den bestemte saken. Jeg har behov for å følge hjertet, ikke den vinden som blåser. Ellers søker jeg faktisk å bryte den linjen på flest mulig områder i flest mulig saker, fordi det er givende for meg personlig. Hvis jeg underveis finner mennesker som jeg kan finne en enighet med, er det bare hyggelig:)

Det å innse at andre ser noe du ikke ser vitner om selvinnsikt, da får du helt sikkert mye nytteverdi ut av det du leser. Der ligger det en stor forskjell på de som leser bare for å pløye store verker og skryte av det etterpå, og oss andre med en lidenskap for bøker, dvs. folk flest her inne...

Det er langt over millionen forskjellige boktitler registrert på denne siden, så det skulle bare mangle at vi ikke finner noen vi er enige/ uenige om!!

Du har den fordelen at du likte boka, mens jeg hverken syntes han var morsom eller oppfinnsom... Smaken er som baken - den er delt! Hadde ikke sansen i det hele tatt...

Stjerne fikk du likevel, for du begrunner hvorfor du liker den, og samtidig forklarer hvorfor du mener flere liker den... Jeg toner aldri flagg etter andre, og står på det jeg mener. Ved å tvinge meg til å lese den ferdig, ser jeg at poenget er å gi et spark bak til de som høytidelig leter etter meningen med livet. Jeg har selv min egen forsoning med mening eller ikke mening med livet, så jeg trenger ingen krysning av Monty Pyton (som jeg syns er strålende!) og Star Wars (som jeg ser på som en sci-fi klassiker). Fant ut at det eksisterer en filmatisering fra 2005, etter tips fra en kamerat, men den skal jeg ikke se... hehe

Jeg vil vel det jeg alltid har villet når jeg tar opp dette med oversettelser, tenker jeg.

Jeg ønsker mer fokus på det å lage gode tekster. Riktige tekster.

Se hva journalistene presterer når de plukker opp en nyhet fra utlandet og hiver den ut i sine respektive nettaviser. Man kan hevde at de ikke er oversettere, og at det kan forklare den forferdelig dårlige kvaliteten, men... journalister er tross alt "skrivere". Selv om de ikke er gode til å oversette burde de være gode nok til å LESE til å se at det de har skrevet ikke henger sammen.

Når man tar dette videre og ser på kvaliteten til de som faktisk får betalt FOR å oversette... og finner at det er like mye rusk der...

Jeg forventer at en person som oversetter fra engelsk til norsk kjenner de engelske idiomene. At enkelte av dem kan være vanskelig å oversette til norsk er greit nok, men det er ingen grunn for å oversette "direkte" sånn at det som skrives ikke har noen som helst mening for oss som leser det på norsk...

Interessant at alle de tre du nevner er bøker jeg har unngått og aldri hatt lyst til å lese - nettopp fordi "alle" leste dem. Man ble liksom lei bare av å høre om dem... Men det at mange liker en bok, betyr ikke nødvendigvis at den er oppskrytt. Hvis jeg leser en eller to gode kritikker, får jeg lyst til å lese boka. Hvis "alle" liker den, mister jeg lysten, så "oppskryting" virker ikke på meg. Og hvis den virkelig er god - eller de som roser boka virkelig mener at den er god - er det vel feil å si at den er oppskrytt?

Min dårligste leseropplevelse er uten tvil De 39 trinn av John Buchan - det er den eneste boken som har fått 1 på terningen av meg. Platt, ingen etablering av karakterer og ingen spenningstopper var bare noe av det som fikk meg til å ville rive boken i fillebiter. I tillegg var oversettelsen så dårlig at jeg burde ha krevet pengene mine tilbake fra Fritt Forlag. De har etter hva jeg har hørt gått konkurs, så der er det vel lite å hente...

Tett på overnevnte bok kommer Guden for de små ting. Språket med sine hauger av bilder og metaforer virket bare anstrengt og overlesset på meg. Så nå har jeg lovet meg selv å holde meg unna indisk litteratur (ikke begeistret for Balansekunst heller) en god stund fremover.

Jeg kjøper ikke argumentasjonen din helt. Mest fordi den er så anvendelig og også anvendes på nærsagt ethvert fenomen i vår tid. Ser at du tar forbehold om at folk ikke "utelukkende" vil handle på bakgrunn av disse bøkene, hvilket jo betyr at du erkjenner at de kan påvirke. En helgardering, men jeg synes perspektivet er for snevert. Det er klart at det faktum at folk går mann av huse etter disse bøkene både sier noe om vestlig kultur og har påvirkningskraft. Hva det sier og hva slags påvirkningskraft skal jeg ikke begi meg inn på nå. Det er et stort lerret å bleke. Men jeg skulle ønske individualismen, relativismen og liberalismen i vår kultur snart blir bedre balansert opp i mot ansvar. Bjørneboe skrev i diktet Mea Maxima Culpa: "Hva en har syndet har vi alle gjort." Alle uttrykk og handlinger har en opprinnelse i et fellesskap, derfor må alle ta ansvar for det de bringer inn i fellesskapet. Felleskapet er summen av alle menneskelige handlinger og individet foretar valg som medlem av noe.

