Bokelskere.no

På videregående sa lærerinnen at en roman alltid var nødvendig å tolkes/analyseres. Hun brukte Lars Saabye Christensen som eksempel selv om ikke han/forfatteren hadde det som hensikt. Hva mener dere om dette?

På forhånd takk!

Du svarer ikke egentlig på spørsmålene mine her, i alle fall ikke i klartekst, men ok. Jeg fikk nettopp noe nytt å stusse over:

I mitt liv har det aldri vært vold, derfor kan det sjaltes ut.

Huh? Er det altså slik at hvis det ikke er relevant i, eller ikke har vært del av, ditt liv, så har det ingen plass i litteraturen? Eller misforstår jeg her, mener du å sjalte ut i den forstand at du selv bare skumleser? Og hvis det er skumlesing du mener - hvorfor gjelder ikke dette for sex også? Kan du ikke da "bare" skumlese sexscener uten å føle på ubehaget slik det virker som du gjør? Det er jo, i mine øyne, rimelig drastisk å mene at sex ikke har noen plass i litteraturen i det hele tatt (uten at du ser ut til å fremme dette ønsket når det gjelder vold).

Dessuten synes jeg det høres vel konspiratorisk ut å anta at enhver forfatter som plutselig skriver om sex gjør det fordi det sitter noen der og krever det (selv om dette selvsagt forekommer)... :-) Det kan jo hende at forfatterne valgte det selv, også, fordi de opplever at sexen har relevans for handlingen. Men der er du fundamentalt uenig med meg, jamfør øvrige svar i tråden:

Om scenen er god eller dårlig skrevet spiller ingen rolle. Jeg synes ikke at sexbeskrivelser tilfører en historie noe som helst.

Rimelig kategorisk utsagn. :-)

Jeg vet ikke om det er dette Pèter Nàdas gjør i Parallelle historier, men jeg har aldri lest noe som er så nært det heslige og samtidig sårbare ved mennesket som hans kropper. Sex blir et for blodfattig og snevert begrep. Nesten ikke til å holde ut, men samtidig utvider han grensene for tanken og setter ord på taust materiale. Med det mener jeg noe som alltid er der mennesker er, men som vi sjelden setter ord på og kanskje ikke en gang er bevisst. Alle kroppsvæskene for eksempel og luktene.

Jeg vet ikke om jeg er enig med deg, men gir deg en stjerne for å ploge opp i noe det er verdt å stange litt i. Og selv om jeg med en øse tvil og vranghet ikke tør å si meg enig, merker jeg at det ''er noe ved'' det du sier, kanskje litt sannhet. Litt sannhet, sier jeg, som om det kan måles i desiliter, men du forstår hva jeg mener. Jeg ser ikke -- ut ifra boksamlingen din altså -- at du har lest noe D. H. Lawrence. Det bør du. Selv arbeider jeg med en avhandling om Sons and Lovers. Hos ham har man kulturkritikk og sex i herlige samkvem (pun intended). Det var vel du og jeg som for to år tilbake hadde en slags avstikker om Nietzsche i en eller annen diskusjon her på forumet, og Lawrence er helt tydelig en ''nietzschemann''. Sånn, nå har jeg prøvd å overtale nok.

Sex er noe ganske banale greier, og å skulle bruke mye tid på å skildre det med diverse ord og vendinger er rart. Når folk inntar et måltid i boka står det ikke at de kjærtegner den deilge ristede brødskiva med tungen, og lar de edle kaffidråpene renne ned gjennom halsen som en livets eliksir.

Målet mitt er ikke å ta noe standpunkt. Jeg kan ikke egentlig det, for jeg er ikke derfra, jeg har ikke religionen eller nasjonaliteten til de involverte, og jeg synes at situasjonen virker håpløs. Altså, den eneste måten det vil bli fred er om de skulle gitt slipp på alt de tror på, og det skjer ikke. Jeg vil vel heller ha noen faktuelle opplysninger om situasjonen og hendelsene. Mye av det jeg "vet" handler vel mest om hvor slemme Israel er mot palestinerne. Jeg vet at det ikke er slik at den ene siden er "slem" og den andre "snill", så jeg vil gjerne nyansere mine egne kunnskaper. Jeg skulle nylig forklare konflikten i korte trekk til noen som ikke visste NOE om det, og jeg merket at det hørtes ut som Israel bare var en ondskapens nasjon, og jeg tror ikke dette stemmer. Jeg har derfor tenkt at jeg ville lese meg litt opp på hvorfor det ble som det ble, for akkurat nå har jeg for lite kunnskaper.

Standpunkt har jeg ikke lyst til å ta. Det er trist med alle som lider under slike konflikter, uavhengig av religion og etnisitet. Løsningen blir vel å lese bøker fra begge hold?

