Bokelskere.no

På videregående sa lærerinnen at en roman alltid var nødvendig å tolkes/analyseres. Hun brukte Lars Saabye Christensen som eksempel selv om ikke han/forfatteren hadde det som hensikt. Hva mener dere om dette?

På forhånd takk!

Hvis det er en norsklærer eller flere på videregående her inne nå for tiden lurer jeg på hva du/dere mener?

'All art is at once surface and symbol. Those who go beneath the surface do so at their peril.' -Oscar Wilde

Megetsigende sitat til side: Dette er et godt spørsmål. Konflikten står, jeg hadde nær sagt som alltid, mellom det absolutte og det relative. Der det absolutte truer med å tvinge på oss sannhet, står det relative for umuligheten av sannhet (det finnes egentlig ikke grader av relativisme, vil jeg hevde, selv om mange mener noe annet). Overført til kunstens verden (for dette er en diskusjon som er like gyldig for enhver kunstform) betyr dette at man henholdsvis anser skaperens intensjon, liv og virke for å være den eneste gyldige inngangsport skal man forstå eller snakke om et verk, og på den andre siden at enhver tolkning i grunn har like stor validitet. Førstnevnte overbevisning tillater i sin strengeste form ikke at man går bakenfor det skrevne ord (for litteraturens del, i billedkunsten kan man ikke se dommedag i en blomst). For å forstå sistnevnte sentiment anbefaler jeg å lese, eller i det minste lese om, essayet "forfatterens død" av Roland Barthes. Finnes utallige steder på nett i engelsk tapning, da kalt "death of the author".

Personlig synes jeg at begge disse innfallsvinklene er svært problematiske. Jeg heller naturlig mot en postmodernistisk forståelse, men møter et problem siden det i grunn betyr at all kunst er potensielt like mye eller lite verdt, noe som vekker en ryggmargsrefleks. Jeg har da følelser. Et pragmatisk svar kan være at en evig konflikt mellom begge disse tankesettene er det beste vi kan håpe på. Heller vi sterkt mot den ene eller den andre siden så gjør vi det mest sannsynlig fordi samfunnet og kulturen også gjør det i andre og større verdispørsmål, noe som vel er lite ønskelig. Eller?

Muligens litt voldsomt svar. Du er kanskje ute etter mer, hva skal man si, personlige synspunkt og konkrete eksempler, men for meg er dette faktisk veldig personlig, og store, generelle teorier er alltid morsomt, hehe.

Det synes jeg er reinspikka tøv og at hun hadde glemt definisjonen på roman. Roman er jo all skjønnlitteratur som ikke er så kort at det kalles for novelle. Knut Hamsuns "Sult" er en roman som må analyseres og fordøyes, mens Jo Nesbøs "Snømannen" ikke er en roman som man plukker fra hverandre og dypdykker på samme måte i.

Hvorfor er det forskjell på "Sult" og "Snømannen"?

Jeg vil tro fordi "Sult" og andre klassikere av litt tyngre kaliber gjerne bruker metaforer eller andre virkemidler for at man skal lese bak ordene, at meningen ikke nødvendigvis er akkurat det som står skrevet.

Jeg tenker tolke/analysere videre enn symbolbruk, selvom det enkle språket i seg selv kan være verdt en analyse. Jeg leste for en tid tilbake en artikkel om nordisk krims hang til voldtekt og vold mot unge kvinner funnet nakne på åstedet. Denne analysen synes jeg var spennende. I et samfunnsperspektiv (kanskje ikke litterært?) er populærlitteratur vel så interessant. Den leses jo av mange og må jo si oss noe om oss sjøl tenker jeg. Coelho, Fiftu Shades, Drageløperen og Nesbø må da ha noe å bidra med i en tolkning/ analyse av vår tid? Forstår hva du mener også. Når vi holdt på med symbolbruk på skolen lå nok Fuglane nærere:)

Jeg tenkte så snevert at jeg kun fokuserte på litterære analyser. Du har selvfølgelig helt rett i at romaner kan analyseres ut ifra et samfunnsvitenskapelig syn også! Og det er kanskje litt mer spennende og interessant? (I fare for å tråkke på noen tær.) Jeg vil tro at jeg hadde i hvertfall blitt mer 'trigget' av analysering/tolkning på skolen om jeg kunne ha fått gjort det på et samfunnsvitenskapelig plan.

Ja, jeg tror skolen absolutt burde ta analysen ut i verden og ikke lukke den inne bare i teksten, slik jeg følte mange av norsklærerne (ikke alle!) gjorde da jeg gikk på skolen. Å kunne noe om besjeling, symbolbruk og metaforer er potensielt viktige verktøy for en forståelse som er relevant også utenfor teksten og klasserommet. Gjennom tekstanalyse kan vi trene oss opp til å få skarpere øyne å se verden med, men da må læreren være god til å vise at det finnes en slik forbindelse. Tror jeg :-)