Ytringsansvar sa Eskil Pedersen og ble stablet ned. Det var synd fordi et slikt begrep kunne vært et godt utgangspunkt for en viktig debatt. Ikke dermed sagt at ikke folk skal få uttrykke hva de måtte ønske, også i litteraturen. Men jeg er lei av tidsånden som frikjenner alle fra ansvar under dekke av at alt og alle er frie satellitter som ikke er del av et hele, og dermed nærmest uten påvirkningskraft på noe utover seg selv. Tatcher sa "There is no such thing as society". Bullshit sier jeg:) Dikteren John Donne skrev for 400 år siden: «Intet menneske er en øy, hel og ubeskåren i seg selv. Hvert menneske er et stykke av fastlandet, en del av det hele [...] Hvert menneskes død forminsker meg , for jeg er innesluttet i menneskeheten. Gå derfor aldri ut for å spørre: Hvem ringer klokkene for? Klokkene ringer for deg». Bedre kan det vel ikke sies:)

Du har helt sikkert rett og om ikke annet så har du nå hjulpet meg til å bestemme meg for at mine innlegg hører hjemme under diskusjoner, for jeg vil gjerne ha kommmentarer og synspunkter. For min del er det noe av det som er gøy med dette nettstedet, å kunne dele og diskutere. Ønsker jeg kun å lese en bokomtale så finnes det jo mange av de rundt på nettet.

Det var da pokker til mengde vanskelig uttrykk i et vanlig diskusjonsinnlegg. Men for å svare litt saklig: bøker der selve jeg-personen framstår som uforståelig eller direkte usympatisk er vanskelig å like. Samme bok skrevet i tredjeperson ville være noe helt annet. Når selve stemmen i boken har et helt annet ståsted og verdisett enn en selv, forsvinner lesegleden, i alle fall for meg. Skal man da jobbe seg gjennom sidene, blir det mer som akademisk øvelse, og det er de få timene jeg får tilbrakt mellom to permer altfor få til.

Jeg er helt enig med dere begge (KAH og Norah), jeg har bare lyst til å påstå at det vi her snakker om og kaller "tro" ikke egentlig trenger å ha noe med religion å gjøre - det har mer med det å være menneske å gjøre. Som det har blitt sagt her; det å se sammenhenger og tillegge ting verdi og mening er menneskelige egenskaper som har drevet utvikling av samfunn på alle plan. Jeg mener at denne egenskapen ikke bør avgrenses til religionenes sfære, for det ville vært å blande det med alt det andre som hører ulike religioner til (påbud, forbud, skikker, riter, straffemetoder, helligdager, hierarkiske systemer, verdensbilder osv).

Slik jeg ser det er det heller den egenskapen som gjør mennesket I STAND til blant annet å ha en religiøs tro - men det er ikke en religiøs tro (som jo er en kulturell konstruksjon) i seg selv. Og ikke bare setter det oss i stand til å ha en religion, det setter oss også i stand til å ha andre livssyn (humanisme f.eks), til å snu en dårlig opplevelse til arbeid for noe positivt, det setter oss kanskje også i stand til idealisme og altruisme?

Som ateist har jeg ved flere anledninger havnet i diskusjoner med religiøse venner, og de blir alltid forferdet da jeg sier at jeg kan komme til å be når jeg er i en virkelig nødssituasjon. Men jeg påberoper meg retten til å be - ikke fordi jeg tror at noen høyere makt kommer til å høre på meg og ordne opp i mine personlige kriser, men fordi det å be, nettopp bare er å formulere sine håp høyt, (å "projisere håp" om du vil) og vi er skrudd sammen slik at det å formulere sine håp gir lindring for et forpint sinn. Å be er å håpe, og å håpe er sunt. (kanskje er det engelske uttrykket "Hoping against hope" et bedre uttrykk enn "bønn" for det jeg mener her, men det finnes ingen god oversettelse..) Å håpe kan endog være direkte lurt, siden det gir en anledning til å tenke over situasjonen og kanskje kan hjelpe en til å finne en utvei? :)

Uansett, for øyeblikket er det en lettelse ikke å tenke på den som et slitsomt stykke husarbeid jeg skulle ha gjort for lenge siden.