Nøytral er et farlig mål. Faktabasert ja og det å søke det sanne ja, men å ha nøytralitet som målestokk nei. Tyske jøder og nazistene hadde ofte ulike narrativer på 30-tallet, var det de nøytrale observatørene til dette som gjorde verden og menneskene mest rett? Var en nøytral tilnærming til apharteidregimet i Sør-Afrika det rette? Kan vi tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv? Verdenshistorien er full av eksempler der nøytralitet er det samme som ansvarsfraskrivelse. Maktkritikk er et langt bedre prinsipp i jakt på sannhet. Da vil en som regel finne nok å ta av på alle sider av en konflikt.

Men det er da mye annet som skildres i litteraturen som kan sies å høre til privatlivet..? Hemmeligheter, skam, tabubelagte/ulovlige følelser eller handlinger (som ikke trenger å være av seksuell karakter). Sykdom er for mange svært personlig, særlig når det er alvorlig og/eller kronisk. For ikke å snakke om psykisk helse. Enten man er rammet eller pårørende. Eller vold, kanskje særlig i nære relasjoner. Hvorfor skal sex, som er en av de tingene hele menneskeheten har som felles aktivitet på tvers av kultur/religion/geografi, holdes utenfor? Siden du et annet sted skriver at det ikke har noe å si om scenen er godt skrevet eller ei (som høres veldig merkelig ut for meg), biter jeg meg merke i at du her sammenligner sexscener med voldsscener. I mitt hode er det en ganske brutal (og slett ikke automatisk) sammenligning.

Og mens vi da er inne på akkurat dette med vold: du trekker frem Jo Nesbøs siste som et eksempel for å illustrere hva du mener, og skriver som svar til noen andre at "Det beste med Harry Hole-bøkene har vært fraværet av sex, det var liit merkelig å lese det i Politi." Jeg har, som nevnt et annet sted, ikke lest alle Harry Hole-bøkene, men jeg har lest alle fra og med Snømannen. Er det noe Nesbø kan, så er det å skrive brutale, blodige voldsscener. Torturinstrumentet i Panserhjerte kan jo for eksempel nevnes. Du har altså ikke noe utpreget problem med dette, om jeg kan tolke holdningen din basert på de utsagnene du har kommet med i denne tråden (med forbehold om at disse utsagnene ikke trenger å være dekkende). Kan jeg spørre hvorfor sexscenene (som jeg knapt la merke til) i Politi fikk deg til å reagere mer enn voldsscenene (som jeg husker mye bedre) i for eksempel Panserhjerte?

Også må jeg spørre en ting til: blir all språkbruk automatisk billig og pinlig når det er snakk om sex, slik du ser det?

Neivel? Mener du virkelig at sexscener aldri kan tilføre noe i det hele tatt? Det er snakk om en nær universell menneskelig erfaring, en helt grunnleggende menneskelig aktivitet. Å utelate alle slags sexscener ville være omtrent like merkelig som å utelate alle slags beskrivelser av folk som spiser, eller drikker, eller sover, eller snakker sammen, eller kysser, eller...

Drømmer er kun et sammensurium av våre sanseinntrykk, altså ting vi ser, lukter, rører ved osv.
Og, nei jeg har nok ingen sjel. Faktisk mener jeg at ingen har det. Sjelen er egentlig kun hjernen vår...

Jeg synes vel ikke du valgte en spesielt elegant inngang, men må likevel si meg enig med deg. Forumet er om ikke kjedelig, så kjedeligere enn det kunne ha vært. For de som har vært aktive lenge, så har jeg skrevet varianter over dette innlegget mange ganger før. Tilgi meg ;) Jeg må si det igjen...

Jeg tror forumet hadde blir mindre kjedelig om mangfoldet hadde vært større. En gang skrev jeg at det eksisterte et omvendt snobberi på bokelskere. Det var 2 år siden. Da var det temperatur i diskusjonene. Nå har forumet blitt et tilnærmet homogent koseforum der konsensus er en felles tone og form, som ikke er uttalt selvfølgelig, men likevel ikke til å misforstå. Det omvendte snobberiet vant. Hva mener jeg så med det?

Jo de overmodige litteraturstudentene har ikke lenger et forum der de kan prøve ut sine umodne teorier og forsøk på analyser. Vi helt vanlig dødelig har ikke et forum der vi kan forsøke å strekke oss litt nærmere det vi selv ikke helt forstår og innimellom dumpe utpå med sterke påstander uten tilstrekkelig belegg.

Bokelskere er ikke et lekent forum for diskusjoner for eksempel om den norske litteraturkritikken, slik Dagbladet var i agurktida for unge forfattere fulle av seg selv en gang på 1990- tallet: Her er artiklene jeg sikter til For de som orker å titte på mitt eksempel, valgte jeg det som en illustrasjon på at også forfatterne trenger kritiske lesere som røsker litt i de av og til. Som våger utbrodere sitt syn.

Ingenting er uten unntak selvfølgelig, men et raskt søk i gamle tråder vil vise at det ble gjort oftere før og dessuten kan det ligge mye potensial i det som ikke er skrevet:) Ingenting er sort/ hvitt, Avas tråd om artikler om litteratur, bragte for eksempel verden litt inn på bokelskere igjen.

