Denne boken er til alle som er nysgjerrig på - og glad i naturen og skogen.
Jeg skulle ønske at noen av de som bestemmer at det skal gjøres inngrep i skog og natur kunne lese boken, og at den kanskje ville bidra til at de kunne prioritere skog og natur fremfor snevre og kortsiktige økonomiske interesser.
For å glede oss over små ting i hverdagen må vi bruke sansene våre, mestrer vi det, vil vi oppdage at ingenting på jorden er ubetydelig.
Jeg leste denne boken i oktober-november 2023, under Israels angrepskrig mot Gaza. Opinionen var i ferd med å vende seg mot Israel, men utfallet var det for tidlig å si noe om. Boken setter dagens grufulle overgrep i perspektiv og gir en forståelse for hvordan dette kunne skje.
Boken gir viktig og solid kunnskap på et område der så mye historieløshet florerer. Den omhandler i hovedsak tiden fra 1948, da staten Israel ble opprettet og 750 000 palestinere ble fordrevet fra sine hjem, og frem til i dag (august 2023). Men den trekker også tråder tilbake til slutten av 1800-tallet da ideen om en egen jødisk stat tok form, og sionistbevegelsen vokste frem under dens grunnlegger østerrikeren Theodor Herzl (1860–1904).
«I denne boken dokumenterer jeg hvordan sionismens ledere brukte politisk press og vold for å skape en jødisk stat i det historiske Palestina. Europeiske og amerikanske ledere var publikum til hendelsene uten å gripe inn. Jeg legger frem ny kunnskap om Israels overfall og massakre i 1948 og om koloniseringen som fant sted.» (side 11)
Tveit går grundig gjennom hvordan den israelske staten målbevisst og suksessivt har tilranet seg stadig mer palestinsk land. Om okkupasjonen av Vestbredden og Gaza i 1967 og den systematiske og ulovlige koloniseringen der. Han forteller om daglig vold, trakassering og undertrykkelse av det palestinske folket. Hjerteskjærende historier om enkeltmennesker og familier. Hendelser som bare sporadisk har nådd norske og vestlige medier. Og om et Israel som har fått ture frem, med full støtte fra USA og det øvrige Vesten. Et Israel som har fått utvikle seg til en okkupasjonsmakt og en apartheidstat uten å møte sanksjoner av noe slag. Tveit diskuterer apartheidbegrepet. Det er aldri tvil om hans syn, men han bygger på omfattende dokumentasjon.
Et tankekors:
«I 1960- og 70-årene fikk vestlige turister se det jødiske fellesskapet i kibbutzer. I 2019 viste israelerne stolt fram sine nyeste metoder for kollektiv straff og overvåkning. Israelere med forfedre som mindre enn hundre år tidligere var ofre for Europas verste overgrep, gjorde ulike former for overgrep til en vitenskap som de ikke skjulte, men tvert imot delte med verden for øvrig.» (side 382)
Også Norge får sitt pass påskrevet. Arbeiderpartiet og andre norske politikere mener vi har spilt og fortsatt spiller en viktig rolle for å skape fred i Midtøsten. Tveit går gjennom arbeidet med Oslo-avtalene i 1993 og 1995, ubalanserte fredsavtaler som hverken ga palestinerne politiske rettigheter eller eget land. Forholdene for dem ble derimot bare verre, og deres rettmessige ønske om en selvstendig palestinsk stat stadig fjernere.
«Oslo-avtalen er den nest største seieren i sionismens historie. Bare etableringen av Israel i 1948 var større.» Den israelske forfatteren Amos Oz. (side 168).
Tveit er nøye med å skille mellom sionister og israelere og jøder. Det er verdt å merke seg at mye av den nye dokumentasjonen han legger frem, er skaffet til veie av yngre, israelske historikere etter at de offisielle arkivene ble åpnet. Tveit trekker frem israelske fredsaktivister og propalestinske journaliser, samt «Bryt stillheten», en organisasjon av tidligere israelske soldater som ikke vil tie om hærens fremferd i de okkuperte områdene.
Odd Karsten Tveit (f. 1945) dokumenterer bokens innhold grundig. Han har hatt Midtøsten som sitt spesialfelt siden 1978 og var i flere perioder NRKs korrespondent i området. Han kan sitt stoff. Han bruker sine egne observasjoner og studier, og samtaler og intervjuer med et bredt utvalg av kilder. Boken har 660 referanser.
Boken skildrer en runddans med forhandlinger, FN-resolusjoner, brudd på folkeretten og kriger. Mot slutten skriver Tveit:
«På vei ut av Gaza i 2014 [den forrige krigen] tenkte jeg på dem som var fanget på kyststripen, og hva som ville være igjen av byene når israelerne hadde gjort seg ferdig.» (side 302)
Et spørsmål som er like, om ikke mer, relevant i dag, 15. november 2023.
