Bokelskere.no

Kun dårlige eller tvetydige sexerfaringer kan bli god litteratur.

Er det ikke gjennom sex -praksis, teori og fantasi- vi (som ikke er mordere) aller hardest konfronteres med vår avstand til kulturen? Det er dette forfatterne bør ta tak i, mener jeg. Det er dette som gjør sex potensielt like tragisk som fantastisk (ofte på en og samme gang). Når sex gjennomsyrer kulturen, slik det kan hevdes at er tilfelle i dag, gir dette seg utslag i seksuell praksis så vel som i (og på grunn av) språk, symbolikk og lovverk. Normalisert sexkultur er kjedelig, herunder også mye av dens seksuelle praksis. Grafiske skildringer av en udelt positiv sexopplevelse er selvforsterkende, ikke-meningsbærende sexkultur. Kjedelig litteratur, da det kun speiler samfunnet. Og vulgært. Som Se og Hør og stand-up-komikk. Sett sex opp mot kultur, og du er inne på noe. Urmennesket i kamp med normene. Klart man må skrive om sex. Det er altfor dramatisk til å la være.

Jeg vet ikke om det er dette Pèter Nàdas gjør i Parallelle historier, men jeg har aldri lest noe som er så nært det heslige og samtidig sårbare ved mennesket som hans kropper. Sex blir et for blodfattig og snevert begrep. Nesten ikke til å holde ut, men samtidig utvider han grensene for tanken og setter ord på taust materiale. Med det mener jeg noe som alltid er der mennesker er, men som vi sjelden setter ord på og kanskje ikke en gang er bevisst. Alle kroppsvæskene for eksempel og luktene.

Høres ut som sunn motkultur, eller rettere sagt natur, som jo blir mer og mer motkultur, uansett hvor mye vi måtte skryte av å løpe i skogene. Og det er akkurat dette jeg etterlyser, en måte å skrive om sex på som gjør begrepet sex alene, slik det vanligvis forstås, veldig reduksjonistisk. For det er jo voldsomt, vi stiller alt til skue: psykiske og fysiske skavanker, komplekser, funksjoner; og selvfølgelig det til vanlig godt skjulte og akk så problematiske begjæret. Sex i populærkulturen er fasade, og bare dèt. Virkelig sex er pur eksistens. Har hørt om denne boka før, men nå ble jeg for alvor nysgjerrig. Takk!

Jeg vet ikke om jeg er enig med deg, men gir deg en stjerne for å ploge opp i noe det er verdt å stange litt i. Og selv om jeg med en øse tvil og vranghet ikke tør å si meg enig, merker jeg at det ''er noe ved'' det du sier, kanskje litt sannhet. Litt sannhet, sier jeg, som om det kan måles i desiliter, men du forstår hva jeg mener. Jeg ser ikke -- ut ifra boksamlingen din altså -- at du har lest noe D. H. Lawrence. Det bør du. Selv arbeider jeg med en avhandling om Sons and Lovers. Hos ham har man kulturkritikk og sex i herlige samkvem (pun intended). Det var vel du og jeg som for to år tilbake hadde en slags avstikker om Nietzsche i en eller annen diskusjon her på forumet, og Lawrence er helt tydelig en ''nietzschemann''. Sånn, nå har jeg prøvd å overtale nok.

Hehe. Ingen sannhetspretensjoner nei. Prøver å senke min og andres terskel for å si vanvittige ting her på bruket. Samtidig tilføre "noe", og jeg mener definitivt det er noe i det jeg skrev, selv om jeg sikkert kunne forsvart et diametralt motsatt synspunkt med tilnærmet samme iver og obskurantisme. Takk, "nietzschemann" vil neppe sikre deg en karriere i reklamebransjen, men jeg har en viss anelse om at du ikke vil dit heller, og kanskje var det nok til at jeg plukker ned Lawrence fra hylla en av disse dagene.