Bokelskere.no

Her setter du ord på noe viktig (akkurat som jeg skulle ha sagt det selv, forresten...), for det å tro på at noe skal ordne seg, at ting skal gå bra f.eks; det er vel noe vi alle godt kan gjøre både titt og ofte.

Men det å ha en (blind) TRO; dvs en tro på at det er noen der ute et sted som bestemmer over oss, som vi hele tiden (helst hele livet, fra fødsel til død) må tilbe og være andektige og underdanige overfor, - og som endatil har bestemt på forhånd hvordan livene våre skal leves og ende, og deretter lover oss "gull og grønne skoger" etterpå; ja, det er noe helt annet!

Jeg er helt enig med dere begge (KAH og Norah), jeg har bare lyst til å påstå at det vi her snakker om og kaller "tro" ikke egentlig trenger å ha noe med religion å gjøre - det har mer med det å være menneske å gjøre. Som det har blitt sagt her; det å se sammenhenger og tillegge ting verdi og mening er menneskelige egenskaper som har drevet utvikling av samfunn på alle plan. Jeg mener at denne egenskapen ikke bør avgrenses til religionenes sfære, for det ville vært å blande det med alt det andre som hører ulike religioner til (påbud, forbud, skikker, riter, straffemetoder, helligdager, hierarkiske systemer, verdensbilder osv).

Slik jeg ser det er det heller den egenskapen som gjør mennesket I STAND til blant annet å ha en religiøs tro - men det er ikke en religiøs tro (som jo er en kulturell konstruksjon) i seg selv. Og ikke bare setter det oss i stand til å ha en religion, det setter oss også i stand til å ha andre livssyn (humanisme f.eks), til å snu en dårlig opplevelse til arbeid for noe positivt, det setter oss kanskje også i stand til idealisme og altruisme?

Som ateist har jeg ved flere anledninger havnet i diskusjoner med religiøse venner, og de blir alltid forferdet da jeg sier at jeg kan komme til å be når jeg er i en virkelig nødssituasjon. Men jeg påberoper meg retten til å be - ikke fordi jeg tror at noen høyere makt kommer til å høre på meg og ordne opp i mine personlige kriser, men fordi det å be, nettopp bare er å formulere sine håp høyt, (å "projisere håp" om du vil) og vi er skrudd sammen slik at det å formulere sine håp gir lindring for et forpint sinn. Å be er å håpe, og å håpe er sunt. (kanskje er det engelske uttrykket "Hoping against hope" et bedre uttrykk enn "bønn" for det jeg mener her, men det finnes ingen god oversettelse..) Å håpe kan endog være direkte lurt, siden det gir en anledning til å tenke over situasjonen og kanskje kan hjelpe en til å finne en utvei? :)

Enig med deg i det du skriver her også. :)

Jeg liker bedre ordet håp, for uten håp resignerer vi og da har vi gitt opp.

Altfor mange religiøse bevegelser og organisasjoner hevder å ha funnet sannheten/den riktige troen. Mennesker som trenger håp (eller noe å tro på/leve for) kan lett bli fanget opp i disse religiøse bevegelsene/sektene. Da er det også lett å bli hektet fast i de religiøse dogmatiske læresetningene som enhver religiøs bevegelse gjerne forfekter (og påstår at du trenger).

Hvis man på den andre siden hadde kommet til "håpløse" mennesker med noe annet meningsfylt, noe annet å bruke tiden og livet sitt til, f.eks. å reise til et utviklingsland for å jobbe for at barna der skal få gå på skole, få nok mat og et trygt liv, eller hva som helst annet som kan fylle livet med mening og innhold, så tror jeg faktisk dette kan gi mye mer enn å vie livet sitt til en religion.

Det er viktig å beholde troen og håpet på at vi skal kunne være til nytte/gjøre noe verdifullt mens vi lever.

Jeg kan for så vidt være enig i det meste av det du sier her, og hva tro er blir fort et semantisk definisjonsspørsmål (igjen: alt som gjør mening mulig, og en oppfattelse av mening er jo en diskusjon avhengig av, kan føres tilbake til språket). Men jeg vil hevde at også en ateistisk kultur har alt dette som du nevner: påbud, forbud, skikker, riter, straffemetoder, helligdager, hierarkiske systemer, verdensbilder.

Aii. Veldig godt poeng, det sioste der, der ga du meg litt å tygge på.. ;)