Hvorfor sier jeg at mangfoldet er for lite? Fordi jeg mener det over tid har utviklet seg en konsensus om at det ikke er hyggelig å ha en kritisk/ analytisk tilnærming, en skal skrive så alle forstår, en skal tenke på andres alle tenkelige følelser og en skal for all del ikke "tro en er noe". Derfor er det regnet som god skikk og for eksempel ta forbehold om at en "ikke tørr å begi seg utpå en grundigere analyse" eller at "dette er ikke ment som en grundig bokanmeldelse, det får anmelderne ta seg av." Og "Wannabe anmelderi" har jeg sett blitt nevnt som noe vi ikke vil ha. Summen av meningsytringer har gjort at det ikke er det enkle som har blitt jaget i fra bokelskere, men det kompliserte. Bare å skrive en setning som denne siste er problematisk fordi den tillegger noe en verdi, og påstander om bra/ dårlig, kvalitet eller ikke kvalitet, høyt eller lavt, ja det skytes enkelt ned med "smaken er som baken....".

Knausgård sier det godt i en sammenligning i mellom Norge og Sverige i lørdagens Klassekampen:

"....en iøynefallende forskjell i mellom Sverige og Norge er at det folkelige er veldig viktig i Norge, at det ikke skal være forskjell på folk, slik at det elitistiske underspilles fullstendig. I Sverige er det omvendt, der underspilles det folkelige, og det elitistiske dyrkes."

Jeg er tilhenger av den norske folkeligheten, men vi må passe oss så vi ikke kaster ungen ut med badevannet. Det er jo nettopp kombinasjonen av egalitære forhold og idealet om at kunnskap skal nå alle, grundtvigianismen (folkeopplysning) om du vil, som har gitt oss en nasjon der mange kan delta i demokratiet. Denne store fordelen vil forvitre dersom alt som er litt høyere enn gjennomsnittets nesetipp skal forvises til egne diskusjonskamre, som i overklassens gamle røkesalonger eller i dagens Morgenbladet. I et slikt samfunn øker igjen forskjellene i mellom folk uten at folk flest merker det, antagelig fordi vi ikke har kunnskapen som skal til for å avdekke hvorfor det skjer.

Bokelskere må derfor etter min mening dyrke kunnskapsidealet framfor Jante og la alle krefter slippe til. Vi har jo blitt tildelt en helt fantastisk demokratisk og gratis diskusjonsflate, og burde sørge for at den tilhørte et mangfold av tilnærminger. Til slutt: misforstå meg rett! Jeg har stor glede av bokelskere og mener veldig mye av det som postes er både klokt og viktig. Jeg synes bare det ville blitt ennå morsommere om mangfoldet i måten folk ytrer seg på var større. At alle, både gamle og nye aktive, kan våge å slippe seg løs.

Ble fristet til å kjøpe den, og her var det mye rart!
Ser bl.a. at Victor Hugo i 1862 sender en lapp til sin forlegger: ?
Svaret er: !
Han lurte altså på hvordan salget av De elendige gikk, og fikk bekreftet at det gikk strålende. Må si de kunne kunsten å fatte seg i korthet!

En lettlest bok, som har gjort meg litt usikker på om hva som er sannheten. Jeg har lest forskjellige versoner av noen av historiene og personene presentert i denne boken i andre bøker. Men uansett er det en spennende bok som setter gråsonene under andre verdenskrig på dagsorden. Men siden forfatteren er professor i historie og er svært kritisk til norges forsøk på å lage en svart/hvitt verson av krigen er han en mann jeg tror vet hva han skriver om.

Ny uke.....igjen....ufattelig kor fort tia går....behøver ikke å sjekke kalenderen....det er bare å se i speilet.....jeg tar av meg brillene....da ser det ikke så verst ut...men slik så har jeg sterke brilleglass og....arka er blanke, nå gjelder det å være flink å fargelegge....ellers er det vanlige igangsettings rutiner....deet skal bli et styr når jeg ikke husker hva som skal gjøres når....kan jo bli litt artig å det......"Gi av din godhet, så lenge du klarer....Vær god mot deg selv.....så lenge du varer......" Ha en grei dag og ei innholdsrik uke...det er mye opp til oss selv!

Jeg så filmen på TV nå i helgen, har ikke lest romanen, men synes filmen var godt laget, intens spenning og fortettet fremdrift....

At det ikke er skarpt er jeg ikke enig i. Jeg mener å se at han har flettet inn filosofi på en genial og upretensiøs måte. Uten å nevne et eneste ord om selve temaet eksistensialisme, ser han ut til å forstå den nærmest helt ut, og kan derfor frigjøre seg både fra å sitere og skryte/vise seg frem . Men nå er jo jeg også bestevenn av det avsurde. Allikevel synes jeg mye av dette gir mening.