"Når det er noe du virkelig vil ha," fortsatte hun, "kan du bøye Guds vilje til å passe din egen. Jeg har lært det, og det har virkelig fått meg til å tenke. Om en virkelig vil ha Guds vilje for sitt liv, trenger en å gjøre mer enn bare å be. En må lytte etter svaret ... og være lydig, selv om det går imot det en har håpt på."
...men at Gud finst, nei kom ikkje der, for Gud finst ja, men langt langt borte og heilt heilt nære...
Når jeg får innblikk i andre menneskers livskamp, begynner jeg å ane hva som egentlig er verdt å leve for. Derfor har jeg også en stadig sterkere aversjon mot den åndeligheten og livsholdningen som først og fremst er opptatt av å mestre livet. Ikke minst lykkekristendommen. Når målestokken er det friske, rike og sterke, blir lykken skjør og livet blir ikke annet enn et billig lotteri. Også kristendommens Herre blir forvandlet. Fra å ha vært hele livets Herre, blir han bare finne på plussiden, kun realisert i de besvarte bønnene og de gode dagene. Å være kristen blir ensbetydende med å være verdens lykkeligste menneske. Dirigenten i de lykkeliges kor gjentar med jevne mellomrom livskoden, mantraet: Se glade ut! Som om glede skulle være en permanent tilstand, noe man kan abonnere på, som Hjemmet og Allers.
Jeg tror at virkelig lykke er av høyere kvalitet. Den troen har jeg fått i gave fra alle dem som har våget å ta sine egne liv på alvor. Som har våget å leve livet slik det faktisk ble, som ikke ville godta den tvangsforestillingen at alt må være perfekt. Som har minnet meg på at det ikke finnes enkle liv. I nærheten av dem blir alt annet uviktig, og bølgene visker:
Det må være på ordentlig.
Jeg ville søke opp en person under oversikten på «finn og følg», endte opp med å trykke søk før jeg fikk skrevet noe, og da fikk jeg opp de nyeste registrerte. Håper jeg ikke fornærmer noen, men da jeg bladde meg nedover og bakover, syns jeg det var noe merkelig ved mange av brukernavnene, spesielt når jeg sammenligner dem med de eldste registrerte. Kan det være no muffens?
Kanskje ADMIN, som jeg aldri får kontakt med, skulle tatt en titt på dette!
Hvis du er nøytral i en situasjon med urettferdighet, har du valgt undertrykkerens side.
Biskop Desmond Tutu.
«Følelser er (...) vårt viktigste signal- og navigasjonssystem»
DET MOTSETTE
Eg prøvde å tenkja på
kva som er det motsette
av bomber
og enda opp
med å tenkja på korn.
Korn som veks så stille
og som kan vaia
så vakkert i vinden
og som kan
gi oss brød.
TYDELEG
Den gylne alleen tek imot meg. Lauvet skin.
Endene pløyer elvevatnet med ungane sine.
den smale bekken fangar òg litt av himmellyset.
Framleis er livskrafta tydeleg overalt.
Det er over fire månadar sidan eg var her ute sist.
Jordfargane ved elveosen rører ved hjarta mitt.
Skyene så kvite mot det blå over stiane.
Sanddynene sine kurver er mjuke i den kalde lufta.
Mektige tre er budde på vinterstormar.
Intet er så lunt som en stue som er akkurat så lang som en tømmerstokk.
Det er noe i det regelmessige, enkle og langsiktige som skaper rom for å berøre våre medmennesker på et dypere plan enn om man stadig er på jakt etter noe nytt.
Klart at foreldre som sier til barna sine at du får en dumtelefon fram til du blir 14 år kan risikere å bli upopulære, men foreldre sin oppgave er ikke å vinne en popularitets konkurranse, men å ta gode avgjørelser som barnet vil takke en for i framtiden, selv om barnet ikke ser poenget akkurat nå.
Lumholtz sto midt i sin tid og forsøkte å gi mening til det han så i løpet av sitt usedvanlig innholdsrike liv. Ikke overraskende var han farget, og noen ganger fanget, av sin samtids mentalitet og ideer. Enhver tid har sine blindsoner, og Lumholtz delte mange fordommer som den gang var felleseie, men som i dag regnes som moralsk forkastelige.
Minner er en konstruksjon, en konstruktiv prosess som kan lure oss mennesker. Likevel påvirker de oss. Uansett hva som egentlig skjedde, er det avtrykket minnene lager i oss; måten vi husker det på, som preger oss og lager sårene våre.
Tiden er imellom slik at en gjerne vil gi bort en hel måned for en halv krone, og så kan det igjen være en halv time som en ikke vil gi bort for all verdens gull.
««Be the change you want to see in the world», sa Mahatma Gandhi.»
Den som slår, har tapt
Det var mørkt og uinntakelig på utsiden, men inne brant det i peisen, og store, myke møbler fulle av puter stod klare til å ta imot dem. Og på bordene lå det bøker, overalt var det bøker, eventyrfortellinger man kunne forsvinne inn i hele kvelden, mens peisflammene langsomt ble svakere, og til slutt bare glødet, samtidig som kvelden utenfor ble til natt …